Jeg får nesten vondt, når jeg ser bildene. 6 år siden i disse dager og vi har mimret.
Bildene er fra en av de lykkeligste dagen i mitt liv, likevel har jeg det ikke godt.
Selv i solskinn, pyntet i brudkjole er jeg omringet av uvær. Både inni meg og rundt meg.
Jeg står der å smiler, men smilet er langt fra ekte. Aller mest har jeg lyst til å finne en seng, krype under dyna og gjemme hodet under puta.
Jeg har ei på 4 år ved siden av meg, mannen har en på 11 mnd i hendene og i magen har jeg en voksende spire. Drømmen for mange, for meg et totalt kaos. Jeg skulle ønsket jeg kunne fortalt meg, det jeg i dag vet.
Der stod vi, som en drømmefamilie, et glansbilde i brudestas. Nygift og lykkelige.
Overvektig og depressiv var slik jeg følte meg. Skulle jeg bli mamma til tre? Jeg som knapt hadde overskudd til å komme meg ut av sengen. Som hadde dager hvor jeg følte bare det å puste var en anstrengelse.
Dager hvor jeg ikke orket å se et menneske, vekslet et ord. Bare være i fred, ikke en gang være mamma.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt meg at jeg bare om litt vil omfavne det å være mamma med alt jeg har. At jeg om noen år vil være omringet av en flokk med små som vil gjøre meg så stolt at hjerte svulmer og tårene triller. Som vil lære meg ting jeg ikke viste både om livet og verden. Som vil utfordre meg som vil gjøre meg sterkere, tålmodig og takknemlig.
Takknemlig, Jeg var uendelig takknemlig den dagen, den fineste mannen jeg visste om fortalte høyt til alle at det var akkurat meg han ville dele resten av livet med.
Men hvorfor kunne jeg ikke skjønne.
Hva var det med meg, som fortjente han? Den fineste jeg visste om.
Jeg skulle ønske jeg kunne vist meg hvilket team vi er i dag, hvordan vi går sammen som hånd i hanske. Utfyller hverandre og ikke hadde noen av oss klart oss uten den andre. Hvordan vi som i en dans sjonglerer unger mot samme mål.
Det krevde mye av meg, den dagen. Å stå der i oppmerksomhetsglansen. Alle øyne rettet mot meg.
Blits som blinket og et kamera om hvert et hjørne.
Jeg hatet den, oppmerksomheten. Måtte ta meg pauser, flere ganger den dagen Bare for å kvinne meg opp til å gå ut igjen.
Jeg trivdes lite med å være hovedatraksjonen, følte meg beglodd. Følte alle målte meg, snakket om hvor tykk jeg var.
Jeg satte tanker i andres hode, hørte ord som ikke ble sagt.
Kvelden før, gråt jeg. Ingen lykke tårer, gode tårer eller rørte. Men tårer fylt med udugelighet. Jeg følte meg mislykket. Som en som ønsket mye men aldri klarte noe. Ikke hadde jeg fullført skole, ikke hadde jeg jobb, ikke klarte jeg engang å være en ordentlig mamma.
Hva hadde vel jeg oppnådd?
Knapt sosial liv jeg stengte meg inne for å skåne meg selv og verden rundt meg for den jeg var.
Hvor skulle dette ende, jeg som knapt orket å møte dagen. Hva var det jeg skulle kjempe for.
Jeg skulle bare visst.
Kjære meg, jeg skulle bare visst.
Jeg var nær ved å gi opp, barna og mannen holdt heldigvis et godt tak i livbøyen. De hjalp meg å holde hodet over vann når stormen herjet som verst.
Jeg gav ikke opp, heldigvis.
Det ble som alle sa, det ble bedre. Mye bedre.
Kampen var tøff, seig som få. Til tider som kvikksand. Dro meg ned så jeg nesten trodde at kampen var over. Men så fant jeg en rot å gripe tak i, tvi holde i, til jeg hadde styrke nok til å dra meg opp.
Jeg stod der på trappen, et barn i hver arm og et i magen.
Følte jeg hadde mer enn nok, likevel lite å leve for.
Jeg skulle bare visst.
Visst hvor bra dette skulle bli,
Jeg skulle bare visst hvordan livet på kort tid kan endre seg
Hvordan livet er verdt å kjempe for, uansett hva.
Alltid.
Jeg skulle ønske jeg kunne gitt meg en klem den dagen. Hvisket i øret.
Hold ut jenta mi,dette blir bra. Veldig bra, jeg lover
Jeg vet ikke om jeg hadde trodd på meg, men kanskje, kanskje hadde et ørlite håp begynt å spire.
Livet kan ikke planlegges, vi må ta det som det kommer. Alle opplever vi motbakker.
Og selv om svetten pipler og pulsen er på maks får vi alle se utsikten når vi kommer på toppen.
Noen bedre trent enn andre, men toppen når vi. Bare vi fortsetter å gå.
Jeg er full av arr, noen synlige, andre lettere å gjemme.
Men herdet er jeg, rakrygget som få.
Sårbar også, selvfølgelig.
Veien er fortsatt kuppert, rett som det er venter en motbakke rundt svingen.
Men så fort jeg snur meg, vet jeg jo. At det blir bedre, bare man når toppen.
Alt ordner seg, tenk over det, det gjør jo det.
Kanskje ikke alltid slik du hadde tenkt, men en ny sti kommer alltid tilsyne og hvem vet hvor den tar deg?
Jeg hadde ingen aning, 6 år siden.
Der jeg stod på trappa med en i hver arm en i magen og verdens fineste mann.
Hva som ventet meg, rundt neste sving.
Og står du, med en storm i hjerte og en vind som suser i ørene.
Vit, at det blir bedre.
Jeg lover.
Du skulle bare visst.
Jonatas lune smokkesuppe (med rabattkode)
//Annonse
Med et riv i luften som gjør luften litt ekstra frisk.
Og barnehage porter som igjen står vidåpne for å ta imot både erfarne og ferske barn er det den rette tiden for smokkesuppe.
Med få ingredienser og kort tilberedningstid er den perfekt nå som høstmørket kommer smugende med sine basselusker på slep.
Hva trenger du.
En god neve smokker (Jonatans favoritt er de fra navnesmokken.no)
en fargerik kasserolle
og noen kreative matlagingslyder laget av barnemunn.
Slik gjør du:
fyll den fargerike kasserollen med en neve smokker
rist godt
Lag noen kreative matlingslyder
Server med et smil.
Nytes i godt selvskap med overdrevne smattelyder.
Tenk at denne gutten er er barnehagegutt a dere.
Og gjett om det går fint. Kan se ut til at dette var det perfekte tidspunkt for denne karen å begynne i barnehagen. Selvfølgelig overgang er det. Men vi har samarbeidet godt med barnehagen og det hele går enn så lenge temmelig bra. En traktor hjemmefra og smokk når han ønsker har blant annet vært en del av taktikken.
Når man er fersk i den travle barnehagehverdagen og verden nærmest snurrer, kan smokken være god å ha.
Han er ikke den eneste ferske, og heller ikke den eneste med fri tilgang til smokk for tiden.
Derfor er jeg veldig glad vi har smokkene fra navnesmokken på lur.
Tydelig og trygt merket med navn med et trykk som sitter etter vask, kok og bruk.
Ingen tvil for de ansatte hvem sin smokk det er og Jonatan kjenner de igjen selv også.
Vi bestiller smokkene fra navnesmokken.no og kan selv bestemme tekst og symboler.
De har et hav av ulike smokker å velge i, rund, flat, spis tut og forskjellige størrelser.
Flere av de lyser i mørket også. Veldig praktisk når man er på smokkesøk i de sene nattetimer.
Skulle du også kjenne at det hadde vært kjekt at mini kunne få beholde sine egne smokker
deler vi ut en rabattkode som gir 10% på alle ordre.
Bestill dine smokker HER
Rabattkoden gjelder ut september.
Gjett hva vi gjør akkurat nå!
Husker du jeg skrev at vi var på jakt etter ny familiebil?
Du kan lese innlegget her.
og akkurat nå prøvekjører vi en av de. Toyota Proace Verso.
Den vi kjører er ekstra lang, og en ting er sikkert. DET trenger vi.
Minstemor har sovnet og vi rægger rundt og blir kjent med bilen.
Bilen vi kjører har 8 skinnseter (med massasje i forsetene),
superpraktisk når man har unger i bilen med tanke på rengjøring osv.
Den har isofix i alle seter bortsett fra fremsetene, soltaket gir en luftig følelse og gir bilen mer rom.
Automat og to skyvedører gjør det hele ekstra behagelig.
Det er så gøy å være i gang med jakten, sånn på ordentlig.
En ting er sikkert, drømmen om ny bil krymper ikke av å kjøre rundt i denne 😉
Bli med oss på prøvekjøringen på snapchat: Idebankmamma
Odas fødsel, femte og siste (?) gang – del 2
(del 1 finner du her)
Alt lå klart på bordet til meg.
Jeg kjente det knyte seg i magen på meg.
Jeg ble rød i kinna og ør.
Jeg skal settes i gang?
Klart du skal, sier jordmor og viser med hendene at jeg skal sette meg på sengen.
Du virker overrasket? Sier hun mens hun tar av meg skoene.
Overrasket er mildt sagt sier jeg og småler nervøst.
Vi har vurdert det til at det er det beste sier hun og nikker bekreftende.
Med tanke på din psykiske helse også, fortsetter hun, ser vi at det absolutt er en fordel å gjøre dette under ordnende former.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Alt som jeg har kjempet sånn for blir plutselig for brått og plutselig.
Skal jeg føde, i dag??
Hva tenker du da Nina? Skal vi bare sette igang?
Jeg får umiddelbart en pipelyd i øret, inne i kroppen føles det ut som krig.
Jeg tror jeg må tenke litt, sier jeg og gløtter på mannen.
Jordmor fanger opp blikket mitt, hva tenker du? Sier hun til mannen.
At det bare er å få unnagjort sier han og sender meg et blikk tilbake.
Hun har ikke godt av flere dager slik som dette.
Jeg vet han har rett, men sier ingenting.
Her er et forslag, jeg undersøker deg nå. Også tar vi det med i beregningen.
Er du fullstendig umoden lar vi det hele kanskje vente litt. Dette skal vi gjøre på best mulig måte.
Oss skal du stole på, du er ikke alene om dette Nina, vi er her sammen med deg. Alle sammen.
Undersøkelsen unnagjort, gode nyheter.
Moden som en spiseklar avokado og alt klart til å ta vannet.
Jeg nøler likvel, men, når føler man seg klar for en igangsettelse?
Jeg ber henne gå ut, så jeg får pratet med mannen i fred.
Jeg ender opp med å hulke som et lite barn i det hun går ut.
Redd, forvirret og en smule lettet. Jeg fikk det jo som jeg ville. Men alt så inderlig plutselig.
Vi bare gjør det, sier han mens han holder hardt rundt meg. Vi bare gjør det nå, så er det over.
Jeg er her med deg hele veien, og vi vet jo at dette klarer du fint. Jeg vil hilse på minstemor.
Greit sier jeg, vi kjør på. nuh.
Jeg kaster bort tårer, legger meg til rette og gir mannen et klarsignal på å dra i snoren.
Lets do this!
Jeg går rett inn i fødselforkledning. Med nettingtruse og bleie.
Vannet taes og sildrer ut krystallklart, akkurat slik det skal være.
Sånn, sier hun fornøyd og kaster unna vannkroken og hanskene.
Dette kan ta timer, det kan ta dager. Men nå er vi igang Nina!
Hun er en smule mer begeistret enn meg, en adrenalindusj har tatt over kroppen og jeg sliter litt med skjelvinger. Allerede mens vi snakker kjenner jeg små murringer, men langt ifra vonde.
Hun går ut og mannen reiser seg.
Hvor skal du??
Jeg skal bare hente bagen din, nå trenger vi fødebagen vettu.
Han er så fornøyd der han står, nå var vi igang, på sykehuset. Han visste at sjansen for at han skulle ende opp som jordfar var temmelig minimal.
Så går han ut, og jeg og veslemor ble sittende alene.
Et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Jeg hørte barn leke på utsiden, kjente solen varme kjennom vindu og gardinen danset i vårvinden fra vinduet som stod på gløtt.
Det i grunnen en fin dag å komme ut på, sa jeg til henne mens jeg la hånden på magen.
Vi skal klare dette du og jeg. Hun gjorde noen krumspring der inne så jeg kjente det sildret vann. En underlig følelse av å tisse på seg.
Jeg lukket øynene, dro pusten inn og lente meg tilbake. Stemmen fra lydbåndet jeg hadde hørt på før fødsel (den kan du lese mer om her) kom på besøk. Fortalte meg at dette skulle gå helt fint. Dette skulle jeg selvsagt klare.
Plutselig var mannen tilbake, fødebag og en iskald cola Zero.
Nuh var det dags.
Kjenner du noe?
Nei lite sier jeg, noen murringer nå og da… men ikke vondt.
Husk å gå på do nå da, så slipper du det senere.
Han hadde rett.
Jeg kviet meg for å reise meg, var redd det hele skulle falle ut som et fossefall.
Det gikk fint.
Hun får svart hår sier jeg fra toalettet.
Jeg hørte han nærmest datt av stolen.
Kommer hun nååå?
Nei nå må du gi deg sier jeg og ler.
Men ser sort hår i bleia, helt merkelig.
Appropo, jeg trenger ny bleie.
Det er lite med fødsel som er sexy 😉
Han åpner skyvedøra, stikker en hånd inn med ny bleie.
Du må ikke sii sånn sier han mens han smeller døren igjen.
Murringene kommer og går.
men ingen så jeg vil påpeke at dette gjorde vondt.
Tusler tilbake til sengen og humøret er grunnen ganske bra.
Vi tuller og fjaser, diskuterer hvordan vi skal fortelle de fire andre om at lillesøster endelig er her.
Vi undrer på hvem hun er lik og hvor stor hun er.
Murringene kommer og går, men ingen så vonde at de avbryter den gode praten.
Jeg tar meg til og med tid til å ta en fødeselfie.
Det er bare meg, han og hun der inne, ingen forstyrrer oss.
En ny tur på do, jeg har tømt en mugge med saft i det gode selskapet.
På veien ut, forteller kroppen meg klart og tydelig at dette vil så langt ifra ta dager.
Jeg griper tak i sengeenden på vei ut av døra og tar imot en rie.
Auuu sier jeg når den slipper, rynker på nesa og sender sambo et skeptisk blikk.
Han smiler, jeg er ikke like happy.
En ny kommer på, uten kontroll lager jeg lyder. Svetten begynner å piple og jeg merker roser i kinnene.
Han kommer mot meg, lar pannen min hvile mot brystet hans.
Nå er vi i gang hvisker han og rister litt i meg.
Denne var hardere enn den første.
Jeg tror vi må ringe på sier jeg.
Jeg merker han strekker seg etter tråden og den jevne dype duringen begynner å rope etter en jordmor for oss.
Jeg forsvinner nå sier jeg, han vet hva jeg mener.
I hver fødsel har jeg nærmest vært utilgjengelig. Jeg forsvinner i en tykk tykk fødeboble. Får med meg alt som skjer utenfor men for konsentrert til å si så mye selv. Fokuset er å takle smertene og beholde roen.
Mannen blir mitt talerør fra nå av, han kjenner meg godt, jeg stoler på han.
Så kommer de endelig.
To ivrige hvitkledde.
Nå! Skjer det noe her?
Jeg orker ikke svare, bare nikker mens jeg tar imot enda en ri.
Så flott sier de begge og begynner straks å kle av meg klærne jeg har på meg og kaster på meg en sykehusskjorte.
Da går vi over Nina, så får vi gjøre klart til lillesøster skal komme.
Kl er 14.30
Vi får samme fødestue som jeg fødte størstebror i 2010. Ingen gode minner i veggene. Jeg var syk og redd. Ville ikke en gang ha han på brystet når han ble født. Jeg bestemte meg for at det skulle bli annerledes denne gangen.
Jeg får hoppe opp i fødesengen.
Sitter sånn halveis behagelig, orker ikke å anstrenge meg mer.
Skal jeg undersøke?
Jeg nikker.
5 cm Nina, nå er vi igang.
Å kjære vene, ikke mer tenker jeg i mitt stille sinn.
Jordmor registrerer litt, jeg stønner meg gjennom nok en ri. De gir meg knapt pause.
Er du tørst?
Jeg rister på hodet.
Jo du må drikke litt vettu Nina.
Jeg drikker etterpå får jeg stotret ut.
Nei, hent en mugge med saft hun liker sier hun og ser på mannen.
Jeg griper tak i han i det han reiser seg.
Sier ingenting men han skjønner.
Jeg tror ikke hun ønsker jeg skal gå sier han forsiktig.
Barnepleieren som ordner i stand i bakgrunnen melder seg frivillig.
Jeg tviholder i armen til min standhaftige mann, en smertestillende i seg selv.
Da må du bare si ifra Nina, om du ønsker no. Varmepute, lystgass kanskje ball?
Jeg og jordmor er i konflikt. Jeg føler jeg snart er ferdig.
Og her skal hun fikse både treningsball og mugge med saft.
Alt jeg kan tenke er når i pokker skal jeg få til å drikke den?
Jeg blir usikker, tenk om hun har rett. Tenk om dette bare er starten.
Jeg bestemmer meg for at jeg skal klare fire rier til. Om ikke noe har skjedd da skal jeg takke ja til lystgass.
Hun står fortsatt ved siden av meg, og venter på svar.
Jeg tror ikke du får noe svar sier mannen som merker jeg synes det er irriterende at hun står der å venter.
Nei, men da henter jeg en ball jeg, sier hun og spretter bort på lette bein.
Jeg hører døren smeller igjen i det en metallsmak fyller munnen min.
Dette kjenner jeg igjen fra før.
Trykk på knappen, dra i snora sier jeg.
Mannen er rask og drar i snora.
Jordmor som akkurat har forlatt rommet, snur heldigvis umiddelbart og kommer inn igjen.
Ringte dere?
Hun kommer nå sier jeg i det jeg kjenner trykketrangen ta overhånd.
Så river det i hele kroppen, jeg husker hvor mye jeg hater pressriene. Jeg mister all kontroll for kroppen skal ha ungen ut umiddelbart. Jeg fokuserer på å følge kroppen, lar den ta styringen. Kroppen snakker med STORE bokstaver. TRYKK sier den, jeg trykker..
Oj se her ja, sier hun mens hun drar på hansker og drar ivrig i snoren etter barnepleieren som kommer inn med en mugge i hånden.
Jeg griper etter mannen, men finner han ikke ved min side han tar tak i hendene mine, han har flyttet seg, som et superteam jobber vi sammen, uten å si noe til hverandre. Han står bak hodet, akkurat der jeg trenger han. Jeg strekker ut armene og han griper dem. Han holder imot. Jeg tar i, alt jeg makter.
Kroppen tar ingen pauser, jeg presser og presser. Kjenner babyen skli nedover fødselskanalen. Herregud, jeg er snart ferdig tenker jeg. Snart ferdig. Og der river det tak igjen. Ingen pauser, ingen brennende følelse der nede bare et heftig tak i hele kroppen som har bestemt seg.
Har du ri enda Nina? Har du?
Jeg har ikke sjanse til å svare, kroppen bare presser, vrenger seg nesten.
Så kjenner jeg hodet, som et plopp er det ute og et lite press til så er kroppen ute også.
Jeg merker mannen knekke sammen.
Jeg hører hun gråter, så blir det stille.
Veldig stille.
Går det fint med henne? Er alt bra?
Alt er fint Nina hun bare titter seg rundt, se her sier hun og løfter henne opp til meg.
Jeg griper rundt barnet mitt med begge armene. Jeg gråter ikke, det gjør mannen.
Jeg er klar, tilstede og suger til meg øyeblikket. Jeg fikk premien min. Og jammen er hun velskapt også.
Selskapet i fødestuen varte i 18 minutter.
14.48 ble hun født.
For 18 små minutter siden tuslet jeg over til fødestuen,
for 30 minutter siden snakket jeg til henne på innsiden.
Nå kysser jeg henne på pannen.
Jeg vant, over angst og frykt.
Jeg hadde babyen på utsiden. Hel, fersk og uendelig vakker.
Noen få pyntesting måtte til, også fikk vi være bare oss.
Hun på puppen umiddelbart.
Hun var en proff.
Vi fikk flere timer på fødestuen. Bare vi tre.
Og som ekstra service ble vi trillet på eget rom etterpå.
På enerom fikk jeg tid for meg selv. Mannen ble med for å se at Oda ble vasket, veid og målt.
Jeg lå helt alene. Knakk sammen.
Lettelse, lykke og en uendelig deilig følelse av mestring.
Jeg bestemte meg for å filme, videoen sitter langt inne å dele, men jeg gjør det likevell. den viser akkurat hvordan jeg følte det.
Småkald etter et bad ble hun pakket godt inn og lagt i armene til pappa.

En videosamtale til barna ble tatt og de stolte storesøsken kunne få vite at nå var hun endelig her.
Gjett om vi gledet oss til å vise henne på ordentlig.

Følg vår hverdag med fem små på snapchat: idebankmamma
Odas fødselshistorie – 5. og siste (?) gang….del 1
Svangerskapet med minstemor ble humpete.
Premature rier, blødninger og tull gjorde det til at det ble hyppige turer til sykehuset.
men med en god dose fødselsangst innabords var det absolutt ingenting negativt med å bli godt kjent på fødeavdelingen.
Jeg følte meg nærmest hjemme der ettersom besøkene økte og magen vokste.
Et brennende ønske vokste i takt med magen, jeg ville så inderlig at denne fødselsopplevelsen skulle bli god.
Jeg vet inderlig godt at man ikke kan planlegge en fødsel, men man kan forberede seg.
Det sies at øvelse gjør mester, men kanskje ikke på fødsel.
På en måte har jeg bare blitt værre og værre for hver eneste en. Skrekkblandet fryd kort oppsummert.
Angst også, innimellom. Mest redd var jeg for å ikke rekke frem.
Etter siste fødsel hadde vi flyttet, og hadde nå 1 time å kjøre til sykehus.
Jonatan sin fødsel var 45 min aktiv. Matte er ikke min sterkeste side, men dette regnestykke ser til og med jeg at ikke går opp.
Jeg var innom tanken på hjemmefødsel flere ganger.
En del av meg hadde veldig lyst, mer lyst enn å føde på sykehus. Tanken å kunne krype opp i egen seng med en nyfødt bylt med kjente lukter og lyder fristet meg veldig.
Men det var ingen hjemmejordmor nær nok. Hun måtte komme ifra sykehuset, og siden jeg bruker en time, gjør hun også det.
Jeg ønsket å bli satt i gang.
Sykehuset nølte, ville at dette skulle skje naturlig.
Jeg tok det opp hver eneste samtale. Holdningene til igangsettelse forandret seg for hvert menneske jeg snakket med.
Noen var helt enige, andre mente at dette kom til å gå fint.
Jeg ble forvirret og sliten.
Eneste som holdt meg helt oppe var at jeg kjente på en spenning og glede over babyen i magen. I likhet med 4. svangerskap var jeg denne gangen også depresjonsfri. Jeg gledet meg over svangerskap og ikke minst gledet jeg meg til å hilse på henne, kose, omfavne henne og ikke minst gjøre henne til en del av resten av flokken.
Uke 38 var jeg booket inn til samtale. Nå hadde angsten for å ikke rekke frem tatt overhånd og jeg slet med å sove og slappe av. Mannen fikk knapt lov til å reise på butikken, jeg var livredd for at ting skulle skje når jeg var alene.
Jeg tok med meg mannen på samtalen og kvinnet meg opp. Nå skulle jeg si det slik det var og virkelig kreve en igangsettelse under kontrolerte former.
Samtalen tok en helt annen vending.
Uten å helt vite hvordan, satt jeg og mannen plutselig i en instruksjonstime på hvordan vi eventuelt skulle ta imot barnet selv.
Mannen ble beordrett til å kjøpe seg headsett, slik at han hørte hva slaks instruksjoner som ble gitt på telefon fra føden når det satte i gang.
Hun anbefalte oss å bli hjemme og heller vente på ambulansen, istede for å kjøre for å møte.
Det var bedre å føde på badet enn i en grøftekant sa hun.
Jeg klarte ikke svare, bare hikstet og tørket tårer.
Hun snur seg mot mannen, vil du jeg skal forklare deg hvordan det ser ut der nede når barnet kommer?
NEI sa han så klart og tydelig som jeg aldri har hørt han før. Nå hadde han fått nok.
Han gjorde det klart at dette hverken var beroligende eller tryggende. At han, i likehet med meg ønsket at dette skulle bli en god opplevelse for alle parter. At et headsett og noen nyvasket håndkle ikke var noe han hadde planer om å ha klart.
Han ønsket at jeg, og barnet skulle bli omringet av fagfolk som kunne dette.
For all del, hun hadde nok rett, vi hadde nok taklet en fødsel vi to, om det var slik det skulle gå. Men det var så langt ifra noe vi ønsket å forberede oss til.
Samtalen ble avsluttet kort og ubehagelig. Vi avtalte nytt møte to dager senere.
6. mai 2017
Vi hadde time tidlig på dagen, godt var det. Jeg var temmelig spent på hva som skulle skje.
Jeg hadde kvinnet meg opp. Bestemt meg for å kreve at dette skulle bli slik jeg ønsket.
Dette var min kropp, min fødsel og jeg skulle gjøre det jeg kunne for å få en god opplevelse.
Der er du jo, et velkjent ansikt står midt i gangen og venter på meg.
Bli med inn her du.
Jeg kjører talen min på repeat i hodet, jeg skulle være tøff og stå på kravene.
Denne gangen skulle de ikke sende meg hjem.
Hun åpner en dør og geileder meg inn på observasjonsrommet.
Jeg stusser litt over romvalget, de andre gangene vi har kommet for sjekk er det kontrollrommet vi har gått inn på.
Så ser jeg, på bordet ligger utstyret klart. pakket inn i sterile pakninger og et armbånd med mitt navn på ligger der også.
Er du klar nå da? sier hun og smiler.
Klar?
Klar for hva da?
Neimen Nina sier hun og ler.
Du skal jo settes i gang?!
Følg meg gjerne på snapchat: Idebankmamma
Hvordan holder vi orden i hverdagen?
//inneholder egenreklame
Jeg må innrømme at jeg har hatt litt nedtelling, jeg er et rutine menneske og skrekkelig glad i hverdag.
Selvfølgelig er ferie kjærkomment og deilig men jammen er hverdagen best.
Men til tross for nedtelling og utålmodighet, kommer alltid hverdagen litt kastet på.
Jeg som trodde jeg var klokkeklar for skole og barnehage henger litt i stroppene og føler jeg sjonglerer ungene og løper litt rundt som en hodeløs høne etter alt de trenger.
Det tar litt tid, før jeg faller på plass og kommer på de gode rutinene vi har for å får hverdagen til å gå sånn temmelig smurt.
Så, hva gjør jeg da? Hvilke tiltak har jeg for orden i hverdagen?
I år er det en ny status, 2 barnehagebar, 2 skolebarn og 1 barn hjemme.. puh!
Og for all del, la meg presisere. Her er det kos med kaos. Men litt kontroll må vi ha for at det skal bli kos.
1. Matpakker.
Jeg kunne smurt meg grønn om jeg var den som smurte alle matpakkene i familien. Jeg snappet opp en løsning fra en annen mamma som har fungert veldig veldig godt hos oss. Vi smører matpakker når vi spiser frokost. Og det beste? Barna smører sin egen 😉
Vi spiser alltid felles frokost, eldstefrøken dekker på om vi kommer tuslende etter som en flokk med sultne trøtte zombier. Frokost intaes og matpakke smøres med litt bistand og veiledning fra oss voksne.
Litt ekstra som knaskegulrøtter, yoghurt, nøtter, frukt settes frem innimellom for variasjon til ungene.
2.Hvem skal hva når?
Vi er sju stk i familien, å husk alt har jeg gitt opp. det er rett og slett ikke mulig. Vår kalenderbok er vår hellige bok, her prøver jeg så godt jeg kan å skrive ned absolutt alt vi skal for å unngå dobbeltbooking og ikke minst for å ikke glemme.
For at alle skal ha oversikt fører jeg også opp uka som kommer hver søndag på vår magnettavle. Da er den ren avskrivning av kalenderboken med rom for å fylle inn det som eventuelt skulle dukke opp.
3. Klær.
Jeg kunne skrevet et helt kappitel om klær. Klær er heltidsarbeid i vår familie, føler jeg ALDRI blir ferdig, og det ligger klær overalt. Nå går vi i tillegg inn i en tid hvor man trenger mere klær. Ikke bare å sparke på seg skoa og løpe ut. Ungene har hver sin trofast hylle fra ikea hvor det er rom for votter, luer, ull og fleece nå. (annet innhold sommerhalvåret) Den fungerer knall i praksis, selvfølgelig noen ganger ser den slik ut:
men etter et raskt sveip over ser den slik ut:
Disse kan bygges akkurat slik du selv ønsker med høyede og ulike bokser, anbefales.
I tillegg finner vi frem det de skal ha på seg neste dag kvelden før.
jeg har prøvd utallige metoder, blant annet å finne frem for hele uken, men har innsett at det ble usedvanlig mye mer klesvask. Ved å finne frem ved kveldsstellet så kan jeg også se over om buksen kaaaan brukes en dag til.
4. Hva skjer i morgen?
Etter barna er i seng, og før jeg selv slenger meg på sofaen har jeg erfart at det er lurt å ta en titt på ukeplanen å se hva som skjer i morgen. Ingenting er kjipere enn å oppdage at det kreves en svømmebag eller en bursdagsgave eller lignende når du egentlig er på vei i seng. og du.. appropo gym og svømmebag, jeg bruker refillbare smoothieposer til shampo og såpe i gymbagen.
5. God start på dagen.
Fem minutter utgjør en forskjell. Å komme seg opp fem minutter før man tenker man MÅ stå opp kan utgjøre underverker.
Så mitt tips, vær steinhard, dropp slumringen og stå opp.
6. Hva er det til middag?
Jeg får nærmest frysninger av spørsmålet. Som regel dukker spørsmålet opp når folk begynner å bli sultne, og om jeg ikke har en plan. Betyr det krise. Vi har levd slaraffen liv i sommer, tatt dagene som de kommer, planlagt lite. I hverdagen fungerer det ikke overhode. Ikke planlagt middag betyr kaos og dårlig stemning. Å ha middagene planlagt og de viktigste ingrediensene i hus er alfa omega for en så knirkefri uke som mulig.
7. Ro ned.
Dette er kanskje mitt viktigste råd. Sett begrensninger og ro ned, man må faktisk ikke være med på ALT.
Begrensninger i forhold til aktiviteter osv, det er også viktig for oss at vi er sammen som familie og har rom for å gjøre noe sammen.
Følg gjerne vår hverdag på snapchat: Idebankmamma
Vinter, vår, sommer eller høst? Når er det best få baby?
Mange har spurt meg om nettopp det.
OM du kunne valgt, når ville du helst få barn på året?
Med fem barn født fem ulike måneder har jeg testet ut flere årstider.
Februar, mars, september, november og mai er mine fødemåneder.
Med andre ord er det eneste jeg ikke har fått testet er en midtsommerbaby, men vinter, vår, og høst er altså dekket.
Det er vanskelig å planlegge eksakt når barnet skal komme, det er få som kan bli gravide akkurat når de har tenkt.
Og ønsker man å bli gravid, er i grunnen årstid overhode ikke vesentlig.
Men la oss si, i en drømmeverden, hvor man virkelig kan si at den måneden ønsker jeg å bli gravid, og barnet blir født til termin.
Hvilken måned hadde jeg valgt da?
Svaret er enkelt.
jeg har ikke peiling!
Det er helt klart at hver eneste årstid har både plusser og minuser og mine plusser er kanskje dine minuser og visa versa.
Men for å faktisk kunne komme med noe vesentlig i dette innlegget, så tenkte jeg å ramse opp mine plusser å minuser ved å få baby på de ulikeårstidene.
Jeg startet jo min mammakarriere med å få baby en kald februardag, så la oss begynne med
Vinterbaby
En fersk sjel, med sart hud og pitteliten kropp.
Vinter og kulde kan være utfordrende da.
Ekspertene strides mot hva som er for kaldt og hva disse små egentlig tåler.
Og med en kropp som enda ikke regulerer tempen spesielt godt er det vanskelig å vite hva som er nok av klær og dekke.
Samtidig er det godt med 1000 unnskyldninger til å holde seg inne, kose seg med fyr i peisen og nyte mørketiden i fred og ro.
Man kjenner lite på “burde trille følelsen” siden man har mange unnskyldninger for å holde seg inne. Og med krevende baby var det ikke så mye maaas om å måtte komme seg ut fra andre.
Og når våren kommer, er man ute av barselboblen og klar for å fylle lungene med frisk luft.
Barnet er også større når sommeren kommer,så når vognsovingen er godt etablert er det gode temperaturer til å trille turer og sove ute. Barnet takler eventuelt sommervarme godt og liker å være med på det som skjer, dermed mer praktisk å ha med seg på sommerlige utfarter. (strandturer osv)
Svangerskapet til en vinterbaby, kan være en utfordring på slutten. Vanskelig å finne klær som dekker magen i den kalde luften, det kan være glatt og vanskelig å komme seg frem, og ventetiden blir ikke akkurat lettere med konstant mørke 😉
Vårbaby
Sistemor ut var en ekte vårbaby.
Født i mai, en av mine favoritt måneder (den andre er september) Jeg synes svangerskapet her var topp. Gravid sensommer/høst. I god form til jul og jo tyngre kroppen ble, jo lysere ble det ute. Dermed ble den tyngste tiden litt lettere å takle.
Det var godt å få baby i en tid hvor kun et lett ullteppe var alt som skulle til når vi tuslet ut av sykehuset.
At lett tøy eller bare bleie var alt hun trengte for å holde varmen. Samtidig har sommeren min vært en skyggesommer uten like. I tillegg har de aller (få) varmeste dagene vært vanskelig å takle for minstemor.
Største utfordringen har kanskje vært at midt i den mest intense tiden med baby inntok også sommerferien for resten av gjengen. Jeg er avhengig av litt pusterom som nybaktmamma. Har behov for stillhet rundt meg for å etablere amming og bli kjent med det lille vesenet. Med fire andre små hjemme ble det en smule kaotisk. Samtidig var det godt å ikke måtte ha en klokke å forholde seg til. Ingen morgenstress eller løping etter skolebussen. Dagene kunne vi ta akkurat slik vi ønsket.
Det er også mye enklere for oss å faktisk komme oss ut, ingen votter og luer eller dresser utenpå klumpete vintersko. De fleste klarer seg selv og alt man trenger er sko og jakke.
Nå som hun begynner å bli litt større, kommer høsten og kulda. Jeg kjenner henne bedre, vet at hun er varm av seg og det å regulere påkledning blir litt enklere. Rutinene er i ferd med å falle på plass og jeg ser for meg mange fine trilleturer utover høsten. Hun blir stor til julefeiringen og vil nok være familiens store midtpunkt da med alt som skal utforskes og taes på.
Kansje det er en glitrende julegave under treet som motiverer henne til å åle for første gang?
Vinteren derimot, ser jeg for meg kan bli en utfordring. Akkurat litt for liten til å være med på aking og gøy i snøen. Men vi får satse på et godt sovehjerte så hun kan sove seg gjennom basingen og bli med inn for ferske boller og roser i kinna.
Høstbaby.
Jeg elsker jo høsten, den friske luften, de fine fargene og med viten at vi går imot min absolutt favoritttid JULEN (jepp jeg er skrullete) Men, det absolutt tøffeste svangerskapet jeg har vært gjennom har vært nettopp det til mine kjæreste høstbabyer.
Stor og tung i den værste sommervarmen, full av vann og lite energi. Det var rett og slett ikke gøy. Men nå skal det også nevnes at jeg ikke er sånn superbegeistret for varmen i utgangspunktet. Aircondition og isbitmaskin ble redningen min.
Jeg har to høstbarn, et september og et november.
Og om jeg skulle velge synes jeg faktisk novemberbarn var magisk. En nyfødt liten klump i adventstiden, som tvang oss til å skru ned tempo, nyte og ta ting i slowmotion var perfekt i en travels adventstid.
Vi planla godt, hadde handlet inn de fleste julegaver i boks før han kom 28 . november og booket oss inn til noen på julemiddag, Minst mulig stress mest mulig babykos. September var igrunnen også en fin tid, men jeg var ikke i like innemodus denne tiden. Lysten etter å ut å gå i skog og mark spiste meg litt opp. Det var for kaldt til å amme ute og måltidene i begynnelsen er som alle vet hyppige. Min favorittutetid ble innetid, noe som ble litt hardt å takle.
Men vår og sommer med en høstbaby er topp. Å ligge å sprelle på teppe med bare tottelotter og leker rundt seg er ofte mer enn nok og om du ikke har en superrask baby motorisk kan du kanskje se frem mot en rolig sommer med en baby som ikke er over alt på en og samme tid.
Soverutiner er ofte på plass, og noen sover såpass lenge på natten nå at et glass vin på terrassen på kvelden også kan være helt innafor.
Så hva er best da?
OM jeg skulle hatt en baby til og valgt så hadde jeg valgt enten sen vår eller sen høst.
årsakene er forskjellig. Sen vår: mest praktisk med tanke på at jeg og babyen enkelt kan være med og henge med resten av gjengen. Amming ute går fint og de andre trenger ikke flere lag med klær for å gå ut.
Sen høst. Jeg er i innemodus, kjenner ikke på at burde burde spiser meg opp og babyen er med på å skru ned tempo til alle sammen. I tillegg er babyen passe stor når sommeren kommer til å være med på sommermoroa.
Uanett hva, så gjør man det beste ut av det man får også viser det seg tilslutt at akkurat den årstiden passet akkurat dere perfekt.
Når fikk du barn og hva synes du var plusser og minuser med det?
Når frøken usikker kommer snikende..
Hun har akkurat sovnet.
En lang og seig dag er lagt bak oss og jeg krysser fingrene for at kvelden blir lang og dagen i morgen bedre.
Hun er tre måneder og noen dager. likevel har hun vært her i en evighet.
Barselboblen har sprukket, og jeg har fått en viss klarhet i tåkesynet. Så absolutt ikke ute av tåken, men noen meter sikt har jeg.
Hun drømmer, små rykninger og klynk mens den lille hånden hennes krøller seg sammen.
Hverdagen er rett rundt hjørnet, nå er det bare å spenne seg fast og gjøre seg klar.
Henge med så godt vi kan på alt som skjer rundt oss.
Hun er ingen liten bylt som bare spiser å sover, nå vil hun se verden, lukte, føle og smake.
Leke, gurgle og utforske.
Nå har plutselig det som var alt vi gjorde blitt det vanskeligste vi gjør.
Spise og sove.
Hun er midt i 3 måneders krisen.
For noen kanskje bare et blaff av irritasjon, for denne frøkna er den intens og ille.
Å sove er vanskelig, å spise er stressende og urolig.
Man blir sliten, både liten og stor av det hele.
Tynnslitt med åpne nerver.
Sårbar for omverden og alt den måtte mene.
Små problemer vokser seg store, når man er gjennom slike perioder.
Man kan kjenne på alt av følelser, sinne, matthet, frustrasjon, tristhet, utilstrekkelighet.
Alt i en god og deilig suppe, krydret med lite nattesøvn og såre vipplæsjnippler.
Og når man tenkte at ting ikke kunne bli seigere, kommer hun snikende…
Frøken Usikker….
Hun som gjør at jeg sammenligner min baby med andre, hun som hvisker meg i øret at alt jeg gjør i desperat søken på søvn og rolige måltider er bjørnetjenester og idiotisk av meg å gjøre.
Hun er rågod på å fortelle meg at det bare er mitt barn som må rugges i søvn, som ikke sover for seg selv og som fortsatt kan være oppi 15 måltider om dagen.
Hun gjør meg sliten og usikker.
Kommer snikende opp på skuldra i det jeg står i rugger på den tredje timen samme dag.
Hvisker historier i øret om at jeg må rugge til babyen er konfirmant og at jeg aldri får sove en hel natt før jeg er pensjonert.
Jeg burde stått rakrygget med nesa i sky, det er tross alt femte gang jeg gjør dette.
Men hun er min første nummer fem, jeg har knapt kjent henne i tre måneder.
Jeg er kanskje ikke ny som mamma,
Men hun er ny for meg, og jeg ny i rollen som hennes mamma.
Vi driver å finner ut av det, jeg og hun.
Og jeg vet jo at vi har mange koder å knekke sammen.
Jeg prøver å krype litt tilbake til boblen igjen, lukke ørene for rådene jeg ikke ba om.
Takke de som roper høyt ut at de heier på oss, som vet hvordan det føles og som kanskje akkurat nå står i samme båt.
En båt i åpent farvann med bølger høyere enn du kan tenke deg.
Jeg har hodet over vann, men lar skuldrene duppe under overflaten i håp om at frøken usikker har sluppet taket i det jeg får kavet meg på land igjen.
Det går jo over…
dette også..
Ull er gull – 20% på alt av ull nyheter!
//Annonse
Åååå her kommer høsten, her kommer den kalde fine tia!
Her kommer høøøsten…
Det er kanskje litt tidlig, men du vet like godt som jeg at plutselig er den her.
Jeg merker det allerede, litt ekstra riv i luften på morningen.
mørkere på kveldene og noen gule blader her og der.
Det er favorittårstiden min. Høsten.
Og nå, er jeg i ferd med å forberede til den.
Garderobeskapene til barna byttes ut. Litt etter litt går sommerklærne ut og inn kommer varmere høst-tøy.
Ull er gull hos oss, Jonatan tåler ikke ull helt innerst, men går fint som lag nummer to.
Puster godt, regulerer godt og ullen fra name it, som vi har en del av, sitter løst og ledig og er deilig å bevege seg i.
Knertenogkaroline.no har fylt opp hyllene med ull nå, og om garderobene hos dere skulle savne litt ull til høstens størrelser har jeg gode nyheter. Denne månendens rabattkode gir hele 20% rabatt på ALL ull hos de.
Rabattkode: Nina20aug
De har ull både til de aller minste og de større. 0-12 år
Matchende søskensett
Deilige myke joggebukser både fra nameit og hust&claire. Sistnevnte er våre favoritter.
Votter, luer og halser
Og mye mye mer.
Rabattkode: Nina20aug gjelder alt du finner i DENNE kurven, Det er førstemann til mølla og rabattkoden gjelder ut dagen i morgen (onsdag 16. august)
Norges styggeste bad (?) blir nytt.
Jeg kan nesten ikke vente.
Badet var selvfølgelig grelt når vi kjøpte huset, men nå blir det bare værre og værre for hver gang jeg går inn hit.
Jeg er sikker på at han følte seg råflott han som en gang bygget huset.
varmekabler i gulvet, adskilt dusj og dobbel vask under et stort speil.
Og kontrasttapet på veggen.
Ikke bare er det stygt, det er også veldig upraktisk. Langt, smale dører og upraktisk.
Dusjen er mørk og spiser opp halve rommet. Og siden de har fjernet vasken på do må man gå gjennom den åletrange passasjen for å få vasket hendene.
Legg merke til det nydelige grønne gulvet som matcher de grønne vaskene….
Men nå skal det altså under kniven. Hele badet skal rives ned og vekk og bygges opp igjen.
Og det beste av alt? Dette badet skal bli et voksen bad.
En egen liten hule, kun med inngang fra vårt soverom.
Her skal det ikke stellebord på veggen og bleiebøtte.
Her skal huset beste fristed bygges.
Vi er igang med prosessen.
Steg 1.
Finn en OK leverandør av totalrenovering av bad.
Vi hadde befaring av en veldig hyggelig håndtverker i går, og skal få en på besøk i morgen.
Ikke det beste førsteinntrykket der, da de egentlig skulle kommet i dag 😉
Men, veldig greit å ha to å sammenligne med.
Jeg kjenner grunnen at kjemi også er med i betraktningen, de skal tross alt være i huset vårt en stund.
Men herreminfreeeed som jeg gleder meg.
Tankene vi har gjort oss så langt er at vi ønsker en stooooor dusj sone, tak dusj, vindu skal bort. Vegger og gul mørke kombinert med noe tre som kontrast.
Legger ved litt inspo om hva jeg drømmer om, men skulle du ha noen gode tips, erfaringer eller innspill.
Del del del del del 😉
















































