Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Jeg er så lei, så drita lei.

Så lei at jeg har lyst til å banne, stampe i gulvet og rive av meg håret.
Men både du og jeg vet at det er til ingen nytte.

Men å fråtse med ord og aggresjon her inne kan jeg, skal prøve så godt jeg kan å holde meg til saken.
Gjøre poenget tydelig og lett forståelig, så kanskje det er til nytte.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Kort oppsummert.
Jeg er lei, dritt lei.

Sa jeg det?

Skikkelig lei.

trynet på ei som er lei men lykkelig.

Til støtt og stadighet skal vi oppfordre til å tørre, våge og driste seg til å være seg selv.
Ikke bare barna men oss voksne også.

Vær deg selv, det er det som gjør deg unik!

Så er det noen stakkars fornuftige som tar oppfordringen på strak arm.

Som tar valg basert på egne holdninger og ikke andres.
Som tar valg utifra egne meninger og ikke andres.

Som tar valg for seg og sine nærmeste for å ta tak i det ene livet man får og gjøre det beste ut av det.

Slike som meg.

Som tar oppfordringer, raker ryggen, er modig, og er den man er, slik man er og tenker at jammen er det bra nok.

Ingen har gått i mine sko, ingen har levd mitt liv, ingen har båret mine barn, ingen har gitt de liv, ingen har tatt mine valg, ingen har stått i min dritt, ingen har kjent på min sorg, ingen har tatt min kamp.

Ingen, bortsett fra meg.

INGEN.

Likevel, vet alle hvilke valg jeg har valgt feil, hvilke feil jeg har gjort og hvilke meninger jeg ikke burde ha.
Hver eneste dag får jeg en pekefinger i en eller annen vinkel, jeg burde valgt et annet yrke, mindre barn, sminket meg mer, farget håret, trillet i en annen vogn, bært barnet høyere, mindre, bysset mindre, ammet mer, eller mindre, ryddet mer, handlet mindre, valgt en annen mann, ment en annen mening, tatt mer vare på miljøet, fulgt mine drømmer, tatt mer hensyn til andre.

Jeg er så lei!

Det finnes kanskje ikke større grad av bortkastet tid og energi enn å mene noe om andre.
Hva godt gir det?

Å påpeke hva du mener andre har gjort galt, gjør galt eller velger galt?
Hva annet enn å løfte dine egne meninger og handlinger, som igjen andre har noe å påpeke?

Snu deg! Er min oppfordring, snu deg og se på deg selv og ditt.
Bruk tid og energi på å lete etter forbedringspotensiale der, for det har vi alle.
Absolutt alle.

Hva gjør du, for å glede andre?
Hva gjør du, for å leve ditt liv til det fulle?
Hva gjør du, for å ha det bra?

Peke på andre?
Eller fokusere på deg selv?

Det er klart, jeg mener ikke vi skal slutte å se på andre, men la oss heller bruke energien på å lete etter det gode.
Det krever et helt annet øye, et helt annet fokus.

Det krever godhet, medmenneskelighet og empati.
Verdier vi alle burde øve mer på å kjenne på.

Verdier som gjør oss til bedre mennesker.

Vi, må være enige med oss selv.
Oppfordrer vi barna våre til å være seg selv, bekrefter vi at de er gode nok som de er, så må vi også hylle de menneskene som våger å ta oppfordringen.

Vi må bruke tiden rundt middagsbordet på å skryte av mennesker rundt oss,
Tiden foran tv skjermen til å påpeke de gode kvalitetene til menneskene på skjermen.
Smile og se menneskene for den de er når vi sitter på benken og spiser is og ser på alle menneskene som går forbi.

Men hva om vi ikke har noe godt å si? Hva om jeg ikke har noen gode kvaliteter å påpeke?

HOLD MUNN!

Jeg tror godt du forstår hva jeg mener, hva jeg prøver å si.
Og vær så snill, gi det en tanke, vær det bevist.

Tenk hva som hadde skjedd om vi alle tok oss bare ørlitt i nakken.
Tenk på forskjellen det hadde gjort, om vi bare tenkte oss om innimellom.
Jeg får frysninger bare ved tanken.

Denne posten har jeg hatt liggende en god stund, tenkt den var både for bastant og irritert. Men så så jeg Magnus Jackson Krogh sin fantastiske tale på facebook, og han motiverte meg til å trykke post.

Hun ser ganske sliten ut egentlig.
Blikket er litt tomt etter en særdeles dårlig natt.
Søvn, hun kan egentlig ikke huske sist hun kunne kalle den god.

De blå ringene under øynene sier egentlig alt.
Det har heftig i det siste. Livet har herjet.

Pistrete hår,tynt og slitent, det står til alle kanter selv om hun har forsøkt å samle de i en bolle på toppen.
Flere lengder viser at det har vært noen svangerskap på rad nå.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jammen er hun ganske så grå i huden også.
Noen rynker har det også blitt siden hun tok seg tid til å ta seg en ekstra titt.

Slik hun står nå, og ser seg selv i speilet.

Puppene har og blitt lengre, magen også.
Og rumpa har forsvunnet.

Holdningen har blitt en annen, hun som tidligere var rak og rett har blitt litt, skal vi kalle det svong, og ikke på det fancy vis.

Lårene dingler bare hun flytter på seg for å hente tannbørsten, og magen danser i det tenne blir pusset.

I speilet er det en sliten kropp, som holder et usannsynlig takknemlig hjerte og et hodet fult av gyldne øyeblikk.
Hun, har stått bakerst i køen lenge nok nå.

Syv små mennesker har kroppen hennes laget.
Syv små mennesker har fått gå foran hennes kropp.
Foran hennes behov, foran hennes ønsker.

Hun var meg, og jeg tok heldigvis tak.

Kroppen har ventet, tålmodig.

Men nå var det nok.
Nå var det på tide å rykke frem.

Jeg har delt mine prioriteringer, hvordan jeg sakte men sikkert begynte å prioritere mer tid i mitt favør.
Fylt med ting som gjorde meg og kroppen min godt.

Ingen nasiregime, ingen nei mat og ja mat.
Ingen minst 30 minutter hver eneste dag.

Det ble turer oftere enn før.

Både alene og med en eller flere soldater.

Det ble mere vann, riktig mat og en liten neve vitaminer hver morgen

Det ble 2 minutter hver morgen og kveld med pleie av en sliten hud som aldri hadde fått mer luksus enn Nivea (ikke et vondt ord om den altså, men når man har levd 35 år, født sjubarn og vært nærmest konstant våken de siste fire årene trengst det ørlitt mer)

Jeg begynte å utfordre meg selv, gå ut av gamle rutiner og trygge komfortsoner.

Litt etter litt merket jeg, at jeg ikke var alene.
plutselig ble rekken bak meg fylt opp.

Det var mange kropper som hadde stått bakerst i køen lenge nok.
Det var mange mammaer som ville ut av gamle rutiner og trygge skall.

Det var flere slitne, grå mødre med blå ringer under øynene som var klare for å ta tak i eget nakkeskinn og prioritere seg selv.

Og det undres meg, hvordan vi finner dette riktig.
Å ikke prioritere den viktigste for våre viktigste.

Hvordan vi lar samvittigheten spise oss opp når vi tar valg som gjør godt for eget hode og kropp.
Når vi vet så inderlig godt at det vil gagne så mange flere enn oss selv om vi bare gjør det.

Jeg er så glad, for at jeg lukket øynene og hoppet.
Sa nok er nok.

Alt ble bedre, uten overdrivelse.
huden, selvtilliten, selvfølelsen og kanskje aller mest hvem jeg er som mamma og kone.

Og det bare ved å våge å prioritere meg selv.

våger du?

//annonse

NÅ folkens, er den her.
Min favoritt årstid.
Jeg er et skikkelig høstbarn.
Spør du meg inneholder høsten alt man trenger.
Gode solskinnsdager som fortsatt kan pirre litt i ansiktet, frisk luft som gir energi og inspirasjon, nydelige farger og en gråværsdag blir ikke sure miner men en perfekt anledning til å kose seg inne under pledd med levende lys.

Men ny årstid, annen garderobe.

Er den klar for den kjølige høstluften?
Trenger du litt påfyll?

Jeg er så heldig å få dele en ganske så god rabattkode fra ellos til dere.
Rabattkode: 425415 gir dere 33% på dyreste vare og 5% ekstra på salget.

En gylden mulighet til å gjøre et kupp på et skikkelig høstplagg og litt påfyll?
Og forresten, hos ellos finner du klær ifra strl 36-60, så de har virkelig noe for alle.

Litt inspo?
Her kommer det:

Altså, denne jakka <3  Se fargen da folkens.
Denne er også vannavvisende. Kjempe smart å investere i en jakke om man trenger det, siden man får 33% på dyreste vare.

Ingen høst uten en nydelig morgenkåpe?
Tenk deg å tusle rundt i denne til litt sene frokoster en litt hustre søndag?

Om du ikke er morgenkåpe typen, eller vil maksimere kosefaktoren, se denne pysjen da!

Og mens vi er inne på koseplagg. Denne hoodien, er lang, myk og praktisk med lommer

En nydelig strikke genser i litt varmere kvalitet er et must have i garderobeskapet, Man kan bruke den tilbukser, skjørt og over sommerens kjoler. Denne synes jeg var nydelig i detaljene, og  fin i prisen  

også skriver vi jo tross alt septemBER og dere som kjenner meg, dere vet at jeg i full fart på vei inn i julemodus.
Og folkens, seee denne fine her da.

Og jeg er jo stadig på jakt etter noe ammevennlig, og se denne fine kjolen med råfine detaljer.
Og det beste av alt, den er ammevennlig ooooh superfin med en kort strikket genser over.

Og tilslutt må vi ta med denne halsen og hanskene er perfekt accesorie ute. Ungene bruker alltid hals, og jeg har savnet en selv. Ikke bare en som varmer i halsen, men også nedover brystet. Og hanskene, kan du trykke på tlf uten å ta av 😉

Rabattkode:       gjelder på hele ellos sitt sortiment, ikke bare mine favoritter 😉

Jeg kysser henne midt på nesa om jeg strekker halsen litt.

Hun er i ferd med å ta meg igjen, trolig blir hun lengre enn meg også.

På armen sitter minstemann følger med, gransker oss begge.
Smiler så ørene løfter seg. Smiler lenge, så lenge at både jeg og hun må le.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Han ler også, med hele kroppen.

Jeg holder de begge i hver sin arm.

Hun markerer begynnelsen, og han slutten.
Jeg tvi holder, på de begge to.

Vil ikke slippe taket, ikke i de, eller tiden.

Bare være, slik det er, akkurat nå.
Det er trygt, det er godt. Det er fint.

Jeg liker meg i denne hulen, selv om alt er i vakuum, og til tider overveldende.
Men jeg har jo blitt vant til denne boblen som hun begynte, her har jeg vært i i 13 år.

Nå siver sakte men sikkert tåken vekk og jeg ser en annen tid der fremme.

Hun er 13 år, det er knapt til å tro.
Siden hun hang på armen min i går.

Han er fem måneder, det er knapt til å tro.
Jeg fødte jo han i går?

Den lille bylten som krølla seg inn i halsgropen min og knapt enset verden er blitt en nysgjerrig kar som er sulten på livet.
Og hun som gav meg verdens finest, mest utfordrende, utmattende og kjærlige rolle er i ferd med å riste av seg det som er av barn.

Jeg er så uendelig stolt, over henne, over han, over meg, over vårt.

Det er ikke bare barna som har vokst, jeg er dobbelt så stor selv. Iallfall hjerte mitt.

Hun er beviset på at tiden går fort. Han er bevise på at det er skummelt å blunke.
Evig takknemlig kniper jeg de litt ekstra hardt, hun som begynte og han som avslutter.

Boblen er heldigvis seig.
Jeg har fortsatt igjen noen dager, måneder med søte babytær, milepæler, trillende barnelatter og små kropper som fyller armkroken min.

En ny tid venter
Jeg er redd tiden.

Men jeg gleder meg også, såpass ærlig skal jeg være.

Forandring fryder sies det.
Og noe sier meg, at vi har et eventyr av foranringer foran oss.
Sammen, som en flokk med voksende soldater som sakte men sikkert rister av seg barnet.
Og etterhvert som minstemann vokser til, får jeg også ta mer og mer del i resten av flokken.

Disse små, snart store menneskene skal jeg og den fine mannen min få æren av å følge, fy søren så heldig jeg er.

Men la oss vente litt til.

La meg stå akkurat slik det er nå.
med begynnelsen i en hånd, og slutten i den andre.

Bare litt litt til, bare litt.

Jeg fødte under en pandemi.

Jeg fikk mitt syvende og siste barn da verden stod på hodet og på vent.
Jeg snur meg tilbake og tenker på det får jeg frysninger.

Ventetiden jeg i utgangspunktet synes er tøff og lang ble verre. Usikker, utrygg og uviss.

Jordmortimene ble færre, og på de få timene jeg fikk, ble jeg forberedt på å måtte gå inn på fødeavdelingen alene, kun i følge med min altoppslukende fødselsangst, og uten min trygge klippe, barnets far. det måtte jeg bare forstå, det var tross alt en pandemi.

Men jeg skulle jo tross alt føde et barn?

Jeg fødte, 7. april. en liten måned etter verden gikk i lockdown.
Jeg var heldig, mannen min var heldig, han fikk være med.

De gjorde unntak bare for meg, for oss. Med klippekort på fødeavdelingen kjente de meg godt.
Jeg hadde en fordel siden jeg hadde vært på samme avdeling 5 ganger før.
De snek mannen inn, før de fire obligatoriske centimeterne.

Jeg prøvde lenge å forstå, med voksende kul på magen hvorfor det var slik.
Hvilken forskjell gjør fire cm?

Og for hvem?

I etterkant har henvendelsene fra nervøse og ikke minst redde blivende mødre tikket inn.
De spises opp av usikkerheten og ikke minst skuffelsen over at fødselen ikke blir med de rammene de hadde sett for seg.

Å føde under en pandemi krever sitt, å gå inn i fødsel med frykt for å føde alene krever enda mer.

Og da spør jeg høyt igjen, hvilken forskjell gjør 4 cm?
Jeg prøver å forstå, har lest og lett, men finner ingen gode svar.

Når fødselspartner uansett må ta samme heis, gå gjennom samme gang og inn på samme rom.

Jeg forstår det ikke, uansett hvor mye jeg vrir og vender.
La meg først si, jeg har ingen problemer med å forstå at man må ta hensyn.
Værne om de sårbare gruppene, skjerme de som kan få alvorlige konsekvenser av dette grusomme viruset.
Håndvask, 1 meter avstand, ingen klem eller håndavtrykk.

Det er slik hverdagen har blitt nå i kampens hete.
Vi står midt i krigen, forsøker iherdig å riste av oss det lille viruset som har bitt seg fast uansett hvor mye vi spriter og står av klemmer og nærhet.

Vi som bærer barn og føder, sørger for at verden går videre.
Den stopper ikke opp.

Den snurrer rundt minst like fort som før.

Men hva er konsekvensene av dette?
Skal vi glemme at det også er en tid etter Covid? Hva er konsekvensene av alle disse tiltakene?

For noen, kanskje ingenting.
Slik ble det og det gikk fint.

For andre, blir prøvelsen for stor.
Frykten for å føde alene, og alene på barsel uten trygge, kjente mennesker rundt seg.
En kvinne på sitt mest sårbare, helt alene, uten mulighet for en klem, en trygg arm rundt skuldrene og nærhet av sine nærmeste.

Jeg selv opplevde å måtte se min nyfødte trilles ut av rommet bare få timer etter han ble født.
Uten mulighet for følge etter.
Slik var reglene.

Heldigvis ikke noe alvorlig, han var bare litt kald.
men klart jeg ville være med han.

Î et lite rom, med grusomt gule vegger lå jeg å ventet på at den vesle kroppen som for ikke lenge siden lå inne meg, skulle komme tilbake til meg.

Far fikk dele noen timer med oss etter fødsel, han så ikke sin nyfødte sønn igjen før vi møttes i døren utenfor sykehuset 4 dager etterpå.

Det gikk fint, ikke bra, men fint.

For andre, gikk det ikke engang fint.
Påkjennelsen ble for stor.

Listen er dessverre lang på kvinner som kjenner på konsekvenser av tiltakene.
En trygg og god fødsel ble istede traumatisk og ensom.

Og da blir spørsmålet,
er de fire cm verdt det?

Veier det mer, enn konsekvensene i etterkant?

En fødsel er et vendepunkt for en kvinne, inn som seg selv, ut som en mor.
En god start er ikke bare viktig for den fødende, men barnet og ikke minst resten av familien.

Og da blir spørsmålet?
Står vi klare, for å ta imot de som knekker?
Fordi starten ble for tøff?

Er det verdt fire cm?

Jeg og flere 100, ja nå 1000 kvinner ønsker svar.
Hvilken forskjell utgjør fire cm?

Og er det verdt det?

Er det virkelig verdt det?

Det var kanskje det jeg synes var den største overgangen når vi fikk skolebarn i hus.

Det å ha svært lite kontakt med de voksne som er med barnet mitt hele dagen.
Det var ingen som møtte meg ved porten og fortalte små gode historier om hva frøkena hadde gjort iløpet av dagen.

Vi hadde ei frøken som var glad i å snakke.
men rapporteringen fra en dag til en sjuåring, vel…. den kan vel knapt kalles rapport.
Samme erfaring fikk vi også ved skolebarn nr 2 og med nr 3.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Har du hatt en fin dag vennen?
Svarer var og er kort og enkelt.
Ja (heldigvis)

Hva har du gjort da?
-Vet ikke..

Jeg husker jeg lenge kjente veldig på savnet av å vite hva frøkena egentlig hadde gjort.
Jeg visste jo at hun hadde gjort noe, og at hun selv visste svært godt hva hun hadde gjort.

Jeg kunne jo ikke ringe læreren hver dag heller, såpass selvinnsikt hadde jeg 😉

Men for å få svarene man er ute etter, må man spørre de riktige spørsmålene.
Det tok sin tid, men etter mye om og men fant jeg

5 gode spørsmål skolebarnet

Kanskje ikke alle spørsmål passer dere, men kanskje noen?

1. Hva lærte du i dag?
Dette har blitt et favorittspørsmål her i huset, så populært at vi også må spørre de to minste barnehagetrollene våre også.
De har jo selvsagt lært noe også. Å spørre hva de har lært setter og fokus på kanskje det viktigste og største med skolen?

Og ofte, lærer vi jo noe nytt også.

2. Hvem lekte du med i dag?
Dette er kanskje det viktigste spørsmålet. Dette gir deg en god pekepinn på om barnet har lekt med noen, og om det er faste barn eller om det varierer hvem han/hun leker med.
Det er ikke alltid lett å vite hvem faktisk Petter, Ida eller Ingrid er, men navnene kan du huske og det kan være kjekt.

3. Har du hatt en morodag eller kjedeligdag?
Har du hatt en fin dag funker dårlig, svaret ble standar. Ja.
Men å spørre spesifikt om dagen har vært bra eller dårlig, gav meg derimot et mer spesifikt svar.
Og her er det naturlig å komme med oppfølgingspørsmål også.

4. Hva synes du var kjedelig/vanskelig/dumt i dag?
Rart spørsmål kanskje? Sette fokus på det negative? Men som foreldre er det viktig å vite hva barnet mitt synes er utfordrende på skolen. Min tanke er at jeg får jeg oversikt over dette kan jeg og hjelpe barnet mitt der.

5. Hvem har du ledd med i dag?
Spesielt om dagen har vært kjedelig er dette et godt spørsmål å komme med.
Ofte er det avslutning av dagen som sitter ekstra godt i, har den vært dårlig så glemmer de gjerne hvor moro de hadde det på starten av dagen.

Ønsker dere lykke til, å ha skolebarn er en ny og spennende utfordring.

//annonse

Jeg skal ikke proppe dette innlegget fult med pekefingre, men sannheten er enkel.
Vi nordmenn er ELENDING på refleks.

Og fakta er, at det er nærmest umulig å se deg i mørket uten refleks.
Selv med gatelys er du som et spøkelse for de bak rattet. De gir bare en falsk trygghet.

Det er vanskelig å se deg, rett og slett.

La meg gi deg noen tall.
Uten refleks er du synlig på 25-30 meters hold, med refleks ser sjåføren deg rundt 140 meter.
Omregnet i tid, har sjåføren 10 sekunder versus 2 sekunder på å reagere.

Det er en selvfølge at vi snakker liv og død her.

Det til tross, så glemmer vi refleks.

Er ikke det rart?

Jeg glemmer den, hele tiden, ikke bare på meg selv, men ungene også.
Selv om jeg vet at det rett og slett er livsfarlig å gå uten.

Men det er noe med den tidsklemma, og ikke minst kaoset som oppstår i det man skal ut døren en tidlig morgen hvor alt i utgangspunktet står litt på halv tolv, minst 2 av sju gråter, jeg har sovet minst 4 timer for lite og klokka er 10 minutter for mye.

Ingen god undskyldning, men en årsak til at refleksen blir liggende igjen i skuffen.

Kjenner du deg igjen? I følge statistikken gjør du trolig det.
Og isåfall, bør du lese videre.

I fjor fant jeg nemlig løsningen på vårt problem eller la oss kalle det utfordring.
Nemlig, MORILD! (rabattkode lengre ned)

Morild er et norsk grunderfirma som lager noe så genialt som hodeplagg med refleks.
Og ikke bare hodeplagg, men GODE hodeplagg, med GOD refleks.

De lager og mye annet fint, men la oss snakke om det som har gjort hverdagen vår tryggere og enklere.

Luene.

I en egen barnekolleksjon, lager de gode luer til barn, med klar og tydelig refleks.
Og lue, det husker man jo alltid eller iallfall oftere enn refleksen.

De lager luer for hele året, men aktuelt nå er deres funklende nye serie til barn,

Nemlig FUNKLE. Luer med knyting, uten knyting og pannebånd.
Alle med lekent design av dyrefjes og klare farger.

Alle i bambusviskose
og alle med refleks, selvfølgelig!

Med god passform, god stretch og god synlighet.

Vi rett og slett ELSKER de.

De lager (heldigvis) ikke bare produkter for barn, men også ungdom og voksne.

Glitre er en serie med luer som passer perfekt nå som høsten banker på.
Og selvfølgelig glitrer de like mye som navnet sier.

Med refleks på hele luen og halsen eller pannebåndet synes man godt i høstmørket.
Her brukes serien av både oss voksne, 13 åringen og 10 åringen.

Og i samarbeid med Morild, får vi lov til å gi dere hele 20% på ALLE luene i funkle og glitre serien
Ut helgen, ved bruk av rabattkode: morild2020

Nettbutikken finner du HER og rabattkoden gjelder på funkle og glitre

Det er lov, å angre seg litt
Når man ikke kan huske sist man sov mer enn 2 timer sammenhengende

Det er lov, å angre seg litt
Når man knapt rekker å tisse ferdig før den første krangelen er i gang.

Det er lov, å angre seg litt
når man har buksen full av leverpostei-håndavtrykk, en Tskjorte med gulp på skuldra og et gulv fult av brødskive fordi mini skulle klare selv.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Det er lov, å angre seg litt
Når man hører ordet MAMMA for 65324 gang og dagen er ikke engang halveis.

Det er lov, å angre seg litt
når mini skriker så tårene spruter fordi du delte brødskiven i 2, han ombestemte seg jo!

Det er lov, å angre seg litt
Når peppa gris ruller over skjermen i samme episoden som i går, og dagen før og dagen før og dagen før fortid et er den eneste mini vil se.

Det er lov, å angre seg litt
når mini står å stamper i gangen med furteleppe fordi han vil ut men nekter å ha på sko.

Det er lov, å angre seg litt
Når du oppdager at bleien er lekk og mini har lekkasje helt opp til nakken.

Det er lov, å angre seg litt
når mini finner siste gir og det i ditt hode burde vært leggetid for 10 minutter siden.

Det er lov, å angre seg litt
når mini bestemmer seg for å holde kvelden lang, med ul og tut og krokodilletårer.

Det er lov, å angre seg litt
når dagen starter før fuglene fiser og du nøyt egentiden litt for lenge.

Det er lov, å være uendelig forelsket og ufattelig sliten på samme tid.

Det er lov, å være skikkelig stolt, og motløs samtidig.

Det er lov å elske så det gjør vondt, samtidig som du lengter etter egentid.

Det er lov å være full av kjærlighet, selv om du føler deg helt tom.

Det er lov, å angre litt
hver eneste dag.

Det går fint jeg lover, det går fint.

Jeg elsker jobben min. Virkelig.
Jeg er så takknemlig for å ha en jobb som gir meg sommerfugler i magen, utfordringer, mestringsfølelse, variasjon og frihet

Selv om jeg skal være ærlig og si at det krever sitt å si rakrygget og stolt at jeg jobber som influenser.
Jeg mener, det kan ikke diskuteres en gang. Blogger er et yrke satt i bås.

Og de fleste har gjort seg opp en mening om det jeg driver med før de i det hele tatt vet hvilken sjanger jeg jobber i.
Jeg er stolt av jobben jeg gjør her inne.
Hver eneste innlegg inneholder en del av meg. Her inne skriver jeg innlegg som hjelper og inspirer andre.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Og med en god dose innsats, kreativitet og hardt arbeid og har det blitt ganske mange av de.

Jeg har blitt kjent med mange av mine lesere løpet av mine 5 år som blogger, sånn på ordentlig.
Fulgt dere i mammarollen, fra to blå streker til første bursdag.
Jeg er svært takknemlig for å kunne ha muligheten til å bli kjent med så mange mennesker.

Jeg får se en del av andres hverdag via sosiale kanaler og åpenhjertig kan jeg dele både gode og tøffe øyeblikk med dere.
Og de beste av alt, dere deler med meg.

Jeg lever for å dele, det ekte og virkelige.
Noen tror jeg deler alt, det gjør jeg selvsagt ikke. Men min erfaring er at åpenhet kan skape magi.
Kan gjøre underverker og ikke minst gjøre hverdagen bedre for noen der ute.

Jeg elsker jobben min, sa jeg det?
men er livredd ansvaret.
Hver eneste dag, gjennom alt jeg gjør og sier, påvirker jeg noen der ute.

Lenge har ordet hatt en negativ kraft hos meg.
Jeg mener,
Hvem liker å innrømme at de har blitt påvirket?

Sannheten derimot er jo noe helt annet, hver eneste dag blir vi påvirket i en eller annen grad, enten vi vil eller ikke.
Ikke bare av reklame, men også av andres meninger, holdninger, tips, råd og erfaringer.

Våre tanker, følelser og meninger forandrer seg og tilpasser seg utifra hva vi lærer, erfarer, ser og hører.
Enten det er noen som står oss nære, eller er mer fjerne.

Men la meg fortelle deg noe litt skremmende, dette er ingen påstand, men basert på faktiske undersøkelser.
Det er faktisk slik at t i følge undersøkelser stoler 1/4 av mine lesere mere på meg enn sine beste venninner.
Hjelp!

Det er ikke lett, så ærlig skal jeg være, det å være 100% seg selv i sosiale medier.
Særlig når du vet at flere av dine sider, meninger og valg er utradisjonell og mot normen.

Alt jeg sier, mener, deler kan påvirke noen i en eller annen grad og det
synes jeg er fryktelig fryktelig skummelt.

I dag snakkes det om vår, altså influencerenes makt og påvirkning. Det er ingen tvil, den er så absolutt tilstede.
Influencere skaper trender i mote og musikkbildet, interiørbutikker går tomme fordi Gjelsvik har hengt den samme på veggen og plantasjen har snart ikke grønne planter igjen. Vi påvirker med våre holdninger, meninger og ikke minst hvordan vi viser oss frem.

Unge jenter  som blir daglig påvirket av av influencere i andre sjangere enn meg.
Den såkalte perfekte kroppen blir trykt opp i ansiktet dems hver eneste dag, uansett hvilken app de åpner.
Instagram, facebook, snapchat, tiktok.

Vi influencere er jo overalt, hele tiden. Det er jo tross alt jobben vår.

Det diskuteres i vildens sky om hvem som har ansvaret.
Noen mener det er du som leser bloggen, som må bli flinkere til å skille mellom fantasi og virkelighet.
Andre mener det oss som influensene, som bringer budskapet?
Det er, om du spør meg, ingen som har rett.

Jeg mener, der er vi som forbrukere som selv er ansvarlige for hva vi lar oss eksponere for.
Det er ingen av oss som skriver blogg eller driver kanaler som TVINGER deg inn,
vi påvirker deg kanskje, kanskje til og med lokker deg inn, men det finnes ingen bindene avtale i det du har trykket følg.

Du leser mine ord frivillig, ser mine bilder frivillig, følger min story frivillig.

Samtidig er det mitt ansvar å sørge for at det jeg kommuniserer er klart og tydelig og noe jeg kan stå for.
Noe jeg håper andre kan få utbytte av i en eller annen positiv grad.

Jeg er ingen ekspert på noe som helst, annet enn å være meg selv. jeg er ingen fagperson.
Jeg er bare meg. En mamma som kjemper for å overleve småbarnskaoset, hver eneste dag.

Jeg velger å stole på mine lesere, jeg har troen på at de er oppegående mennesker som ikke glemmer sine egne holdninger blant mine ord. Men likevell sier jeg, rett som det er, og nå igjen,  du skal aldri ta meg som en sikker kilde.

Å bli kalt en påvirker, eller influencer om du vil, slet jeg lenge med å ta rakrygget.
Jeg ville da ikke påvirke noen?
Men etter en stund, viste dere meg at å påvirke er også inspirere.
Inspirere til å våge å ta annerledes valg.
Inspirere til å stå for sine meninger.
Inspirere til å si ting, akkurat slik de er.
Påvirke andre til å være seg selv, akkurat slik de er.

Det er klart jeg kan bidra til å endre eller påvirke, men da er det mitt ansvar å være varsom om hva jeg skriver om.
Jeg mener lite om mye, vaksiner, nattamming, skjermtid, kjøtt eller ikke kjøtt, sove alene, samsove, på eget rom eller ikke.

På enkelte områder holder jeg mine holdninger klokelig for meg selv, det er  tema jeg vet kan ha konsekvenser.
Om du vaksinerer eller ei, samsover eller velger å la barnet vokse opp som vegetar
er opp til deg å ta stilling til, ikke meg. Jeg kan fortelle deg hvorfor jeg velger mitt, og da må du huske å bruke filteret ditt.

Jeg kommer aldri med en fasit i tema uten fasit, men deler gledelig mine erfaringer dersom den kan være verdifull for noen.
Min påvirkningskraft er stor, sånn er det, enten jeg vil eller ikke.
Et ansvar jeg tar alvorlig.
Men ikke glem, at du har et ansvar du også.

Så enkelt og så vanskelig er det.

Vi pleier å være ørlitt misunnelig på alle de som er å kjenner på den virkelige stemningen i salen.
Et stappfull spektrum og masse liv og røre.

Derfor lager vi litt ekstra stas hjemme.

I år, blir alt annerledes.
Det blir fortsatt mgp junior. Men ingen stappfull spektrum.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Vi antar mange skal lage mgp juniorstemning hjemme.
Og hva er vel en mgp junior kveld uten en favoritt avstemming?

Vi har laget skjema som alle kan printe ut, du finner filen Mgp junior.

Vi oppfordrer alle til å utnytte denne fine lørdagen etter første skoleuke til å lage ørlitt feststemning i heimen.
Lørdag og grand prix, kan det bli bedre?

Ha en strålende lørdag.