Når du leser dette, er jeg på vei hjem med klump i magen, tårer i øynene og knekk i stoltheten.

I dag er dagen vi aldri hadde tenkt skulle komme.
Dagen vi har jobbet så uendelig hardt for ikke skulle vise seg.
Dagen som vi har blødd, svettet og grått for å unngå.

I dag, er Kos med kidsa konkurs.

Jeg har prøvd å si det høyt, det er grusomt.
Det er så mye i dette som er vondt.

Vi var igang med en avvikling, og planen var selvsagt ikke å ende dette hele sånn.
Vi hadde jo et håp og tro og god formening om at vi skulle ha penger nok til alle innen vi låste dørene og sa takk for oss, men slik ble det altså ikke.

Hva skjedde?

Kort fortalt, Corona, fødsel, dødsfall, sykdom og enda litt til.
Den lange versjonen, holder vi for oss selv.

Det er trist, skikkelig trist.
Altså, Kos med kidsa skulle jo uansett avvikles, men at det skulle ende slik er selvfølgelig vondt å se.
Iallfall når vi snur oss tilbake og ser hvilket eventyr Kos med kidsa har vært.

Et krevende, fantastisk, lærerikt og spennende eventyr.

En konkurs er så hardt, så stygt og så dømmende.
For de utenforstående kan den være vanskelig å forstå.
En konkurs er på mange måter ikke noe du har lyst til å ha i CV.

Men en konkurs kan være så mangt. Det trenger ikke være gjeld oppunder ørene, eller mislykket drift.
En konkurs kan være en liten feil kalkulering fordi man ikke forutså en pandemi, noen som gjør så godt de kan, og som strekker seg så langt de bare kan for å kunne lengst mulig ha en arbeidsplass å tilby for de man har med på laget, selv om man burde gitt seg for lenge siden, fordi alt bare tærer på.

En konkurs kan være noen som prøver så godt de kan, men så skjer det ting man ikke kan se komme.
Fordi ingen av oss er synske, heldigvis.

En avvikling ble satt igang av mange grunner.
Vi avvikler ikke Kos med kidsa fordi det ikke var liv laga i butikken,snarere tvert imot.
Det begynte å gå for hardt utover våre liv. For hardt. Men valget var vanskelig å ta.
De siste månedene har vært fryktelig tøffe, vil gå så langt å kalle de grusomme til tider.

Men nå, er det altså straks over.
Det er nok mye jobb foran oss også, papirarbeid og møter.

En konkurs er ingen happyending.
Men vi har virkelig gjort så godt vi kan ut av situasjonen.
Vi har sørget så godt vi kan for at ingen privatkunder lider nød, send ut så mange ordre som mulig, behandlet kundeservice så langt det har latt seg løse.

Hentet inn de midlene vi kunne her og der, men så sa det tilslutt stopp.
Dessverre.

Det ble for mye, alt for mye.
Vi kan ikke grave oss ned, har ingen planer om det heller.
En konkurs er ikke verdens ende. Og vi vet så inderlig godt vi har gjort det vi kunne for å motarbeide det.
Målet med å drive Kos med kidsa var ikke å få en tykk lommebok, men å skape arbeidsplasser og lære mye.
Skape et eventyr, et fellesskap og noe unikt.
Vi klarte å nå de målene. Men det er klart vi har gjort noen feilvurderinger underveis, hvis ikke hadde vi ikke hatt en slik situasjon vi har nå.

Vi er ingen a4 familie, men det er flere grunner til at vi er temmelig sikre på at en a4 jobb ikke er noe for noen av oss voksne.
Vi har gründer ånden brusende i blodet, og kort oppsummert vil vi nok bli ganske krevende.
Med over snittet kreative hjerner vil våre påfunn være vanskelig å holde styr på, og med ungeflokken vil det være vanskelig å være tilstede i den grad det er ønskelig både for oss og arbeidsgiver.

Vi må med andre ord skape vår egen arbeidsplass, og det er vi klekkelig klare over.
Kos med kidsa har lært oss mye, veldig mye.

Ikke bare om drift av bedrift men også oss selv.

Vi er veldig klare over hvor vi trådde feil, en del av meg har lyst til å være etterpåklok, feilsteget for meg er veldig tydelig nå, men jeg ser også at det var umulig å se da vi bestemte oss for å ta steget.

Men jeg velger å ta det med meg videre, når vi skal igang med nye prosjekter.
Å være gründer koster, men det skal ikke robbe fra deg alt, til en hver tid.
Men for å sørge for det, er det du som må sette grensene.

Nå, skal vi sette igang den siste prosessen og om litt er Kos med kidsa et avsluttet kapitel.
Det blir nok på mange måter godt det også.

Selv om den lille butikken som tilslutt ble temmelig stor, har fått en meget stor plass i mitt hjerte.

 

Buckle up!
Hold deg fast!
Heng på!
Legg på sprang!

Det er det jeg føler akkurat nå.
Denne uken satt vi en ønsket dato for flytting til fjellet, og i dag tok jeg meg tid til å se på kalenderen.

Og jeg sier bare hjelp!

Tiden flyr, og det er et hav av ting å gjøre foran oss.
Jeg gjør så godt jeg kan, men skal innrømme det er vanskelig å holde hodet hevet om dagen.
Det er så mye vi står i akkurat nå, mye dere vet og mye dere ikke vet.

Legg på en baby som kun slumrer både natt og dag, sover aldri lengre strekninger enn 40 min på dag og 2 timer natt, søvn på terror nivå (altså særs lite) og et hav av følelser som bølger så jeg blir sjøsyk. Så har du meg nå.  Sliten, spent, urolig, utmattet, lykkelig, takknemlig.

Om ca en måned skal vi være klare, jeg og han jeg elsker aller mest skal ha eskene klare, bilen pakket, ungene spent fast og sommerfuglene i sjakk. Låse døren, og sette kursen mot fjellet, 50 mil unna her, til et hus vi ikke har vært inne i enda.

Sa jeg hjelp?

Det er på tide å få kontroll.

Det er mye som skal bookes, en drøss som skal pakkes, litt som skal gies bort og selges, en leilighet som skal legges ut til leie, et hus som skal få siste finish før det skal bytte eiere (legges ut for salg)

og om en uke er det sommerferie for skolebarna, om tre uker er det ferie for barnehagebarna.
Vi antar det blir litt hjelp å få av skolebarna i ulik grad, men når barnehagebarna får ferie, vet vi at det blir kaos.

Sa jeg hjelp??

Det er på tide å finne listomanen i meg og prøve å få oversikt tror jeg. Se om det er noe vi kan delegere bort i dette kaoset, og hva vi må gjøre selv.

Jeg må bare få unna mandag først, den må vi snakke mer om senere.

Jeg anser meg selv som temmelig lite prippen.
Jeg tåler det meste, og har stått i det meste.

Med sju barn er det bare sånn.

Men likevel må jeg nok innrømme, at jeg merker det knyter seg med en gang en av barna kommer på banen og stiller spørsmål om kropp, altså nå snakker jeg ikke om fingre, tær og knær, men om pubertet, kjønnsorgan, sex.

Eller blomsten og bien om du vil.

Min mamma, var middels lett å snakke med når det kom til kropp, iallfall er det slik jeg husker det.
Jeg var trygg den dagen jeg så blod i trusa for første gang, jeg var stolt over puppene som vokste. Det hjalp mye å ha noen å snakke med, men ikke nok.

Det er klart jeg vil være et like trygt forbilde for mine barn.
Og jeg klarer det, til en viss grad, mensen, bind og tamponger går fint.

For dette kan jeg.

Gutta derimot, synes jeg er vanskelig. Jeg har jo aldri opplevd stemmeskifte, morrabrød eller utløsning jeg.

Samme føler jeg når mer detaljerte spørsmål kommer til.

Jeg skal ikke være sen om å innrømme at det å forklare hvordan sex faktisk foregår til en nysgjerrig ni åring var ikke så lett som jeg hadde tenkt. Det knøyt seg godt i brystet og jeg ble temmelig rød i kinna når vi kom til selve penetreringen. Altså, hva sier man og ikke minst hvordan?

Jeg føler oppgaven er ekstra viktig nå, faktisk viktigere enn før.
Fordi informasjonen er så lett tilgjengelig i dag, utfordringer er at vi aner ikke fra hvilken kilde.
Et lite googlesøk og du har et hav å velge i om du søker på kjønnslepper, ståpikk eller mensen.

Og kunnskap, er makt og viktig.

Jeg vil så inderlig at mine barn skal forstå og skjønne hva som skjer med kroppen, hvor deres grense går, hva som er normalt, ikke minst hvor mye som er normalt.

Mamma ble nok litt ekstra rød i kinna og kjente det knøyt seg i brystet hun også, når jeg kom med de store spørsmålene.
Hun hadde et ess i ermet, et supert triks, som hjalp henne ut av knipa, og gav meg informasjon.
Hun hadde et opptak liggende i en skuff, en video vi så på sammen, mange ganger.

Et opptakt med flere episoder med rolig, trygg og avslappet mann som helt tydelig ikke kjente på noe trykk i brystet av å snakke om penetrering eller utflod.

Kroppen, med Trond Viggo.

Jeg tror ikke mamma var den eneste. Rettere sagt jeg VET hun ikke var den eneste.

Så sitter jeg der, 20 år senere, midt i mellom 3 små som begynner å bli store.
Det er fredag, tacoen er inntatt og nå sitter vi å ler i sofaen.

Hva vi ser på?

PubertetsCamp.
Vi ler, rødmer og lærer hele gjengen.
Jeg som foreldre får god input på hva disse små rundt meg egentlig tenker og lurer på.
De to minste ser på med store øyne og lattermilde som få og eldste kjenner seg tydelig igjen.

Etter et par episoder mykes vi opp, bind og mensen blir liksom ikke flaut, det blir normalt.
Historier fortelles, vi blir alle så ivrige at vi må sette på pause.

Knuten i brystet er borte, rosene i kinna er ikke fult så røde.

Takk NRK,igjen! for at dere bare river av plasteret og sier det som det er, viser det som det er og ikke minst tørr det.

Pubertetscamp er ikke det første programmet vi ser via NRK med dette tema, flere ganger har dere gått foran som et godt eksempel. Med et direkte og enkelt språk tilpasset ungdommen, tydelige visuelle bilder som bekrefter at ingen er like, men alle unike og like verdifulle. Sa jeg takk?

Jobben dere gjør er usannsynlig viktig.

Kunnskap er makt, også om egen kropp og seksualitet.
Hva vi vet har vi godt av, når det kommer til kroppen vår.

Hvor grensen går, hva som er greit, hva som er normalt.

Takk for hjelpen til å informere disse små som snart er store,
Takk for inspirasjonen og sparket bak.
Takk for bidraget til skape trygge ungdom som vet hvor grensen går.

Takk, tusen takk!

 

Vi er alle en del av dugnaden, selv om vi holder på å glemme den.
1 meter avstand er mulig å opprettholde, og kanskje enda lettere i sommer.
Vi alle har jo et felles ønske, å ikke smitte noen. Ikke la eventuelt uviten sykdom smitte over til andre.

Men verden går i museskritt tilbake til det det en gang var. Servering og utesteder kan holde åpent igjen, folk har savnet det, og en meter når man også kan tilby uteservering er noe vi klarer å mestre, lett.

Jeg liker det, uteservering altså. Jeg er der sjelden, men som jeg elsker det.
Mindre støy, mere å se på for barna, er du ekstra heldig har du solen i ansiktet, litt varm bris i fjeset og kjenner virkelig på sommerstemningen i det du kjipper av deg sandalene og spriker med tæra.

Men så kommer den, først som en liten eim som du kanskje ikke tenker over, så som synlig røyk medfølgende en lukt det ikke er noen tvil om. Røyken, sigaretten, siggen, sneipen. Kall den hva du vil.

Og vipps kommer jeg på, hvorfor jeg egentlig foretrekker å sitte inne.

På null komma niks er man ufrivillig passiv røyker.

Det kan ikke diskuteres, røyk er helseskadelig.
Røyk koster samfunnet, gir ingenting.
Absolutt ingenting, bortsett fra avhengighet.

Likevel, har de som ønsker å røyke en rettighet til å tenne den røyken akkurat hvor de vil ute, så lenge ikke annet er informert.

For all del, jeg er ikke sunnheten selv som skriver, jeg har mine uvaner jeg også, som er helseskadelig.
Jeg spiser sjokolade litt for ofte, drikker brus gjør jeg, og noen ganger synes jeg fastfood er det aller aller beste jeg kan få.
og det er min rett og min mulighet til å konsumere og innta dette, akkurat når jeg vil, MEN dette utsetter jeg meg og min kropp for dette, ingen andres. Burgeren jeg inntar en sen søndag siver ikke ut og plager naboen,  med irritasjon i nese og hals, økt risiko for kreft og en genser som lukter temmelig surt etterpå.

Så sitter man der da, med en rykende varm middag foran seg, sultne barn og lavt blodsukker uten rett til å si ifra.
For han som sitter der å damper, han har lov.

Da holder det plutselig ikke med 1 meter lengre, som vi holder for å ikke smitte hverandre,  dersom røyking skal fortsette å være tillatt på uteservering burde vi innføre 10 meter avstand for å skjerme andre for potensielle helseskader.

Overdriver jeg tenker du?

tygg litt på disse tallene fra NHI:

• Årlig rammes tre barn i Norge av plutselig spedbarnsdød på grunn av passiv røyking.
• Årlig rammes 1667 barn i Norge av luftveisinfeksjoner på grunn av passiv røyking.
• Årlig får 10 000 barn i Norge ørebetennelse på grunn av passiv røyking.
• Årlig oppstår det 1833 nye tilfeller av astma hos barn på grunn av passiv røyking.
• Årlig er det i Norge 792 sykehusinnleggelser av barn på grunn av passiv røyking.

Klart passiv røyking kan skadeliggjøre, så hvorfor skal det da være en rettighet for å utføre det?

Skal jeg gå? Eller han som pumper ut giften?

Jeg har røyka selv, begynte når jeg var 13 (jepp) slutta når jeg var 20 og stod med to blå i hånden.
Hvorfor?  Fordi jeg ikke ville utsette noen andre for mine dårlige valg.

Men jeg vet hvor fantastisk god den røyken kan være, i allefall i kombinasjon med en iskald øl i hånden og sola i ansiktet.
Men uansett hvor god den er, så skader den mennesker rundt deg, og vil du det? Når samme mennesket respekterer en meter avstand for å hindre å spre et virus, burde man ikke da også hindre å utsette andre for risikoen for kreft? Astma?

En revidering av røykeloven er på sin plass, nå som vi vet, at ikke er røyken skadelig for den som røyker, men den er også  uten tvil skadelig for de som blir utsatt for passiv røyking

Jeg vet jeg vet, å sitte ute er ikke noe folkekrav, jeg kan velge å sitte inne. Det er stoler der også.
Men helt ærlig, det valget vil jeg ta fordi jeg selv ønsker, ikke fordi jeg ikke ønsker å få kreft.

 

 

Sara Emilie opprettet i går ett opprop for nettopp denne saken, et forbud mot å røyke på uteservering, altså en røykelov som gjelder i lik grad både ute og inne på et serveringssted. OM du tenker at ja jammen, det er jeg enig i, så setter hun stor pris på ditt bidrag med en signatur, det har jeg gjort.

I går, åpnet jeg døren på et tema jeg har gjemt lenge.
Alt for lenge.

Å snakke om rus i nær familie er vanskelig, og et bagatellisert og ikke minst tabu belagt problem.
Ikke bare er det sårt og vondt, men også fylt med en god dose skam.

Rusavhengighet forbindes ofte med mye negativt.
Lite kunnskap om sykdommen og årsaker gjør oss dømmende stede for forstående.

Men i går, smalt jeg døren opp.
Motivasjonen var flere sporadiske henvendelser fra dere som spurte til råds rundt foreldre som drakk og barnebarn.
Og ikke minst partnere som ikke hadde samme syn på alkoholvaner rundt barna og konfliktene som oppstår.

Det er bare en måte å få bukt på tabuer, det er å snakke om de, høyt.
Vi må tørre å prate om alkohol, rett og slett.

Responsen var mektig, og hjerte mitt er både mørt og takknemlig for alle historiene dere har fortalt meg.
Jammen er vi mange pårørende der ute, og alle har vi en ting til felles, vi føler oss alene.
Sannheten er en helt annen.

 

“Takk for enda ett nyttig tema, kjære deg.
Jeg må si meg mektig imponert over hva du har måtte stå i.
Noen ganger lurer jeg på hvordan du i det heletatt klarer å stå på bena.”

 

Meldingene var mange, og flere av dere ble overrasket over min historie. Siden jeg knapt har nevnt situasjonen før.
Til tross for at jeg har delt mye om meg og mitt i flere år. Det sier seg selv at dette har preget mye av mitt liv, mine valg og verdier.Og jeg tenker det også kan være en liten tankevekker.

Selv om vi tenker og føler vi kjenner noen, kan det være mange historier vi ikke har hørt.
Det er mye vi ikke vet, bak et ansikt og en kropp.

Under genseren kan det gjemme seg mange blåmerker og arr som vi ikke ser.

Det er viktig å huske at det er mange årsaker til et valg, mange historier bak en holdning og en verdi.
Vi vet det jo så godt, men jammen er det fort gjort å glemme.

Det er mange som snakker om meg, vårt og mine.
Jeg har valgt det selv tenker du kanskje?

Er forsåvidt enig med deg, men vi kan vel alle være enige i at å beholde folkeskikken er på sin plass, selv om man snakker om eller til (om man er tøff nok) til et menneske som velger å være offentlig?

for det jeg gjorde i går, er ikke jobben min.

Jobben min, er å markedsføre produkter og tjenester jeg synes om og som jeg tenker andre som ser på meg og mitt kan ha nytte av i en eller annen grad.

I går, gjorde jeg det jeg har muligheten til, pga jobben min.
Det jeg virkelig brenner for og som er min hjertesak.
Snakke om ting som vi burde snakket mer om.
Rive opp tabu dører og plaster som har sittet litt for lenge.

Og det sterkeste virkemidlet jeg har?
Meg selv.
Meg selv og mine egne erfaringer.

Å gjøre slik jeg gjorde i går, koster mye.
Heldigvis, gir det mer.

Både for meg, og viktigst av alt menneskene som leser og følger med på hva jeg,vårt og mine gjør.

Jeg står støtt, men knekker lett.

Men om jeg kan få så mye som ett menneske til å føle seg mindre alene, tåler jeg å bli knukket.

Heldigvis reiser jeg meg rett som det er.

Bare husk, til neste gang.

Det er alltid noe du ikke vet, alltid.

 

Det er vanskelig å forklare, men det er nesten som om sløret ble borte på en måte.

Som om tåken lettet og jeg så deg klart og tydelig foran meg.
Ikke noe grums og bakgrunnsstøy.

Du var deg selv, slik du pleide å være.
Når jeg var liten, og du var edru.

Men så ble det plutselig sånn, at du kun ringte når du var full.
Når du hadde drukket akkurat nok til å tenke at det er hyggelig med selskap, men for mye til å tenke klart.

Det ble slitsomt, når du var slik.
Borte, men tilstede på en måte.

Du kunne prate i timesvis med rødvinsglasset i hånden. Kontrasten ble stor, når du knapt snakket til meg ellers.

Ofte kunne jeg høre du konsentrerer deg for å ikke snøvle og du virrer fra tema til tema,
det er rett og slett slitsomt å henge med på samtalen din.

Det hele føles bortkastet da jeg vet at i morgen husker du trolig ingenting.
I morgen ville du trolig ikke snakke med meg igjen, fordi du ringte meg full dagen før og var redd for å bli konfrontert med det.

Du spør masse, Hvordan det går med meg og hvordan det går med barna.
Du prater om de som om du møtte de i går, selv om virkeligheten er en helt annen.

For rundt meg er en ungeflokk du ikke har fått tatt del i på flere år.

Du spør hvordan det går på skolen, men glemmer hvilken klasse de går i.
Du spor om barnehagen men husker ikke at vi har to små som går i den.

Du glemmer at jeg er gravid da du spør om jeg vil komme på et glass vin.

Du glemmer det meste, men tror du husker alt.

Jeg hører du drikker store slurker mens vi prater.
Du snøvler mer og mer, og tilslutt forstår jeg deg ikke.

Mamma, jeg må skifte en bleie sier jeg, mens tårene renner.
Jeg må legge på.

Hun hører ikke på meg lengre, tankene er druknet og hun fortsetter å prate.
Mamma?
Hun prater videre, usikker på om det er julen eller jobb hun prater om.

Mamma?

Hmm, hun blir stille en stund.

Jeg benytter sjansen,

Jeg liker deg bedre når du ikke drikker mamma, sier jeg mens stemmen knekker.
Så derfor må jeg legge på nå også kan vi snakke sammen når du er edru.

Hun blir stille litt, stillheten gjør vondt, kanskje hun hørte meg?

Hvor skal dere feire jul? Vil dere komme hit?

Jeg legger på.

Jeg hater vin, jeg hater øl, jeg hater sprit, jeg hater cider, jeg hater rusbrus, jeg hate alkohol.

Jeg hater det.

Alkoholen tok fra meg, det viktigste og kjæreste jeg har.

Alkoholen tok fra meg mamma.

Det skjedde gradvis, og som sand mellom fingrene følte jeg at jeg mistet henne.
Hun mistet oversikten, først over andre, så over seg selv.

Gjorde irrasjonelle valg, ble bekymringsløs på en bekymringsfull måte.

Alkoholen tok hele henne, i et jafs.

I et dypt mørkt jafs.

Hun kom aldri ut igjen,ble tygget opp og fortært av rusen.
Tilslutt, var hun knapt seg selv.
Rusen kunne ingen pause ta, det vanlige ble for tøft å takle.
Oftere full enn edru.

Vi andre betydde ingen ting lengre, så lenge hun hadde alkohol.

Alkoholen gjorde verdens beste mormor om til en utrygg omsorgsperson ingen kunne stole på.
Jeg hadde ikke noe valg, barna måtte beskyttes.

Jeg mistet mamma, barna mistet mommo.
Jeg hater alkohol.

Mamma er dø,
hun døde ikke av alkoholen, men av kreft.

Kreften tok ikke fra meg mamman min, alkoholen gjorde.

Jeg hater alkohol.
Jeg sier det igjen, jeg hater alkohol.

I dag markeres rusfri dag.

Fokus for Rusfri dag i år er sommer og rus, med fokus på barna. Hvorfor? Mange barn trenger at vi oppfordrer til refleksjon og til fravær av skade og utrygghet. Vi vet at mange barn lenge har hatt det vanskelig nå når skolene har vært stengt. Det er mange barn som heller ikke får den sommeren og ferien som de har gledet seg til fordi voksne rundt dem unner seg for mye alkohol.

Rundt 90 000 barn lider årlig av foreldres rusbruk, og nesten 3 av 10 barn opplever at foreldrene drikker mer i ferien enn ellers i året. På en uke i sommerferien drikker nordmenn totalt 300 000 liter mer enn ellers i året. 300 000 liter, på en uke!

Vi har alle et ansvar. Vi må tørre å bry oss, tåle å høre spørsmål og selv ta ansvar.
Vi må vi respekt til menneskene rundt oss.

Ha en god sommer fine folk.

//

Jeg merker det knyter seg litt i brystet, når jeg sier det høyt.
men nå er det ikke lenge igjen før dørene skal lukkes.

Kos med kidsa tømmes sakte men sikkert, og snart er dette eventyret over.

Vi har valgt det selv, vårt valg. Men likevel ikke noe vi ønsket å gjøre.
Det var tross alt vår arbeidsplass også.

Men helsa og familie må komme først her i livet, for livet handler om å leve, ikke bare overleve.
Og vi hadde nådd randen. Vi kommer til å sette igang nye prosjekter temmelig snart, men med en etterpåklokskap om å sørge for å ikke utvikle noe som slår pusten ut av oss og tar all tid vi har til rådighet.
Selv om kos med kidsa nå går mot en avslutning med null avkastning i kroner, har vi lomma full av lærdom.

Men selv om det har vært utmattende, har vi hatt det mye moro også. Kanskje aller mest moro har det vært å få vise dere som har fulgt oss de fantastiske produktene som finnes der ute, inspirert dere, informert dere og demonstrert for dere!

Tatt dere med på innkjøp, vist nyheter rykende ferske og ikke minst gitt dere muligheten til å få noen skikkelig gode kupp i handlekurven. Sammen har vi diskutert og vurdert og delt masse erfaringer.

Dette har vært noe jeg har kost meg noe vanvittig med, det har rett og slett vært veldig gøy.
Og så fort vi delte budskapet om at butikken skulle legges ned, gav dere også tydelig og klar beskjed om at dere også ville savne nettopp dette. Mange av dere hadde gjort gode kjøp, lært noe nytt, blitt mer opplyste og inspirerte av min lille hobby.

Jeg bestemte meg for at dette vil jeg fortsette med, på en eller annen måte.

Og vet dere hva, jeg har funnet en løsning!

Og dette har jeg gledet meg så innmari til å fortelle dere.
Midt oppi alt det triste jeg står i nå.

Kommer jeg med en skikkelig skikkelig glad nyhet 😀

Både for min del, og for dere!

Tidligere denne uken, inngikk jeg en kontrakt med noen som kan hjelpe meg med å kunne oppretteholde inspirasjonen, informasjonen og ikke minst gi dere de gode kuppene. Jeg har jobbet med de før, men hatt en pause nå i forbindelse med at vi har drevet Kos med kidsa, som på mange måter ble en konkurrent. Det til tross har vi holdt kontakten hele veien, og jeg har oppriktig heiet på de!

De er en familiebedrift, butikken drives av mann og kone, mamma og pappa til en flokk på fire små.
Fra jeg samarbeidet med de for noen år siden til nå har de hatt en enorm utvikling.
Fra å drive en middels stor barneutstyrsbutikk, har de nå et enormt utvalg med kjente og spennende merker.
Nå er de ikke alene, men driver en arbeidsplass og har gitt en god gruppe mennesker jobb.

De har et fantastisk utvalg med fokus på å gi noe til alle lommebøker ( som også var veldig viktig for oss)

Og nå ville de jammen meg samarbeide med meg igjen!

Har du skjønt hvem jeg snakker om?

*trommevirvel*

Jeg snakker selvfølgelig om mimmis.no

 

Når jeg ble mamma for første gang var mimmis.no en av de første nettbutikkene jeg handlet i.
Jeg husker jeg fikk usedvanlig god hjelp da jeg ikke klarte å bestemme meg for vippestol til den kommende babyen.
Etter mye om og men fikk jeg god hjelp og valgte en vippestol jeg har brukt siden faktisk.

Senere har jeg jobbet i barneutstyrbutikk selv, handlet i flere forskjellige og ikke minst eid en og er enda mer klar over at det finnes mange som later som, som sprer feil informasjon og for ikke snakke om langt ifra god nok informasjon i slike butikker.

Og de handler jo tross alt om barna våre, så litt kunnskap bør vi kunne kreve?

Jeg er stolt og takknemlig over at mimmis.no gir meg sjansen til å jobbe med de og jeg er sikker på at det er mye spennende vi kan finne på sammen. Mimmis, meg og ikke minst med dere.

Og vi starter samarbeidet med brask og bram.
Virkelig. Jeg sa jo at jeg ønsket å kunne gi dere noen muligheter til å gjøre noen gode kupp.
Slik vi gjorde med kos med kidsa. Som en takk for at dere trofast følger oss og vårt kaos også.

Jeg får dele en rabattkode, som gir dere hele 20% EKSTRA rabatt på nesten hele butikken.
Dvs at den gjelder både på rabatterte produkter og ordinære varer med enkelte unntak.

( Britax PremiumLine, BERG Toys, Besafe, Voksi, BabyBrezza, TFK Mono/Duo, Recaro Salia/Elite og Ninebot)

Akkurat nå har de et lagersalg gående, og de 20% gjelder også på de varene du finner der!

Hva rabattkoden er?

NINA20

Fyll handlekurven med det du måtte ønske, huk av på jeg har en kupong, fyll ut rabattkoden og du ser rabattert pris.

Mimmis sin nettbutikk finner du HER.

Rabattkoden gjelder ut søndag, altså i morgen.

Du vet, de dagene hvor du står opp med friskt mot og masse energi og tenker at i dag er dagen man skal gjøre unna det meste på lista og enda litt til.

De dagene man blir så ivrig at man glemmer at man er omringet med flere faktorer som kan stikke kjepper i alle hjulene og snuble alle planen på null komma niks.

De dagene man snur seg og ser tilbake på, og innser man burde skjønt det allerede før frokost at dette var et Mission impossible fra første stund.

Det begynner i det man prøver å smøre knekkebrødet men før smøret er på kniven er babyen i
gang med en gråtekonsert ut av dimensjoner.
Mamma skal bare smøre maten sin…

Ikke aktuelt sier minstemann og kort tid etterpå står man å vipper vippestolen
med en fot mens man smører knekkebrød så raskt man kan.

Frokosten blir inntatt med baby koblet på brystet, kaffe må vente til den blir kald før den drikkes med baby på skuldra.
Så kjenner man at kaffen har renset systemet.

Mamma skal bare på do…

Helst ikke sier mini, og hyler så intenst at man knapt har sammvittighet til å fullføre strålen før man løper tilbake mens man rister henda etter håndvask og plukker opp den lille kroppen.

Så er man effektiv, rugger minsten i søvn mens man svarer på litt mails og skrolle gjennom facebook.
I det det ser ut som mini er godt inn i drømmeland kan man benytte muligheten.

Mamma skal bare ta klesvasken som har hopet seg opp de siste dagene.

 

Lurte deg, sier minstemann om litt og setter igang hylekoret igjen,
Veien hjem fra drømmeland var kort.

Tilbake til rugging,  et raskt sveip med blikket over kjøkkenet forteller meg at jeg henger langt etter på lista mi.

Klokken er jo allerede langt over 12.

Mini har ikke tenkt å sove mer, det er på tide med påfyll.

I det han er koblet godt på og jeg har satt meg godt til rette kjenner jeg at det er flere mager som burde hatt påfyll.
Mamma skulle bare… hatt litt lunsj, men det er uaktuelt sier mini og spiser så lenge han aldri har spist før.

Magen vrenger seg nesten i det jeg får lirket han i melkekoma av puppen og løper bort til brødfjøla.

Jeg har ikke engang dekte første skive med pålegg før jeg hører han begynner å knirke.

Mamma skal bare smøre seg litt lunsj.

Ikke bli for lenge borte, sier mini og knirk går over til klaging.

Jeg klasker to skiver sammen og småløper tilbake til hissigproppen.
Han roer seg heldigvis i det han får komme i armene igjen.

Klar for å være sosial tydeligvis, smiler så det nærmest går rundt og spreller med hele kroppen.
For en liten stund, glemmer jeg alt jeg skulle ha gjort.

Vi prater om alt og ingenting, jeg føler du har en hel verden jeg ikke forstår å fortelle meg om.
Etter en stund gnir du deg godt i øya, på tide med en dupp igjen.

Jeg rugger det på nytt inn i drømmeland, mens jeg prøver å få oversikt.
Klokka fyker unna, og lista har vokst mer enn den har krympet siden i dag tidlig.

Med en fot på rugging, rydder jeg kjøkkenet litt sporadisk, de utroligste ting har en merkelig tendens til å havne her.
En lekebil, en pinne, en legokloss, hodet til en dukke.

Mini i drømmeland. endelig.
Mamma skal bare få klesvasken inn i tørketromlen.

Knirkingen fra vognen begynner før jeg har trådd over dørkarmen.
Hva er det med deg og den lille kroppen din i dag?

Jeg gir opp før jeg har prøvd, snur og går til bake til den kontaktsøkende lille kroppen.
Løfter han opp og tar han tett inntil.

Den lille urolige kroppen roer seg med en gang.

Jeg skjønner, burde skjønt det for lenge siden.

I dag er ikke en dag hvor mamma skal bare.
I dag er en dag hvor mamma skal bare, la alt ligge.

Det ligger der garantert i morgen også.

//annonse   ellos

 

Denne pinsen har uten tvil gitt oss en smak av sommer.
Det er nesten så jeg har kjent på at varmeskalaen for min del har sprengtes litt.

Altså jeg liker sommeren, veldig glad i den, men når varmen når det punktet at man ikke orker annet enn å søke etter skygge, da synes jeg det blir litt seigt.

Men sommeren må omfavnes, for på null komma niks er den over.
Jeg innser at garderoben er litt stusselig.

Jeg prøver å være litt taktisk denne gangen, og fylles med plagg som kan brukes på kryss og tvers. Gode basics og heller unne meg noen spesielle plagg innimellom.

I samarbeid med Ellos deler jeg ut en rabattkode som gir 33% på dyreste vare til ordinærpris og 5% ekstra på salget.

Rabattkoden er: 415447
Perfekt rabattkode til å fylle garderoben med basics og unne seg et plagg man har ønsket seg.

Her er noen plagg jeg ønsker meg i garderoben om dagen:

Denne maxikjolen har det jeg kaller det perfekte snitt.
Ikke for vid og ikke for stram.

 

De er også superfine å matche med jeansjakke

 

Ønsker du noe litt kortere, er denne korte kjolen et fint alternativ.
Lett og vid fasong, med fin detalj på ryggen. Perfekt som den er eller med sykkelshorts under feks.

 

Denne finnes i flere farger enn du ser her også.

 

Jeg har aldri fått til shorts, vet ikke hva det er men det er liksom ikke min greie,
I år derimot, har jeg bestemt meg for å prøve.
Kanskje et slikt bukseskjørt kan være noe (disse går helt opp til strl 52 btw)

 

Eller kanskje denne shortsen (som går helt opp til strl 60)

 

Tilslutt må jeg nevne denne fine singleten, kjempe fin slik den er, eller under en skjorte eller cardigan.
Litt liten i strl synes jeg (men det er kanskje ammepuppene som snakker)

 

Hele ellos sitt utvalg finner du her.
Og husk rabattkode: 415447

Det er ikke ofte jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men når jeg skal prate til deg blir det litt sånn.

Men la meg begynne med å si takk.

 

Takk for at du har holdt ut med meg, stått på, gjort ditt ypperste.
Båret meg og syv fine barn frem.
Latt meg danse natten lang, ja faktisk natten gjennom, syklet og kjent vinden i håret, reist og opplevd verden.
Kysset og klemt de jeg er glad i, gitt meg livets gave hele syv ganger, ført meg opp midtgangen og inn i armene på verdens fineste mann,

Du fulgt meg i opp og nedturer.

Båret meg til tross for at jeg ble tyngre og tyngre og lot deg forfalle.
Holdt ut, i tykt og middels tynt.

Den er en blandet følelse når jeg står foran speilet.

Jeg er først og fremst stolt.
Over hva du og jeg har fått til sammen.

Tenk, vi har båret frem syv barn.

syv små!

Du og jeg.

Du bærer preg av min bruk, kjære kropp.
Og jeg burde kanskje også si unnskyld.

For jeg har krevd mye av deg, uten å gi særlig tilbake.
Takk for tålmodigheten.
Takk for standhaftigheten.

Takk for at du enda står på to ben.

Noen vil kalle deg mammakropp.
Jeg må innrømme jeg liker ikke det ordet.

Mammakropp.

Er det at jeg er en mamma som skal definere deg? og hva legger jeg i det ordet.

Tygg litt på det,

Mammakropp.

Hater ordet mammakropp.

Strekkmerker, slitne pupper, hengemage og disserompe er mine første tanker.
Og det har du, for all del. Men også så mye mer.
Det er langt ifra det som definerer deg.

Bankende hjerte, fregner på skuldrene, arr på mage og kne etter mye moro, smilerynker, hår på legger og lår og dobbelthake.
Stolt rygg, sterke armer, myke hofter, rytme helt ut i fingrene.

Hva kaller man det?

En kvinnekropp?
Min kropp?

En kropp?

 

Du er rå, rett og slett.
Og det er ikke rart du er litt skakk, skeiv og hengete. For til tross for dine 34 (straks 35) år er det jammen meg litt av hvert du har fått prøvd deg på. Tenk, du har i flere år, båret 140 kilo, daglig. Løftet et deprimert og slitent sinn ut av sengen, ut i skog og mark hver eneste dag.  Du fikk meg frisk, og lettere til bens og sinn.

Fy søren du er rå!

Og det er takket være deg jeg er her, så enkelt er det.

Takk for at du fortsatt står på to ben.

Kjære kroppen min.

Jeg elsker deg, akkurat slik du er.
Men nå er det på tide, at du også får tilbake.
At du får den oppmerksomhet du fortjener.
Den næring du trenger, og pleien en sliten kropp må ha.

Jeg har latt deg forfalle, bli svak og dvask, fylt på med feil og dårlig energi.
Jeg har tatt deg for gitt.

Nå er det min tur, til å bære deg på gullstol.
Jeg har lovet deg mange ganger, men mye har skjedd, livet kom i veien på et vis.
Og ungene har kommet som perler på en snor.

De fem siste årene har du ammet og båret frem barn konstant.
Men nå… nå er det vår tur.

Jeg vil hoppe, løpe og danse med mine barn.

Kaste de i lufta så latteren triller, snurre rundt så vi begge blir svimle.
Leke gjemsel og gjemme oss under bord og inni skap,
Jeg vil kunne løfte en liten kropp og holde den så lenge den trenger.

jeg vil oppleve verden, med deg på bena, ikke på slep.
Jeg vil elske, danse, og se barna vokse til  med min mann.

Jeg vil leve, ikke bare overleve.

Det er ingen jeg skylder så mye som deg.
Det er ingen som fortjener så mye som deg.

Og det er ingen, som betyr så mye for meg som deg.

Uten deg, ingen meg.

Uten deg ingen mamma

Uten deg, ingen moro.

Vi begynner nå, kjære deg
Fra og med i dag, ikke i morgen.

Jeg gleder meg.

Gjett om jeg gleder meg…

 

Gjør du ?