Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Vi er på hver vår side av dørkarmen.
Du ligger i sengen, og alt du ønsker deg er meg.
Frustrerte små hyl kommer ifra den lille kroppen mens du spreller dyna av deg
Klokken er fire
Kan du ikke bare sove?
På andre siden av dørstokken står jeg, med døra på gløtt står jeg i tussmørket mens jeg dunker hodet taktvis i veggen.
Jeg har ammet, bysset, rugget, vugget, sunget, hyssjet og bært.
Men til ingen nytte.
Sove gjør du ikke.
De små frustrerte hylene har gått over til gråt.
Det er noen minutter siden du så meg og nå var grensen nådd.
Nå triller tårene, ikke bare dine, men også mine.
Kan du ikke bare sove?
Jeg tusler inn til deg, brer dynen på nytt over den sprellende kroppen mens jeg så rolig som jeg kan forteller deg at det er natta.
Klokken er fire, det er natt.
Å være 8 månender innebærer kanskje ikke å ta så mye hensyn til om det er natt eller dag.
At du trenger å være trygg, mett, passe varm og tilfreds forstår jeg.
Men kjære venn kan du ikke forstå at mamma er trøtt?
Man mister kontroll, når man mister søvn.
Kontroll på tanker og følelser.
Man tenker ting om  seg selv andre man ikke har tenkt før.
Både om liten og stor.
Hva er det jeg gjør galt som holder deg våken?
Hva er det jeg ikke forstår som gjør at du ikke sover?
Hvorfor kan du ikke bare sove?
Jeg går inn å løfter deg opp, de små hyl har blitt ildsint gråt.
Slik klarer jeg ikke la deg ligge, uansett hvor trøtt jeg er.
Vi setter oss ned sammen og du hikster litt for å få igjen pusten.

Månen skinner inn på rommet vi to har kjempet mot Jon Blund de siste timene.
Jeg vet snart ikke hvor jeg skal hente flere krefter.
Kroppen føles nærmest nummen, hodepinnen fyller hodet og øyene er smale.
Du gnir deg i ansiktet, små knyttnever gnuger mot øynene.
Du er jo trøtt.
Hva er det som gjør at du ikke finner ro?
Du hviler hodet på brystkassen min mens jeg rugger opp og ned.
Du hviler og jeg kjenner pusten blir tyngre.
Vi slumrer begge to, til morgenlyset banker på.
Du er klar for en ny dag,
bare du..
For jeg… jeg er inderlig trøtt..
 

5???
fem??
FEM???
F-E-M?
Reaksjonen er som regel den samme, når jeg forteller om hvor mange barn vi er så heldige å ha.
Fem små fyller huset vårt.
Hakeslepp og utropstegn som danser ut av munnen på de som spør er resultatet.
Ja, vi har fem.
Oppfølgingspørsmålet kommer hos de fleste,
Hvordan greier dere egentlig det?
Jeg har mer enn nok med mine 2.
Eller, vi har “bare” tre og har mer enn nok.
Men hvordan greier vi det egentlig.
Hvordan får vi endene til å møtes når vi sjonglerer så mange små i hverdagen vår.
Sannheten er, at jeg ikke helt ser problemet eller utfordringen.
For fem små er jo min normal. Eller begynner å bli min normal om jeg skal være ærlig, minstemor har jo knapt vært her i 8 mnd.
Når dere referer til deres 2 eller bare tre er sannheten at jeg ikke engang husker hvordan det var.
For i dag, er tre nesten som barnefri for vår del.

Det er ikke noe jeg sier for å være ovenpå men det er
slik som du med to sikkert opplever når dere bare har en 😉
Å ha fem barn er ikke innafor normalen, den ser jeg også. Vi er fullstendig klar over at vi ikke er en A4 familie.
Det merker vi i grunnen godt overalt. Nesten hver eneste dag.
Våre annerledes utfordringer ligger ikke å ha fem barn og hverdagen vår, utfordringene våre ligger i nettopp det at vi ikke er A4.
det gjelder alt vi skal gjøre, alt fra ferie til å spise ute kan være en utfordring.
Ikke fordi vi har så mange å holde styr på, men at hverken bord eller hotellrom er tilpasset en så stor gruppe som vi er.
Den største utfordringen er derimot at vi er annerledes. Det å være annerledes krever baller.
Noen ser på oss med forundring og interesse,  de fleste med skepsis og negative holdninger
Undres over hvilken sekt vi er med i, eller om noen av oss i det hele tatt var tilstede under seksualundervisningen på skolen.
At vi har valgt annerledes enn gjennomsnittet trenger ikke gjøre MEG så mye mer annerledes enn deg.
Valgene jeg har gjort, har selvsagt ført meg hit jeg er nå.
Men jeg, jeg er fortsatt Nina.

 
Det er kun antall som er annerledes er min mammahverdag i forhold til din.
Jeg sjonglerer fem, du 2 eller kanskje 3?
Eller du riktig så gal å sjonglerer 4 kanskje.
Meninger om oss som foreldre og familie er ofte dobbelt så mange fordi vi er dobbelt så mange.
Noen mener det er godt for barna, de fleste forstår ikke hvordan vi kan rekke over.
Ukentlig svarer vi på kritiske spørsmål rundt våre valg.
Hva jeg tenkte på i det jeg valgte å bringe fem barn til en allerede overfolket verden.
Livet kan ikke planlegges, og alle valg har en historie..
Husk det neste gang du står å rynker på nesen mens du teller barn som kommer ut av samme bil..
 
 

// reklame for egen bok

Det er ingenting som kan måle seg med den følelsen.
Rett etterpå.
Det begynte for ni måneder siden, men det er nå den virkelig er i gang. Reisen som skal vare livet ut. Selve livet.
Jeg har vært gjennom et hav av følelser, nye erfaringer og ikke minst smerter.
Alt er nytt, fra nå av. Ingenting blir som før.
Jeg er sliten, men nysgjerrig. Har overskudd og energi nok til å granske, studere og nyte.
Hun er fersk og nybakt.
Jeg ligger der å gisper etter luft, for første gang, som mamma.
Når alt har blitt stille, jeg kan puste ordentlig igjen, ja faktisk helt ned i magen.
Den som for få sekunder siden var fylt med en baby.
Og nå ligger vi der, og ser hverandre rett i øynene for første gang.
Hun klissete og varm. Lyserosa og fersk, lager sine første lyder.

Med store mørke øyne titter den lille kroppen rundt i rommet, rynker nesa og pannen mens tungen titter så vidt ut av munnen.
Sprikende fingre som strekker seg ut på mammas brystkasse.
Begge hviler godt ut, etter noe som kan måle seg med en maraton, både fysisk og psykisk.
Jeg, sliten, lettet og kanskje litt redd. Men fremst av alt, en nybakt mamma.
Det er dette øyeblikket jeg har brukt som motivasjon mot fødselsangst og frykt.
Det er dette øyeblikket jeg har brukt som gulrot når jeg følte frykten er større enn gleden og spenningen ikke var fylt med fryd men med angst.
Å føde er noe av det skumleste, fineste, tøffeste, vondste, råeste, vakreste og fineste jeg har gjort.
Det er skummelt før, vondt, tøft og rått når den står på, og den fineste øyeblikket i det fødselen er over.
En nyfødt sjel og jeg, en nyfødt mamma.
En ny familie, i samme rom, puster samme luft for første gang.
Jeg føler meg som superwoman, proppfull av adrenalin og høy på meg selv.
Jeg har gjennomført det råeste vi mennesker kan gjøre, jeg har gitt liv.
Et nytt liv ligger på brystet mitt og det er jeg som har båret det frem. En perfekt skapning med våkent blikk.
Nyforelsket i den lille kroppen som ligger der? Igrunnen ikke.
Jeg er ikke sånn, som faller pladask. men jeg vet det kommer.
Men letta, herregud så letta jeg er.
Endelig er fødselen bak meg.
Fødslene jeg har lagt bak meg har ført meg til den jeg er i dag.
jeg har lært mye om meg selv gjennom de, på godt og vondt.
Ved første svangerskap så jeg på fødselen som finalen. I dag vet jeg godt at fødselen er startskuddet.
Det er ved fødselen alt begynner.
Det er da en mamma blir født.

Og det er nettopp det som har blitt tittelen til boka mi som jeg har jobbet så iherdig med.
Det er mine følelser rundt fødsel som har motivert meg til å skrive boken jeg stolt viser frem til deg nå.
Følelser som har overrasket meg, lumpet over meg og skremt meg.
Følelser jeg har følt meg alene om.
Men sannheten er jo at disse følesene, tankene vi sitter med, står ikke skrevet i fagbøker, De er gjemt i hjertene til mammaene som har født.
Hver eneste dag er det damer som overvinner frykt og angst og føder et barn.
Hver eneste dag går det gravide å GLEDER seg til fødsel.
Hver eneste dag går det gravide å GRUER seg til fødsel.
Mødre får barn på brystet, noen gråter andre ikke.
Gråter fordi de er lykkelige, lettet eller forelsket?
Når en mamma blir født handler selvfølgelig om mine fødsler.
Min reise fra å være bare Nina, til å bli mamma for første gang og nå mamma til fem.
Men boken er mest verdifull fordi jeg sammen med mine historier fått æren av å samle fødselshistorier fra andre sterke kvinner som har født på sin måte.
Uten de hadde ikke denne boken vært like verdifull. De bryter tabuer og stillheter, snakker ærlig og åpent.
Forteller om sine tanker og følelser, akkurat slik de var.
Når en mamma blir født er en bok om nettopp fødsel, men ingen medisinsk bok med fokus på faser og stadier. Boken er en bok med fokus på følelser og erfaringer. En bok laget for å styrke, ikke for å skremme. En bok som forteller at du ikke er alene , en bok hvor mammaer åpner de innerste dører, forteller om sine erfaringer og følelser rundt fødsel. Hvordan de opplevde noe av det største som skjer en her i livet.
 
Nemlig når en mamma blir født.
Psst boken kan du forhåndsbestille hos meg Her, med personlig hilsen selvfølgelig 🙂
Den forventes klar i begynnelsen av februar 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

//annonse

Jeg har tre sett med gigantiske blå øyne mot meg.
Mamma???
Jeg har tydeligvis avbrutt den harmoniske leken som var, den oppstår alltid så fort vi går ut.
Som jeg pleier å si, det skjer noe med ungene, når vi får frisk luft i lungene.
Latter, samarbeid og mestring.
De ler, snakker godt med hverandre og samarbeider både ned og opp bakken.
Vi er heldige da, har tidenes akebakke i hagen.
Jeg hørte latteren til 5 åringen helt inn mens jeg tok på med skoene.
Men nå er det helt stille.
Nå står de alle stille, og ser på meg..
Mammaa??
Jaaa? sier jeg og tusler mot de mens jeg retter på lua.
Hva skal du sier sju åringen og rynker på nesa.
Får jeg låne den, sier jeg og strekker hånda etter akematten.
3 sett med store øyne, får selskap av tre gapende munner.
Skal du, aaake?
Selvsagt skal jeg ake sier jeg, mens jeg bomser  rompa nedpå matten og setter fart.
Jeg jubler ned bakken, på toppen står igjen et publikum, målløs.
Juhuuu sier jeg og strekker armene i været.
Jeg ser de ser på hverandre, usikre på om mamma er ved sine fulle fem.
Kom igjen da… Neste!

De ser på hverandre litt til, så kaster eldste seg utfor.
I bunn gir hun meg en klem. Sier ikke noe. Men jeg skjønner godt hva hun mener. Så kommer mellomste og minste i full fart etter.
Det er flere år siden jeg har vært ute i snøen med barna.
En ting er å være med å tusle en tur, men basing i snøen tror jeg ikke hun minste av de husker sist jeg gjorde en gang.

Det er flere årsaker til det selvfølgelig, svangerskap og liten baby er de to største.
De andre er bare dårlige unnskyldninger for å gjøre ting enklere.
Men nå, er det altså ENDELIG både mulighet og tid til at mamma også er med å baser.
Jeg er ikke spesielt glad i ski, hverken bortover eller nedover men elsker å ake og base.

Og i år, har jeg godt nok utstyr til å gjøre begge dele uten å fryse av meg stumpen.
Hoppindressen sørger for å holde meg varm og tørr.
Og ikke minst, er jeg kledd for å være ute i en fei.
Dressen er utviklet av to norske jenter med 20 års erfaring av utvikling og design av funksjonelle klær til både voksen og stor.
 

Dressen har mange justeringsmuligheter både i livet, armene og bena.
Varm og svært vannavisende med vannsøyle på 10 000.
Med glatt for så jeg kan hoppe i den og være klar på null komma niks.
Den er laget for barnehageansatte, med andre ord er den perfekt for oss foreldre som vil være med barna ut. Med gode lommer til overflødig votter og snørrpapir, lufteluker under armene etter et par turer opp og ned bakken i tillegg til tapede sømmer og ekstra slitesterkt tekstil på rompe og knær.
Dressen har blitt veldig godt tatt imot, og er utsolgt for de fleste størrelser.
Men meld deg på deres nyhetsbrev for oppdatering når de er på lager.
Skulle du være heeelt sikker på å få kapret en til neste vinter får du en temmelig god rabatt om du forhåndsbestiller nå. Både jeg og mannen bruker dressen. Herremiin som vi digger den.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Klokka er halv seks, forsinket middag og en familie med ulvehunger samles endelig rundt middagsbordet.
Alle kommer, uten mas. Det er god stemning
Mamma?
Kan jeg få saft? Mamma?
Jeg sender avgårde saften mens jeg blåser på gaffelen til minstemann.
Mamma? Er det varmt?
Ja, er svaret til mellomstemann mens jeg fortsetter blåse før jeg rekker gaffelen til en sulten liten kar.
Minstemor får en kavring så hun har noe gnage på mens hun ser på oss spise.
mamma?
Jaa?
Er det svømming på torsdag?
Jah det tror jeg.
Han lyser opp og det er klinkende klart at det var svaret han håpet på.
Mamma? Har du laget denne, mamma?
Hun sier det med munnen full, minstemor.
Ja det er det, sier jeg litt fornøyd, jeg har tross alt laget det med “det man haver” ifra skuffer og skap.
Var det godt.
Mamma, det var kjempegodt mamma.
Hun tar en bit til.
Tygger litt.
Mamma?
mhm, jeg har akkurat rukket den første munnfull.
Mamma, er det sant at fantorangen har kledd seg ut mamma?
Fantorangen er et kosedyr, svarer jeg. Og de med fantasi kan late som om kosedyr lever.
mhmmm mamma. Hun er klekkelig enig.
Mamma?
Ja sier jeg og gir eldstefrøken et blikk.
Kan jeg gå til Johanna etterpå mamma?
Klart du kan sier jeg og tar neste munn full.
3 sekund stillehet.
Mannen forsyner seg med andre porsjon.
Jøss alle liker det.
Mamma?
Ja?
Jeg gir minstemann nok en gaffel med mat.
Mamma?
Ja?
Mamma, jeg scora mål i dag jeg mamma.
Han er temmelig stolt, det er det ingen tvil om.
Ååå så gøy da sier jeg og benytter muligheten til å ta en munnfull til.
Mamma? Kan jeg få mere mamma?
Oj, jammen har hun ikke slukt en hel porsjon.
Jeg slenger på en god sleiv til.
Takk mamma sier hun og kaster seg over porsjonen.
Mamma? Kan du sende meg vannet mamma?
Jeg strekker meg over bordet og gir eldstefrøken vannet.
Kan vi gå ut en tur etterpå? Eldstemann spør.
Ingen svarer.
Kan vi gå ut etterpå gjentar han?
Hvem er det du spør egentlig sier søster.
Pappa vel?
 
 

//annonse

Det er akkurat som om hele huset blir satt på pause når det ringer på.
Alle fryser til og stopper med det de driver med.
Holder pusten gjør vi også.
Om vi er flere i samme rom begynner blikkene å flakke.
Vi titter på hverandre som skremte høner.
Hvem kommer til å nå døren først.
Så
POFF
Går startskuddet og iløpet av sekunder er stillheten blitt til et race hvor første mann til døra vinner.
Den som står på utsiden må tro det er elefanter som bor her i det 3 unger buldrer mot hoveddøra.
Jeg strekker hals for å se,
hvem i alle dager er det som kommer til oss i dette snøværet her.
Det er mandag og det siste jeg ønsker meg nå er besøk.
Jeg hører døren rives opp.
Hei, her kommer jeg med denne ukens middager sier en trivelig stemme.
Hæææ sier fem åringen.
Jeg setter den her jeg sier han før jeg hører han trasker tilbake til bilen.
Maaaamaaaa, det er miiidddag.
I det jeg runder hjørnet ut i gangen ser jeg en kar vinke fra en bil på gårsdplassen og i gangen står en stor herlig eske.
Propp full av deilige råvarer til tre herlige FERDIGPLANLAGTE middager.
AHHH midt i ettermidagskaoset hadde jeg helt glemt at jeg hadde unnet familien denne luksusen til denne travle uka som venta oss.
En uke proppfull av møter, avtaler, kurs, jobb, tannlegetimer, legetimer, skole, barnehage og alt annet.
Er DET middag sier hun å rynker på nesa?
Femåringen er skeptisk.
Jepp, 3 sunne raske middager sier jeg og lemper esken inn på kjøkkenet.
En matkasse fra Adams finnes i mange utgaver,
Vi har denne uka ekspress familie pluss, som er en matkasse i XL format. 3 middager, nok til 6 personer.
I tillegg er middagene raske å lage (15-20 minutter) sunne, varierte og lager lite oppvask.
Med andre ord perfekt for en travel uke. Og hvordan ser egentlig en middag på 20 minutter ut?
Kanskje slik?.

Ekspresskassen finnes i tre størrelser,
For XL familien, for en normal stor familie, og til to
I tillegg kan du blant annet få varianter som Familiefavoritter, Sunn og lett, Inspirasjonskassen, Adams Velg og vrag og Fri for kassen.
Mer om de kan du lese her.
Å få matkasse er en god avlastning i hverdagen.
Det er god inspirasjon for nye smaker og middagsimpulser og ikke minst er det spennende med nye råvarer fra leverandører man kanskje ikke har testet tidligere.
 
 
Her er innhold fra en matkasse vi har mottatt tidligere:
Friske, sunne og gode råvarer.
Om du har vurdert å teste matkasser, kan kanskje en rabattkode gi deg det siste puffet?
Og den vi skal dele med deg nå er igrunnen knakanes god.
Ikke bare 25% rabatt på 1 kasse, men på 2 leveringer!
Benytter du rabattkode:

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

TAKKSMABARNSFORELDRE

får du hele 25% rabatt på hele handlekurven i 2 leveringer!
Bestill din matkasse her 🙂

Mye forandrer seg når man blir foreldre, enten man vil eller ikke.
Det sier seg igrunnen selv, når det frie livet plutselig får en sjef på knappe 50 cm og eneste kommunikasjon er høye vræl. Både natt og dag.
men så går ting seg til, og man blir fortrolig med alt som blir nytt og annerledes enn det det var.
Vell, kanskje ikke alt.
Jeg skal være ærlig å si, til tross for at jeg elsker både barna og rollen de har gitt meg.
Så er det noen ting jeg lengter litt ekstra tilbake til.
Om ikke hele tiden, men innimellom kommer det..så absolutt en savn snikende..
Søvn.
La meg begynne på det absolutt viktigste. Den ene tingen jeg knapt ofret en tanke før, er nå noe jeg tenker på hele tiden til tider.
Før la jeg hode på puten når jeg var trøtt, og våknet når klokken jeg hadde stilt klang eller når lørdagen synes det var på tide å stå opp.
Nå? Vell la oss si såpass at den ikke akkurat er selvjustert.

Hobbyene.
Vel nå er kanskje ikke hobbyene blitt så annerledes, men tiden til å dyrke de er så og si borte.
Dermed også temmelig nedprioritert og flere av de er også borte.
Men fy søren som jeg savner dansen! Den er en av grunnene til at jeg gleder meg til mor i huset kan kjøre litt solo tid.
Puppene. Å kjære vene. Kan dere høre meg der nede!!??
Som jeg savner de spretne, kloremerkefrie puppene mine.
Vrenge bukselommer, strømpebukser med grus, kall de hva du vil.
De har uten tvil gjort nytten sin med å fore fem små i flere måneder men jammen har det satt sine preg også.
Jeg vet jeg vet, amming skal liksom ikke ha noe å si på disse puppene, og for all del noen har flaks og slipper unna.
Men en ting jeg vet er at de så ikke slik ut før jeg ble mamma.. så noe, noooe har skjedd etterpå.

Spontaniteten.
POFF! borte ble den på null komma tre sekunder etter fødsel. Plutselig måtte ting planlegges, ting måtte med og gjerne i riktig dose, mengde, størrelse osv.
Jeg som elsket å kaste meg på ting, ta u-sving og gripe muligheten har blitt en som synes en uplanlagt tur til butikken er spontant 😉
Interiøret.
Jeg skal ikke påstå at jeg  ikke bryr meg om hvordan det ser ut her, for all del jeg liker fortsatt å ha det fint rundt meg.
Men med fem barn, har jeg innsett at om jeg skal gjøre noe annet enn å vaske og rydde og si nei nei nei nei pass på pass på.
MÅ jeg rett og slett la det flyte litt. Og ikke minst unngå å ha det mest verdifulle stående fremme på bordet eller tilgjengelige hyller.
Det kommer en tid.. etterhvert.. kanskje.. hvor jeg kan begynne å pynte litt igjen.
 
Det er nok mer på listen som har forandret seg, som til tide og utide savner. Men det viktigste er. At det er helt greit. Absolutt helt greit.
Det er mye annet som har forandret seg også, heldigvis. Det er så mye som har forandret seg til det bedre etter jeg er blitt mamma. Både med meg og det jeg har rundt meg.
Men det, skal jeg skrive om en annen gang 😉
 
 

Så sitter du kanskje i ren desperasjon, med tunge blå sekker under øynene.
Vondt i hode, kropp og vilje.
Og alt kropp, tanke og sjel vil akkurat nå er å sove.
 
Men ønske kan ikke oppfylles før den lille kroppen du har på fanget eller kanskje i vogna som rugges har tenkt å gjøre det samme.
Om du var som meg, så var søvn kanskje ikke det du har lagt mye energi og tanker i før.
Søvn var noe du bare gjorde. La hode på puten og sov. I helgene hendte det til og med at du sov så lenge at du våknet av deg selv.
Så kom dette lille menneske inn i ditt liv, og rocket om alt.
kanskje allerede i magen merket du, at søvn skulle bli noe helt annet.

La meg først si, jeg vet hvordan du har det.
Jeg vet hvordan søvn eller rettere sagt mangelen på den setter deg ut.
Nærmest gir deg en utavdæsjæl opplevelse hvor alt går i slowmotion og kryss og tvers på samme tid.

Det er vanskelig å konsentrere seg, fokusere og i det heletatt tenke, i allefall positivt.
Man føler seg tom, nærmest hul.
Og hulrommet som har dannet seg er i ferd med å fylles med en følelse av å ikke takle, feile ja rett og slet mislykke. Hvorfor får jeg ikke dette barnet til å sove??
Jeg skulle så inderlig ønske, at jeg hadde en eller annen vidunderkur på lur her nå.
En trylleform, en neve sovestøv å blåse på deg eller en mirakelkur.
Selvfølgelig, det finnes både utstyr og hjelpemidler som kan hjelpe dere.
men det finnes dessverre ikke magi.
Jeg skal være helt ærlig med deg, vi skal ikke lengre enn noen måneder tilbake i tid hvor jeg var klokkeklar i min sak.
Søvn handlet ikke om flaks, det handlet om rutiner, rutiner og atter rutiner.
La meg si såpass.. jeg har har ikke bare bitt, jeg har spist noen sure epler de siste månedene.
Søvn er FLAKS. Selvfølgelig, du kan tilrettelegge og gjøre både rett og galt.
Men å få et barn som sover godt, lenge og av seg selv er ren flaks.
Har man et barn som sliter med søvn, bør man selvsagt utelukke at noe er galt. Noen ganger kan det ligge medisinske grunner til at barnet ikke sover, de fleste ganger ikke..
Noen barn, har bare rett og slett og dessverre utfordringer med søvn, slik som noen har utfordringer med bevegelse, ord, mat osv.
Likevell finnes det noe du kan gjøre, for å gjøre det hele litt enklere.
Iløpet av denne tiden med en frøken som synes søvn er oppskrytt  har jeg innsett at man både kan og må gjøre det beste ut av det verste.
La meg få begynne med det aller beste.
Vit at du ikke er alene.
Hver dag, hver natt sitter det flere småbarnsforeldre å gråter sine modige tårer i kor med den lille.
Som river av seg håret, hopper opp og ned på baderomsgulvet eller gjør desperate tiltake som å løfte sprinkelsengen taktvis opp og ned bare for at den lille skal sove.
Jeg har aldri følt meg så ensom, som de nettene hvor jeg bysser en liten kropp som sliter med å sove.
Bare det å vite at vi ikke er de eneste som jakter på søvn er godt.
Så vit neste gang du sitter på sengekanten å bysser en søvnløs skatt, at vi er flere der ute i tussmørket.

Det er forsket på, uten søvn duger helten ikke. Reaksjonsevnen nedsatt, konsentrasjonen nærmest borte og følelsene store.
Og blir søvnen riktig så fraværende kan man regnes som beruset nærmest.
Det sier seg selv, at det ikke er nå du skal male ferdig loftstua, liste soverommet og male taket.
Det er ikke nå du skal starte kampen mot svangerskapskiloene, ta igjen klesvasken og arrangere ukentlig barseltreff med full bevertning.
Sov mens babyen kan sier de, jeg skal ikke si det.
Fordi jeg vet at oppgaven kan være nærmest umulig.
Det jeg derimot kan be deg om, er å erklære unntakstilstand.
Si høyt til deg selv og gjerne dine nærmeste at fra nå til da (en gitt dato eller til man har nådd et ønsket (søvn)mål) vil ting være litt på skeiva.
Takk ja til hjelp, og ikke vær redd for be om hjelp om ingen tilbyr. La ting flyte så flytende du klarer å la det bli.
La verden rundt deg stå litt på vent.
Hvil og ta hensyn til deg selv.
Det er usannsylig viktig. Å unngå å bli trøtt og sliten vil nok være umulig.
Men å holde hodet over vann vil være enklere om man prioriterer riktig.
Gråt en skvett om du må, det er lov å bli sliten av å være mamma også.
Det blir vi alle.
Søvn gjør meg usikker. Om man søker råd får man uendelig mange svar.
Det finnes ikke en eneste fasit når det kommer til søvn, bortsett fra at vi alle må ha det.
Gjør hva enn du føler er greit for dere for å sove.
Sov sammen, la barnet die ofte, sjeldent, sov på hvert deres rom, la pappa ta nattevakten eller noen andre du stoler på.
Sov på dagen, sov på natten sov når dere kan.
Noe som kan hjelpe er å lukke bøkene, ørene og øynene og heller følge mage og hjerte.
Hva føles rett og hva føles trygt.

Trygt for barnet og riktig for deg.
Tiltak må som regel gjøres etterhvert, man må se på rutinene, metodene og rytme,
men kjenn etter hva som er rett for deg og barnet.
Den gode nyheten er, at til syvende og sist, så vil dette gå over.
Det er min trøst, til meg selv, og til deg?
Kanskje i morgen, kanskje om 3 måneder, forhåpentligvis innen et år.
Det – vil – gå – over.
Dette også.
Jeg lover…
 
 
 
 

Jeg ble mamma.
Jeg husker det så inderlig godt.
Der jeg satt å drømte om at vårt forhold som kjærester og samboere skulle utvikle seg til å bli foreldre.
Et idyllisk bilde av hvordan det skulle bli når vi to skulle bli til tre, ja kanskje til og med fire.

Jeg skulle ha to barn, helst en av hver.
En mini meg, og en mini han.
Fødselen hadde jeg lite eller  i grunnen ingen fantasi om før jeg selv ble gravid.
Hvordan de skulle komme til tenkte jeg ikke så mye på.
Men hvordan de skulle bli, visste jeg godt.
For jeg, jeg skulle bli en mamma med alt på stell.
med god ordren både i skuffer og skap.
Med rutiner for det meste i hus og hjem, inkludert barna.
Med en innebygd og naturlig klokke skulle de legge de små søte hodene sine på puten og sovne mens jeg leste en pedagogisk riktig bok. Innen siste side var lest skulle de puste tungt og være på vei inn i drømmeland.De skulle våkne av seg selv rundt 06.30 stelle seg før vi samlet oss rundt felles frokost før dagen begynte. Velstelt, pene i tøyet. Stille og rolig skulle de forlate huset og klare for en dag i barnehage og skole.
Ca fem år i mellom, det ville være perfekt.
Det er klart jeg hadde aldersforskjellen klar, fem år var anbefalt av ekspertene for å minke krangling og øke kjærligheten.
Når dagen omsluttet ettermiddagen skulle vi samles igjen.
lage felles middag og alle skulle smake.
Her var det ingen kjære mor, her måtte man spise det man fikk.
Mas var uaktuelt, vente på tur, at verden er urettferdig og høflighet skulle være en naturlig sak.

Å være mamma, skulle være mitt alt, mitt kall.
Ingenting skulle gjøre meg så komplett og hel. Så tilfredstilt og
lykkelig som det å være nettopp mamma.
Jeg var en mye bedre mamma, før jeg selv ble mor.
Jeg hadde klare formeninger om hvorfor andre barn oppførte seg slik de gjorde.
Hva mødre og fedre gjorde feil og hva konsekvensene av dette var.
Barn som sprellet ved butikk kassene fordi de ville ha ,lo jeg av,
Bortskjemt og ufordragelig var de, det var jeg sikker på.
 
Så stod jeg der, en helt vanlig tirsdag med en sprellende fire-åringer under armen mens jeg betalte for melk, brød og en pose tomatsuppe fordi hun ikke spiser pølsegryten vi andre liker så godt.
Lillebror på 1,5 sitter tålmodig å venter i vogna og godt er det siden jeg har en spirende lillesøster i magen som kom litt brått på.
Mens svetteperlene pipler får jeg oss alle ut av butikken samlet.
Vell hjemme snubler jeg over et lass med sko ifra hun som er eldst og han rett under.
Jeg kommer med en klageglose om at de aldri hører og rydder plass på kjøkkenøya før jeg
slenger jeg varene på disken og begynner på middagen.
Jeg ber en stille bønn om at jeg får spist middagen varm mens jeg setter grytene på bordet.
Det er jo lov til å drømme.
Ettermiddag blir til kveld før jeg rekker å blunke.
Det er på tide å brette opp ermene siste hakk.
Det er tid for leggetid.

En evig kamp mot klokke, tålmodighet og grå hår.
Jeg vinner heldigvis hver gang,
Nesten.
Minste vil ha mammakos, nestminste mangler pusen sin, mellomste vil sove i strutteskjørt og nest største er redd for mørket og siste, vel.. hun er snart 13..
Men så skjer det,
stillheten kommer.
Den varer ikke lenge før natten tar meg.
Men den er nødvendig. Nesten som en unik medisin hvisker den ut dagen som har hvert.
Det er i denne timen jeg får puste, puste helt ned i magen og tid til å tenke.
Tenke hvor uendelig rik jeg er og hvor heldig jeg er som får lov til å være mamma.
Noen dager idyll, andre dager kaos. Noen dager fylt med mening, andre dager fylt med tull.
Uansett er de dager jeg gjemmer i lommen med gode minner.
Dager jeg vet jeg kommer til å se tilbake på mens jeg sukker så dypt at jeg synker litt sammen.
Så var jeg kanskje en bedre mamma, før jeg selv ble det.
Men lite visste jeg at meningen med livet (mitt) skulle være fem små apekatter som på hver sin måte farger livet mitt med farger jeg ikke ante fantes.

*inneholder reklame for egen butikk og gode ord om andres <3*

Så er det jammen meg igang, vips så var det begynt å bli tid for å smake litt på ordentlig mat og ikke bare puppen.
Oda viser for tiden en stor iver og interesse for det vi putter i munnen, derfor har jeg bestemt meg for å “smi” mens jernet er varmt. I tillegg begynner fullammingen å tære veldig på meg, så at vi går imot pittelitt avlastning er helt ok. Hun nekter flaske og smokk.
Så veskeinntaket står puppen for foreløpig.
Men, hva bør man ha i hus da, når babyen skal begynne å spise?
Det er igrunnen ingenting man MÅ ha i hus av dette, men mye av dette kan gjøre hverdagen enklere og mer praktisk.
Som ammende er det uvant å feks måtte tenke på å ha med seg mat osv når vi er på farten og da er det så absolutt kjekt med noen praktiske verktøy.
så her har du 6 ting som er
Kjekt å ha når barnet skal begynne å spise:
 
Gode skjeer.
Dette hadde jeg faktisk ikke tenkt på når jeg skulle i gang med å mate mitt første barn.Men gode skjeer er vitkig både for liten og stor. Myke tupper og gode grep til den som skal mate. Det finnes ulike skjeer, noen med knekk, noen rette, noen lange, noen myke.
Og her er det smak og behag, men min anbefaling er å sørge for å ha noen forskjellige i hus.

Klare selv.
Denne foodpouch adapteren som enkelt kan skrues på smoothieposer man kjøper i butikken og refillbare. Den posjonerer ut smoothien i mindre doser og er god for barnet å tygge på.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler