Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Jeg ber kanskje om det selv, når jeg klager min nød til mine følgere på Snapchat.
For det går vel i grunnen ikke stort annet enn klaging fra min side om dagen.. om jeg prøver å se på det litt utad.
For minstemann og meg, vi mangler en ting.
Søvn.

og ordtaket er feil, glem mat og drikke, det burde heller vært;
uten søvn, duger helten ikke.
Okey, så rimer det kanskje ikke, men man blir neimen ikke sterk i klypa av å ikke sove eller bruke mesteparten av sin våkentid på å jakte etter søvn.
Det er en så stor del av livet mitt akkurat nå, at det er vanskelig å ikke dele noe om det.
I tillegg ser jeg jo ut som et spøkelse også.. så det er vanskelig å skjule greia vi har gående.
 
Også er det godt å dele, min erfaring er det.
At det letter hjerte å få det ut.
I tillegg styrker det selvtilliten når man innimellom alt får bekreftelse på at man ikke er alene.
At det enten er noen som har vært der, og kan bekrefte at det blir bedre, eller at det faktisk er noen som sitter å synkronrugger med meg akkurat nå.
For det er det det går i, rugging.

Rugging, byssing og bæring.
Ja ikke så innmari mye bæring i grunnen for han vil helst være for seg selv, men merke at vi er i nærheten, på et vis.
Og når han er våken, er det ikke lange stunden fra små smil til store tårer og endeløse hyl.
Ingen av mine små har grått så mye som denne karen og det føles så vondt og utmattende.
Jeg.holder.på.å.bli.gal.
Så sliten, utmattet og ikke minst lei av å kjempe mot følelsen av udugelighet.
Og det er nettopp det.
De aller fleste mødre tror jeg kjenner seg igjen, når jeg sier at den værste og største følelsen som dukker opp når du ikke får stagget ditt eget barns gråt er udugelighet. Og det er da det er så vanskelig for meg å fatte og begripe at det første noen velger å gjøre, når de ser å hører en sliten, oppspist, fortvilet mamma på randen. Er å stille kritiske og idiotiske spørsmål som,
Hvorfor bare slutter du ikke å rugge han? Ser du ikke at det er du som gir han uvanene?
Hvorfor er du ikke ute å går når du uansett må trille han?
Hvorfor får han flaske, om han plages med magen er det mye bedre at du ammer?
Hvorfor samsover du? Burde han ikke ha lært å sove i egen seng nå?
For guds skyld ikke la han sovne til stimuli fra deg, du gjør deg og barnet bare en bjørnetjeneste av det hele.
Og for all del, jeg burde kanskje vært ute å trillet, sluttet å rugge han, prøvd å fortsette å amme, puttet han konsekvent i sin egen seng etter oppvåkning og lukket ørene, gått ut av rommet, lukket døren og latt han gråte.
Men tro det eller ei, for meg er det fysisk og psykisk umulig.
Mammahjerte MITT makter det ikke.
Mulig ditt gjør, men ikke mitt.

Jeg gjør så godt jeg kan, og bedre får det ikke blitt.
SÅ får jeg bare håpe og tro at det er godt nok for minstemann på et vis.
Om kanskje ikke nå, iallefall etterhvert.
Jeg føler jeg skriver om dette tema for Nte gang, men det kan tydeligvis ikke skrives nok om.
La meg gjenta det i korthet og enkelhet;
Om du ikke har noe godt å si, hold munn.
Om noen ikke har spurt om meningen din, hold den for deg selv.
Om noen ikke har spurt om ditt gode råd, spar det til det er etterspurt.
Jeg deler alle sider av det å være mamma, og kommer ikke til å slutte med det.
Jeg vet at det finnes mødre der ute som trenger, i samme grad som meg, å få vite at de ikke er alene med å kjenne litt på at mammarollen er litt for mye iblant.
Og for all del, jeg deler jo ikke bare guffe, jeg deler også små magiske øyeblikk som skjer, her og der, og som gjør alt verdt det.
Men, om jeg kun skulle vist det, hadde det blit å juge, for enten man vil eller ikke, inneholder mammarollen en del drittarbeid også, og det vil jeg og dele med dere.
Og mest sannsynlig må jeg fortsette å svelge kameler, ta imot råd jeg ikke har bedt om, meninger jeg ikke vil ha og kritikk ifra mennesker som ikke engang kjenner meg eller ser hele historien.
Den nye taktikken er å ikke svare, bare nikke og smile.
Svelge kamelen og holde pusten.
Så får vi se hvor lang tid det går før jeg må lette på trykket neste gang.

Familien kaos samlet rundt middagsbordet og den ene mer høylydt enn den andre.
Alle har noe å fortelle, og den ene mener selvsagt at budskapet sitt er det viktigste.
Vi prøver å få med oss alle ord, jeg og min mann.
En etter en slipper de til.
Men så klarer ikke 3 åringen mer.
Plutselig STÅR han på tripptrappstolen og roper ut.
Jeg vil være Maui!

Ingen av oss henger med.
Å,å,å å Amalie kan være Vaiana stotrer han frem ivrig.

 
Nå skjønner vi alle.
Han er i den fasen, du vet, den hvor man velger hvem man er når man ser på film og serier.
Jeg vil være gutten, hvem vil du være? Det er på en måte obligatorisk å ta eierskap i en av figurene til hvert program når man sitter å ser barneTV med en treåring.
Han ser at han har fått alles oppmerksomhet og tillater seg å sette seg ned før han fortsetter.
Markus kan være Pua, så ombestemmer han seg brått, Nei, pappa kan være Pua.

Og Oda er baby Vaiana.
Hun med vannet. Det er forøvrig favorittscenen hans, når Vaiana som baby møter vannet for første gang.
Da sitter han musestille med haka på slepp.

Dette har han tenkt på lenge.
Vi er alle storfan av den filmen men han er den største og jeg har helt ærlig ikke telling på hvor mange ganger den har gått.
Det jeg vet er at om den hadde vært VHS hadde den vært utslitt, på kassett tre minst.
Derfor spurte jeg med oppriktig nysgjerrighet.
Enn mamma da, hvem kan hun være?
Han vifter ivrig med skjea og svarer.
Og du, du du du kan være.
Mamma kan være
HeiHei.

 

//annonse

Mars er godt i gang, og det gledes til lettere måneder.
Ikke bare når det gjelder lysere tider, mildere vær og bar asfalt.
Men også økonomisk.
Januar, februar og egentlig mars også er de tøffeste månedene våre rent økonomisk.
Strøm er vesentlig dyrere og vi har et vesentlig høyere forbruk av det. Og det er mye annet som forfaller ved disse tider som merkes godt.
Det har skjedd mange endringer i denne familien det siste halve året.
Og flere av de merkes vanvittig godt på lommeboken
Vi har flyttet mer sentralt og dermed fått vesentlig høyere lån, fire barn har kommunal barnepass, og et barn til.
I tillegg er butikkene mer tilgjengelig, noe som har gjort oss mer utsatt for både spontakjøp og impulsshopping.
Og ikke minst, må vi ikke glemme at vi har mulighet for å spise ute er, eller bestille mat på døren.
Og på senåret bestemte vi oss for å overta hele huset selv og valgte å be leieboer flytte ut som også betyr vesentlig mindre penger inn.
Jeg må innrømme at jeg kanskje ikke helt har tatt meg tid nok til å tenke over at dette har konsekvenser for lommeboken.
Eller for all del, jeg er såpass oppegående at jeg har skjønt at alle disse endringene krever mere penger ut, men at det skulle merkes så godt hadde jeg ikke regnet med.

Virkeligheten slo meg, da jeg skulle sette av sparepenger slik jeg pleier og kontoen nærmest begynte å gråte.
Beløpene jeg var vant med å sette av, var rett og slett ikke der. Eller om jeg hadde satt de av til sparing, stod brukskonto i null.
Jeg ble sittende å måpe litt. Før jeg umiddelbart følte for å brette opp ermene å gjøre tiltak.
For jeg VET at vi skal ha rom for å spare, og spare er noe jeg ønsker å gjøre.
Jeg TRENGER den tryggheten i å vite at det ikke knekker hele hverdagsøkonomien om en vaskemaskin tar kvelden eller bilen begynner å harke.
Å sette av et fast beløp i måneden til en sparekonto er en trygg og enkel sparemetode som fungerer godt hos oss.
Vi ser på sparingen som en fast regning som må betales og ikke minst prioriteres.
Men siden vi ikke har fått spart på en stund nå vil jeg sette inn litt ekstra tiltak.
Derfor har jeg aktivisert mikrospar i mobilbanken til SpareBank1
En helt GENIAL sparing spør du meg.

Mikrospar er en liten tyv som tar en liten ekstra slant fra kortet ditt hver eneste gang du trekker kortet.
Beløpet bestemmer du selv inne på nettbanken, og dette kan justeres slik du selv ønsker.
Dette er sparing man ikke merker så mye til i hverdagen, men jammen blir det penger av det etterhvert.
Regnestykket er enkelt. La oss si 20 kr hver gang du drar kortet. I snitt drar du nok kortet minst en gang hver dag.
Og da er vi allerede oppe i 7300 kr i året. Og DET er reale penger å ha i lommepenger i ferien, eller når vaskemaskina streiker.

Klarer du å sette av litt penger her og litt penger der, blir dette en merkbar sum etterhvert.
Å spare var lenge for meg et tabu tema, fordi jeg følte jeg ikke hadde en lommebok med rom for sparing.
Sannheten er jo at jeg hadde det, jeg bare klarte ikke å se at selv 100 kr i mnd var verdt å sette av,  så da brukte jeg de heller.
Det er fort gjort å tenke at man må spare en MERKBAR sum for at det i det heletatt skal være vits å spare.
men sannheten er jo at alle monner drar, du må bare se det store bildet. Ha litt tålmodighet.
Å spare er en god investering, både fordi man kan unne seg noe i fremtiden man i dag bare drømmer om og fordi man står bedre stilt dersom noe uforutsett skulle oppstå. En annen bonus, er at sparing er noe man må lærer seg, det faller ikke naturlig.
Så om du som foreldre har fokus på sparing og involverer barna. Kanskje dere til og med kan spare til noe felles?
Så kan man jo håpe at barna også snapper opp noen gode spareverdier til senere.
Å velge spareform kan være vanskelig, SpareBank1 sin spareveileder i mobilbanken kan være et godt råd.

Ved å svare på noen enkle spørsmål kan den hjelpe deg med å finne den sparingen som passer best for deg og dine ønsker med sparingen.
Vi  er i gang med sparingen igjen ENDELIG, og allerede har jeg begynt å sette meg opp en ønskeliste på hva jeg vil bruke sparepengene på.

Lyst til å lese mer om Økonomi? Her kan du lese om når 11 åringen fikk bankkort.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vips så flyr enda en måned unna og vi har tuslet inn i april.
Jeg prøver meg på en fast spalte, en som skal dukke opp på slutten av hver måned, og det er spørsmål og svar, for måneden som var.
Spørrerunden har jeg på instagram (følg meg gjerne)
Og her inne prøver jeg da å svare på de som tikker inn løpet av 24 timer.
Her er denne månedens spørsmål
Og svar.
 
Hvor er du opprinnelig fra? Synes jeg hører litt dialekt iblant.
Jeg er opprinnelig fra Trondheim, og dersom æ vil kan æ vær skikkelig trønder.
Men, jeg flyttet ned hit som 13 åring, begynte å jobbe når jeg var 17 hvor jeg fikk beskjed om å snakke norsk….
Så litt etter litt ble dialekten borte. Den skinner ofte gjennom om jeg blir veldig engasjert feks.
Dere har katt, hvordan tilvenne pus baby i hus?
Vel, katter er enestående dyr altså, men de er også sære.
Min erfaring er at man kan ikke tilvenne en katt at det kommer baby, man må ta det litt etter litt og ikke minst være obs på at ikke pusen finner på å legge seg på babyen for det kan nemlig fort skje.

Hva føler du er den største utfordringen som stor familie?
Kort og greit, vi er mange.  Og at vi er mange krever mye, både plass og penger.
Å invitere oss på middag er som å invitere 2 familier, å reise på feire er vanskelig da vi nærmest går under gruppereiser.
Men at vi tar så stor plass er kanskje den største utfordringen.

Hvordan går det med Daniel, sover han bedre?
I skrivende stund sitter jeg å rugger han frem og tilbake i vuggen sin med et ben.
Men svaret er likevel ja, altså han har flere gode netter enn dårligere nå.
Men sover fortsatt lett og urolig.
 Har du mange søsken selv?
Jeg pleier å si at jeg er prototypen på dritten i midten.
Mamma og pappa flyttet fra hverandre når jeg var 1 år og i tiden etterpå har de begge stiftet nye familier.
Så jeg har totalt 4 søsken, men ingen med samme mamma OG pappa.
Jeg kaller der derimot ikke halvsøsken, søsken er søsken.
Føler du tungebåndsklippet hjalp på antall oppvåkninger?
Jeg har fått enormt mange spørsmål ang tungebåndsklippet på Daniel.
Og velger her, det samme som med alle andre som har spurt, å ikke uttale meg.
Årsaken er at det er noe helt enormt med info om dette og mye av det er nok på ville veier.
Jeg ønsker derfor ikke å være noe informasjonskilde til dette i det kaoset som er.
Hvordan går det? Kommet i hakk med hverdagen som 6 barns mor?
NEI er det enkle svaret her. Men hadde det ikke vært litt vel optimistisk å skulle ha full kontroll 3 små måneder etter jeg har født sjette mann?
Spør meg igjen til høsten, da kan jeg forhåpentligvis svare litt iallfall.
Har dere planer for påsken?
Uff, den påsken kommer så brått på i år, selv om jeg vet den er sen.
Vi har ingen planer for påsken bortsett fra å komme oss gjennom den.
Jeg håper varmen fortsetter så vi kanskje kan drive på lekeplassen rett utenfor her, akkurat nå er den dekt av snø.
Men selvsagt blir det påskeegg, påskeverksted og forhåpentligvis noen rolige dager her hjemme.
Har du hatt like symptomer de ulike svangerskapene?
Jeg har hatt noen felles symptomer på alle svangerskapene. Men likevell har de alle vært forskjellige.
Med Daniel feks, hadde jeg ikke bekkenløsning, noe jeg har hatt med alle de andre?
Kvalm med første gutt, ingen andre.
Hodepine med jentene, ikke guttene.
Symptomfri nærmest i svangerskap nr 4´fire de første ukene, helt lamslått på svangerskap fem.
Så ja, likt og ulikt.

Hvordan finne frem i jungelen av barnevogner? Noen tips til å finne rett vogn?
Først, lukk ørene for alle tips og råd.
Så setter du ned en liste med hva du tenker er viktig for DEG med vogna.
Hva skal du trille på, grus, asfalt, snø? Skal vogna mye ut og inn av bil?
Når kommer barnet? trenger du god plass til vinterpose i bagen?
Er du og den du skal dele vognen med like høye?
Kommer du til å bytte vogn ofte eller vil du kjøpe en som kan følge barnet ut?
Også anbefaler jeg. virkelig å følge barnevognhobby på instagram. Hun viser frem vogner rett som det er og har enorm kunnskap.

Går barna på fritidsaktiviteter?
Kun 2 av 6 enn så lenge. Eldste går på kulturskolen og han på 8 spiller fotball.
Her venter vi til barna selv tar initiativ til å ville delta på noe, og har som regel at kun en ting om gangen.
Hvilket. type kamera bruker du, du tar så fine bilder?
Tusen takk, vettu, det siste året har jeg nesten utelukkende brukt kamera på telefonen, jeg har en iphoneX.
Veldig fornøyd med kamera der og redigerer minimalt.
Hvordan er det med Oda og søvn nå, men er og huske du/hun hadde en del utfordringer med det.
Ja da huser du rett, Oda våknet flere ganger om natten med skrekkslagne hyl, om det var nattskrekk eller noe annet er usikkert men til tider var hun utrøstelig.
Men så, helt i tide, løste det hele seg plutselig mens jeg lå med Daniel på barsel.
Tenk det. Det kaller jeg nøye planlagt og perfekt timet.
Da får iallfall en av oss sovet og Oda har en helt annen energi til å takle hverdagen.

Hvordan går det med deg?
Det går bra, men jeg er sliten nå. Såpass ærlig er jeg.
Men samtidig så lykkelig som jeg aldri har vært.
Takk som spør.
Hvor lang tid tar det før brystvortene herdes, ble mor for 1 mnd siden.
Å disse satans såre brystvortene altså. Hvem skulle tro at det å ta en dusj skulle føles ut som å stikke nåler inn i de?
Er du sår? Isåfall bør du kanskje be om hjelp for å se om barnet har godt og riktig tak? Vil også anbefale multi Mam kompresser du får kjøpt på apoteket, de er magiske. Men min erfaring er at mye er unnagjort etter 6-8 uker.
Så snaaaart bedre.
Hva er deres favoritt hverdagsmiddag som faller i smak hos alle.
For et marerittspørsmål, nei da. Men middag er uten tvil vanskelig når vi er 7 forskjellige sett med smaksløker rundt bordet.
Men om det er noe som slår an så er det faktisk de tradisjonelle husmannskost middagene.
Kjøttkaker og fiskegrateng feks (ingen av de hjemmelaget selvsagt he he)

Er det alltid så idyllisk hos dere som. du viser.
Oj, da får jeg lyst til å spørre, leser du bloggen? For er det noe jeg ikke ønsker å fremstå som så er det idyllisk.
Selvfølgelig har jeg øyeblikk, og de dokumenteres selvsagt men det er viktig for meg å vise at dette ikke kommer av seg selv.
Men dersom du kun følger meg på Snapchat feks så er det nok flest av øyeblikkene du får se.
Årsaken er todelt. 1, jeg ønsker ikke vise barna i sårbare situasjoner hvor de er lei seg eller sint, 2, jeg er har absolutt ikke mulighet til å dokumentere når det er kaotisk rundt meg. Men her er det langt ifra idyll 24/7 men jammen koser vi oss likevell.
 

I det jeg skrev overskriften merket jeg den ble feil.
For livet er absolutt ikke satt på vent, er det noe jeg kjenner jeg gjør så er det å leve.
Aldri et sekund stillhet eller ro, er det ikke det ene så er det det andre.
Om jeg blir sliten? Klart jeg blir, men det går fint.
Det som derimot er en utfordring er alt jeg har lyst til å gjøre, som jeg ikke får gjort.
Akkurat nå.
Jeg skriver dette innlegget fordi jeg får så mange kommentarer ifra mennesker som følger vår hverdag via sosiale medier,
da kanskje spesielt på snap hvor vi deler små øyeblikk av våre hektiske men likevell rolige dager.
Det er en typisk kommentar som går igjen, og det er at vi tilsynelatende har så inderlig kontroll hele tiden.
Og ofte føler den som skriver at den har noe å se opp til. Der hun eller han sitter med “bare” to barn og føler seg oppsist og sliter med å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg ble snakkende en stund med en mamma, som jeg merket trengte noen ekstra ord.
Hun var totalt utslitt og satt på badet å skrev til meg.
Hennes minste, på alder med min minste hadde akkurat sovnet og storesøster hadde fått timeout på iPaden.
Hvordan får du det til? skrev hun.
Jeg overlever, svarer jeg.
For akkurat nå, er det det vi gjør. Vi overlever.
Også finner vi praktiske løsninger i hverdagen, senker kravene til oss selv og huset.
Det har vi blitt skikkelig gode på.
Jeg takler vesentlig mere rot og skitt nå enn hva jeg noensinne har gjort.
Men hvordan løser dere ting, rent praktisk?
Skriver hun videre. Har dere for eksempel søskenvogn til de to minste når du skal ha med deg de to?
Og det er da jeg innser, at det er en ting jeg ikke har snakket om her inne.
Noe som har blitt helt annerledes for oss etter Daniel kom.
Og om det er fordi han er nummer seks eller at vi har tre meget små er jeg usikker på.
Men sannheten er, at etter Daniel kom, har vi ikke en eneste gang vært ute av huset alle sammen samtidig.
Ikke en eneste gang har vi vært på farten med alle seks små.
Det er mange årsaker til dette, vi er mange, krever plass og rom og ikke minst det er enormt krevende for oss som voksne og å ha kontroll på alle.
Jeg har ikke søskenvogn fordi jeg tar ikke med meg Oda når jeg har Daniel.
Den kombinasjonen synes både er krevende og skummel på et vis.
Daniel er ingen rolig baby, han er baby for viderekommende.
Han krever oppmerksomhet til en hver tid, han sliter med maten og søvnen og er ikke den enkleste å ha med seg ut av huset, enda.
Men det kommer seg, det blir enkelte med tiden, det vet jeg.
Og det er nettopp dette jeg mener med at livet er satt litt på vent.
Jeg tror ikke det har kommet godt nok frem hva jeg tenker og føler om den situasjonen vi er i nå.
For all del, jeg visste jo at det kom til å bli slik. At vi til en hver tid har et barn som trenger oss kommer ikke som en bombe liksom.
Men at denne sperren jeg har fått, skulle komme og ikke minst bli så tydelig for meg, hadde jeg ikke forventet meg.
Det sier seg selv at jeg så langt ifra føler meg som en supermamma når det kommer til dette.
Det er derfor jeg forteller det også, for ting føles uoverkommelig for oss også.
Hver eneste dag, iallfall de siste tre månedene har jeg faktisk kjent på det.

Selv om bildet viser et takknemlig smil, viser det også gårsdagens sminke, trøtte øyne, en kropp som ikke har dusjet på utenkelig mange dager og noen meget såre skuldre etter timesvis av byssing.Det har nok vært de tre tøffeste månedene i mitt liv på mange måter.
Hver eneste dag har jeg følt på en enorm takknemlighet og kjærlighet men også en ensomhet og utilstrekkelighet.
Ofte har jeg, når jeg har virkelig kjent på utmattelsen, lurt på om jeg i det heletatt har tatt det riktige valget om å bli seksbarnsmor.
Men så oppstår det øyeblikk som fyller meg med en sikkerhet om at det var slik det skulle bli og slik det skal være, heldigvis.
Små lubne hender som kommer å klapper en liten kar på hodet, to småttiser som sitter oppe på loftstuen og ler så tårene triller.
En storesøster som omfavner den minste når hun våkner litt for tidlig fra duppen, en liten kar med røde kinn som kommer å kysser meg vått god natt.
En snorkende liten sjel som ligger tett inntil hver eneste natt med kort, søt pust.
Men det er uten tvil tøft å klare dette på egen hånd, ja altså, jeg og mannen.
Det stikker litt ekstra, slik vi merker nå at nettverket er knapt og familien liten og langt unna i situasjoner som dette.
Vi vil og skal klare oss selv, men selvfølgelig er det ekstra stas når man kjenner det er flere som vil ta del i vårt eventyr.
Og før du rettere den belærende fingeren, og forteller meg at dette er vår egen feil. At vi har satt oss i denne situasjonen selv.
Så har du helt rett, jeg takket nemlig gladelig ja til drømmejobben, og det hele seks ganger.
Men selv om du har drømmejobben betyr det ikke at du ikke blir sliten og utmattet og rådløs av den av og til?
Uansett hvor inspirerende, spennende og fantastisk den er, så blir vi alle slitne.

Hvem vet, kanskje grensen jeg har satt meg er for sterk, kanskje vi burde stappet bilen full og bare kommet oss ut.
Men slik det er nå skjønner jeg ikke hverken hvordan jeg skal ha tid eller overskudd til det.
La meg ta i dag som eksempel. Jeg har enormt lyst på junkfood av alle ting.
I natt drømte jeg om burger King og det sier vel sitt. Det er jo godt innimellom og det var en løsning vi valgte innimellom med en ungeflokk på 5,
ikke en eneste gang etter de ble 6.
Jeg orker ikke tanken en gang.
Ferie til sommeren?
Jeg ser ikke vitsen rett og slett, da jeg ikke kan tenke meg en eneste aktivitet vi kan dra på sammen som familie som er gøy for ALLE.
Vi som ELSKER parker, må nok prøve oss på en park eller to, etterhvert.
Jentene har hatt bursdag, men ingen feiring enda, jeg har ikke funnet overskudd nok til å arrangere.
Huset ser ikke ut, jeg aner ikke når jeg få tatt nok tak til at det er bursdagsvennlig.
Skjønner du?
Men. ingen fare.
Jeg har det bra,  men akkurat nå føler jeg at jeg har mer enn nok med meg og mitt.
Jeg har ikke tid og overskudd til å ta hensyn til andre.
Jeg får krysse fingrene for at mine venner forstår, og har tålmodighet.
Det kommer seg, det vet vi.
Det krever litt ekstra når venner, hobbyer og ting jeg liker står å venter på meg.
Jeg kniper til meg  litt tid her og der for å få fylt på min egen kopp.
men det er knapt med tid så jeg må velge med omhu.
Det sier seg selv at når det å dusje i barnas våkentid er luksus.

Jeg er egoistisk nå, og må være det for å overleve. Jeg velger det jeg har mest lyst til og som er aller aller viktigst for meg.
De jeg deler samme tak med går først, så er det min egen psyke. Noen ganger motsatt.
Den må jeg prioritere, faller den, raser alt.
Det er både godt og vondt, å kjenne at man lever.
Vi er omringet av 6 små fantastiske mennesker.
Vi bygger. en storfamilie som vil omringe oss til den dagen vi blir gamle og grå.
Vi får oppleve å reise sammen med seks unike praktfulle, vakre, selvlaget mennesker. Fra spebarn, småbarn, til ungdom og etterhvert voksne.
Jeg er så uendelig uendelig takknemlig for hva jeg står midt oppi, men det
er krevende å sette livet på vent, og prøve å holde fokus på at det kommer lettere dager med helt andre bekymringer.
Vi må bare komme over kneika først.
Det blir bedre, det vet vi jo..
Om litt..

Det er jo egentlig helt tåpelig, sier jeg med en smånervøs latter.
Jeg har født seks barn, også er jeg redd for dette.
Jeg merker henda skjelver så jeg folder de og klemmer de mot magen mens han tar stolen bakover.
Det er helt vanlig Nina, sier han.
Jeg hører han bruker navnet mitt for å gjøre meg trygg.
Jeg finner det helt ærlig mest irriterende.
Når jeg tenker at jeg ligger langt nok bak, kjører han ryggen enda lengre ned.
Jeg har øynene lukket, gløtter litt opp og ser rett på en mann med munnbind og doble briller

Uhei, her skal de tydeligvis skje noe.
Det blir bedre etterpå, det blir bedre etterpå tenker jeg mens jeg gaper opp munnen og lukker igjen øya igjen.
Pulsen er høy, jeg prøver å roe meg selv ned med å finne en sang å nynne på i hodet.
Meeeeeeeen, den som spiser gulerøtter, knekkbrød og pepperrøtter, tytterbær og bjørnebær og kålrot og.. NEI
Ikke akkurat beroligende.
Gaper du litt til Nina?
Bah, der gjorde han det igjen.
Jeg gaper litt til og kniper øynene enda hardere sammen.
Det er et hull som murrer her vettu, ikke rart du har vondt.
Skal vi fikse det med en gang Nina?
LØØØØØØP, hele kroppen min stritter imot, mens jeg motvillig svarer ja.
Den murringen og pinen jeg har orker jeg iallfall ikke å gå med, det er helt sikkert.
En drøy halvtime senere går jeg ut av det fluorluktende lokalet med en ørlitt nummen kjeve.
Jeg overlevde, og det gjorde jammen meg tanna også, den er bare litt hyggeligere med munnen min nå enn da jeg gikk inn.
Jeg vet ærlig talt ikke hva som er værst, tannpinen eller tannlegeskrekken.
Jeg er ikke alene, undersøkelser sier at det er ca en halv million nordmenn som unngår å gå regelmessig til tannlegen pga skrekk.
Og 70% av de som har skrekk eller angst, forteller det er pga dårlige erfaringer som barn.
Vi snakker selvfølgelig om skoletannlegen.
Grøss, bare å skrive ordet gir meg frysninger.

Sure gamle menn, med dårlig kaffeånde, hår i nesa og bråkete utstyr er det jeg husker.
Strenge øyne bak et munnbind og et sterkt lys som gjorde det klamt å sitte i stolen.
Følelsen av å miste kontroll, ikke vite hva som skulle skje og ikke minst, en følelse av å ha halve verktøykassen i munnen til en hver tid.
Og disse besøkene har altså resultert til at jeg gikk over 10 år uten å besøke tannlegen.
Det sier seg selv hvordan det gikk.
Kort oppsummert.
AU.
Heldigvis har det skjedd noe, og det er nettopp derfor jeg velger å skrive.
For kanskje er du en av de som har iherdig skrekk og som har drøyd og drøyd.
Som kanskje kjenner på en murrende tann eller to nå som forteller deg at det er på tide å krype opp i den grusomme stolen.
Trøsten er, det er ikke slik det en gang var.
Det er SÅ mye bedre.
Ikke bare har tannlegene blitt medmennesker som også ser deg og ikke bare tennene dine.
Men utstyret dems har også fulgt moderne tid.
Man kjenner mindre, av det meste i dag.
Selvfølgelig, det å ha to hender av en fremmed i munnen er ikke noe man foretrekker, det vil aldri føles ok.
Men alt annet er så inderlig annerledes.
Jeg sier ikke at det er koselig å besøke tannlegen. Men det er overkommelig.
Faktisk såpass at jeg nå går til tannlegen regelmessig.
Jeg liker det ikke, og sliter fortsatt med en skrekk og angst som henger igjen.
men det går fint, jeg lover.
Og du, om du trenger, her har du fem gode råd:

1. Fortell at du er redd.
   Det blir så mye bedre etter du har sagt det høyt, du er jo langt ifra alene og unik om å være redd. Faktisk er det så vanlig at noen tannleger har spesialisert seg innen feltet tannlegeskrekk og har unike teknikker for å håndtere små skjelvende aspeløv i stolen.
2. Bytt tannlege.
   Og får du ikke god nok behandling, kan du faktisk bytte tannlege.
   Du står helt fritt hvem du velger, lytt til anbefalinger og vær åpen om din frykt så finner du kanskje den perfekte tannlegen for deg?
3. Musikk.
   Dersom lydene gir deg grøsninger kan det hjelpe å ha lyd på øret.
   Ta med deg Spotify i lommen eller en podcast eller noe som beroliger deg.
4. Si A.
   Jeg har en avtale med min tannlege, sier jeg A, stopper han. Med en eneste gang.
   Jeg skal ikke kjenne et snev av smerte, gjør jeg det, bedøver han enda mer.
   Det finnes også tannleger med større omfang smertestillende. Dette er noe du kan undersøke før du bestiller time.
5. Møt opp i tide.
   Og IKKE stort før.
   Å sitte på venterommet og høre lyder, kjenne lukter osv vil ikke gjøre hverken deg eller angsten godt.
   Møt opp kun noen minutter før og pust godt ned i magen (med munnen ;)) mens du venter.

Jeg både gledet meg og gruet meg til i går.
Min første erfaring med podcast og det Live, foran publikum.
Men det gikk helt fint, var faktisk veldig hyggelig.
Både å møte fantastiske Mira bak podcasten mammajobber og også de som møtte opp for å høre på.
Jeg hadde fått en mail med tema på forhånd, ting Mira ønsket å snakke om som jeg kunne drodle litt rundt før jeg kom.
Og det gjorde jeg. Hvordan hverdagen er, hvordan vi får kabalen til å gå opp, mammatriks og tips.
Praktiske tips og temaer.
Vi satt i en temmelig hyggelig sal, jeg og Mira og snakket. Som om det var bare oss to, men med en ubehagelig mic på kinnet.
Praten gikk og jeg koste meg skikkelig. Rett og slett deilig var det med en liten time fylt med andre ting enn babyrugging og byssing.
Men så kom det, som lyn fra åpen himmel på et vis.
Men Nina, hva gjør du når du blir sliten?
Jeg kjenner at spørsmålet gjør vondt, sånn på ordentlig.
Det knyter seg i magen og der og da, på et merkelig vis, går det opp for meg at jeg er vanvittig sliten der jeg sitter.
Jeg sliter med å holde maska, lar tankene ta over kontrollen.
Ikke følelser nå, det kler deg ikke, tenker jeg.
Jeg overlever, tror jeg at jeg svarte.
Også klinte jeg til med et praktisk tips, jeg sørger for å få meg nok søvn.
Sannheten er, at jeg har svært få steder å løpe for å gjemme meg om jeg blir sliten.
Og jeg ER sliten.
og nå er jeg skikkelig sliten.
Og det er jo sant, jeg har fokus på å overleve på sett og vis.
Når jeg blir sliten, blir jeg sur.
Og mammas surhet er smittsomt, på omtrent 0,3 sekunder er minst 5 av 8 smittet og dersom jeg ikke gjør noe proaktivt går de tre siste nedenunder også.
Og en sur familie med 8 medlemmer gir ikke akkurat mer energi.
Jeg hører meg selv ro, mens vi snakker om tema.
Merker at jeg gjør det hele litt lettere, enklere og mindre alvorlig enn det er.
For det er ikke noe særlig, når mamma blir skikkelig sliten og ikke har noe sted å gjemme seg.
Selvfølgelig, å sørge for godt med søvn er viktig, og riktig.
Men hvordan gjør man det når man ikke har noe sted å hente søvn?
Når man har en baby som sover lett og urolig og korte frekvenser før den trenger hjelp til å finne roen igjen?
Jeg merker jeg pirker på grensen av hva som er ok, for min egen del disse dagene.
Jeg har lite rom for å ta vare på meg selv, både fysisk og psykisk.
Merker det tærer på, både meg, han jeg bor med og oss.

Det går bra, for all del.
men det begynner å bli nok.
Og jeg må handle, når jeg kjenner at grensen nærmer seg.
Jeg vet hvordan det føles å virkelig bikke over, og dit vil jeg aldri igjen, ALDRI.
Jeg har ingen mulighet for å legge meg ned, for å lade.
Det er ikke slik jeg kan jobbe meg mot det å føle meg mer oppegående, få mer energi.
Jeg må rett og slett fylle på, der jeg kan.
Fylle tiden med ting som fyller meg med noe godt.
Jeg må begynne å rette kikkerten mot meg selv litt.
Og det er igrunnen mye jeg kan gjøre, selv om jeg omringet av små soldater og en mann som lengter enn sin kjære (heldigvis)
Jeg valgte å blåse liv i prosjekt mamma er også viktig   gruppen min på Facebook.
En gruppe jeg opprettet Januar 2018 med et ønske om å åpne for at mødre så viktigheten med å prioritere seg selv.
Det ligger mye samvittighet i det å kreve plass for seg selv.
Og den vil jeg røske vekk, rett og slett.
For det kommer så mange til gode at mamma tar vare på seg selv.
Akkurat nå, har jeg en baby på slep og må tenke at egentid er noe jeg må vente med.
Men det betyr ikke at jeg ikke kan fylle tiden med noe som gir meg noe.
Jeg begynner nå.
Jeg må.
Hva skal du gjøre, for å ta vare på deg selv i dag?

Hver eneste dag deler jeg øyeblikk ifra vår hverdag.
Og hver eneste dag får jeg gode ord, klapp på skuldra og heiarop (dere er så snille)
Flere av dere skryter og skriver at jeg uten tvil må være skapt til dette.
Vel, så langt derifra tenker jeg, flere ganger daglig.
Å bli seksbarnsmor lå aldri på ønskelisten min.
Forstå meg rett her nå, jeg er uendelig takknemlig og elsker rollen i dag.
Men jeg hadde ingen planer om en gigantisk familie, ei heller min mann.
Men så skjedde livet (og ja, jeg vet hva prevensjon er…)
Og her sitter jeg altså med seks sovende barn i hver sin seng (og min) mens jeg taster på tastaturet og nyter stillheten.
Det var egentlig sjuåringen som fikk meg på tanken på dette innlegget i dag.
Når hun lo godt da jeg tørket hun på snart to med rynkende nese..
Så her har du altså:
 
5 egenskaper jeg har som sier jeg ikke burde ha seks barn.
 
Tåler ikke søl.
Å hei å hå, jeg har rett og slett søl allergi.
Jeg kan si det enkelt og temmelig forklarende slik. Barna våre får aldri is når vi er på farten. Fordi jeg ikke orker alt sølet.
Men søleterskelen har uten tvil økt med årene og jeg lar hun på snart to spise med både knyttneve og gaffel samtidig.
Men det gjør vondt… fortsatt…

 
Angst for oppkast.
Og da mener jeg virkelig.
Så fort jeg hører setningen, mamma jeg har vondt i magen øker pulsen min (no kidding)
Jeg går med generelt høye skuldre hele november og desember…og januar.. og februar..
Og med seks barn er jeg så heldige å ha 6 lykkelodd i omgangssyke lotteriet.
Tørr ikke tenke på hvordan neste års vinter vil bli med tre lodd i baseluskhagen (barnehagen)
Og det aller værste er at angsten gir meg mye av samme symptomene som om jeg selv ble syk.
Så selv om jeg sjelden blir smittet får jeg likevel symptomene.
Gründerspira
Dette punktet er egentlig et sammensatt ett. Gründer delen av meg gjør at jeg både ønsker meg egentid, stillhet, søvn og overskudd.
Og hvor mye av dette får man når man har kreert en hel arme av små soldater klare for å overfalle deg rett som det er?
Selv om jeg ikke var i gang med noen gründer prosjekt før det tredje barnet, har jeg hatt det i blodet hele veien.
og det er ingen tvil om at det finnes mange fordeler med å være seksbarnsmor og egen arbeidsgiver, men det finnes jammen meg mange utfordringer også.
Det er sååå mye jeg ønsker å gjøre, og helst med en gang, men som jeg tålmodig må vente litt med til de minste barna ikke trenger meg på samme måte som nå.
Så enn så lenge får jeg benytte de små smutthullene jeg får.

//annonse

Hva er det som skjer tirsdag igjen?
Det er mandags ettermiddag og kaoset er komplett rundt middagsbordet.
Uka er i gang og jeg sitter som en liten mombie sammen med flokken min.
Barseltåka er i ferd med å lette men jeg merker godt at jeg ikke er helt på nett.
Jeg har langt igjen til jeg har den oversikten jeg pleide å ha før nattevåk og ammetåka tok over.
Det krever sin kvinne og sin mann å ha oversikt over familien AS når vi er 8 medlemmer.

Som mange av dere vet, har vi mye skrevet ned i kalenderboken vår. Men for at den skal hjelpe deg å holde oversikt må man også sjekke i den.
Og det er jo ikke alltid den er tilgjengelig. Derfor må vi planlegge litt parallelt. I papirboken skrives alt opp som er verdt å huske, både av det som plutselig skjedde (som at mini mistet en tann osv) og det som skal skje. Minner, som er viktig å ta vare på.
I den digitale planleggingen er fokuset det som er VIKTIG å huske.
Det som SKAL skje og ikke minst skal det sørge for at vi ikke dobbeltbooker oss.

Vi bruker MinFamilie appen til Telenor.
Ved å bruke en app har man oversikt også når man er utenfor huset og uten kalenderbok.
I tillegg kan vi som har den oppdatere hver for oss, og samtidig være sikre på at de andre også har det i sin kalender.
For telefonen reiser man jo aldri ifra 😉
Jeg har testet mange planleggingsapper, men har enda tilgode å finne en som er mer dekkende, oversiktlig og praktisk enn MinFamilie.
Vi er nå 3 medlemmer som bruker den, (de som har telefon) og med et raskt glimt på appen kan jeg se hva vi skal ha til middag, finne ut hvor Amalie er, hvilke avtaler som er i nær fremtid , hva jeg har på to do listen, oppdatere handlelisten, se hva mannen har handlet på vei hjem.

Jeg bruker også appen til å søke inspirasjon når middagene for uka skal planlegges for her er det en hel BANK med oppskrifter, og rom for å lagre mine egne.
 
MinFamilie brukes aktivt av alle tre, jeg gir eldstefrøken oppgaver, hun kan huke av når de er utført og eventuelt kreve lønn for strevet.
Vi oppdaterer hverandre med avtaler og planer og gir viktige beskjeder. kalenderen er oversiktlig og enkel å forstå, selv for 12 åringen

Dersom du også vil teste den geniale appen kan MinFamilie lastes ned HER
Jeg anbefaler så absolutt å legge til alle med tlf i husstanden!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tenk at det skal være så sårbart, ømt og vondt, det tema jeg skal snakke om nå.
Jeg må innrømme jeg synes det er underlig, samtidig er jeg en av de som hulkegråt første gangen jeg gav min sistefødte en flaske med melk som ikke kom fra meg men i pulverform.
Hvorfor jeg gråt?
Helt ærlig, vet jeg ikke helt.
Det var en enorm klump av følelser som tvang seg opp og frem i det jeg puttet flaska i munnen hans.
Litt lettet, over at han spiste av den så lett, lykkelig over å se han spise godt, trist fordi han ikke hadde fått nok i fra brystet mitt og litt redd.
Redd for hva?
Flere ting skal jeg være ærlig, at ammingen skal ta slutt, at han ikke skal få de viktige næringsstoffene som er i melken, men aller mest, hva “alle andre” vil si.
Det er tåpelig, skikkelig tåpelig.
At jeg skal tenke at andre har tanker om hvordan jeg mater min sønn.
At jeg skal frykte at andre mener at jeg kunne gjort bedre, gjort mer og ikke minst burde visst bedre.
Alle vet jo, at morsmelk er det beste for barnet.

Jeg skal ikke diskutere med vitenskapen, men jeg har likevell lyst til å spørre.
Er det virkelig det, alltid?
Om man kun skal snevre inn blikket og se brystet og barnet, er det nok ingen tvil.
Men om man skal se hele bildet, tror jeg nok at diskusjonen får en annen låt.
For til syvende og sist så er det ikke puppen som er viktigst for barnet, men den som henger fast i puppen.
Mamma, og eventuelt andre nære relasjoner.
Barnets foreldre eller omsorgspersoner om du vil.
Barnet trenger mat, for å overleve selvfølgelig, men det må ikke komme fra puppen, heldigvis.
Det barnet uten tvil trenger, er rolige, trygge og tålmodige omsorgspersoner.
Som er der for å berolige og trygge barnet. Slå følge med det på reisen til å ta bena fatt selv.
Og denne omsorgen kan ikke komme fra hverken pupp eller flaske, men fra hjerte, hode og favnen til menneskene rundt.
Barnet trenger omsorgspersoner med overskudd nok til å møtes sine behov.

Jeg har fullammet fem barn, grått meg gjennom blodige amminger, hatt flere økedøgn i strekk, brukt utallige timer med barnet på brystet. Takket nei til mye fordi jeg har hatt en liten kropp som har trengt meg, og brystet mitt som har fylt med mat nok. Noen stunder har vært grusomme, andre ufattelige koselige.
Om jeg ser tilbake har slitet vært verdt det, men mest fordi det har gått bra med meg oppi det hele, til tross for at det var mye jobb.
Amming gir en unik nærhet, et eget bånd mellom mor og barn tenkte jeg.
Amming gjør forsåvidt det, men ikke mer enn annen mating som feks flaske.
Forskjellen er, at å amme, det kan bare mor, så nærheten blir på mange måter også en avhengighet.
Og den, kan være tøff å takle både for mor selv men også de rundt.
Når nummer seks kom var jeg sikker i min sak, det fantes ikke noe alternativ enn fullamming.
Hvorfor skulle det bli annerledes denne gangen? Når jeg hadde klart det tidligere.
Jeg visste det ville kreve, men jeg var innstilt på å gjøre jobben.
Første knekken kom allerede etter første hjemmebesøk.
Jeg husker jordmor kom inn i stua, jeg hadde en sovende Daniel på brystet.
Nummen, her har vi en i godt hold. ser jeg.
Jeg var stolt som få.
Jaaa ikke sant svarte jeg, synes jeg begynner å se dobbelthaken.
Så var å kle av den lille kroppen og legge an på vekta.
Så ble det stille.
Jeg så jordmor veide ordene i hode før hun sa de.
Oj, her har det vist stagnert.
Hun ser på papirene, ikke stagnert, han har gått litt ned siden siste ser jeg.
Blikket hennes flakker mellom meg og mannens øyne.
Hva tenker dere om det?
Sier hun og kaster ballen hardt og brutalt over til oss.
Jeg knekker umiddelbart sammen, ukontrollert.
Tårene nærmest spruter mens jeg hikster frem at jeg ikke skjønte at jeg sultet han.
Jeg følte mannens hånd på ryggen.
Det går fint, sier han.
Fint? Gutten er jo sulten sa jeg og prøvde å legge han til på nytt siden tårene hans også har begynt.
Det ble mye styr de neste dagene, ukene.
Frem og tilbake til helsestasjonen for veiing, klare instruksjoner fra helsesøster om å gi tillegg og en meget usikker mamma som var livredd for at ammingen skulle gå tapt. Jeg skulle jo amme, sånn var det bare.

Jeg ammer, og ammer, og ammer litt til.
Morgen, dag, kveld og natt.
Hele tiden, ammet jeg.
Satt midt i kaoset og ammet,
Jeg ammet og leste bok, ammet og spiste middag, ammet og lekte med togbane, ammet og jobbet.
Ammet og ammet og ammet.

Så gikk det seg til.
Flaskene med tillegg ble mindre og mindre, færre og færre og tilslutt dristet jeg meg til å droppe de helt.
Vekta fortsatte fint oppover.
Og ved hver veiing hadde han forventet vektøkning.
Dette gikk, jeg klarte det denne gangen også.
Jeg burde vært glad, og lykkelig, og stolt.
Og litt av det var jeg selvsagt, men aller mest var jeg sliten.
Skikkelig sliten.

Sovet lite hadde vi, både jeg og minstemann.
Søvnen ble forstyrret av ammingen som måtte gjennomføres hyppig for å være tilfredsstillende.
Også, for noen uker siden.
Begynte virringen, surringen og utålmodigheten.
Ammingene ble ikke lenger kosestund, men preget av en utålmodig gutt som tydelig var frustrert.
Og som erfaren amme mamma er jeg fullstendig klar over at dette kan være bare en periode.
Hvor lenge er uvisst, men etter å ha kjent på den i 3 uker bestemte jeg meg.
Nok er faktisk nok.
Jeg hadde gitt alt og enda litt til.
En sliten mamma var ikke bare sliten av ammingene, men hun grudde seg også.
Da hun visste hvordan de ville ende, men en gråtende gutt over skuldra som absolutt ikke var i melkekoma.
Jeg orket ikke ut av huset, av frykt for å måtte amme offentlig.
Det var en fredagskveld, og jeg gruet meg til helgen.
Visste at alle våre strevsomme ammeøkter skulle gjennomføres med en hel bøtteballett rundt oss.
Minstemann var klar for natten og vi krøp inn på soverommet slik vi pleier.
Som forventet begynte han igjen, kavet, sutret, strittet.
Slapp brystet og tok tak igjen, grått litt, tok tak igjen, gråt mye og tok tak igjen.
Jeg prøvde og prøvde, men uansett hva vi gjorde roet han seg ikke.
Her, hører jeg plutselig.
Mannen står i rommet, i hånda som han strekker frem har han en flaske med fersk morsmelkerstatning.
Jeg nøler ikke en gang.
Tar i mot, setter meg opp og gir den vesle urolige karen flasken som han gledelig drikker.
Det blir fra da av vår nye rutine.
En flaske på kvelden sammen med kveldspupp.
Plutselig koste vi oss igjen, både jeg og han.
Budskapet i innlegget er vel kanskje diffust.
Jeg er i grunnen ikke sikker på hva jeg prøver å si eller.
Annet enn å si høyt, uten å nøle, rynke på nesa eller føle nederlag.
Mitt barn mates med flaske, rett som det er .
Og det koser vi oss med.
Noen ganger får han pupp, andre ganger får han flaske, og noen ganger kliner vi til å gir begge dele.
Å amme er ikke lett, det vet jeg.
Ikke bare fordi det er krevende fysisk men også psykisk.
Om man skal amme eller ei, skal ikke bare være et valg basert på om vekten går tilstrekkelig opp.
Men også om mor har det topp.
Jepp, jeg la inn et rim der, så kanskje det kan bli et slagord der ute.
For vi må ikke glemme, at mamming er viktigere enn amming.
Så enkelt og så vanskelig er det.