Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Jeg synes hun er modig, må jeg innrømme i det hun kommer tuslende inn i butikken med to små jenter.
Helt alene. Kun hun som voksen.
Jeg hilser på henne som jeg gjør med alle andre og hun går rett på sak.
Jeg skulle gjerne sett på litt bilstoler jeg, sier hun.
Jeg merker jeg blir enda mer imponert.
Ta med seg to små og i tillegg gjøre innkjøp som krever både fokus og konsentrasjon.
DET tror jeg jammen ikke jeg hadde begitt meg ut på.
Kjørt langt hadde hun også og jentene hadde lopper i blodet.
Jeg tipser om lekekroken vi strategisk har plassert midt i butikken,
de finner seg godt tilrette, de to fine jentene mens jeg og den nydelige mamman får snakket litt sammen.
Hun har et varmt hjerte og er opptatt av at jentene skal sitte trygt og godt i bilen.
Hun følger nøye med på hva jeg sier, i mellom brannslokking i lekekroken.
Blikket hennes flakker mellom to søte små og meg som ivrig informerer.Jeg er imponert over at hun i det heletatt får med seg noe.
Eldste kommer bort, med krokodilletårer søker hun trøst for å ha dunket hodet.
Mamman setter seg rolig ned, blåser magisk mammapust og vips så er det over.
Sånn sier hun og rusker jenta i håret og gir henne en klaps i ryggen i det hun snur seg og løper tilbake.

Jeg skjønner ikke hvordan du klarer fem jeg sier hun og ler smånervøst, jeg klarer ikke to en gang fortsetter hun.
Vi blir stående å se på de to som leker litt før hun snur seg mot meg igjen.
Jeg tar dette sier hun, og peker på sete jeg akkurat har demonstrert.
Hun velger farge og mens jeg skal hente på lager spør hun om det er ok om de setter seg ned for en matbit før de tar fatt på den lange veien hjem.
Det er klart dere kan sier jeg. Det er derfor bordet står der.
De rigger seg til, men det tar ikke lange stunden før eldste kjenner loppene i blodet igjen og hører lekekroken rope.
Jeg jobber litt bak disken mens hun iherdig løper mellom lekende frøken som roper og sulten liten som vil ha mere mat. I mellom slagene ser jeg hun kaster i seg noen biter selv. Puh, jeg takler ikke dette jeg altså, de er jo overalt.
Fy søren så tålmodig hun er tenker jeg mens jeg må småle litt av hun lille som både lager suppe og kake i lekekroken og vil helst ha alle til å smake.
Hun dukker opp bak hos meg plutselig, med en dyp skål av tre.
Væææsjegooo sier hun stolt.
Jeg takker oppriktig og tar imot fantasisuppen og smaker litt.
Da kommer mamman brått og tar med veslefrøken ut, du skal da ikke være her!
Uff innimellom føler jeg at det bare er meg som har slike unger sier hun.
Jeg bare smiler tilbake.
Etter litt får hun samlet flokken igjen.
En i hvert sete på vognen, den ene mer motvillig enn den andre. Hun derimot er tålmodig som få.
Rolig og behersket putter hun den ene sinte frøkna oppi etter den andre.
Men etter noen få sekunder er det stille. Og med noen smarte mammatriks har hun to temmelig fornøyde frøkner i vogna i det hun skal trille ut.
Hun takker for hjelp og jeg takker for besøket.
Hun triller tålmodig ut mens jeg hører de prater om turen hjem.
Jeg blir sittende å se etter de.

Det blir stille for en liten stund.
Da slår det meg,
Hvorfor i alle dager sa jeg ingenting?
Jeg angrer noe innmari.
Der var hun,rett foran meg og gjorde en helt fantastisk jobb, og alt hun gjorde var å snakke ned seg selv og alt hun var, var en supermom.
Hun hadde stålkontroll, en uendelig ro og en vanvittig tålmodighet.
Klart hun ble stressa og svett.
De var to, hun var en.
Det sier seg selv det er mer enn nok.
Jeg ble imponert, vanvittig imponert, men ikke en eneste gang sa jeg det.
Fy søren som jeg angrer.
Jeg håper hun leser, og hun skal vite at jeg lærte noe i dag.
Jeg skal rose, klappe på skuldra og heie frem.
Neste gang.
Skal jeg si noe.

Så skriver jeg altså tredje trimester for sjette og siste gang.
Det er helt usannsynlig å tenke på at jeg i morgen tar fatt på uke 31 og har fullført 30 uker i dette svangerskapet.
Det er uten tvil på tide med en ny gravid-oppdatering.
 
Hvor langt er jeg på vei?
Jeg måtte sjekke appen, for å være helt sikker.
Men jammen er jeg ikke 29+6 skrivende stund.
74 dager igjen til termin.
 
Babyen er så stor som:
En stor salat.

I magen føles det ut som om jeg bærer minst 50 salater skal jeg være ærlig, jeg har rett og slett ikke peiling på hvordan jeg skal klare å romme noen kilo til der inne. Det er foretatt en liten beregning av han størrelse og han ligger 15% over snitt. Så ca 2 kilo nå.

 
Inni magehulen.
Det er enn så lenge en ganske så stille kar som har plassert seg i hodeleie som ligger der inne.
Han gir heldigvis ifra seg noen trøkk men her om dagen måtte jeg be om en liten sjekk på føden pga lite liv.
Heldigvis var alt fint der inne. Årsaken til lite liv fant vi ikke men flere teorier ble lagt på bordet. Det begynner å bli trangt, han har funnet hodeleie og har en særdeles aktiv mamma som sjeldent sitter stille. Kanskje jeg rett og slett ikke har så mye tid til å kjenne etter.

Desember nærmer seg, og nok en gang begynner diskusjonen som vi burde tatt mye oftere.
Alkohol og barn.
At det diskuteres før julen er kanskje ikke rart da det er en høytid med mange tradisjoner nært knyttet til alkohol.
For mange er det nærmest et must eller iallfall en naturlig del av julens tradisjoner.
Juleøl, aquavit, vin, kaffe og konjakk til dessert osv osv.
Til enhver sosial setting er det som regel noe godt i glasset.
Jeg ble forespurt å signere for en hvitjul.no og i år er vel kanskje det enkleste året for meg å signere.
Selvsagt blir julen min hvit i år, jeg bærer barn og noe annet er utenkelig.

Men hva om mini hadde vært på utsiden?
Hva hadde jeg valgt da?
Som med mye annet, er det mange meninger rundt tema. Finnes det egentlig noe riktig og galt?
Rett som det er diskuteres tema og her om dagen kom det opp i foreldre for foreldre gruppen som vi har opprettet på facebook.
Et flott fellesskap med foreldre som deler erfaringer, gode råd og tips med hverandre.
Det er mulig å spørre om alt, og her om dagen kom temaet alkohol opp.
Det er nesten skummelt å bare si ordet høyt.
alkohol.
Det var delte meninger, heldigvis.
Men en gjentagende unnskydning ble brukt av flere.
“Det er viktig å gi barna et naturlig forhold til alkohol, derfor drikker jeg med god samvittighet”
“Jeg ønsker å vise barna normal drikkekultur”

Jeg velger å kalle det unnskyldning.
La meg legge det frem hardt å brutalt.
Alkohol er et rusmiddel, enten om det er ett glass eller to.
Uansett om det er vin, øl eller konjakk.
Alkohol er et middel med berusende effekt.
Å drikke alkohol er et valg man tar som er 100% egoistisk.
Det finnes ikke en eneste situasjon hvor det å drikke alkohol er noe man må gjøre.
Hver eneste gang man tar et glass, er det et valg man selv har tatt.
Jeg sier på ingen måte at det å ta det glasset er feil, at valget ikke er riktig.
Det kan jeg ikke utale meg om av flere årsaker.
Ikke vet jeg hvordan du reagerer på den ene glasset og ikke vet jeg hvor sensitivt barnet ditt er.
 
Men la oss ikke skylde på at vi bedriver bevisstgjøring og opplæring i alkoholkultur ovenfor barna.
La oss heller være ærlige å si at vi velger å ta et glass eller flere fordi dette føles naturlig for oss og ok for barna.
Det finnes ingen forskning som forteller at barna lærer av det ene glasset med rødvin du drikker til juleribben.
Eller konjakken til kaffen, likevel har dette vært en gjentagende og typisk unskyldning vi foreldre bruker for å rettferdiggjøre alkoholsalgene våre.
Det finnes dessverre ingen sosial utdanning i det glasset, kun ren egoisme.
Ekkelt ja mulig, men slik er det altså.
Å snakke om barn og alkohol er et sårbart og vanskelig tema med usedvanlig mange hensyn å ta.
Hva som er riktig eller galt er vanskelig å si.
Jeg håper og tror at flertallet er enige i at det å oppleve en forelder eller annen nær familie i beruset tilstand sjeldent oppleves ok for et barn.
At vi i en eller annen grad må gi oss restriksjoner i strømmen av alkohol når det er barn tilstede håper jeg de fleste er enige med meg i.
Å gi barna et bevist og normalt forhold til alkohol gjøres ikke ved å vise i praksis men å tørre å snakke om det.
Forklare barna hva man har i glasset og ikke minst hvorfor man velger å drikke eller ikke drikke det.
Ta hensyn til barna dersom de utrykker et ubehag ved å være i nærheten av de som velger å drikke alkohol og ikke minst vise respekt.
Dersom noen i ditt selskap  ikke synes det er greit med alkohol burde valget om å avstå fra glasset være temmelig enkelt.
Det finnes da andre alternativer å fylle glasset med?
Jeg har med oppriktighet trua på at vi som foreldre kan lære våre barn å ha et fornuftig forhold til alkohol.
Men at dette ikke kan gjøres ved handling men ord.
I år blir en hvit jul for meg, Hva min mann velger er enda uvisst.
Om han kommer til å nyte et glass med juleøl til maten vil barna rundt samme bord vite hva som er i det og ikke
minst hvorfor han bare velger å drikke ett glass.
Jeg ønsker ikke å fortelle det at du skal velge en hvit jul i år, men oppfordrer deg til å tørre å  ta praten.
Snakk med barna, og dersom de ønsker seg hvit jul, synes jeg jammen du skal gi de den julegaven i år 😉

Å kjære vene, hva er det vi har gjort.
Jeg vet godt at vi “måtte” ta kjøkkenet.
Det var for trangt og for lite oppbevaring, men akkurat nå.. må jeg innrømme at det føles ut som har begitt ut på ren og skjer galskap.
Det som føltes så inderlig riktig den dagen de begynte.
Det trange kjøkkenet, merkelige taket og for ikke snakke om takviften…

 
Og ikke snakke om denne veggen som som skilte meg vekk ifra resten når jeg laget mat.
Men så forsvinner man på jobb.. også kommer man spent og fornøyd hjem til dette.

Da er det kanskje ikke så rart at man kjenner en ørliten klump i magen.
Og akkurat nå i skrivende stund er rommet helt tømt gulvet borte og nytt tak oppe.
Jeg er imponert over håndtverkerkerene vi har hos oss, det er ikke bare bare å være mellom-mann. Da hjelper det godt at disse karene er rolige og avbalansert og støtt og stadig bekrefter at det hele vil ordne seg.
Vi måtte gjøre minimalt med vannet, men måtte ordne litt siden vi skulle nedre fra en til to oppvaskmaskiner.
En hyggelig kar fra Jensen rørservice dukket opp på meget kort varsel og ordnet det hele.
Selvsagt skulle det vise seg å være en litt mer omfattende jobb enn man først trodde, men han tok utfordringen på strak arm.
Elektrikeren er en vanvittig hyggelig mann med gode råd og snekkeren utfører det vi avtaler hver eneste gang.
Men uff og uff som det ser ut er nå.
Nå er det jo slik at når kjøkkenet pusses opp går det utover alt annet.
Akkurat nå føles det ut som om hele huset flyter.
At det er møkkete over alt og rot i hver eneste krok.
Vi har heldigvis et hybelkjøkken nede i underetasjen som gir oss et sted å smøre matpakker, lage enkle middager og annen mat.
Men det er jo ikke godt nok.
Iløpet av denne uken blir kjøkkenet levert, 2,5 tonn med Ikea kjøkken kommer på døren og løpet neste uke skal det monteres.
Og etter tre dager med montering av proffe folk skal det bli noe ala dette:

Og innen tre uker får jeg denne veggen opp også.

Å være mamma, er det mest uforutsigbare jeg noen sinne har vært med på.
Alt jeg etterstreber er å ha kontroll på hverdagen og det siste jeg kan ha er styringen på hva som skjer.
Jeg kan organisere og planlegge så mye jeg vil, men sannheten er at man vet aldri når det kommer en bæsjebleier.
Uansett hvor god tid man har, risikerer man å komme for sent.
Planene for morgendagen kan gå i vasken før du la deg dagen før og uka som på søndag så rolig og behagelig ut, kan ta en sving på mandag.
Dagene som mamma kan være alt mellom himmel og jord, som livet ellers er det fylt med hverdager, bare at de har blitt noe annet.
Hverdagen tilpasser seg, akkurat slik du gjør.
Å være mamma er ikke bare uforutsigbart, det er også ganske tøft.
Mye ansvar, mange arbeidsoppgaver og ekstremt lite egentid.
Man må ofre mye, noe man gjør både frivillig og med glede, men det betyr da virkelig ikke at det ikke koster noe.
Jeg deler mye fra mamma hverdagen, brenner for å speile den slik den virkelig er.
Som en sinnssyk berg og dalbane  hvor man ikke aner hvor loppen sitter.
Nedturer og oppturer, kliss og klass og katastrofer.
Og ofte føler jeg nok at mammarollen bærer mest preg av arbeid, bekymringer og slit.
Til tross for at den fremstilles som noe helt annet på sosiale medier.
Men så kommer det dager som dette.
Selveste loopen.

Hvor man føler seg vektløs og svevende.
Hvor alt bare glir og flyter akkurat den veien det skal.
Og alt føles greit, selv om man er på hodet.
Hvor man ser tydelig å klart hvorfor man har valgt å ta på seg den strevsomme rollen som mor og forelder.
Hvorfor hver eneste bekymring er så innmari verdt det.

Unger som lekte sammen bak lukket dør i flere timer alene.
Hvor alt jeg hørte var latter og fantasi.
En smørblid frøken på 18 mnd uten et eneste raseriutbrudd.
En blivende 12 åring som gledelig brukte tid sammen med sine mindre søsken.
En 8 åring som tømte oppvaskmaskin på eget initiativ og hele tre felles måltider matro og hygge.
Dagen i dag var såkalt instagramperfekt.
Dagen i dag var proppfull av øyeblikk jeg kunne delt med dere.
Idylliske, magiske og klissete.
Men valgte å ikke gjøre det.
For slike dager, putter jeg i lommen og drar opp igjen når jeg trenger det.
For hvem vet, kanskje den dagen allerede kommer i morgen?
Innerst inne, tror jeg det er flere dager som denne, som jeg ikke ser.
Med hodet fult av andre tanker, jobb, gjøremål og “viktige” saker er det vanskelig å se alt det fine som skjer akkurat nå.
Ofte er jeg redd jeg ikke har tid til å se alt det gode som skjer.
Noen ganger ser jeg kanskje heller alt annet.
I dag var hodet klart, søvnboksen fylt opp og humøret på plass.
Jeg var klar for en god dag og laget meg en sammen med familien.
En dag verdt å putte i lomma.

//annonse

At det både er fornuftig og miljøvennlig å handle brukt tenkter jeg vi begge er enige i.
Likevel må jeg innrømme at jeg ofte synes det er vanskelig å finne utstyret vi trenger da jeg liker å ta og føle på ting før jeg kjøper det.
At barna våre ønsker å være på aktiviteter er noe vi støtter så godt vi kan, det er klart vi ønsker aktive barn, men ofte føles investeringene rundt idretten uoverkommelig og nesten litt bortkastet. I tempoet barna vokser blir jo utstyret nesten oftere byttet ut enn det blir brukt.
Sannheten er jo at det meste av utstyret man har stående i boden sjeldent blir utslitt. Noe av det ser nesten helt nytt ut.
Mye kan gå i arv hos oss, men mye blir også stående da barna er født på forskjellige tider på året og vokser ulikt.

En god miks av vår, sommer, høst og vinterbarn. Ingen født i samme måned, slå den du 😉
Boden er full av utstyr som gjerne skulle vært brukt mer. Som knapt har slitasje og mange mange timer igjen i brukstid.
Men jeg synes det er tiltak helt ærlig å ta bilder, legge ut til salgs og avtale møter osv.
Det er mye jobb i å bli kvitt det rett og slett. Så da hoper det seg opp da.
Slik hos deg også?
Da bør du sette av byttehelgen i november.
Ikke hørt om den sier du?
Vel da kan du bare glede deg.
DET gjør vi 🙂
En gang i året arrangerer lokale klubber i samarbeid med SpareBank1 Byttehelgen.
Motivasjonen bak den er mange. Vi har utstyr stående i boder og garasjer for flere millioner og disse kan hjelpe barna inn i idretten til tross for tynnere lommebok for familien er nok den viktigste. Samtidig støtter vi lokale klubber som gjør denne jobben. Det er faktisk slik at for mange familier velger å la være å melde på barna på en idrett fordi det er for dyrt, eller tar barna ut av idretten, og når vi da sitter på utstyr til millioner er dette en fantastisk mulighet til å gjøre noe med det.
 
Byttehelgen er et arrangement som er smart for både de som ønsker å kvitte seg med utstyr eller finne rimeligere utstyr til skisesongen som venter.
Og det beste av alt er at du samtidig støtter lokale klubber i sitt arbeid.
Dette gjør du:
1. Finn ut om det er en byttehelg nær deg.
Og sjekk når det er mulighet for å levere inn utstyr, ofte er dette på fredag og tidlig lørdag.
2. Gå gjennom boden din og finn utstyr du ønsker å selge.
Gjør deg gjerne opp en formening om en pris for utstyret du har.
For alt du vet sitter du på en liten gullgruve i kjelleren?

3. Ta med familie og venner til nærmeste byttehelg, gjør noen gode kupp og gjør dere klare for vinteren på null komma niks.
Sosialt gøy og ikke minst noe veldig fint å ta med barna på. Kanskje ser de også verdien i å ta over utstyr etter andre?
 
Når byttehelgen er over kan du velge å donere eventuelt gjenværende utstyr til klubben eller andre formål. Eventuelt ta det med deg hjem.
Dersom noe av ditt utstyr er solgt får du overført beløpet på konto.
Smart ikke sant 🙂
Byttehelgen er offisielt 10-11 november, men varierer litt fra sted til sted.
Så ta deg en tur innom boden og sjekk om det står noe der som kan finne seg et annet hjem.
og sett av helgen til å gjøre noen kupp.
 
Nærmeste byttehelg finner du HER
 
 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I år kom Halloween litt kastende på meg.
Jeg, som egentlig synes veldig om denne dagen her som bare gjør en helt vanlig hverdag til noe veldig moro synes denne dagen kommer alt for brått og brutalt.
Halloween alt nå!?

I går hadde jeg aller mest lyst til å kansellere hele dagen, men så våknet jeg til et hus proppfult av halloweensommerfugler og forventninger og da våknet jammen meg mine også.
En tur rundt på deseperat jakt etter godis, innkjøp av litt ansiktsmaling og lys i lykter utenfor og vips så var vi jammen meg klare.
Det var ekstra stas her, MASSE unger på lekeplassen i det jeg slapp to av mine små ut (ikke alle våre som vil ut å jakte godis og det er også helt greit)
Det tok ikke lange tiden.
DING-DONG!
Jeg spratt opp, okei da.. karret meg opp (tredje trimester) av sofaen og ned trappa.
Da var kvelden i gang.
Jeg smeller opp døren og ser forventningsfult på en hel haug med små utkledde kropper.
KNASK eller KNEEEEEP roper de.

Klart dere skal få knask sier jeg og kjenner i hele meg at jammen er denne dagen fin også.
Neimen så fine dere er da! Hver og en har ulikt kostyme, en som en ape, en enhjørning, en klovn og en vet jeg neimen ikke hva var, men det spiller da ingen rolle. Alle har de lagt inn en innsats for å være annerledes, akkurat i dag.
Jeg begynner å plukke knask ifra skålen og deler entusiastisk ut en til hver.
Hæææ? Får vi bare det der?
Nei sånn liker jeg ikke?
Hvorfor får jeg ikke lik som han?

Kan jeg få bytte eller, det er mer i den andre posen.
Jeg blir målløs men fortsetter å dele ut.
Takk.

Hmmm?
Tusen takk.
 
Han står midt i flokken, minst av alle åtte faktisk.
Lyslugget og beskjeden.
Han ser kanskje ut som en liten zombie, mistet ansiktsfargen, men han har holdt høfligheten.
Den strekker han like tydelig ut som bøtte han holder i hendene.
Væresegod, sier jeg og gir han et ekstra smil.
Værsegod.
De løper videre, fryktløse ut i natten.
Og jeg lukker døren og gjør meg klar til å ta imot neste runde, jeg hører neste gruppe litt lengre ned i gata.
Det hele gjentar seg.
DING-DONG.
Jeg åpner døren for forventnigsfult og blir møtt av en flokk sukkersugne, utakknemlige monstre.
Innimellom gjemmer det seg en takknemlig enhjørning eller zombie, men de er sjeldne, svært sjeldne.
Halloweensjarmen forsvinner totalt.
Jeg merker det topper seg når jeg deler ut og blir møtt med et kort og enkelt.
ÆSJ!

Lykten slukkes, festen er over.
DETTE er ikke moro jeg vil forbinner med halloween.
I går delte jeg kjøreregler for Halloween.
Det er viktig at både liten og stor setter seg inn i “reglene” for kvelden.
For i likhet med jul, påske og andre høytider, er det ikke alle som feirer halloween.
Og det må vi respektere.
Reglene er enkle, og kort oppsummert handler det om å vise respekt for andre mennesker.
Reglene er skrevet av meg, men ikke satt av meg.
Disse kjørereglene er blitt til etterhvert som feiringen har vokst.
Men jeg glemte tydeligvis en regel.
Så la meg tilføye,

Kjøreregel nr 7.
Selv små monstre må alltid være takknemlig.
Hver og en av dørene som blir åpnet i kveld har gjort forberedelser i en eller annen grad.
Alle har de handlet inn og ordnet i stand til små og store utkledde sjeler som roper i iver og lyst
KNASK eller KNEP.
At resultatet blir at det strekkes ut en hånd med noe god å spise til alle og en hver er ikke en selvfølge.
Og DET skal man være takknemlig for.
Man skal ALLTID si takk.
ALLTID.

Fy SØREN så dårlig jeg er på å lytte til egne råd.
Med ren og ekte omtanke er noe av det viktigste jeg gjør for de rundt meg å passe på at de tar godt vare på seg selv. At de tørr å prioritere seg selv innimellom og pleier det fine mennesket de er.
Jeg er heldig sånn, omringet av mange fantastisk flotte mennesker.
Gode venner som betyr ufattelig mye for meg.
Og som jeg ønsker skal ha det godt.

Selv om vi kanskje ikke sees så ofte som vi gjorde før, er de like viktige for meg, det håper jeg de vet.
Det vil komme tider i livet hvor man kanskje ikke så mye tid sammen med venner, det betyr heldigvis ikke at de betyr mindre, men noen ganger må andre ting prioriteres. Små barn spiser tid, iallefall når man har fem av de.

At vi er en familie med mange jern i ilden er kanskje ikke så rart, med tanke på antallet i husstanden.
Likevel tørr jeg nok påstå at vi har et temmelig rolig tempo, tatt nettopp antall i hustanden i betraktning.
Hverdagen går raskt, jeg synes knapt vi får tid sammen før vi begynner med leggeballetten vår.
5 skal i seng og det til rett tid, hvis ikke blir det krise dagen etterpå.
Men de siste dagene, har det vært hurra meg rundt og enda litt til.
Jeg kjenner at i dag leter jeg desperat etter pauseknappen.
Det er unntaktstilstand både her og der og alt for mye å gjøre på jobb.
Helgen er lagt bak oss ufattelig mange arbeidstimer, magehula tuslet inn i 3. trimester og minstemor kom hjem på søndag med feber  og en nattehoste som knapt gav oss noe søvn, samtidig ble hele kjøkkenet mitt revet ut av huset, stua gjort om til arbeidssone for snekkere og andre håndtverkere.

Jeg sover dårlig til vanlig også, så ikke akkurat et godt utgangspunkt for en våkennatt,  i helgen har jeg uten tvil jobbet for mye og har noe jeg burde gjort i tankene konstant. HELE tiden.
Hvorfor i HULESTE følger jeg ikke mine egne råd om å ta godt vare på meg selv?
I dag, er kroppen sint på meg, hjerte mørbanket, hode i knipe og vilja seig.
Nå holder det.
Jordmortimen i dag som skulle bli høytidelig og koselig ente i ukontrollerte tårer og en meget meget sliten dame som krøp ut ifra sitt skjulested.

Hun spurte pent, jordmoren.
Forsiktig og full av omtanke.
Det var da det rant over, og tårene bare trillet.
Hvilket råd hadde du gitt din beste venninne om hun satt i din situasjon?
Hva tenker du hun burde gjøre? Hva hadde du oppmuntret henne til?
Lukk døren hadde jeg sagt til henne.. lukk døren, lag deg god mat.
Sov, hvil, spis, se en film, RO ned hvisket jeg mens tårene trillet.
Nettopp sier hun og smiler, og de rådene tenker jeg du bør følge fra nå av.

Det er knappe 10 uker til du er seksbarns mor, ikke start i den rollen på bånn.
Nå må du gi deg selv en klapp på skuldra også lar du roen og hvile finne deg.
Du og resten av flokken din trenger det.
Hun har så rett.
Så fra i dag skal jeg prøve.
Da passer det jo perfekt at minstemor ikke er i form og trenger en hjemmedag i morgen.

//annonse

Det skal egentlig ganske mye til før jeg bekymrer meg for om barna mine får i seg nok mat.
Barna i flokken vår er generelt ganske så friske og aktive, likevel svinger matlysten rett som det er.Av erfaring tar disse de små igjen, spiser de lite til frokost spiser de mere til lunch, spiser de lite en mandag tar de det igjen en tirsdag.
Sånn er det jo med oss voksne også. Det er ikke alle dager det smaker like godt med frokost eller middag.

Men så kommer det perioder hvor matlysten skranter over lengre tid.
Hvor dårlig inntak på mandag ikke blir tatt igjen på tirsdag, men fortsetter og fortsetter.
Årsakene kan være så mange. Alt ifra sykdom, forandring i hverdagen eller utviklingshopp.
Det er jo mye som skjer i både kropp og hode til disse små, og det er lett å glemme.
Det er jo heller ikke alltid like lett å vite hvor mye, ofte og hva barnet kan spise etterhvert som det vokser. Måltidsplanleggeren til Nestlé gir en god pekepinn synes jeg.
Men når matlysten skranter over lengre tid merkes det også godt på mine små.
Ikke bare sitter boksa løsere, men humøret blir dårligere, søvna blir kortere og trivselen deretter.
Det ER jo viktig å fylle på med næring til en voksende kropp, sånn er det bare.
Så hva gjør man da, når mini bare pirker i maten eller selektivt velger noen få biter fra tallerken før den blir snudd på hode? La meg først si at jeg ikke sitter på fagkunnskaper. Mine råd er basert på erfaringer, og tips og triks jeg har gjort meg gjennom 12 år som småbarnsmor.
Jeg har ofte søkt råd når jeg har vært helt rådvill og heldigvis har vi fri tilgang til det o store internett.
Og når matlysten er som dårligst, kan noe nytt og spennende på tallerken hjelpe.
Og legger man noe ekstra næringsrikt på også slår man to fluer i en smekk.
Jeg har noen triks i lomma. Noen enkle oppskrifter med hemmelige ingredienser som ofte kan gjøre susen og de tenkte jeg å dele med deg i dag.
Bananlapper med litt ekstra futt.
Disse lager jeg rett som det er, men når matlysten skorter over tid og de trenger det lille ekstra har jeg et triks i ermet, nemlig grøtpulver.
Disse kan lages både med og uten, men dersom behovet for ekstra futt er der, så hjelper det med noen skjeer i røra. Da barnegrøt er beriket med de vitaminene og mineralene som barn trenger, som f.eks jern og vitamin D.
Røren er enkel:
1 dl havregryn
1 egg
1 moden banan
2 toppet ss babygrøtpulver (vår favoritt er mango og banan 8 mnd)
1 ss nøytral olje
Stekes som vanlige lapper i stekepannen og nytes helst ferske.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet du hater når du får dette spørsmålet innleder hun med.
jeg mener ikke å være frekk…

Jeg er i gang med å innlede en av dagens “svare på snap” runder. Satt meg godt til rette og nå var det hennes snap.
”
Jeg vet du hater når du får dette spørsmålet, men jeg må bare spørre likevel.
Hvorfor har dere seks barn? Jeg mener ikke å være frekk
Årsaken til at jeg spør er ikke fordi jeg er skeptisk eller kritisk.
men fordi jeg sitter med et så inderlig ønske om å få et barn til.
Mannen Spør etter argumenter på hvorfor vi skal ha et barn til og jeg merker jeg kommer til kort.
Vi har tre barn i dag, og hvorfor i all verden ønsker jeg meg et til barn?
At hjerte har rom for et til er for lite konkret og for svevende for en mann som er skeptisk.
Hva er fordelen med mange barn?
Hvorfor tenker dere at deres valg er positivt når “alle andre” er så skeptiske?
Hilsen ei med rom for en til”

Hun har helt rett, “Hvorfor det” spørsmålet provoserer meg.
Et spørsmål som er fult av forhåndsdømming og meninger om at det vi gjør er galt fordi du selv ikke ville valgt det.
Men så måtte jeg smile litt.
Dette var en real utfordring.
Hvorfor i all verden skal man velge å ha seks barn?
Hvilke fordeler har jeg, som du som er gjennomsnittsmamma ikke har?
Vel, gjennomsnittet er 1,6 barn ca og det blir litt vanskelig å ta utgangspunkt i, men la oss ta to da?
Hvilke fordeler har vi med mange barn, versus gjennomsnittsfamilien?
Helt ærlig, så er det vanskelig å kaste ut bøttevis med argumenter.
Årsaken er ikke at jeg ikke tror det er noen, men fordi jeg selv knapt husker hvordan det er å ha to barn.
Man la meg begynne.
 
Skuldrene:
En ting jeg er helt sikker på, er skuldrene.
At de er vesentlig lavere når det gjelder det meste og det ER så deilig.
Til tross for mange små soldater som skal være med på det meste, at vi som regel er 7 mennesker (og en i magen) som skal ut av huset samtidig og mange samtaler og møter vi skal gjennom har forventningene senket seg vesentlig både til meg og til barna.
Noe som gjør at jeg stiller mer avslappet til det meste.
Det er faktisk sjeldent høye skuldre, og om de er det er det også et god grunn.

Mer fritid.
Ok, så må jeg innrømme at jeg lo litt når jeg skrev dette punktet.
For det kan kanskje høres merkelig ut, men jeg innbiller meg at jeg oftere får fem minutter her og der med fritid takket være antall barn.
Rett som det er, er det noen som finner hverandre og leker sammen eller hjelper hverandre.
De har det også mer naturlig å henvende seg til sine søsken om det skal være noe, ikke bare oss som foreldre.

Merker ikke om det er flere i hus.
Jeg husker godt når vi “bare” hadde to barn. At et barn på besøk nærmest kunne tappe meg for energi.
Og det måtte alltid litt ekstra organisering til for å tilpasse oss. Nå er det slik at vi nesten ikke merker om vi er 1 eller 2 flere i huset.
Vi lager uansett mye mat, har god plass rundt kjøkkenbordet, har stor sofa og god plass.
Ekstra takknemlig.
Det skal ikke mye til å gjøre en blivende seksbarnsmor litt ekstra takknemlig.
Ungeflokken har gitt meg en takknemlighet som også smitter over på barna (håper jeg)

Det er ingenting som heter urettferdig hos oss.
Barna er ikke like opptatt av at alt skal være helt likt og fordeles jevnt.
De lærer at selv om de ikke er likt akkurat nå vil det jevnes ut etterhvert.
I tillegg forventer de mindre, tror jeg. Fordi de er klar over at de er mange om benet.
De lærer seg at det lønner seg å dele, at man ikke bare gleder andre men også seg selv.

Er det så farlig:
Og siste punktet jeg vil touche innom denne gangen er rett og slett prioriteringer.
Dette tror jeg er vanskelig å forstå for noen som ikke har prøvd å være i mine sko, men jeg tror vi generelt kaster bort mye resurser på å tenke på ting som burde vært gjort, møtt opp på eller prioritert. og med snart seks små barn MÅ man bare prioritere for å komme gjennom hverdagen.
Og det er MYE jeg lot ta opp både mye tid og energi på før som jeg ikke tenker stort på lengre.
Det er mye enklere nå å velge å reise på stranden med hele gjengen fordi været er fantastisk, til tross for at kjøkkenet ikke ser ut i måneskinn.

Når jeg sant skal sies, så er ikke det å ha seks barn noe for alle og enhver.
Skal jeg være helt ærlig så trodde jeg ikke det var noe for meg heller.
Men man vokser inn i de fleste roller bare man vil (eller må)

Når man velger å få mange barn, tar man et valg om å leve en hverdag i et samfunn som ikke er tilpasset seg og sitt.
Så fort man velger å få det tredje barnet opplever man konsekvenser.
Større bil, mere avgifter, utgifter, faller utenfor typiske familiepriser osv.
Og alt dette i tillegg til å konstant leve litt med kritiske blikk, meninger og forventninger.
For hvorfor i huleste velger vi egentlig å få seks barn? 😉