Jeg er ofte sint, ja faktisk tror jeg jammen jeg er sint daglig.
Noen ganger litt sint, andre ganger mer sint og noen ganger veldig sint, så sint at jeg nesten sprekker.
Jeg er trebarnsmamma, har et barn som er 2 og skal klare alt selv, et på 3,5 som tester grenser og ei på 7 som markerer seg.
Klart jeg er sint, det er i grunnen min plikt til å være det innimellom, jeg er jo mamma.
Barna mine er vant med å se meg sint, sinne er overhode ingen følelse jeg skjuler.
Men de både skjønner og ser godt når grensen min nåes og jeg går fra å være sint til å virkelig bli forbanna.
Det øyeblikket jeg setter kaffekoppen ekstra hardt i bordet og sier NÅÅÅÅ… da, daaa er det på tide å høre,
krise er det i det jeg bjeffer høyt og stemmen låter nærmest som Cruela Devile.
Når jeg stamper hardt opp trappa mens jeg roper et av barnas navn fordi jeg bare veeet at de IGJEN gjør det jeg har
bedt de 1000 ganger om å la være å gjøre.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg gjentar det samme tingen igjen igjen og igjen og igjen.
“Hvor mange ganger har ikke mamma sagt? Jeg sa jo at…. Nå må du høre, dette har jeg sagt sååå mange ganger”
Eller hvor mange ganger det jeg ber istendig om at ting ikke gjøres, og de likevel gjøres.
Ikke kast den, Ikke kast den, Nå hører du, IKKE kast den.
BÆNG! der gikk den i veggen.
Og legg for all del til et bøllete glis og en tergende latter oppi det hele.
Er du virkelig såååå sint mamma? Kan vi få mamma enda sintere? Hva må vi gjøre for å få det til å bikke helt.
Jesper Juul sier det kort og enkelt i sin artikkel i familiverden.no.l, svaret er JA man både kan og aller helst skal være sint på barna. Jeg har en ting å si tilbake. TUSEN TAKK!
Jeg mener, sint er en følelse, en følelse barna har godt av å både se og oppleve at andre er.
Det er viktig å vise at alle kan bli sint, både liten og stor, og det er også viktig å gi rom for at barnet selv er sint.
Men sint er en følelse det er viktig å styre.
Begeret kan bli fullt, koppen kan renne over, tårnet kan bikke.
Men ikke til en hver pris.
Det er forskjell på situasjoner, tider, dager, oppførsel og ja la oss ikke glemme disse knappe manøvrene.
Ikke hørt om de sier du? Å jo da, de små små tingene som bare gjør at et hvert halvfult beger renner over.
De små tingene som ikke bare får meg sint, men får meg ukontrolert irritert og forbanna.
Det er vel disse episodene som ikke bør komme for ofte, den type sinne som kommer overraskende og tilsynelatende ut fra ingenting fra den som har trykket på riktig knapp. Min 3,5 åring ELSKER å benytte seg av disse manøvrene, lite innsats med MASSE MASSE belønning. Og han kjenner så alt for mange av de også.
Jeg er sint hver dag, men sinne er en følelse som må kontroleres, en følelse som ikke skal dukke opp før det virkelig er på tide.
Det er som nevnt min plikt å være sint, som mamma må jeg sørge for at barna mine forstår konsekvensene av å gjøre handlinger som ikke er greit.
Jeg blir ikke bare sint i situasjoner hvor det utføres handlinger som ikke er lov, men også skumle situasjoner kan sinne dukke opp.
Hvis jeg mister barnet i en større folkemengde, vis 2 åringen løper ut i veien uten en hånd å holde i, hvis 3,5 åringen tar av seg bilbeltet i fart, hvis 7 åringen går for langt ut i vannet selv om jeg har gitt henne en grense.
Sinne er for meg en følelse som dukker opp når det er nødvendig.
Når det er viktig for barnet at NÅ er det ALVOR. Nå tuller vi ikke lengre, dette er IKKE moro.
Og når jeg er der at den dukker opp når det IKKE er nødvendig.
vel.. da trenger a mor en timeout.
For de finnes, de dagenen hvor begeret ikke bare renner fullstendig over, men og har lekkasje i bunn
Dager hvor jeg ikke bare smeller kaffekoppen i bordet, men nærmest river av hanken og roper ordene så høyt at budskapet forsvinner imellom glefsingen min. Dager hvor jeg nærmer meg trassen til 3,5 åringen i voksen size, dager hvor jeg både sier og gjør ting jeg angrer på i etterkant.
Det er de dagene man må se seg i speilet, ta seg i nakken og ikke minst unnskylde seg ovenfor barnet. Slik oppførsel hadde jeg ikke tolerert fra noen mot meg, og forventer overhode ikke at mine barn skal tolerere det fra meg.
Men vi er mennesker, vi mammaer og pappaer også. Vi kan gjøre feil, vi kan eksplodere, vi kan klikke.
Og vi kan si unskyld.
Men sint skal vi være, ja det er vår plikt.
