Vi er inne i den 6. av 12 retter og stemningen er godt på vei oppover.
Dette har vi gledet oss lenge til og endelig er kvelden her.
Det skåles, synges og latteren sitter løst.
For 1,5 time siden tok jeg nervøst meg meg kula og dro på fest… hvordan skulle dette gå?
Jeg sitter på bord med 3 damer rundt meg jeg ikke kjente, iløpet av tredje rett kjente vi hverandre bedre, iløpet av 6 var vi blitt venner og nå som den 8. er på bordet, er vi i ferd med å skape minner sammen som vi alltid kommer til å huske.
For det er en kveld å huske dette, pyntet juletre og nå sitter vi ved et julebord med mange mennesker jeg ikke hadde snakket med, men respekterte . Nå kjenner jeg de også. Ikke bare ved navn men også som person.
Vinglassene løftes rett som det er, det er mye å feire, mye å skåle for.
Stemningen stiger, det samme gjør lydnivået.
Idet vi venter på desserten er folket klar for fest. bakgrunnsmusikken med Michael Buble sklir over til Mariah Careys All i want for christmas og musikken er ikke lengre i bakgrunnen.
Musikken leder, mens samtalene prøver å jobbe seg over.
Har man noen ord å dele, må man ROPE de over til sidemannen.
De som har minst et glass vin til hvert øre ser ut til å trives med det. Mens jeg som sitter med en liten kul på magen sliter med å henge med.
Men så skjer det, det som får hele festen til å stivne.
Det som får alt rundt til å gå i slowmotion og bli helt helt uviktig.
Der er du… og jeg er helt sikker.
Lenge har jeg kjent på det, vært usikker på om det var luft eller bare ønsketenking.
Men midt i festens høydepunkt trår du til for fult.
Her er jeg mamma…
Og jeg er i ferd med å bli sterk, takk for styrken du har gitt meg så langt.
Hånden min søker magen, blikket og hjertet også.
Plutselig, blandt nye venner går det hele opp for meg.
Jeg skal få oppleve dette igjen, bære frem et nytt medlem i familien.
Vokse et liv i magen.
Midt i støyen triller en takknemlig tåre ned kinnet.
Boble på boble sprekker i magen og jeg opplever en liten evighet av livstegn fra magen.
Boblene med brutt med en skål. Nabodamen omfavner meg og ber meg skåle med.
Jeg løfter glasset med boblevann og skåler mens jeg tørker tåren.
Jeg skåler for nye venner, livet og spiren i magen.
Jeg var så uendelig sikker i min sak, der jeg satt med en liten en på knappe 1,5 år med en kulemage som rommet hele fanget.
Sliten og lei, og igrunnen ikke kjempe komfortabel i mammarollen av flere årsaker, blant annet depresjon på skuldrene.
Men så kom frøkna, og hun skulle vise seg å være den som veltet lasset.
Hun tippet vekk alt det vonde, fikk oss til å ta tak, fikk meg til å ta tak og iløpet av det året hun beriket oss med sin tilstedeværelse skjedde det mye. Veldig mye.
Jeg ble frisk, mannen fikk pusterom og barna merket nok godt at hele situasjonen endret seg.
Noen år gikk, og jeg og mannen begynte så vidt å prate om denne streken som var satt.. var vi virkelig ferdige vi to.. med å fylle på ungeflokken? Vi ble begge enige om å gi det litt tid.
Men noe ville annerledes, og få månender etterpå fant vi ut at Jonatan var på vei. Oddsene var nesten ikke tilstede, alikevell skjedde det, vi bestemte oss for å ta imot med åpne armer.
Men Nååååå er dere vell ferdige vel?
I samme momanget som vi delte nyheten kom igjen det kommandopreget spørsmålet.
Jeg og mannen var forberedet på at det kom, for noen år siden var vi jo enige med de, streken var jo satt?
Hva skjedde på veien, og hva slags galskap var dette?
Svaret var klokkeklart og enkelt…
Nei det vet man aldri…
Det nervøse smilet gikk over til et nervøst blikk, noen lo, andre pffføyet det vekk.
Nei nå holdt det, sa mange, akkurat som om de visste vårt beste og hva som burde være vårt valg.
Noen laget til og med våre valg til sine problemer, selv om de hadde minimalt både med oss og barna å gjøre.
Det er klart, fire barn, det krever mye. Ingen tvil og til tider er jeg så sliten at jeg ser både dobbelt og oppned, men for en glede, for noen øyeblikk og for en deilig følelse med stor familie. Dette overdøyer hver en sliten cm.
Kort tid etter Jonatan kom til, etter et svangerskap uten depresjoner, en barseltid jeg nøøøt og koste meg i, kjente jeg fort at streken jeg tenkte var tilstede ble svakere og svakere.
Jeg husker mannen spurte meg ved frokostbordet, føler du deg ferdig nå?
Jeg slet med å svare han svarte aldri.
Tankene og følelsene snakket dobbelt.
Jeg var meget tilfreds med situasjonen vi var i, vi hadde det fint nå, samtidig som det gjorde vondt å si at nå var det nok.
Spørsmålet om vi var ferdige kom regelmessig, og svaret ble vanskeligere å vanskeligere å gi.
Igjen tenkte vi.. at vi får gi dette tid. Komme oss over krevende småbarnstiden og kjenne litt på hvordan det var å komme seg videre.
Vips, så var det noe som ville annerledes. Formen var rar, magen var stor og kort tid etter fant vi ut at streken var så langt ifra tilstede, vi skulle bli en til.
Det er ikke slik at man kan planlegge livet, så enkelt er det og det må vi alle være enige om.
Det er klart man kan gjøre grep for å styre det i den retningen man ønsker, men ingenting er garantert.
Man vet aldri hva som er rundt neste sving, man vet aldri om streken er tydelig nok.
Ingenting er hogget i stein.
Jeg lever et liv som jeg for 10 år siden så på som galskap.
Og en ting er sikkert….de gærne har det godt.
Jeg var livredd for at den fine hemmeligheten vi hadde båret på et par måneder, den som vi hadde vent oss til med både hode og hjerte og blitt fortrolig med. Hemmeligheten som gikk ifra å være et lite skrekkeslagent sjokk til å bli vår koseligste hemmelighet, en skatt. Jeg var livredd for at den skulle bli noe annet, når vi delte.
Jeg var redd dere skulle male den sort, eller gjøre den til et sirkus.
Det er jo ikke normalt, det er ikke A4, å ha fem barn mener jeg.
Men så har jeg aldri hverken ønsket eller prøvd å være A4.
Men så har jeg også erfart at A3 fort kan bli både skummelt, merkelig, og rart for en som selv er A4 (eller tror den er det)
Det er ikke godt, å grue seg til å dele en nyhet som i utgangspunktet er så uendelig hyggelig. Jeg husker godt med første frøken, allerede timer, ja kanskje minutter etter positiv test kjente jeg på et ønske om å ROPE det ut til verden.
Denne gangen, visste jeg ikke om vi ville dele i det heletatt.
Hvorfor? Fordi jeg er redd for å høre hva andre mener om valgene vi selv har tatt.
Men så kom dagen i går, å holde deg for seg selv, vente på å dele var en større pine enn frykten.
Nå måtte vi bare hoppe i det.
Og det er lenge siden tårene har trillet så mye… så lenge…og så lettet.
Dere altså.
Dere!
Gratulasjoner på gratulasjoner strømmet inn, på facebook, direktemeldinger, bloggen, instagram og de FANTASTISKE hilsningene på snap.
Videosnutter hvor dere jubler og danser, sender slengkyss og digitale klemmer.
Det er mødre med partyhatter, bilder av nyfødte og erfaringer ifra mennesker som selv har vokst opp i en stor søskenflokk. Fine bilder av nydelige mammaer som oppriktig gleder seg med oss.
Jeg har ikke ord, vi har ikke ord.. men tårene som trillet i går sa mer enn nok.
Jeg kjente jeg var svett i pannen, etter ti turer opp og ned trappen er det kanskje ikke så rart.
Hvorfor jeg gikk opp og ned vet jeg ikke, men på en merkelig måte hjalp det litt.
Jeg så på klokken hele tiden, kunne den ikke tikke bare litt fortere?
Kunne han ikke komme hjem snart?
Jeg var så ufattelig ensom!
Jeg ville rope det ut til hele verden, hva jeg følte, hva jeg tenkte og hva jeg visste.
Jeg hadde aldri opplevd en følelse så sterk og så hamrende.
En liten hemmelighet så uendelig stor, og ingen andre enn jeg visste det.
Jeg kunne nesten ikke tro det.
Jeg kunne ikke tro det.
Jeg gråt,
flere ganger, både fordi jeg var redd og fordi jeg var lykkelig.
Mest det siste.
Hva vi hadde i vente kunne jeg ikke forestille meg, alt ble så utenkelig, så stort.
Var det virkelig vår tur nå?
Det er ti år siden, den dag i dag.
Men jeg kan alikevell minnes dagen, stunden og følelsene som det var i går.
Vent til jeg kommer hjem da, var hans ord idet han tok på seg uniformen og dro på jobb.
Ja da, sa jeg.
Jeg gjorde det ikke.
Jeg klarte ikke vente, magefølelsen var god, men trua var liten.
Jeg tok feil.
Heldigvis.
Jeg satt i sofaen med hamrende hjerte, klamme hender og et skjelvende smil idet håndtaket gled forsiktig ned.
Sett deg, sa jeg
HÆ?, sa han.
Sett deg, sa jeg igjen, denne gangen med tårer.
Han setter fra seg det han har, kommer bort og setter seg bekymret ned.
Jeg lot de ta vannet, jeg satte i gang dette.
Faen faen faen.
Jeg sier ingenting, bare puster.
Hold på armene hennes også, sier jordmor til mannen.
Jeg føler meg en smule brydd, der jeg har en dame som ligger over hele meg, og mannen holder på begge armene.
Men det hjelper, sakte men sikkert slutter skjelvingen.
Hakking av tenner opphører også.
Og tilslutt får jeg roet ned kroppen.
Etter en time, er kroppen rolig, men hodet derimot, der går sirenen fortsatt.
Alarm! Alarm! Angsten har tatt over, for øyeblikket seiret.
Tatt fullstendig over og dyttet meg inn i en mørk boble jeg sliter med å finne utgangen på.
De små maseriene kommer og går.
Jeg er redd, til hver eneste en.
Redd i pausene, redd for at neste skal være en skikkelig en.
Jordmor derimot, bare venter… venter på at fødselen skal sette i gang.
Jeg vil ikke.
Hun lurer meg opp, ber meg prøve å sitte litt på ball.
Jeg vet jo godt at hun vet hva hun snakker om, så jeg hører motvillig på henne.
Setter meg litt på ball og gynger.
2 timer med maserier har gått, jeg har enda ikke hatt skikkelig vondt.
Riene kommer regelmessig, men er ikke noe futt i.
Jordmor undersøker meg, men lite forandring.
Mulig hun kanskje kan tøye den til fire cm, men prøver å berolige meg med at fødselen ikke er i gang enda.
Om du kanskje kan prøve å stå litt Nina?
Sier hun med et blikk som overhode ikke sier kanskje.
Jeg husker fra forrige, at det gjorde susen.
Jeg vil ikke.
Ja prøv å stå sier mannen, lett instruert av meg, ja for jeg gav han faktisk bedskjed dagen i forveien.
Få meg til å høre på jordmor.
Jeg reiser meg opp, henger meg over prekestolen og venter på neste rie.
Jordmor forsvinner, det er rapporteringstid.
Kvart over tre, og samtidig, får jeg tidenes rie.
Den bare øker og øker og øker og øker.
Mens jeg puster og puster og puster og puster.
Små klynkelyder kommer til hvert utpust og når den endelig slipper taket, er jeg gjennomvåt.
Fy søren tenker jeg, det er jammen ikke rart jeg har angst for dette.
Nå nytter det ikke å snakke med meg, jeg er borte, langt langt inne i meg selv og kjemper hardt mot å la angsten overta slik at jeg ikke får panikk.
Mannen leser meg, gjør akkurat de riktige tingene.
Minst mulig.
Kommer med en kald klut etter hver rie og passer på at prekestolen ikke sklir unna når det står på som værst. Jeg må ikke si noe, han ser alt.
Det går en liten stund, hvor lenge vet jeg ikke.
Så kommer “min” jordmor inn, i følge med to andre.
En stundent og en dreven.
Nina, jeg sa jo jeg kunne bli til fire, men dette ser ut til å drøye litt.
Så da lar jeg disse to herlige damene overta.
Masse lykke til sier hun og legger armene på skuldra mi.
Den nye jordmora, en stundent har med seg en sjekkliste, en sjekkliste som for meg passer meget dårlig.
Har dere noen ønsker for fødselen? Sier hun usikkert mens hun gløtter ned i papirene.
Jeg svarer ikke, alt for opptatt med å sitte på sengekanten og ta imot riene.
Mannen svarer kort, nei.
Vil du ha noe masasje kanskje sier hun, mens den ene rien er på sitt værste.
Jeg bare rister på hodet og hever hånden.
Kanskje du må på do?
Rien har gitt seg og jeg får åpnet øynene.
Det heter ikke kanskje, sier jeg.. du må si at jeg MÅ gå på do.
Jeg tar imot en rie til, så går vi på do… med triller og traller etter meg…
Jeg kaster meg på do, og der kommer det en rie til, og før jeg får reist meg kommer det jammen en til.
Og plutselig kjenner jeg metallsmak i munnen.
Det har jeg kjent ved alle de tre andre, rett før jeg må presse.
Hjeeeelp roper jeg fra do.
ved neste ri må jeg presse.
Mannen kommer inn, får meg opp i senga, og stundenten sjekker meg.
Nei her kan du ikke presse sier hun, her er det bare 5 cm og veldig stramt.
Jeg klarer ikke holde igjen, kroppen presser.
Den erfarne jordmora bryter inn, brekker ned sengeryggen så hodet ligger lavere enn rompa.
Sånn legger vi slike damer sier hun, og forklarer stundenten at jeg da slipper unna pressetrang fordi ingenting stanger mot livmormunnen og den får jobbe i fred.
Så kommer neste ri,
Jeg klarer ikke holde igjen,
Jordmor roper mot meg IKKE PRESS IKKE PRESS.
Mannen kommer over skuldra mi, pust jenta mi, ikke press, pust.
Jeg roper nei,
De roper JO i kor.
men han kommer jooooooo roper jeg mens jeg må presse enda en gang.
Den erfarne jordmora sjekker, og dermed kjenner jeg nettingtrusa bare blir røsket av.
Hode er ute jo er det neste jeg hører, og vips…
Så var han helt ute.
Å kjære vene sier jordmorstundenten, det hadde jeg aldri trodd!
Og klokken?
15.53
ca 40 min aktiv fødsel.
Mer trengte ikke denne vesle store karen på 54 cm og 4340 gr.
Jeg fødte sideliggende med hode lengre ned en rompa, helt fortumlet og sjokkert over at det hele var plutselig over. Manne bare nusser meg på kinnet, igjen og igjen.
Jeg begynte å kneppe opp skjorten, så klar for å få han oppå meg.
Jeg vil se han, føle han, kose med han.
Han blir lagt oppå meg, den vakre gode gutten.
Vår fjerdemann.
Jeg følte meg som superwoman.
Aldri før har jeg vært så stolt av meg selv.
Aldri før følt meg så uovervinnelig.
ti fingre og tær og verdens deiligste dobbelthake.
Etterhvert ville jeg bare ligge under dyna og kjøre hele svangerskapet i reversj.
Fødselsangst og 4. svangerskap.
Jeg følte meg tåpelig.
Men uff så redd jeg var.
Min største frykt var at den skulle starte på natten, å bli kastet fra drømmeland til smerteh*lvete hadde jeg opplevd på de to første fødselene. Grusomt var det.
Jeg slet med å få sove, og når jeg sov, var søvnen urolig og kort.
Like lettet hver gang jeg så klokken gikk mot morgen.
Termin kom.
Jeg hadde ikke håpet eller trodd at jeg skulle gå overtid med fjerdemann, men i det jeg våkner etter en særdeles dårlig søvn er termindagen passert.
Jeg hadde time til overtidskontroll på sykehuset 28. november, 3 dager etter termin, jeg hadde aldri trodd jeg skulle måtte møte opp på den, men så feil kan man ta.
Så da satt jeg der, ristet som et aspeløv.
Nina?
Puh, en kjent lege og jordmor møter meg.
Det hjelper så absolutt å se kjente fjes.
Hvordan går det egnetlig nå Nina?
Hode og kroppen krangler om hvem som skal svare først.
Jeg er så uendelig sliten, men det jeg ønsker aller aller mest er jo ikke mulig.
Jeg ønsker ikke føde, jeg ønsker ikke få ungen ut rett og slett.
Hit the reverse button!
Jeg vet ikke hvordan det går…sier jeg etter litt.
Mannen tar over.
Hun er sliten nå, hun sover ikke, hun er ikke tilstede rett og slett.
Trekker seg unna, gråter mye og ja vi føler vi har mistet henne litt.
Min kjære tapre mann, han som aldri sier noe.
Han tok tak i mikrofonen og ropte etter hjelp.
Og alle hørte på han.
Vi skal først undersøke deg Nina, så ser vi hvordan dette går.
Men jeg tror nok kanskje det er lurt at vi bare får dette unnagjort.
Jeg legger meg på ultralydbenken.
Lillegutt har det helt fint, smatter på morkaken og koser seg max.
Neste gang jeg ser deg er det ikke lenger i sorthvitt.
Så var det over i skrekkens (gyn) stol.
Lett modnet og veldig klar for action sier gynekologen.
Hun tar på leggen min, som rister, hele meg skjelver og jeg hakker tenner.
Tar bort lyset og ser opp på meg.
Jeg tror vi skal hilse på lillebror i dag jeg.
Herifra blir ting litt tåkete for meg.
Jeg husker gynekologen forklare meg at jeg er moden nok til å ta vannet og at da blir fødselen naturlig igangsatt.
Jeg hopper rett inn i nettingtruse og gigableie og blir eskotert inn i en fødestue.
Her kommer jeg litt mer til meg selv, men er både kvalm og redd.
Tårene triller, jeg skjelver ukontrolert og hakker tenner.
Jordmoren er heldigvis kjent, det er hun som tok imot tredjefrøken.
Nå gir jeg deg 10 minutter til sier hun etter jeg har sittet en stund å stirret i gulvet .
Herregud, 10 minutter til jeg skal hoppe inn i smertehelvete tenkte jeg.
Frivillig si ja takk til å sette igang det som har gjort meg søvnløs i flere uker.
Jeg flyttet blikket fra gulvet til fødesengen.
Jobber hardt med å roe meg selv ned,
Dette skal gå bra, dette skal gå bra, dette SKAL gå bra sier jeg til meg selv.
Bena klarer knapt å bære meg i det jeg kryper oppi.
Lett overrasket over hvor komfortabel sengen egentlig er, sitter jeg da klar.
Det er nå det skal skje.
Jordmor tusler litt rund i stua, henter noe fra et skap her, en skuff der og triller frem maskiner som skal måle både lillebror hjerterytme og mine eventuelle rier.
En lang lang sak skal til for å ta vannet.
Nå venter vi ikke mer Nina, nå gjør vi det bare.
Jeg sier ingenting, bare lukker øya og prøver å slappe av, mens jeg slipper jordmor til.
(er det bare jeg som føler meg som ei ku under undersøkelser ved fødsel.
Hele hånda oppi liksom… grøss)
Så blir det varmt mellom bena… vannet har gått.
Kjempe fint og masse vann sier jordmor begeistret.
Kroppen min bare rister, uansett hvor hardt jeg prøver å slappe av.
Det er vel kanskje det mest slitsomme når man legger ut på langtur med barna i bilen.
Full av motivasjon i det vi vrir om nøkkelen (for de som fortsatt gjør det) Klare for en tur fullpakket med bilbingo og hakkebakkeskogen.
Men ettersom kilometertelleren øker, Egner har gått sin femte runde og barna har spurt det obligatoriske spørsmålet mange nok ganger, begynner tålmodighetens beger å minke kraftig.
Som mannen sist sa når vi var ute på tur.
Vi er framme når bilen stopper, og tro meg, det vil dere merke.
Aldri har jeg så mange venner som rundt termin,
aldri har så mange brydd seg om hvordan jeg har det, hvordan jeg føler meg og ikke minst hvordan kroppen min oppfører seg.
La meg først begynne å si, jeg skjønner dere venter, jeg skjønner dere er spente, jeg skjønner dere er utålmodig. MEN…. kan er det mulig å begrense denne nysgjerrigheten? Spare seg for den unødvendige kommentarene? Er det mulig å IKKE oppføre seg som et barn i baksete på vei til tusenfryd?
Ja,er det ingen baby enda altså?
Ingen som vil ut?
Har du ikke termin i dag?
Skjønner han ikke veien ut?
Har dere prøvd å ha sex? Det hjalp for oss?
Ha meg unskyldt, jeg er proppet av hormoner.
Jeg har holdt ut 40 uker (+++!!) med en kravstor leietaker i magen.
Som har tatt fra meg blodtrykket, energien og matlysten og til gjengjeld gitt meg tynt og flisete hår, kvalme, tørr hud og vonde ledd.
Kroppen er sliten, hodet er anspent.
Jeg er ikke meg selv.
Jeg går som en tikkende bombe,
Jeg aner ikke hva som venter meg de kommende dagene.
Jeg prøver å nyte, jeg prøver å glede meg, selv om jeg også er redd.
Livredd.
Også skjer det da, du ringer, sender meg sms eller huker tak i meg på butikken.
Er han kommet enda?
Nei jammen godt du minnet meg på det, det har han ikke gitt. FOR DET hadde jeg jo HELT glemt.
Hele familien er i ventemodus, vi får ikke gjort noe, alt står på vent.
Det vi trenger nå er omsorg, pleie, gode ord, støtte, avlastning, og noen som oppriktig bryr seg.
Tem nysgjerrigheten.
Hold den for deg selv, det er den siste vi trenger akkurat nå.
Lurer du? kom med middag på døra så ser du om vi er her eller ikke.
Har du en magefølelse? Kom med vaskebøtta, ta et skippertak her så ser du om jeg sitter her enda.
Lurer du på om jeg merker noe? Ta meg med på Kino så ser du om jeg klarer å sitte rolig eller om jeg puster meg gjennom riene.
Er det lenge siden du ringte? Lenge siden du så meg? Lenge siden du i det heletatt tenkte på meg?
La vær å bry deg nå.
Jeg både ser og hører at jeg høres ut som et monster av et kvinnemenneske nå.
Men jeg gjemmer meg bak hormonmonsteret, utavmegselvtilstanden og slitenheten.
Jeg, vi forstår dere venter, det gjør vi også.
Men ikke spør.
Vær så snill.
Vi forteller, deler og roper det ut når han er her.
Stolte som bare nybakte foreldre kan være.
Vi snart ferdige nå, slitne.
Kilometertelleren er snart rundet.
Snart stopper bilen, og tro meg, da vil dere merke det 😉
Sommerfuglene i magen danser, det er så jeg nesten ikke klarer å ligge stille.
Innimellom må jeg bare gjøre noe kast i senga for å temme sommerfuglene. (les: prøve å gjøre noen kast)
Klokken er alt for mange og jeg vet jeg burde sove, men spenningen gjør at hjertet hamrer så hardt at jeg kan høre dyna røre på seg i takt med hjertet.
Jeg prøver å lukke øynene, men idet de glipper helt igjen begynner tankene å spinne.
Skjer det i natt?
6 dager igjen til termin nå.
Så nære at hvis jeg strekker litt ekstra på fingrene kan jeg så vidt berøre den.
Følelsene danser utenpå kroppen, jeg er både redd og forventningsfull på en og samme gang.
Vil dette være siste kvelden jeg legger meg og ser bort på den tomme sengen?
Vil nesten gang jeg prøver å legge meg her være med en liten bylt på 50 cm?
Flere ganger om natten våkner jeg av at det murrer…. og jeg må ligge litt våken og kjenne om det kanskje kommer en til.
Kroppen forteller meg det klart å tydelig at det nærmer seg.
Vondt overalt, tung overalt, stor overalt.
Og av og til kjennes det rett og slett ut som en vannmelon prøver å trenger seg ut… ja der du vet.
Veslemann i magen, er ikke liten i magehulen lengre, han tar all plassen, flyter ikke i vann lengre men hviler seg på mageskinnet mitt, strekker i huden og har laget fine tigerstriper.
Tisser tusen ganger i døgnet, ja snakker om det så må jeg opp en tur til nå kjenner jeg.
Jeg hører klokka tikke, gløtter på den før jeg løfter dyna… klokken er bikket midnatt..
Og da slår det meg, jeg har forsvunnet… dypt dypt inn i venteboblen.
Ja eller fødeboblen om du vil kalle det.
Et modus som knapt kan beskrives med ord.
Det er 14 november, og 11 dager igjen til termin.
Ingenting annet er viktig lengre.
Vi har faktisk ingen planer, kan faktisk ikke huske sist vi hadde det, sånn bortsett fra nødvendigheter som å handle, lage middag, vaske unger og hus innimellom.
Sosial, hah det er nærmest blitt ett fremmedord.
Jeg er ikke meg selv lengre, jeg har blitt en fødekvinne.
ei som kun tenker på seg selv og sitt, og glemmer ALT annet.
Kroppen er stappet med følelser. Mange og overveldende følelser.
Jeg er ikke meg selv lengre. Jeg har gått ut og elegant dyttet kroppen inn i bobla med følelser og venting.
Jeg er spent, nysgjerrig og forventningsfull.
Hvem er han jeg har gjemt i magen i ni hele månender?
Hvordan vil han fylle sin plass i familien?
Hvordan ser han ut?
Hvordan er han?
Kommer han til å slite oss helt ut med gråt og våkennetter? Eller vil han være en rolig lite sovedukke?
Kanskje en mellomting?
Barna tripper rundt meg og den store magen, de tusler stille inn om morgenen og før jeg får morgenkos løfter de på dyna, akkurat som om de må undersøke om han fortsatt er der inne.
I dag kom vesla inn, med kosen på slep og morgenbustete i sin pysjamas full av hjerter.
Mamma..sier hun mens hun sniker hånden under dyna og klapper på magen.
Jeg tror ikke lillebror vil ut jeg…
Jeg er ikke i venteboblen alene…
Men mens de andre tar plass i venteboblen med meg og føler på de gode følelsene har jeg likevell et eget sted hvor kun jeg får plass.
Og det er der hvor frykten og angsten er.
Urolighet og tanker som ikke er like fredfulle og gode.
Tanker som gjør meg redd, kvalm og gir meg hjertebank.
Kroppen gir meg signaler på at noe snart er i ferd med å skje, jeg kjenner de så absolutt igjen.
Jeg vet at tiden som vi er i ferd med å tre inn i inneholder uendelige mye som vi ikke aner hvordan vil bli.
På godt og vondt.
Dette har dere gjort før sier alle.
De tar feil.
Dette har vi aldri gjort før.
Jeg har aldri gått svanger med dette barnet før, aldri opplevd et fjerde svangerskap før, ikke har jeg opplevd denne fødselen før, ikke har jeg hilst på denne vesle prinsen og for all del, ikke har vi prøvd oss som firebarns foreldre før.
Jeg har aldri ammet han, stelt han eller kysset han på panna.
Har aldri hørt han gråte eller sett han inn i øynene.
Jeg gleder meg, og gruer meg.
jeg er redd og forventningsfull.
Jeg er alt, og det på en gang.
Boblen har omsluttet meg helt, og der inne kommer jeg til å være en stund.
Boblen sprekker ikke når lillebror kommer ut, den blir bare pittelitt større og gjør rom for oss begge.
Boblen er der av en grunn, og jeg lar den omslutte meg nettopp pga den.
Ingenting er viktigere akkurat nå…
Denne tiden får jeg aldri igjen.
Og jeg skal la meg være både redd og forvetningsfull.
