Klokka er bikket 08.00 og alle de som skal ut av huset er ute, det er kun meg og lillemann igjen.
Det er merkelig hvor stille det blir da, stille og godt. Bare jeg og minstemann ved frokostbordet. Han er sist oppe og koser seg med frokosten. For en morgen! Fire skal ut av huset og to av de har en deadline (bussen) å rekke, da er det ikke til å komme unna at det blir kaotisk, men i dag altså.
Det hele startet i dag temmelig rolig, og som alltid har jeg følelse av å ha full kontroll over klokken, helt til jeg plutselig innser at den går så alt alt for fort.
Eldstefrøken hadde dekt på frokost når jeg stod opp, og som vanlig satt de to eldste på hvert sitt nettbrett i tussmørket på stua. Så kom minstestoresøster tuslende etter, i dag var vi fornuftig å hoppet ut av pysj og rett inn i klærne med en gang.
Vi tøyser og tuller på badet og hun forteller om drømmene hun har hatt, vi har til en forandring en veldig hyggelig morgenstund på badet.
Men dette koster. For i det vi kniser oss ut av badet, gjennom gangen og inn på kjøkkenet hvor husets klokke henger, innser jeg at den nok en gang har løpt ifra oss.
15 min til bussen går og ingen av skolebarna har spist frokost, Amalie er kledd, men Markus, sitter fortsatt bekymringsløs i underbuksa.
NÅ må dere skynde dere folkens, om 15 minutter må dere stå å vente på bussen.
Jepp, sier størstefrøken og spretter opp.
Jeg skal bare… er svaret til seksåringen.
Ah- ah.. ikke noe bare nå.. du må kle på deg. NUH
Ja men..
NEI, NÅ! Jeg finner fram sintestemmen, nå er det alvor.
Ja da ja da, sier han.. og tar av seg teppe mens øya fortsatt er festet på skjermen. Jeg tar ifra han skjermen, så rolig jeg kan (et røsk og han får et lite mentalsammenbrudd)
Ser han inn i øynene og sier så rolig jeg kan.. nå har du 10 minutter på deg, du skal kle på deg, spise og pusse tenner. Du har det travelt.
Ja da ja da sier han.. mens tempo overhode ikke endrer seg. Klærne har jeg lagt på kjøkkengulvet, vell gjennomtenkt. Aldri i verden om jeg kan sende den sinka inn på badet nå…der er det jo en hel verden som må utforskes og testes ut, jeg mener… hvor lang kan man egentlig lage en tannkremslange?
Klærne ligger på kjøkkenet må jeg repetere i det jeg ser han står å fester blikket på taklampen i stua.
ja da ja da, sier han og går i helt normalt irriterende sakte tempo.
Han klær på seg, i samme bedagelig tempo Mens jeg smører brødskiven i superfart.
To brødskiver har jeg smurt, og han er ferdig med tskjorten og en sokk, EN SOKK!
Markus, du har det TRAVELT.
Jaaa ,jeg skynder meg jeg, sier han.. og fortsetter i samme vanvittig irriterende tempo, sokk nr 2 er nå på.
Jeg gløtter på klokka. Den jobber i mot oss, minuttene løper unna som sekunder.
Jeg kjenner jeg begynner å få vondt i leddene av å se på han. Hvordan er det mulig å ha såå god tid, når man absolutt ikke har det.
Jeg gir han en hjelpende hånd, mens jeg kommer med en irriterende lekse om hvor travelt han har det (igjen) og at dette overhode ikke er å skynde seg.
Han tar genseren, og demonstrere. Han begynner å riste med hele kroppen, trippe med bena og slenge hode fra side til side. Ser du, nå skynder jeg meg.
Har jeg ikke fått magesår alt så får jeg det nå tenker jeg i det jeg trer genseren ned over hode på han, fisker opp hver arm, kaster på han jakka, sekken og slenger en dobbel skive med leverpostei og agurk i hånda på han.
Sånn sier jeg og dytter han mot utgangsdøra…
NÅ må du gå.
Han tråkker ut døra og, slenger ut et hadeeee og lukker den igjen, jeg hører han hopper ned trappen, kort tid etter hører jeg han tråkker opp.
Jeg har akkurat tatt et godt grep rundt kaffekoppen og pustet et pust med magen i det jeg ser den lyslugga gutten titte inn.
La oss sette oss ned, sier jeg.. setter meg ned ved siden av henne og sliter litt med å finne ut hvor jeg skal begynne.
Hun sitter ved siden av meg og tvinner fingre, nysgjerrigheten pitrer.
Jeg, sier jeg og biter meg i leppa og tvinner fingre selv.
Jeg har noe jeg vil snakke om, fortelle deg noe.. Og jeg tenkte jeg skulle fortelle deg det først, før vi forteller de andre.
Hun nikker bare.
Du skjønner, jeg har en hemmelighet jeg vil fortelle deg
Jeg kjenner hjerte lettes ettersom jeg forteller, hun smiler bare mer og mer, hun klemmer hånden min hardere og hardere og før jeg har fullført kommer det en klem og noen tårer renner ned,
Den jenta altså, det gode gode hjerte hennes. Jeg burde jo visst at hun skulle reagere slik. Alikevell var jeg nervøs.
Vil du være med å fortelle de andre? Sier jeg etter vi har fått snakket litt sammen.
Hun tenker litt, ja det kan vi sier hun, men..
Kan vi vente litt?
Vente litt?
Ja, kan ikke dette bare være vår hemmelighet en liten stund?
Altså, i perioder kan det spørsmålet både gi meg frysninger, få det til å grøsse nedover ryggen, gi meg lette brekninger og en gnagende hodepine. I perioder HATER jeg det spørsmålet mer enn noe annet. Årsaken er enkel, fordi jeg ikke har noe svar.
Noen ganger kjører vi oss totalt fast og middagen blir min største fiende.
Jeg vet de krever den, nesten hver eneste dag, og gjerne med litt variasjon. Selv de små går lei pasta… Også er det viktig for meg, å kunne tilby variert kost, gi barna nye smaker og konsistenser å tygge på.
Men disse matleia kneikene er fryktelig seige å komme opp av.
Men sorgene er over, mandag fikk jeg en eske full av mat og inspirasjon til deilige middager jeg ikke en gang hadde tenkt tanken på å lage. Ferske råvarer fra kjente og ukjente kvalitetsleverandører.
Vil du også teste Adams Matkasse er vi så heldige å få dele ut en kode som gir dere 50% på første kasse. Ingen binding eller forpliktelser. Bruk rabattkoden BLOGG_SMABARN på adamsmatkasse.no eller bestill via denne lenken, så får du rabatten. *Gjelder kun nye kunder
I vår barnekasse er det 5 middager, ferdig tenkt ut, alt jeg må gjøre er å lage de! Innimellom kan det også være en utfordring, men tro du meg, det går mye lettere når noen har tenkt ut hva du skal lage for deg.I tillegg blir det ekstra moro når råvarene er så fine.
Matkassen vi har valgt er en barnekasse, tilpasset barnefamilier. Vi har valgt til fire persjoner, jeg vet jeg vet, vi er seks, men tro du meg, du skal lete lenge etter en mer små spist middagsfamilie enn oss. Ingen storspisere til varmmat, og etter hva jeg ser, ser det ut til å holde i massevis. De rettene vi har prøvd ut foreløpig har vært mer enn nok mat og det beste, ALLE spiste maten.
I tillegg til Barnekassen har Adams Matkasse flere andre kasser man kan velge i, blandt annet:
Ekspresskassen passer for de som vil ha raske, enkle og gode middagsretter i en travel hverdag. Originalkassen består av enkle retter og gjenkjennelige smaker, som passer for både store og små i familien. Favorittkassen passer for deg som ønsker en miks av Adams mest populære familiemiddager for både barn og voksne.
Barnekassen var etter vår erfaring, godt variert, med fokus på raske middager med kjente smaker, alle med en god dose grønnsaker.
Vi har til nå laget tre retter.
Ovnsbakt ørret med epledressing og stekt romanesco og poteter
Hamburgere fra Haugen Gardsmat med friske grønnsaker og Ketchupdressing.
og klassikeren fiskeboller med stekte potete, grønn blomkål og gulerot.
Vi startet med Burgere, etter eldstefrøkens ønske, og hun var med meg å laget. Vi filmet hele seansen, så.. her får dere bli med, 100% ekte, ikke noe fixfaxeri, et kjøkken slik det pleier å se ut og en mamma som ikke har sminket seg 😉
Enjoy!
Og du, dersom du vil teste matkassen er det en gylden mulighet til å gjøre det nå, med hele 50% rabatt på alle kassene er det virkelig penger å spare.Bruk rabattkoden BLOGG_SMABARN på adamsmatkasse.no eller bestill via denne lenken, så får du rabatten. *Gjelder kun nye kunder
Kistefossmuseet ligger ikke så langt unna Hadeland Glassverk som vi har besøkt flere ganger, for dere utenombygds er det ca en time unna Oslo. Og denne lille skatten er altså rett i vårt nabolag.
Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke hadde store forhåpninger, så lave at jeg ikke hadde med meg kamera mitt, kun mobil (med dårlig batteri) Og GJETT om jeg angrer. Men noen bilder fikk jeg knipset, og en liten snapstory.
La meg først si, at vi har ikke utforsket hele, selv om dagen var fri, hadde vi ikke satt av nok tid til å se på alt. Det er flere museer og utstillinger i hus tilgjengelig, disse rakk vi ikke å se på. Og siden været var så deilig, valgte vi å prioritere å være ute. (det kjennes godt i kinna nå)
Området rundt kistefoss museet er stort og åpent, store deilige gresssletter som barna kan løpe på og rundt omkring er det plassert spennende skulpturer og kunst.
Noen kunne til og med barna klatre på og ta på og DET var stas. Mang en skulptur fikk barna til å undre, hvordan er dette mulig?
Det mest spennende var en speil og glass skulptur. Her kunne barna være i evigheter, se på vannet som danset, løpe inn i vannlabyrinten og utforske speilgatene.
Barna var små nok til å smette gjennom alle de små stolpene og koste seg lenge.
I kafeen fristet de deiligste kaker og veldig veldig god kaffe til oss kaffetørste.
Og som ikke dagen hadde vært bra nok, kunne vi avslutte dagen på en kjempefin lekeplass, nærmest en mini klatrepark. Strategisk plassert rett ved kafe og toalett, ja her var det faktisk mulig å nyte en varm kaffekopp
Hele området rundt Kistefoss kan utforskes gratis, men det koster en liten slant å gå innom museene dersom man skulle ønske det.Kistefoss er åpent hele høstferien så jeg på en oversikt, derfor velger jeg å skrive om plassen, selv med dårlige bilder og kun en liten snapvideo å dele.
Har du en ledig dag i høstferien og bor i nærheten, anbefales virkelig Kistefoss museet et besøk.
Håper lørdagen din har vært fin også.
Psst vil du følge med oss i vår hverdag, følg oss på snap da vel: Idebankmamma heter jeg 🙂
Har du våknet til små tassende barneføtter over iskaldt stuegulv eller kanskje pludring fra sprinkelsengen.
Sitter du der trøtt, like trøtt som meg? Ja da kan jeg fortelle deg vi er to. Og mest sannsynligvis enda flere der ute, oss småbarnsforeldre…
Det er kanskje det jeg misliker mest med å være mamma, det er aldri rom for å sove til man våkner. Vel selvsagt om man er to om foreldrerollen kan man planlegge en senere morgen, men det er liksom noe med en helt spontan sove heeeelt til 08 følelse.
For det har skjedd, ja jeg tror kanskje jeg kan fylle en hånd de siste 10 årene, hvor jeg har våknet nærmest i sjokk, lett desperat etter telefonen og funnet ut at den er åtte, ÅTTE! Hello world I am ready!
Men det er lenge siden nå, så lenge at jeg ikke kan huske det. Men jeg jobber… hver eneste dag, med meg selv.
For hva er det, å bli sint og lei for..
Hva er egentlig resulatet av å stå opp tidlig, tidligere enn fuglene fiser? Man er trøtt, jo selvsagt, men.. man får FANTASTISK mye av dagen.
Og igrunnen, er det ganske så koselig å starte dagen slik… Selv om jeg allerede er på kaffekopp nr 2, men med denne utsikten kan jeg sitte litt til..
(en alt for tidlig) lørdags morgen
Når stod du opp?
Psst følg gjerne våre morgenstunder på snapchat: idebankmamma
Tanken slo meg, når jeg gikk rundt på grusbanen i ettermiddag og dyttet vogna di foran meg.
Oppi bagen lå du og gløttet med øynene mens du knøvlet saueskinnet mellom fingrene. Vi trillet akkurat her fordi jeg vet du trenger humper for å klare å sove når du er så overtrøtt. Jeg visste at det manglet en liten runde til og du hadde tapt mot Ole Lukkøye.
Nesten 10 månender har du vært her, ikke ett eneste ord har du gitt oss, alikvell forstår vi deg nesten fult og helt. Kun små tegn, med kropp eller lyd, forteller oss hva han ønsker eller ikke vil.
Du har vist oss at det hele handler bare om å åpne både øyne og ører og ikke minst hjerte.
Måten du småsurver med selskap av en mmmm lyd i forteller oss at du er sulten (noe du er rett som det er)
Når du nærmest holder pusten og ikke slipper blikket er en fremmed for nær.
Eller når du roper, ehh ehh er det en bleie som bør byttes.
Og smilet ditt, det forteller oss mer enn tusen ord, og alle i familien elsker å lokke det frem.
Når latteren sitter løst, vet vi at du ikke kunne hatt det bedre.
Om du våkner fra en dupp med gråt,vet vi at du overhode ikke er ferdigsovet. og en av oss setter av tid til å rugge en stund så du får sovet litt videre.
Eller når du drar meg i håret og graver nesa langt inn i halsgropen min, da er det på tide å sove litt.
Når du slår hard i bordet er det på tide med litt drikke og roper du høyere enn høyest tar det for lang tid mellom hver matbit.
Hvordan du gløtter opp på storesøster når dere leser i favorittboken og er på favorittsiden med den loddne sauen, det er klart du får se på den ekstra lenge.
Det er små, men tydelige tegn. Kanskje uforståelig for andre, men for oss er de tydelige som ord.
Det er rart, hvordan en så liten kropp kan si så mye uten et eneste ord. Nå sier jeg ikke at jeg forstår absolutt alt du tenker, ønsker og vil. Men mye mer enn man skulle tro.
En slik liten sjel gjør en mer tålmodig, mer åpen og mer forståelsesfull. og det… kjenner jeg at jeg er veldig veldig takknemlig for.
I dag skal jeg være på tv, et helt egen episode om meg og min familie. Ikke bare får de se meg og hvordan en “vanlig” dag hos oss er, men jeg åpner også hjerte og forteller om hvordan mine år med fødsel og barseldepresjon var.
Jeg gruet meg.. og det ikke uten grunn:
“Jeg forstår det ikke,dessverre.Kanskje adopsjon hadde vært det beste for barnet????”
” Når det skjer gang etter gang burde man kanskje skjønt at naturen gir dama et hint, hun burde ikke laget flere”
“stakkars unger, sikkert merka for livet og ender opp på nav hele gjengen”
” Fy søren, det hun driver med er jo mishandling på det groveste, noen må sende bekymringsmelding asap”
” Tenk å henge ut unga sine slik, fortelle hele verden at du ønsket henne dø”
Dette er bare en brøkdel, og alt har blitt delt nå FØR hele episoden er blitt vist, ingen av aner hvilke tiltak vi har gjort, hvor vi er i dag.
Men alle har de kraftige meninger om situasjonen vi var i og hvor grovt vi har mishandlet våre barn. Det var DETTE jeg gruet meg til, det er DETTE som har hindret meg å snakke om det tidligere og det er DETTE som gjør at det sitter (dessverre) tusenvis av mammaer å lider i stillhet og ensomhet akkurat nå.
Og det vet jeg, så alt for godt.
Og det var NETTOPP pga disse holdningen jeg bestemte meg å bli med på episoden.
Alle disse kommentarene har en ting til felles, eller det vil si alle de som står bak disse kommentarene har en ting til felles. Uvitenhet.
Ingen av de har så mye som en liten smule anelse om hvordan dette er og hvordan det hele foregår. I likehet med flere andre sykdommer er depresjon noe du ikke kan kontrollere eller forutse at du får.
Selvfølgelig tilsier statistikken at om du har hatt det ved tidligere svangerskap er sjansen stor for å få det igjen, men jeg har vist statistikken feil, for med tre svangerskap med depresjon kom fjerde uten.
Depresjon kan forebygges men aldri forhindres. Det er tanker og følelser som ikke kan kontrolleres men som styrer deg totalt.
Og for en uviten sjel, kan det være fryktelig fryktelig vanskelig å fortstå… og om man ikke vil eller ønsker å prøve å forstå blir det enda værre.
For det er nettopp disse menneskene som gjør det enda værre for de uheldige som blir rammet av fødselsdepresjon, dessverre så er tallene tydelig, mange mødre rammes av dette av en eller annen grad.
Og de trenger å høre at de så absolutt ikke er alene, at de ikke er forferdelige, at de er bra nok og at dette kommer til å ordne seg.
Og jeg er så uendelig glad for at jeg gjorde det:
“Et veldig viktig tema som må belyses mer, både på barsel, helsestasjonen og i media! Mange lider i det stille, meg inkludert…”
“Takk Nina. Du har min fulle respekt. Du er utrolig tøff som står frem med dette. Du har ingen ting å skamme deg eller føle deg flau over. Det som skjedde har du dessverre ingen kontroll over og det gjør deg IKKE til et dårligere menneske”
“godt at noen står opp og prater om det.”
Takk for at du deler med oss! Sleit med det samme, men har ikke sagt det til noen… Dette er fandens verk, og et tema som må belyses for at det ikke skal være tabu.
Du er modig! Det var utrolig godt og vondt på samme tid å høre disse ordene sagt høyt. ❤️
“Gleda mæ til å se 🙂 Hadde d også, tort e ikje sei d tel nån. Tøft av dæ å fortell åpenhjertig om d ! Kan hjelpe andre”
“Takk for at bryter stillheten, håper dette hjelper de som sitter alene, men også de som sitter uviten”
“Har du vært i mitt hode? Så godt å høre at jeg ikke var alene”
“Tusen takk for at du deler! Jeg fikk mitt første barn året jeg fylte 19, Jeg kjente på det du forteller, og det er den værste følelsen en mor kan ha. Så alene man føler seg! Skulle ønske noen hadde fortalt meg om dette.”
Takk, tusen takk.
Vil du se hvordan det går med oss? Vår episode er i dag på TV2 Livstil kl 20 00.
Vil du følge med oss i det daglige? Følg meg gjerne på snap: idebankmamma
Spesielt i baksete var hun fantastisk god å ha. Smokkeputter og underholder, det var hun som skapt til. Men en dag, etter et langt slekstreff og mange nye fang for lillebror ble ikke bilturen hjem like vellykket.
Lillebror survet allerede fra vi satte han inn, og han som var så glad i bilstolen. Vi skjønte at dette blir en lang tur.
Surv gikk over til gråt og storesøster prøvde så godt hun kunne.
Men sang hjalp ikke, leker gjorde ting bare værre og kos på kinnet gjorde han rasende.
Hun prøvde alt, smokken ble stappet inn, men grått ut igjen.
Gråt hadde gått fra vræling når den stolte storesøster satte seg tilbake i sitt sete og puttet en pekefinger i hvert øre.
Lillebror ville ingen pause ta, han fylte bilen med skjærende barnegråt.
Hun hadde prøvd alt, og var nesten på gråten selv.
Hun lente seg over sete til sin overstimulerte lillebror igjen.
Trakk pusten og snakket ekstra høyt idet hun sier.
Jeg har gått noen runder med meg selv om jeg skal dele dette med dere.. Sommerfuglene som svirrer rundt i magen når jeg tenker på dette gir meg ikke bare den gode dirrende følelsen, men også den urolige, ukontrolerte.
De som kjenner meg, vet jeg liker å ha kontroll. Ingenting rundt meg.. skal være uplanlagt og spontant.
Og dette, føler jeg er helt ut av kontroll. Alikevell ønsker jeg å dele dette med dere.
Det er nakent, det er ekte og det er fullstendig ukontrolert.
Jeg, barna mine og mannen min fyller en av episodene av kjære mamma denne uken.
Ja men det er jo frivillig tenker du kanskje? Og det er det, så absolutt.. helt frivillig.
Faktisk så takket jeg gledelig ja når de spurte meg.
Hvorfor? når jeg nå sitter å gruer meg?
Svaret er enkelt, fordi de lurte på om jeg ville snakke om svangerskap og fødselsdepresjon. Og det er KLART jeg vil. Det kan ikke snakkes nok om.
Jeg ønsker, med de talerørene jeg har, å rope ut til hver eneste mamma som sitter i mørket å sliter, jeg ønsker å rope ut og si at de ikke sitter der alene. At de ikke er de første som sliter med det de gjør og dessverre ikke blir de siste. Men alt blir så mye bedre og lettere om man deler, og går veien opp igjen sammen med noen.
For man kommer seg opp, helt sant, jeg lover.
Og dette handler vår episode mye om, men også mye mer. Hele dagen hjemme hos oss, spontan og ærlig, har blitt klippet ned til 30 minutter.
Jeg har NULL kontroll på hva de viser, og der ute, sitter mammapolitiet å venter på å kappe av meg hode.
Men budskapet mitt er så viktig, så innmarri viktig og jeg ønsker at flest mulig skal høre. Så kjære følgere, lesere og fantastiske foreldre.
