Alle mine tre barn er i effektive voksefaser og vi må kjøpe nytt tøy for hver eneste sesong.
Ingenting av det de brukte i fjor kan brukes igjen.
Jeg elsker overgangen til nye årstider, forvandlingene som skjer ute og endringene i lufta.
Men lommeboken er ikke like begeistret.
Som trebarnsmamma har jeg blitt reser på en ting, handle på salg.
Dessverre er det ofte slik at salgene kommer når sesongen er godt i gang eller på hell.
Men det er noen som skiller seg ut der, nemlig coop obs hypermarked.
Vi har dessverre litt kjørevei til de, og det er ikke en butikk vi besøker ofte pga nettopp dette.
MEN så fort jeg ser de dansende handlevognene på tv, DA er det på tide å ta turen.
Barnas uker på Coop OBS er virkelig gull for en småbarnsfamilie for oss, og nå er de jammen i gang igjen.
Jeg har igjen gleden av å få presentere mine favoritter fra salget og ikke minst, dele ut et gavekort til
en av mine lesere på hele 1000 kr!
Når jeg ser reklamen på tv, er jeg kjapp med å bla opp i kundeavisen på nett.
Siden butikkene er så store, pleier jeg ofte å planlegge hva jeg ønsker å kjøpe i forveien.
Hva trenger vi, hva har jeg lyst på, hva drømmer jeg om, hva kan jeg ønske meg osv. 😉
Vil dere se?
Ja okei da, siden dere maser sånn 😉
Hva trenger vi:
Vi er glade i å være ute, de er også flinke til å være ute i barnehage og eldste har en utedag på skolen. Vi har veldig god erfaring med
skoene fra Viking, passer våre barns føtter veldig godt og skoene holder gjennom hele sesongen.
Så vil jeg få fortelle dere om et klesmerke til barn som heter Leketøy. Jeg skal innrømme at jeg er skeptisk til merker jeg ikke har hørt om før, og ender ofte opp med å kjøpe de kjente merkene. Vi fikk helt tilfeldig et ulltøysett til jul en gang i dette merket.
og FOR en kvalitet. Jeg har gjort litt research, og funnet ut at Leketøy (elsker navnet, leke tøy, tøy til å leke i) er produsert av Stormberg, og vi kan vel alle være enige om at DE vet hva de driver med. Jeg elsker ullfrotte settene til Leketøy, synes faktisk de slår janus i kvalitet. og på Barnas uker, finner man de på salg også. I år har de også kommet med flotte fleecesett, de SKAL jeg teste ut i år.
Fleecesett 199 kr delen /// Ullfrotte, per sett 299 kr
Om du fortsatt er skeptisk til å teste det ut, har de også et godt representert utvalg på salget fra Janus også. Lekedrakt/pysjamas 209 kr /// Ullstrømpebukser 90 kr /// -30 % på bukser og gensere
Til største går vi for sett fra Pierre Robert.
Superundertøy sett 199 kr
SÅ kommer det ting vi har lyst på. Mellomstebror får nytt rom og trenger ny oppbevaring, vi strever med tannpuss om dagen og eldstejenta har lyst på øretellefoner til nettbrettet.
Hodetelefoner til barn 149 kr // Oppbevaringsesker 3 for 2 (69 kr stk) /// Tannbørste til barn m/melodi 99 kr
Så vil jeg tipse dere om to ting som vi har i hus som er helt supre, først og fremst vår smoothie to go maskin. Og med to gutter i hus, er det GENIALT å ha en klippemaskin i hus. Jeg er ingen frisør og tar ikke mannen hele året, men klipper han en gang i blandt slik at det kan gå litt mer enn 5 uker mellom hvert besøk. Smoothiemaskin 249 kr /// Klippemaskin med hele 13 klippelengder 149 kr
Og det er så uendelig mye mer å velge i, jeg tror faktisk jeg begynner på julegavene i år 😉
Så, nevnte jeg jo en konkurranse, så la oss sette i gang!
Det er altså enkelt å delta, ta deg en tur inn i Kundeavisen, finn ut hva DU kunne tenkt deg å shoppe for 1000 kr.
Vinneren trekkes søndag uke 36.
Og du, et lite stalltips sånn på tampen, følg CoopObs på FACEBOOK, og få med deg de gode tilbudene først!
Å være mamma er min viktigste, mest varierte og innholdsrike rolle.
Jeg er sykepleier når de er syke, tannlege ved tannpuss, komiker og klovn når dagene er litt stutte, ja for ikke nevne kokk, baker og servitør. Vaskehjelp er jeg hver dag, hobbypsykolog, mekler og forfatter ved kveldstid. Personlig organisator og sekretær.
Men, jeg er ikke bare mamma. Jeg er også en datter, tante, venn, kjæreste, ja faktisk er jeg kone.
Jeg er Nina.
Mammarollen spiser meg opp, på en god måte, om du skjønner den. Jeg ser på meg selv først og fremst som mamma.
Det å være mamma er det aller viktigste for meg.
Men for at jeg skal fungere som mamma, må jeg ikke glemme meg selv, og det som er viktig for meg.
Mitt liv som mamma startet med kjærlighet, kjærlighet til en mann som dukket opp fra intet og gjorde at jeg mistet bakkekontakt for en liten stund, en HERLIG følelse.
Jeg fant han ung, bare 17 år var jeg. Men jeg visste, visste godt at dette var mannen jeg ville satse hardt på.
Vi fikk noen år sammen bare oss to, vi reiste, opplevde mye sammen og nøt hverandre. Det var bare oss, vi hadde det godt.
Så godt at vi etterhvert følte at vi manglet noe.
Så, 4 år senere kom vårt første barn. Våre liv ble snudd på hodet. Forholdet vårt fikk en ny sjef, på 50 cm som bestemte når vi skulle få være alene sammen, om vi skulle få spise kald eller varm middag, når vi skulle ta en dusj. Plutselig fikk livet en mening.
Våre lange samtaler gikk over til korte, kvikke beskjeder.
GULP!
HJELP!
Ahh kan du ta henne nå?
Hvor er våtserviettene?
Lukter du no?
Vi innså etter 6 måneder, at den lille skjønne, hun vi pustet og levde for, hun vi gjorde alt for.
Var viktigere enn OSS. Vi hadde glemt OSS, satt OSS tilside for at hun skulle få den beste start på livet.
Vi bestemte oss for å ta et tak, for OSS, for kjærligheten.
Vi tar oss tid til å være sammen, bare oss to. Slik det var, når vi møttes og mistet bakkekontakt.
Bare oss tid, slik det hele startet. Det er ikke ofte, men det er ofte nok.
I dag har vi tre barn, tre sjefer som bestemmer når vi skal få dusje alene, spise middag varm eller kald, som er vår første prioritet, som vi gjør alt for. De er tre, vi er to, det sier seg selv vi har mye å gjøre 😉
Men alikevel, velger vi å tørre å ta vare på kjærligheten oppi det hele.
Hvordan klarer dere? Å nei det har vi ikke samvittighet til. Uff, stakkars de små som ikke får være med mamma og pappa, er ting vi ofte får høre fra samvittighetsfulle foreldre.
Men for oss er valget enkelt. Hvorfor? Vel la meg spørre.
Hva tror du er det viktigste for våre tre?
Tror vi begge er enige om at det er meg og mannen, OSS, vi to Mamma og pappa er det aller viktgiste for våre små.
De ønsker at vi skal ta vare på oss, ta vare på kjærligheten.
Når vi tar vare på kjærligheten, tar vi og vare på hverandre og alle rundt oss.
Vi har hatt noen tøffe år, to tette barn og et skolebarn. Alle krever sitt på forskjellige måter.
Vi har lagt et år bak oss med lite tid til oss, det merkes. Vi må huske å ta vare på kjærligheten.
Vi ser vi må vekk, fra barn og mas og ta vare på oss selv.
Vi velger å reise, helt alene, en uke, for å pleie hverandre, sove, spise, slappe av, kose oss, kos oss med hverandre, snakke uavbrutt, finne de gode samtalene, være så mye sammen at vi er lei av hverandre og kjenner på følelsen av å savne barna.
Her er plassen vi har planlagt å gjennomføre det hele.
Jeg merket det godt. Jeg var ung førstegangsmamma. Så og si ingen i min vennekrets hadde fått eller hadde i det heletatt planer om å få barn. Det skjedde noe, i det vi annonserte svangerskapet.
Sakte men sikkert ble vi ekskludert, ikke invitert og glemt når det var sosiale sammenkomster som vi ALLTID var med på før.
Jeg merker det enda, at de nesten ser på meg med medlidenhet når jeg forteller at jeg har tre små barn.
Ååå ja.. du har barn du ja… småbarn…. Ja da skjønner jeg.
Skjønner hva da?
At jeg har blitt kjip, legger meg 22 på en lørdag, skifter bleier utallige ganger i døgnet, prioriterer klesvask foran spontantur på byen med jentegjengen. Eller foretrekker å sitte hjemme å se en film istede for å gå på kino fordi jeg synes volumet er en smuuule for høyt?
Jeg skal fortelle dere en ting jeg, at det finnes flere fordeler ved å være mamma og pappa.
Jeg kan jo begynne med 10 av de 😉
1. Jeg blir ikke ensom som gammel.
Vel man vet jo aldri hva som kommer til å skje i framtiden, men sjansen er iallefall stor for at jeg har en god familie rundt meg når bena er for gamle og grå til å bære meg rundt.
2. Alle temaparkene.
FOR en verden, og med små barn på slep har man all unskyldning i verden til å ta hver eneste en av alle karuseller man ønsker, man må bare overtale minsten til å bli med først 😉
3. Det viktigste.
Som mamma har hva som er viktig for meg forandret seg. Det er INGENTING som kan måle seg med kveldsrunden jeg har før jeg tusler i seng. Å betrakte mine tre små sovende engler, stryke de over håret og kysse de god natt i pannen, mens hjerte svulmer over og jeg tenker at jeg umulig kan elske de mer. SÅ kommer neste dag og jeg innser at hjerte bare vokser for hver eneste dag.
4. De små gleder.
Jeg innser at jeg har blitt ufattelig lett å glede. Ser det gode og omtanken rundt så mye mer enn før. Jeg vil gå så langt å kalle meg utakknemlig i min ikkemamma tilstand. En krusedull på et ark, en konglesau, en selvplukket blomsterbukett er nok til å glede meg.
5. I <3 Disney.
Vi får med oss alle de fantastiske Disneyfilmene, og du som tenker pføøy hva er det for en tåpelig fordel. Tro meg, du vet ikke hva du går glipp av. Jeg sier bare Let it goooooo, let it goooooo.
6. Du har ALLTID en unskyldning.
Du vet, den kafé invitasjonen du virkelig ikke vil takke ja til? Når man har barn, kan man alltids skylde på de.
Beklager rotet, men du skjønner barna…
Beklager jeg er sen men du skjønner minsten han..
Jeg må dessverre reise nå, tulla savner mamma…
Allltid en unskyldning… deilig 🙂
7. Stødig som et fjell.
Vell, det er vel kanskje å ta i, men det skal mer til enn en liten krise før hele lasset velter. Med barn på slep er man forberedt på det meste etterhvert.
8.Se verden gjennom nye øyne
Jeg vet, jeg vet. Det høres så ufattelig klisje ut. Jeg husker at en annen mamma sa det til meg når jeg ventet mitt første. Gled deg, sa hun. For du kommer til å se verden gjennom nye øyne. Jeg husker jeg himlet med øynene (inni meg). Men hun hadde så rett. Å oppleve verden med barna får meg til å se på alt med nye øyne. Alt de legger merke til som vi glatt tråkker over fordi vi enten har sett og opplevd det før. Vi glemmer å ta vare på og være takknemlig for det vi har. Barna minner meg på dette.
9. Queen of multitasking.
Bygge lego, amme, røre i (Toro) suppa og ha en samtale med mannen…slå den du 😉
Som mamma til 1,2 eller 3 blir man en reser på å gjøre flere ting samtidig.
10. Du er en superstjerne, en superhelt.
Det er helt sant! Som mamma eller pappa er og forblir du (iallefall til de er sånn rundt 10) en superstjerne.
Uansett hva du gjør, eller sier så er du den beste personen i verden. Ikke bare den beste, men også den vakreste, klokeste og morsomste. Du blir den viktigste personen i dine barns liv, ingenting kan erstatte deg, den følelsen er rett og slett ubeskrivelig.
LIK og DEL denne med andre småbarnsforeldre på facebook.
Hva synes DU er den beste fordelen med å være småbarnsforeldre?
Jeg tenker på ham enda. Eller henne. Nei, jeg er ganske sikker på at det var en gutt. Det får jeg aldri vite sikkert, men jeg tror det var en gutt. Jeg tenker ikke på ham hver dag. Ikke hver uke heller. Noen ganger kan det gå mange uker før jeg tenker på ham, men så er han der igjen. Jeg sier til meg selv at det kunne vært så mye verre. Jeg mistet ham tross alt før det hadde gått 12 uker, men allikevel er det fortsatt vondt, snart åtte år etterpå. Tårene presser fortsatt på hvis jeg tillater meg å tenke på det.
Spontan abort er dessverre tabubelagt å snakke om, det er ingen du kjenner som har lyst til å høre deg fortelle om det. Ikke har man lyst til å fortelle om det til noen man kjenner heller. Man får høre at man bør holde graviditeten hemmelig til det har gått 12 uker, fordi sjansen for spontanabort da er mye mindre. I mitt tilfelle var det mange som fikk vite om graviditeten. Jeg var ivrig og spent førstegangsgravid, og klarte ikke å vente. Dermed var det også mange som fikk vite at jeg mistet.
Det koster litt å skrive dette. Ikke en levende sjel har hittil fått alle detaljene om hva som skjedde, men nå får du alt sammen. Rått og brutalt.
Lille julaften 2006 fikk jeg time til ultralyd på sykehuset. Jeg var seks uker på vei og hadde hatt småblødninger et par uker. Jeg var bekymret og redd. Mannen min var med, men fikk beskjed om å holde seg utenfor mens jeg ble undersøkt. På ultralydskjermen kunne den sure, uhøflige legen vise meg et bankende hjerte. Det var ingenting å bekymre seg over, sa han oppgitt, og jeg følte meg som en hysterisk førstegangsgravid. Helt beroliget var jeg ikke, men hjertet banket jo, så jeg ville tro at alt var i orden.
Dagen etter fikk derfor familie og venner vite om graviditeten. På selveste julaften, og gleden var stor.
Fem uker senere var det over.
11 uker på vei begynte jeg en kveld å blø. I løpet av natta fikk jeg mer og mer vondt i magen, og morgenen etter ringte jeg legen og fikk time til ultralyd på sykehuset. Allikevel sendte jeg mannen min på jobb. Da jeg skulle kjøre til sykehuset, blødde jeg voldsomt og satt sammenkrøpet en lang stund i gangen med sterke magesmerter. Bilturen på en halvtime til sykehuset var et helvete.
Jeg kjempet med tårene hele veien fra bilen og opp til venterommet. Jeg bare visste at det var over. Jeg håpet inderlig at jeg ikke skulle treffe på den samme legen som sist, og det slapp jeg heldigvis. Inne på kontoret til en eldre, omtenksom, bestefaraktig lege, brøt jeg fullstendig sammen. Han prøvde å si at det ikke var sikkert at det var en abort, at jeg ikke skulle ta sorgene på forskudd, men jeg bare visste det.
Da ultralyden hadde bekreftet det, fikk jeg etter litt venting tildelt et rom. Der lå jeg alene og gråt i mange timer. En sykepleier ga meg en stikkpille som skulle få livmoren til å tømme seg. Og smertestillende. For det var rett og slett jævlig vondt. Sykepleieren spurte meg om det var noen hun kunne ringe til, men det ville jeg ikke. Ville ikke at noen skulle se at jeg hadde det vondt. Fysisk og psykisk.
I stedet sendte jeg ut en sms. Jeg sendte en sms til alle som visste om at jeg var gravid og fortalte at det var over. Og jeg angret. Angret på at jeg hadde fortalt det til så mange. Det var nesten det verste, at jeg måtte skuffe så mange. Til og med mannen min fikk en sms. Han spurte om han skulle komme, men jeg svarte at det trengte han ikke. Jeg har aldri vært glad i å vise følelser, og disse følelsene var altfor sterke. Altfor brutale. Jeg ville være alene.
Jeg ble bedt om å gå på do. For å tømme meg. Etterpå spurte de om «noe» hadde kommet ut. Eh, ja, masse blod. Ja, men kom det ut klumper? Om det kom ut klumper? Vel, ikke som jeg hadde merket, hvor store skulle de være da? Klumpene? Nei, det visste de ikke.
Da jeg ikke klarte å gråte mer, ville jeg hjem, og mannen min kom og hentet meg. Jeg hadde fortsatt vondt og fikk med meg litt smertestillende, men de mente at det ville gå over snart. Før vi fikk gå, ville legen snakke med meg igjen, og jeg fikk spurt om det jeg lurte aller mest på. Når kunne vi prøve igjen? Legen mente at det egentlig ikke var noe i veien for å forsøke igjen med en gang, men følelsesmessig rådet han oss til å vente en stund. Og det bestemte vi oss for å gjøre.
Klumpene. Klumpene så jeg ikke noe til før senere den kvelden. Magesmertene avtok ikke som de hadde sagt de kom til å gjøre, og senere den kvelden kom de. Jeg satt på do. Alene. Og fødte. I do. Plopp, plopp, sa det. En for fosteret, og en for morkaka, antar jeg. Klumpene var større enn jeg hadde trodd. Lenge satt jeg i sjokk og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg fiske det opp? Legge det i en skoeske og begrave det i hagen? Lenge stod jeg og så ned i toalettet, men vannet var rødt av blod, og jeg så ingenting. Til slutt skylte jeg ut.
Jeg skylte fosteret, babyen min, ut i do.
Og så begynte hverdagen igjen. Allerede dagen etter var jeg tilbake på jobb. Fortsatt med mageknip og hjertesorg. Sistnevnte prøvde jeg så godt jeg kunne å fortrenge. Det var ingen som tilbød meg sykemelding, ingen oppfølging, og selv om sjefen min syntes at jeg burde være hjemme noen dager, dro jeg på jobb. Jeg har aldri vært god til å lytte til kroppen min, dessverre.
Jeg latet som om alt var ok. «Alle» visste at jeg hadde spontanabortert, men jeg kunne ikke, ville ikke prate med noen om det. Det var lettere å skrive om det, og på et nettforum for gravide fikk jeg i hvert fall noe utløp for sorgen. Men ellers holdt jeg den for meg selv. Og gjør det fortsatt.
Tre uker senere. Eggløsning. Jeg stod og smurte meg kveldsmat, da eggløsningssmertene slo til med full kraft. Aldri tidligere hadde jeg hatt så tydelig eggløsning, og jeg tok det som et tegn. Egentlig hadde vi bestemt oss for å vente noen måneder, men mannen min var ikke sen å be da jeg lokket ham med til køys.
Full klaff, og vi ble foreldre for første gang i november 2007. Tre år senere ble vi foreldre igjen. I dag er jeg lykkelig tobarnsmamma, jeg har to nydelige gutter på snart sju og snart fire år.
Allikevel tenker jeg rett som det er på den lille som ikke fikk leve. Uvissheten er det verste. Var det en gutt, som jeg tror, eller var det ei jente? Var det noe jeg gjorde som forårsaket spontanaborten? Eller hadde fosteret en kromosomfeil som gjorde det ikke levedyktig? Ubesvarte spørsmål. Spørsmål som ikke er mulig å få svar på, men som allikevel kanskje ville vært lettere å bære om jeg hadde blitt fulgt opp etterpå, av lege eller jordmor. For meg ble det for rått å snakke om med familie og venner, men jeg håper at andre som opplever det samme klarer det. Man føler seg fryktelig ensom med sorgen, men fakta viser at man ikke er alene.
I skrivende stund er klokka 06:52, og jeg har vært ute av senga i sånn omtrent tre kvarter. «Hæ?» tenker du kanskje og rynker på nesa. «Det er da ikke tidlig i det hele tatt, hun skal vel ikke klage over det?»
Klage og klage, fru Blom, når sant skal sies, så har jeg det ganske så koselig her jeg sitter. På en feriedag. Helt alene med frokosten min. Ja, for resten av huset sover. Det har kanskje, jeg gjentar kanskje skjedd én gang før, at jeg frivillig har stått opp så tidlig, uten unger eller jobb som krevde det.
Allerede da jeg gikk og la meg i går kveld, var prognosene for en god natts søvn heller dårlige. For det første, var jeg sulten. Det oppdaget jeg først etter at jeg hadde lagt meg og slukket lyset, og da står man ikke opp igjen for å spise, vettu. Ikke når klokka har passert midnatt med god margin. Løsningen ble, som alltid før, fosterstilling. Det hjalp, som alltid før, minimalt.
For det andre, gikk jeg topptur for to dager siden. Halvannen time gåtur, fem km. i bratt stigning, med en særdeles utrent kropp, kjennes noen dager etterpå. I alle muskler i hele kroppen, faktisk. Til og med musklene i ansiktet er støle. Svigermor kunne ikke fatte og begripe hvordan JEG hadde kommet meg opp der i det hele tatt. Takk for den. Men hun var mektig imponert, og det sier litt.
For det tredje (hopp gjerne over dette avsnittet hvis du ikke tåler å høre om det), sliter jeg med en typisk kvinneplage om dagen. Kløe og svie der man helst ikke vil ha det. «Men i… kan man få sopp der??» husker jeg at jeg tenkte første gangen jeg hadde det, det var vel i tenårene en gang. Å ja da, man kan få sopp der, opptil flere ganger i året. Gjerne hver måned, om man er heldig. Jeg lar meg trøste bittelitt av artikler på nettet, legen min og apotekarbeidere som sier at det er veldig vanlig, de fleste kvinner har det innimellom, men det hjelper pokker meg så lite. Alle som har kjent på den kløen og svien mer enn en gang må være enig med meg i at forskere burde bruke litt mer ressurser på å finne opp en vaksine for den jævelskapen?
For det fjerde, kom snart fireåringen vår og okkuperte sin del av dobbeltsenga sånn i totida i natt. Ikke uvanlig, i perioder får vi besøk av begge ungene hver eneste natt. Jeg har innført en regel som sier at førstemann som kommer, må legge seg på madrassen på golvet ved siden av senga, andremann må legge seg sammen med gubben. Han sover gjennom nesten hva som helst, nemlig. Denne ordningen funker ganske greit til vanlig, men nå er vi på ferie hos svigermor, og dobbeltsenga her er smalere enn dobbeltsenga hjemme. Det bør være unødvendig å si noe mer om den saken.
Jeg har altså ikke sovet spesielt mye i natt. I femtida våknet jeg for ørtogførtiende gang av at snart fireåringen rørte på seg. Herligheta i det aller helligste plagde meg verre enn noensinne, og musklene var enda stølere enn dagen før. Etter å ha ligget våken en time og vridd på meg og forbannet skjærene i hagen og snorkinga til gubben, rumlet magen høyere og høyere, og til slutt var det bare idioti å bli liggende.
Så her sitter jeg, da. Mutters alene. Og det er overraskende behagelig. Himmelen utenfor vinduet er blå, og det er putt vindstille. Hvis været holder seg noen timer til, blir det en tur på stranda i dag også. Bare klokka på kjøkkenet lager lyd. Tikk, takk. Tikk, takk. Tror jeg skal finne boka mi og lese litt til de andre finner det for godt å stå opp. Herlig morgenstund. Tross alt.
Det er litt annerledes da, sånn ifra barnehagen. Men det er jo bare bra annerledes på en måte.
Hva er det som er annerledes da? spør jeg.
Nei, for eksempel, hvis man er litt sliten og lei så kan man ikke sitte på fanget til de som jobber i skolen, sånn som man kunne i barnehagen, altså man får trøst hvis man slår seg. Men… men…
Kan du ikke sette deg på fanget til Kari (som læreren hennes heter) bare fordi du har lyst? Spør jeg.
Nei er du gaaaal, hun slår henda i bordet og ser med store øyne på meg. Det gjør man ikke nei, ikke på skolen.
Men hva er det som er bra annerledes da?
Jo at vi lærer nye ting liksom, hver eneste dag. Akkurat som om Kari er litt klokere enn de som jobber i barnehagen, fordi hun kan alt liksom.
Jeg klarer ikke holde smilet tilbake. Er det noe som har vært rart som mamma til skolejente, så er det å se måten hun tilber sin lærer på. Hun er lyset i hverdagen hennes og hennes ord er makt. Neeheeei, det har ikke Kari sagt, vet ikke hvor mange ganger jeg tapte der. Hadde ikke Kari sagt det, vel da var det ikke sånn heller nei.
Er det noe du synes har vært vanskelig annerledes da?
Jah, sier hun mens hun tar et oppgift jafs av brødskiven. Rekke opp hånda før man sier no, DET er lett å glemme det.
Og selv om jeg vet svaret, er det ikke alltid jeg får si det, uansett hvor høyt opp jeg rekker hånda.
Ja, også kan det være litt vanskelig å sitte i ro, iallefall for gutta i klassen. Hun himler med øynene og rister på hode, de gutta, de kan å bråke altså mamma.
Hva liker du best med skolen da?
ehm, matte og friminuttene. Og vet du hva en god regel er mamma?
Nei.
Alle vil leke med deg, om du vil leke med alle.
Ja det er det jammen, det er en veldig god regel som vi voksne også kan lære litt av.
Ja apporopo oss voksne, er det noe vi kan gjøre da synes du? Sånn at den nye hverdagen på skolen blir bra?
Ja, dere kan gjøre masse!
Ja hva da?
Nei feks så kan dere fortelle oss at det går bra og sånn, for det trenger vi å høre.
Også må dere ha tid til lekser. Da er det litt hyggelig med selskap.
Jeg gleder meg jeg mamma, til å begynne igjen på skolen.
Jeg vet det jenta mi, og det skjønner jeg godt!
Hun tusler fornøyd med tallerken og kopp i hånden inn på kjøkkenet.
Det er jammen meg rart å tenke på, hun er 2. klassing til høsten. HJELP hvor ble tiden av?
Jeg husker hvor spent jeg var, på denne tiden i fjor. Hvordan skulle det egentlig bli, med skolejente og alt.
Er du der nå kanskje? Spent, nervøs og sommerfugler i magen på dine barns vegne?
Det er ufattelig stort den dagen du ser mini klar til første skoledag, vips så blir de plutselig store.
Min datter kom med mange gode råd i denne samtalen. Som mamma vil jeg gjerne legge til noen til.
Det finnes mange gode råd til skolestart, men det aller aller viktigste er å snakke positivit om skolen. Barn har superhørsel og hører alt de ikke burde høre. At mamma og pappa har god holdning til skole og lærere gir også barna samme holdning.
Godt verktøy er viktig, en god sekk, penal med gode skrivesaker (kvaliteteten på innholdet i slike ferdigfyltet er ofte ikke noe særlig)
Matboks som rommer nok mat og som barnet lett åpner og lukker selv, en god drikkeflaske.
Gode sko og ytterklær er like viktig på skolen som i barnehage. Husk også at barnet har med seg klær og sko som de selv behersker. Lærerene har ikke tid til å hjelpe alle i klassen til å kle av og på. Om barnet ikke kan å knyte sko, ikke send med lissesko. Klarer ikke barnet kneppe igjen buksen, ha på bukser med strikk i livet og øv på knapp og knyting hjemme.
Følg med på ukeplanen. Det står mye nyttig info både om barnets uke, hva som er viktig å huske på og hva de har fokus på.
Det jeg synes var aller vanskeligst med overgangen til skole er voksenkontakten, ingen voksen jeg kan spørre hvordan dagen har vært. Fint, vet ikke, ingenting, bra, sikkert ok den er som regel svaret jeg får fra frøkena om jeg spør om dagen.
Ukeplanen gir meg en pekepinn på hva som skjer og hjelper meg spørre de riktige spørsmålene 😉
Kan også legge til at det er INGEN god følelse å glemme å ta med skikkelig utetøy på utedager, eller den lille sjokoladen på kosedager kun fordi man ikke har lest ukeplanen 😉
Det blir en overgang, fra barnehage til skole. En overgang alle vil vokse på. Barnet vokser vanvittig mye i 1. klasse. De må lære seg å være selvstendig, og som forelder kan det være vanskelig å sitte på sidelinjen å se på. Tro meg hjertet mitt hyyylte i den skolejenta så stolt og fornøyd absolutt skulle ta bussen alene hjem fra første skoledag.
Er du siiikker på at du ikke trenger mamma da jenta mi.
Gled deg til de kommende forandringene og utfordringene. Kos dere med leksetiden, det vil gi deg innblikk i hva barnet har som fokus akkurat nå på skolen. Og skulle det bli en dag hvor alt går på tverke og leseøvingen ikke gikk som den burde og mini er for sliten og lei til å se på matten og gjøre noe fornuftig. Vel så er det greit det og.
Jeg og eldstefrøken ønsker dere lykke til.
Det kommer til å gå fint.
Og husk, alle vil leke med deg om du vil leke med alle.
Lykke til med skolestart!
Og du, del sjuåringens gode råd med andre nervøse mammaer og pappaer.
En ny hverdag starter i det du får barnet ditt opp på brystet. Mange tanker surrer i hodet og gleden over å ha blitt forelder er stor. Det er mye nytt og forholde seg til og det takler man på forskjellige måter. Det hjalp meg mye å ha tenkt igjennom antatte problemstillinger før fødsel slik at det var lettere å vite hva man skulle gjøre tiden etterpå.
Jeg var overveldet og glad for å være ferdig med det hele. Jeg hadde særlig de siste dagene sett fram til å bli ferdig med fødselen og ta fatt på det nye livet med baby. Det er mye nytt og vi har valgt å starte med litt rutiner rundt legging helt fra starten av. Vi har har bare hatt 2 slitsomme netter etter vi kom hjem fra sykehuset ellers sover hun gjerne 3 og 4 timer i slengen før hun våkner og vil ha mat 🙂 Kan ikke klage på det!
En selvfølge for meg er at babyen skal stå i fokus og tiden etter fødsel skal man bruke på å bli kjent. Babyens behov for mat, omsorg og kjærlighet skal dekkes. For å få til dette må man prioritere ut i fra hva man tror og mener er best for sitt barn og sine egne behov må komme i andre rekke. Det kan være lurt å tenkte igjennom hvor mye besøk man ønsker og om man ønsker besøk på sykehuset. Dette vil kanskje blant annet avhengig av hvor mye energi man har til overs og hvordan ting faller på plass de første dagene på sykehus og hjemme.
Sånn ser det ut når vi slapper av og koser oss. Puppen halvveis ute og toppen under puppen, på kvelden er den mer utenfor bhen enn inni. Og plutselig vandrer jeg rundt her med puppen ute, føles så naturlig. Jeg har blitt så lite sjenert etter den fødselen, kanskje litt susete også?!
Det florerer av tanker og følelser etter en fødsel, pust med magen og ta ting med ro er min tanke. Barseltårer er også et ord det er verdt å merke seg. Takk og lov for at de bare varte i 3 dager hos meg, for joggu var det slitsomme greier. Når man begynner å hygrine og hikste bare man legger seg ned i sin egen seng da blir små hverdagsgleder slitsomme. For det skal sies at jeg savnet senga mi etter 5 netter på sykehus! Men å grine så fælt a?!
Nyfødtperioden er en kort og intens tid. Ta det tid til å ha tid i denne perioden. Ikke bli redd om du synes den er slitsom. Det ER en stor overgang det å bli mamma. Men jeg lover, det blir bra, VELDIG bra.
Hva synes du er det aller beste med nyfødt perioden?
Tidlig i bloggens historie skrev jeg et innlegg om merkelige barneprodukter.
Jeg er en på grensen til sær interesse for barneutstyr, og kommer over merkelige produkter hver eneste dag.
En liste på 10 dekker overhode ikke de jeg kommer over med andre ord 😉
Her kommer del 2. av merkelige barneprodukter du GARANTERT ikke trenger 😉
1. Mothers 3rd arm.
Ok, jeg skal ikke være sen med å innrømme at jeg ofte hadde trengt en eller to armer til, men IKKE til å holde drikkekoppen i vognen 😉 Salgsargumentet her er at du aldri igjen skal måtte plukke opp en drikkekopp fra bakken. Vel det er kanskje sant, men hva med kosen, smokken, boken og luen og alt annet?
2.Crumb Cap
Jeg trodde faktisk ikke det fantes en løsning for dette problemet. Begge mine minste bruker håret som serviett når de blir klissete på henda, meeeeen jeg hadde nok ikke tredd denne på de under måltid uansett 😉
3. The cry why.
Hvorfor gråter du nå da lille venn? Spesielt i starten er dette et av spørsmålene jeg spurte mest, ofte var småtten utrøstelig uansett hva jeg gjorde, da hadde jo denne dingsen vært genial å ha. Eller?
4. Poop Alarm.
Farvell regelmessig sjekk og skift av bleie, poop alarm sier ifra når det er nødvendig. Du får de til og med i “riktig” farge 😉
5. The breast milk baby.
Ok, den er i grunnen ikke bare negativ, men den tar kanskje det hele et steg for langt?
Med en spesialvest kan dukkeeier amme The breast milk baby. Kun tre små steg og ammingen er i gang.
7. Tender caring.
mens vi er inne på amming…
8. Fisherprice Ipad Apptivity sete.
Dette produktet må jeg innrømme jeg blir nesten litt lei meg av, er det virkelig den veien vi vil gå?
Helt greit å bruke skjermen innimellom altså, det gjør jeg hver eneste dag til mine barn. Men en vippestol med interigert ipadholder, nei da går det hele for langt for min del, skam på dere Fisher Price
9. I potty.
Jeg trodde dette produktet var en spøk, men den gang ei.
Potte med Ipadholder. Skal visst bidra til enklere pottetrening.
10. Its a boy!
Morsom, genial eller rett og slett bare ekkel?
Del gjerne denne posten for å gi andre småbarnsforeldre
et smil om munnen 😉
Etter en (som alltid) småkaotisk frokost med brødskiver på gulvet med gærne veien ned, leverpostei på tripptrapp stolen og veltet melkeglass, kommer vi oss tilslutt ut. Det er FANTASTISK ute, minst 27 varmegrader i luften. NÅ er livet herlig.
Jeg velger å fylle plaskebassenget, så har de små noe å kjøle seg ned på i denne varmen.
Jeg smører barn, på med solhatt og de er klare.
Fram med solsengen,
Jeg skal aaakkurat til å sette rompa neddi…
Mamma det sviiiiiiiiir..det sviiiiiiiiir…..sviiiiiir.
Mellomstemann står med armene i luften, spriker fingrene og kniper øya sammen.
Solkrem i øya.
Jeg går inn å henter klut og får tørket godt.
Så setter jeg rompa neddi, jeg skal aaakkurat til å rette ansiktet opp mot solen.
Mamma jeg er tøøøørst.
Ah, at jeg ikke tok med drikkeflasker ned.
Inn på kjøkkenet, en drikke til alle også ned igjen.
Alle sitter som tente lys å venter, i MIN solseng.
Nei kom dere ut, drikken setter jeg her ved inngangsdøren, den senga er min.
ÅÅååå sier tre små og krabber motvillig ut.
Kom igjen, ut av sengen.
Jeg nærmest kaster meg over solsengen i det siste forsvinner ut av den.
Rompa godt neddi, ansiktet opp mot solen, jeg skal aaaakurat til å ta et skikkelig magedrag og senke skuldra da..
Maaamaaaaa, hjeeeeep, mammaaaaa, hjeeeeeeeep.
Vesla står med et ben på hver side av bassenget, den siste foten er visst tung å få over og foten innafor bassenget sklir sakte men sikkert.
Jeg spretter opp. Skal jeg hjelpe deg?
Sånn sier jeg og løfter vesla over så hun har begge ben i bassenget.
Juhuuu, superglis og rett på rompa og full plasking.
*KLIRR* En boks med skruer faller ned fra verandaen.
Gidder du å plukke opp kjære?
Mannen driver med siste rest på verandaen vår, akkurat nå skulle jeg jammen ønske det var jeg som var den handye her kjenner jeg.
Jeg får med meg eldste å plukker opp det som sikkert er 1000 skruer, MINST.
Siste skrue plukket opp og jeg ber mannen instendig om å ha boksen langs veggen og ikke kanten.
I det jeg snur meg sitter tre små å plasker i bassenget, PERFEKT.
Jeg småløper bort til solsengen, rompa godt neddi, ansiktet mot solen, dyyypt magedrag.
Ahhhhh dette er livet…
æææææsj, Matilde har bæææsja!
Pokker, opp ifra vannet, jepp da, en bleie full av premie.
Proppen ut, vannet må byttes.
I det jeg går inn har jeg tre gråtende små, en fordi hun må skifte bleie og to fordi vannet helles ut av bassenget.
Når jeg kommer ut, står mellomste fortsatt å hyler.
Kjære deg lille venn, det kommer nytt vann, mamma ville bare ikke at dere skulle bade i bæsjevannet til Matilde.
Joooo jeg viiiil bade i bæsjevann.
Jeg viiiill!
Oj se en ball sier jeg, gråten stopper momentant og den ballgale smågutten løper ut på gresset og sparker litt.
Nytt vann oppi, nå er det klart igjen unger.
aaaah det er kaaaldt jooooo, tre skuffa fjes mot meg.
Ja men da får dere vente til sola har varmet det opp litt.
Ja får så vidt satt rompa neddi solstolen igjen.
Jeg er suuulten, jeg gløtter på klokka, oj snart ett alt.
Lunsj er det så absolutt på tide med.
Inn å spise lunsj, vi tar den siste brødskiven. ÆSJ da må vi ut på butikken da.
Vell hjemme tenker jeg det jeg alltid tenker, jeg skal ALDDRI reise på butikken med alle tre igjen, at jeg aldri lærer.
Det er tid for middag idet vi ramler inn døra, blir enkelt i dag, ingen har matlyst i varmen.
Pølser i brød.
Jeg gløtter på klokka under måltid, i all verden, barnetvtid alt.
Hvor ble egentlig denne dagen av? Dagene bare flyr unna i dette herlige sommerværet.
Jeg føler igrunnen at jeg ikke har gjort noe?
Tannpussen med mellomstemann er i gang. Jeg kjenner han lukter solkrem, og kommer på hva den egentlig planen med dagen var.
En rolig dag i solen.
Hvor ble den av?
Vi leser siste rest av Folk og Røvere i Kardemommeby, nuss på panna og en god klem.
Jeg sniker meg ut, setter rompa i solsengen, vender blikket opp mot solen.
Puster godt inn med magen og slapper av i skuldrene.
Så fikk jeg en rolig dag i solen da..
Iallefall i 10 minutter.
Lik om du også har hatt en rolig dag i solen i sommer 😉
