Jeg tenker på ham enda. Eller henne. Nei, jeg er ganske sikker på at det var en gutt. Det får jeg aldri vite sikkert, men jeg tror det var en gutt. Jeg tenker ikke på ham hver dag. Ikke hver uke heller. Noen ganger kan det gå mange uker før jeg tenker på ham, men så er han der igjen. Jeg sier til meg selv at det kunne vært så mye verre. Jeg mistet ham tross alt før det hadde gått 12 uker, men allikevel er det fortsatt vondt, snart åtte år etterpå. Tårene presser fortsatt på hvis jeg tillater meg å tenke på det.

Spontan abort er dessverre tabubelagt å snakke om, det er ingen du kjenner som har lyst til å høre deg fortelle om det. Ikke har man lyst til å fortelle om det til noen man kjenner heller. Man får høre at man bør holde graviditeten hemmelig til det har gått 12 uker, fordi sjansen for spontanabort da er mye mindre. I mitt tilfelle var det mange som fikk vite om graviditeten. Jeg var ivrig og spent førstegangsgravid, og klarte ikke å vente. Dermed var det også mange som fikk vite at jeg mistet.

Det koster litt å skrive dette. Ikke en levende sjel har hittil fått alle detaljene om hva som skjedde, men nå får du alt sammen. Rått og brutalt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lille julaften 2006 fikk jeg time til ultralyd på sykehuset. Jeg var seks uker på vei og hadde hatt småblødninger et par uker. Jeg var bekymret og redd. Mannen min var med, men fikk beskjed om å holde seg utenfor mens jeg ble undersøkt. På ultralydskjermen kunne den sure, uhøflige legen vise meg et bankende hjerte. Det var ingenting å bekymre seg over, sa han oppgitt, og jeg følte meg som en hysterisk førstegangsgravid. Helt beroliget var jeg ikke, men hjertet banket jo, så jeg ville tro at alt var i orden.

Dagen etter fikk derfor familie og venner vite om graviditeten. På selveste julaften, og gleden var stor.

Fem uker senere var det over.

11 uker på vei begynte jeg en kveld å blø. I løpet av natta fikk jeg mer og mer vondt i magen, og morgenen etter ringte jeg legen og fikk time til ultralyd på sykehuset. Allikevel sendte jeg mannen min på jobb. Da jeg skulle kjøre til sykehuset, blødde jeg voldsomt og satt sammenkrøpet en lang stund i gangen med sterke magesmerter. Bilturen på en halvtime til sykehuset var et helvete.

Jeg kjempet med tårene hele veien fra bilen og opp til venterommet. Jeg bare visste at det var over. Jeg håpet inderlig at jeg ikke skulle treffe på den samme legen som sist, og det slapp jeg heldigvis. Inne på kontoret til en eldre, omtenksom, bestefaraktig lege, brøt jeg fullstendig sammen. Han prøvde å si at det ikke var sikkert at det var en abort, at jeg ikke skulle ta sorgene på forskudd, men jeg bare visste det.

Da ultralyden hadde bekreftet det, fikk jeg etter litt venting tildelt et rom. Der lå jeg alene og gråt i mange timer. En sykepleier ga meg en stikkpille som skulle få livmoren til å tømme seg. Og smertestillende. For det var rett og slett jævlig vondt. Sykepleieren spurte meg om det var noen hun kunne ringe til, men det ville jeg ikke. Ville ikke at noen skulle se at jeg hadde det vondt. Fysisk og psykisk.

I stedet sendte jeg ut en sms. Jeg sendte en sms til alle som visste om at jeg var gravid og fortalte at det var over. Og jeg angret. Angret på at jeg hadde fortalt det til så mange. Det var nesten det verste, at jeg måtte skuffe så mange. Til og med mannen min fikk en sms. Han spurte om han skulle komme, men jeg svarte at det trengte han ikke. Jeg har aldri vært glad i å vise følelser, og disse følelsene var altfor sterke. Altfor brutale. Jeg ville være alene.

Jeg ble bedt om å gå på do. For å tømme meg. Etterpå spurte de om «noe» hadde kommet ut. Eh, ja, masse blod. Ja, men kom det ut klumper? Om det kom ut klumper? Vel, ikke som jeg hadde merket, hvor store skulle de være da? Klumpene? Nei, det visste de ikke.

Da jeg ikke klarte å gråte mer, ville jeg hjem, og mannen min kom og hentet meg. Jeg hadde fortsatt vondt og fikk med meg litt smertestillende, men de mente at det ville gå over snart. Før vi fikk gå, ville legen snakke med meg igjen, og jeg fikk spurt om det jeg lurte aller mest på. Når kunne vi prøve igjen? Legen mente at det egentlig ikke var noe i veien for å forsøke igjen med en gang, men følelsesmessig rådet han oss til å vente en stund. Og det bestemte vi oss for å gjøre.

Klumpene. Klumpene så jeg ikke noe til før senere den kvelden. Magesmertene avtok ikke som de hadde sagt de kom til å gjøre, og senere den kvelden kom de. Jeg satt på do. Alene. Og fødte. I do. Plopp, plopp, sa det. En for fosteret, og en for morkaka, antar jeg. Klumpene var større enn jeg hadde trodd. Lenge satt jeg i sjokk og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg fiske det opp? Legge det i en skoeske og begrave det i hagen? Lenge stod jeg og så ned i toalettet, men vannet var rødt av blod, og jeg så ingenting. Til slutt skylte jeg ut.

Jeg skylte fosteret, babyen min, ut i do.

Og så begynte hverdagen igjen. Allerede dagen etter var jeg tilbake på jobb. Fortsatt med mageknip og hjertesorg. Sistnevnte prøvde jeg så godt jeg kunne å fortrenge. Det var ingen som tilbød meg sykemelding, ingen oppfølging, og selv om sjefen min syntes at jeg burde være hjemme noen dager, dro jeg på jobb. Jeg har aldri vært god til å lytte til kroppen min, dessverre.

Jeg latet som om alt var ok. «Alle» visste at jeg hadde spontanabortert, men jeg kunne ikke, ville ikke prate med noen om det. Det var lettere å skrive om det, og på et nettforum for gravide fikk jeg i hvert fall noe utløp for sorgen. Men ellers holdt jeg den for meg selv. Og gjør det fortsatt.

Tre uker senere. Eggløsning. Jeg stod og smurte meg kveldsmat, da eggløsningssmertene slo til med full kraft. Aldri tidligere hadde jeg hatt så tydelig eggløsning, og jeg tok det som et tegn. Egentlig hadde vi bestemt oss for å vente noen måneder, men mannen min var ikke sen å be da jeg lokket ham med til køys.

Full klaff, og vi ble foreldre for første gang i november 2007. Tre år senere ble vi foreldre igjen. I dag er jeg lykkelig tobarnsmamma, jeg har to nydelige gutter på snart sju og snart fire år.

Allikevel tenker jeg rett som det er på den lille som ikke fikk leve. Uvissheten er det verste. Var det en gutt, som jeg tror, eller var det ei jente? Var det noe jeg gjorde som forårsaket spontanaborten? Eller hadde fosteret en kromosomfeil som gjorde det ikke levedyktig? Ubesvarte spørsmål. Spørsmål som ikke er mulig å få svar på, men som allikevel kanskje ville vært lettere å bære om jeg hadde blitt fulgt opp etterpå, av lege eller jordmor. For meg ble det for rått å snakke om med familie og venner, men jeg håper at andre som opplever det samme klarer det. Man føler seg fryktelig ensom med sorgen, men fakta viser at man ikke er alene.

I skrivende stund er klokka 06:52, og jeg har vært ute av senga i sånn omtrent tre kvarter. «Hæ?» tenker du kanskje og rynker på nesa. «Det er da ikke tidlig i det hele tatt, hun skal vel ikke klage over det?»

Klage og klage, fru Blom, når sant skal sies, så har jeg det ganske så koselig her jeg sitter. På en feriedag. Helt alene med frokosten min. Ja, for resten av huset sover. Det har kanskje, jeg gjentar kanskje skjedd én gang før, at jeg frivillig har stått opp så tidlig, uten unger eller jobb som krevde det.

Nå ja, frivillig… Alt er relativt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Allerede da jeg gikk og la meg i går kveld, var prognosene for en god natts søvn heller dårlige. For det første, var jeg sulten. Det oppdaget jeg først etter at jeg hadde lagt meg og slukket lyset, og da står man ikke opp igjen for å spise, vettu. Ikke når klokka har passert midnatt med god margin. Løsningen ble, som alltid før, fosterstilling. Det hjalp, som alltid før, minimalt.

For det andre, gikk jeg topptur for to dager siden. Halvannen time gåtur, fem km. i bratt stigning, med en særdeles utrent kropp, kjennes noen dager etterpå. I alle muskler i hele kroppen, faktisk. Til og med musklene i ansiktet er støle. Svigermor kunne ikke fatte og begripe hvordan JEG hadde kommet meg opp der i det hele tatt. Takk for den. Men hun var mektig imponert, og det sier litt.

For det tredje (hopp gjerne over dette avsnittet hvis du ikke tåler å høre om det), sliter jeg med en typisk kvinneplage om dagen. Kløe og svie der man helst ikke vil ha det. «Men i… kan man få sopp der??» husker jeg at jeg tenkte første gangen jeg hadde det, det var vel i tenårene en gang. Å ja da, man kan få sopp der, opptil flere ganger i året. Gjerne hver måned, om man er heldig. Jeg lar meg trøste bittelitt av artikler på nettet, legen min og apotekarbeidere som sier at det er veldig vanlig, de fleste kvinner har det innimellom, men det hjelper pokker meg så lite. Alle som har kjent på den kløen og svien mer enn en gang må være enig med meg i at forskere burde bruke litt mer ressurser på å finne opp en vaksine for den jævelskapen?

For det fjerde, kom snart fireåringen vår og okkuperte sin del av dobbeltsenga sånn i totida i natt. Ikke uvanlig, i perioder får vi besøk av begge ungene hver eneste natt. Jeg har innført en regel som sier at førstemann som kommer, må legge seg på madrassen på golvet ved siden av senga, andremann må legge seg sammen med gubben. Han sover gjennom nesten hva som helst, nemlig. Denne ordningen funker ganske greit til vanlig, men nå er vi på ferie hos svigermor, og dobbeltsenga her er smalere enn dobbeltsenga hjemme. Det bør være unødvendig å si noe mer om den saken.

Jeg har altså ikke sovet spesielt mye i natt. I femtida våknet jeg for ørtogførtiende gang av at snart fireåringen rørte på seg. Herligheta i det aller helligste plagde meg verre enn noensinne, og musklene var enda stølere enn dagen før. Etter å ha ligget våken en time og vridd på meg og forbannet skjærene i hagen og snorkinga til gubben, rumlet magen høyere og høyere, og til slutt var det bare idioti å bli liggende.

Så her sitter jeg, da. Mutters alene. Og det er overraskende behagelig. Himmelen utenfor vinduet er blå, og det er putt vindstille. Hvis været holder seg noen timer til, blir det en tur på stranda i dag også. Bare klokka på kjøkkenet lager lyd. Tikk, takk. Tikk, takk. Tror jeg skal finne boka mi og lese litt til de andre finner det for godt å stå opp. Herlig morgenstund. Tross alt.

Det er egentlig ikke noe å grue seg til da, sier hun å tar et godt jafs av brødskiven med leverpostei på.

Hva da? sier jeg?

Å begynne på skolen vel? Hun dingler med bena mens hun ser oppgitt på meg over frokostbordet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er litt annerledes da, sånn ifra barnehagen. Men det er jo bare bra annerledes på en måte.

Hva er det som er annerledes da? spør jeg.

Nei, for eksempel, hvis man er litt sliten og lei så kan man ikke sitte på fanget til de som jobber i skolen, sånn som man kunne i barnehagen, altså man får trøst hvis man slår seg. Men… men…

Kan du ikke sette deg på fanget til Kari (som læreren hennes heter) bare fordi du har lyst? Spør jeg.

Nei er du gaaaal, hun slår henda i bordet og ser med store øyne på meg. Det gjør man ikke nei, ikke på skolen.

Men hva er det som er bra annerledes da?

Jo at vi lærer nye ting liksom, hver eneste dag. Akkurat som om Kari er litt klokere enn de som jobber i barnehagen, fordi hun kan alt liksom.

Jeg klarer ikke holde smilet tilbake. Er det noe som har vært rart som mamma til skolejente, så er det å se måten hun tilber sin lærer på. Hun er lyset i hverdagen hennes og hennes ord er makt. Neeheeei, det har ikke Kari sagt, vet ikke hvor mange ganger jeg tapte der. Hadde ikke Kari sagt det, vel da var det ikke sånn heller nei.

Er det noe du synes har vært vanskelig annerledes da?

Jah, sier hun mens hun tar et oppgift jafs av brødskiven. Rekke opp hånda før man sier no, DET er lett å glemme det.
Og selv om jeg vet svaret, er det ikke alltid jeg får si det, uansett hvor høyt opp jeg rekker hånda.

Ja, også kan det være litt vanskelig å sitte i ro, iallefall for gutta i klassen. Hun himler med øynene og rister på hode, de gutta, de kan å bråke altså mamma.

Hva liker du best med skolen da?

ehm, matte og friminuttene. Og vet du hva en god regel er mamma?

Nei.

Alle vil leke med deg, om du vil leke med alle.

Ja det er det jammen, det er en veldig god regel som vi voksne også kan lære litt av.
Ja apporopo oss voksne, er det noe vi kan gjøre da synes du? Sånn at den nye hverdagen på skolen blir bra?

Ja, dere kan gjøre masse!

Ja hva da?

Nei feks så kan dere fortelle oss at det går bra og sånn, for det trenger vi å høre.
Også må dere ha tid til lekser. Da er det litt hyggelig med selskap.

Jeg gleder meg jeg mamma, til å begynne igjen på skolen.

Jeg vet det jenta mi, og det skjønner jeg godt!

Hun tusler fornøyd med tallerken og kopp i hånden inn på kjøkkenet.

Det er jammen meg rart å tenke på, hun er 2. klassing til høsten. HJELP hvor ble tiden av?

Jeg husker hvor spent jeg var, på denne tiden i fjor. Hvordan skulle det egentlig bli, med skolejente og alt.
Er du der nå kanskje? Spent, nervøs og sommerfugler i magen på dine barns vegne?
Det er ufattelig stort den dagen du ser mini klar til første skoledag, vips så blir de plutselig store.

Min datter kom med mange gode råd i denne samtalen. Som mamma vil jeg gjerne legge til noen til.

Det finnes mange gode råd til skolestart, men det aller aller viktigste er å snakke positivit om skolen. Barn har superhørsel og hører alt de ikke burde høre. At mamma og pappa har god holdning til skole og lærere gir også barna samme holdning.

Godt verktøy er viktig, en god sekk, penal med gode skrivesaker (kvaliteteten på innholdet i slike ferdigfyltet er ofte ikke noe særlig)
Matboks som rommer nok mat og som barnet lett åpner og lukker selv, en god drikkeflaske.

Gode sko og ytterklær er like viktig på skolen som i barnehage. Husk også at barnet har med seg klær og sko som de selv behersker. Lærerene har ikke tid til å hjelpe alle i klassen til å kle av og på. Om barnet ikke kan å knyte sko, ikke send med lissesko. Klarer ikke barnet kneppe igjen buksen, ha på bukser med strikk i livet og øv på knapp og knyting hjemme.

Følg med på ukeplanen. Det står mye nyttig info både om barnets uke, hva som er viktig å huske på og hva de har fokus på.
Det jeg synes var aller vanskeligst med overgangen til skole er voksenkontakten, ingen voksen jeg kan spørre hvordan dagen har vært. Fint, vet ikke, ingenting, bra, sikkert ok den er som regel svaret jeg får fra frøkena om jeg spør om dagen.

Ukeplanen gir meg en pekepinn på hva som skjer og hjelper meg spørre de riktige spørsmålene 😉

Kan også legge til at det er INGEN god følelse å glemme å ta med skikkelig utetøy på utedager, eller den lille sjokoladen på kosedager kun fordi man ikke har lest ukeplanen 😉

Det blir en overgang, fra barnehage til skole. En overgang alle vil vokse på. Barnet vokser vanvittig mye i 1. klasse. De må lære seg å være selvstendig, og som forelder kan det være vanskelig å sitte på sidelinjen å se på. Tro meg hjertet mitt hyyylte i den skolejenta så stolt og fornøyd absolutt skulle ta bussen alene hjem fra første skoledag.

Er du siiikker på at du ikke trenger mamma da jenta mi.

Gled deg til de kommende forandringene og utfordringene. Kos dere med leksetiden, det vil gi deg innblikk i hva barnet har som fokus akkurat nå på skolen. Og skulle det bli en dag hvor alt går på tverke og leseøvingen ikke gikk som den burde og mini er for sliten og lei til å se på matten og gjøre noe fornuftig. Vel så er det greit det og.

Jeg og eldstefrøken ønsker dere lykke til.
Det kommer til å gå fint.

Og husk,  alle vil leke med deg om du vil leke med alle.

Lykke til med skolestart!

Og du, del sjuåringens gode råd med andre nervøse mammaer og pappaer.

En ny hverdag starter i det du får barnet ditt opp på brystet. Mange tanker surrer i hodet og gleden over å ha blitt forelder er stor. Det er mye nytt og forholde seg til og det takler man på forskjellige måter. Det hjalp meg mye å ha tenkt igjennom antatte problemstillinger før fødsel slik at det var lettere å vite hva man skulle gjøre tiden etterpå.

Jeg var overveldet og glad for å være ferdig med det hele. Jeg hadde særlig de siste dagene sett fram til å bli ferdig med fødselen og ta fatt på det nye livet med baby. Det er mye nytt og vi har valgt å starte med litt rutiner  rundt legging helt fra starten av. Vi har har bare hatt 2 slitsomme netter etter vi kom hjem fra sykehuset ellers sover hun gjerne 3 og 4 timer i slengen før hun våkner og vil ha mat 🙂 Kan ikke klage på det!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En selvfølge for meg er at babyen skal stå i fokus og tiden etter fødsel skal man bruke på å bli kjent. Babyens behov for mat, omsorg og kjærlighet skal dekkes. For å få til dette må man prioritere ut i fra hva man tror og mener er best for sitt barn og sine egne behov må komme i andre rekke. Det kan være lurt å tenkte igjennom hvor mye besøk man ønsker og om man ønsker besøk på sykehuset. Dette vil kanskje blant annet avhengig av hvor mye energi man har til overs og hvordan ting faller på plass de første dagene på sykehus og hjemme.

Det florerer av tanker og følelser etter en fødsel, pust med magen og ta ting med ro er min tanke. Barseltårer er også et ord det er verdt å merke seg. Takk og lov for at de bare varte i 3 dager hos meg, for joggu var det slitsomme greier. Når man begynner å hygrine og hikste bare man legger seg ned i sin egen seng da blir små hverdagsgleder slitsomme. For det skal sies at jeg savnet senga mi etter 5 netter på sykehus! Men å grine så fælt a?!

Nyfødtperioden er en kort og intens tid. Ta det tid til å ha tid i denne perioden. Ikke bli redd om du synes den er slitsom. Det ER en stor overgang det å bli mamma. Men jeg lover, det blir bra, VELDIG bra.

Hva synes du er det aller beste med nyfødt perioden?

Tidlig i bloggens historie skrev jeg et innlegg om merkelige barneprodukter.
Jeg er en på grensen til sær interesse for barneutstyr, og kommer over merkelige produkter hver eneste dag.
En liste på 10 dekker overhode ikke de jeg kommer over med andre ord 😉

Her kommer del 2. av merkelige barneprodukter du GARANTERT ikke trenger 😉

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

1. Mothers 3rd arm.
Ok, jeg skal ikke være sen med å innrømme at jeg ofte hadde trengt en eller to armer til, men IKKE til å holde drikkekoppen i vognen 😉  Salgsargumentet her er at du aldri igjen skal måtte plukke opp en drikkekopp fra bakken. Vel det er kanskje sant, men hva med kosen, smokken, boken og luen og alt annet?

2.Crumb Cap
Jeg trodde faktisk ikke det fantes en løsning for dette problemet. Begge mine minste bruker håret som serviett når de blir klissete på henda, meeeeen jeg hadde nok ikke tredd denne på de under måltid uansett 😉

3. The cry why.
Hvorfor gråter du nå da lille venn? Spesielt i starten er dette et av spørsmålene jeg spurte mest, ofte var småtten utrøstelig uansett hva jeg gjorde, da hadde jo denne dingsen vært genial å ha. Eller?

4. Poop Alarm.
Farvell regelmessig sjekk og skift av bleie, poop alarm sier ifra når det er nødvendig. Du får de til og med i “riktig” farge 😉

5. The breast milk baby.
Ok, den er i grunnen ikke bare negativ, men den tar kanskje det hele et steg for langt?
Med en spesialvest kan dukkeeier amme The breast milk baby. Kun tre små steg og ammingen er i gang.

7. Tender caring.
mens vi er inne på amming…

8. Fisherprice Ipad Apptivity sete.
Dette produktet må jeg innrømme jeg blir nesten litt lei meg av, er det virkelig den veien vi vil gå?
Helt greit å bruke skjermen innimellom altså, det gjør jeg hver eneste dag til mine barn. Men en vippestol med interigert ipadholder, nei da går det hele for langt for min del, skam på dere Fisher Price

9. I potty.
Jeg trodde dette produktet var en spøk, men den gang ei.
Potte med Ipadholder. Skal visst bidra til enklere pottetrening.

10. Its a boy!
Morsom, genial eller rett og slett bare ekkel?

Del gjerne denne posten for å gi andre småbarnsforeldre
et smil om munnen 😉

Jeg løfter på gardinen og gløtter med mysende øyne ut…. blå himmel og fuglene synger.

I dag skal jeg nyte solen, få litt sol på kroppen og kjenne litt på at vi endelig har ferie.

Bøøøøskiiiive, maaamaaaa, bøøøøskive…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men først frokost.

Etter en (som alltid) småkaotisk frokost med brødskiver på gulvet med gærne veien ned, leverpostei på tripptrapp stolen og veltet melkeglass, kommer vi oss tilslutt ut. Det er FANTASTISK ute, minst 27 varmegrader i luften. NÅ er livet herlig.

Jeg velger å fylle plaskebassenget, så har de små noe å kjøle seg ned på i denne varmen.

Jeg smører barn, på med solhatt og de er klare.

Fram med solsengen,

Jeg skal aaakkurat til å sette rompa neddi…

Mamma det sviiiiiiiiir..det sviiiiiiiiir…..sviiiiiir.
Mellomstemann står med armene i luften, spriker fingrene og kniper øya sammen.

Solkrem i øya.
Jeg går inn å henter klut og får tørket godt.

Så setter jeg rompa neddi, jeg skal aaakkurat til å rette ansiktet opp mot solen.

Mamma jeg er tøøøørst.

Ah, at jeg ikke tok med drikkeflasker ned.

Inn på kjøkkenet, en drikke til alle også ned igjen.
Alle sitter som tente lys å venter, i MIN solseng.

Nei kom dere ut, drikken setter jeg her ved inngangsdøren, den senga er min.

ÅÅååå sier tre små og krabber motvillig ut.

Kom igjen, ut av sengen.

Jeg nærmest kaster meg over solsengen i det siste forsvinner ut av den.
Rompa godt neddi, ansiktet opp mot solen, jeg skal aaaakurat til å ta et skikkelig magedrag og senke skuldra da..

Maaamaaaaa, hjeeeeep, mammaaaaa, hjeeeeeeeep.

Vesla står med et ben på  hver side av bassenget, den siste foten er visst tung å få over og foten innafor bassenget sklir sakte men sikkert.

Jeg spretter opp. Skal jeg hjelpe deg?
Sånn sier jeg og løfter vesla over så hun har begge ben i bassenget.

Juhuuu, superglis og rett på rompa og full plasking.

*KLIRR* En boks med skruer faller ned fra verandaen.

Gidder du å plukke opp kjære?

Mannen driver med siste rest på verandaen vår, akkurat nå skulle jeg jammen ønske det var jeg som var den handye her kjenner jeg.

Jeg får med meg eldste å plukker opp det som sikkert er 1000 skruer, MINST.
Siste skrue plukket opp og jeg ber mannen instendig om å ha boksen langs veggen og ikke kanten.
I det jeg snur meg sitter tre små å plasker i bassenget, PERFEKT.

Jeg småløper bort til solsengen, rompa godt neddi, ansiktet mot solen, dyyypt magedrag.

Ahhhhh dette er livet…

æææææsj, Matilde har bæææsja!
Pokker, opp ifra vannet, jepp da, en bleie full av premie.

Proppen ut, vannet må byttes.

I det jeg går inn har jeg tre gråtende små, en fordi hun må skifte bleie og to fordi vannet helles ut av bassenget.

Når jeg kommer ut, står mellomste fortsatt å hyler.

Kjære deg lille venn, det kommer nytt vann, mamma ville bare ikke at dere skulle bade i bæsjevannet til Matilde.
Joooo jeg viiiil bade i bæsjevann.
Jeg viiiill!

Oj se en ball sier jeg, gråten stopper momentant og den ballgale smågutten løper ut på gresset og sparker litt.

Nytt vann oppi, nå er det klart igjen unger.

aaaah det er kaaaldt jooooo, tre skuffa fjes mot meg.

Ja men da får dere vente til sola har varmet det opp litt.

Ja får så vidt satt rompa neddi solstolen igjen.

Jeg er suuulten, jeg gløtter på klokka, oj snart ett alt.

Lunsj er det så absolutt på tide med.

Inn å spise lunsj, vi tar den siste brødskiven. ÆSJ da må vi ut på butikken da.

Vell hjemme tenker jeg det jeg alltid tenker, jeg skal ALDDRI reise på butikken med alle tre igjen, at jeg aldri lærer.

Det er tid for middag idet vi ramler inn døra, blir enkelt i dag, ingen har matlyst i varmen.
Pølser i brød.

Jeg gløtter på klokka under måltid, i all verden, barnetvtid alt.

Hvor ble egentlig denne dagen av? Dagene bare flyr unna i dette herlige sommerværet.
Jeg føler igrunnen at jeg ikke har gjort noe?

Tannpussen med mellomstemann er i gang. Jeg kjenner han lukter solkrem, og kommer på hva den egentlig planen med dagen var.
En rolig dag i solen.

Hvor ble den av?

Vi leser siste rest av Folk og Røvere i Kardemommeby, nuss på panna og en god klem.

Jeg sniker meg ut, setter rompa i solsengen, vender blikket opp mot solen.
Puster godt inn med magen og slapper av i skuldrene.

Så fikk jeg en rolig dag i solen da..

Iallefall i 10 minutter.

Lik om du også har hatt en rolig dag i solen i sommer 😉

Jeg er ofte sint, ja faktisk tror jeg jammen jeg er sint daglig.

Noen ganger litt sint, andre ganger mer sint og noen ganger veldig sint, så sint at jeg nesten sprekker.
Jeg er trebarnsmamma, har et barn som er 2 og skal klare alt selv, et på 3,5 som tester grenser og ei på 7 som markerer seg.

Klart jeg er sint, det er i grunnen min plikt til å være det innimellom, jeg er jo mamma.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Barna mine er vant med å se meg sint,  sinne er overhode ingen følelse jeg skjuler.

Men de både skjønner og ser godt når grensen min nåes og jeg går fra å være sint til å virkelig bli forbanna.
Det øyeblikket jeg setter kaffekoppen ekstra hardt i bordet og sier NÅÅÅÅ… da, daaa er det på tide å høre,
krise er det i det jeg bjeffer høyt og stemmen låter nærmest som Cruela Devile.

Når jeg stamper hardt opp trappa mens  jeg roper et av barnas navn fordi jeg bare veeet at de IGJEN gjør det jeg har
bedt de 1000 ganger om å la være å gjøre.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg gjentar det samme tingen igjen igjen og igjen og igjen.

“Hvor mange ganger har ikke mamma sagt? Jeg sa jo at…. Nå må du høre, dette har jeg sagt sååå mange ganger”

Eller hvor mange ganger det jeg ber istendig om at ting ikke gjøres, og de likevel gjøres.
Ikke kast den, Ikke kast den, Nå hører du, IKKE kast den.
BÆNG! der gikk den i veggen.
Og legg for all del til et bøllete  glis og en tergende latter oppi det hele.

Er du virkelig såååå sint mamma? Kan vi få mamma enda sintere? Hva må vi gjøre for å få det til å bikke helt.

Jesper Juul sier det kort og enkelt i sin artikkel i familiverden.no.l, svaret er JA  man både kan og aller helst skal være sint på barna. Jeg har en ting å si tilbake. TUSEN TAKK!

Jeg mener, sint er en følelse, en følelse barna har godt av å både se og oppleve at andre er.
Det er viktig å vise at alle kan bli sint, både liten og stor, og det er også viktig å gi rom for at barnet selv er sint.
Men sint er en følelse det er viktig å styre.

Begeret kan bli fullt, koppen kan renne over, tårnet kan bikke.
Men ikke til en hver pris.

Det er forskjell på situasjoner, tider, dager, oppførsel og ja la oss ikke glemme disse knappe manøvrene.

Ikke hørt om de sier du? Å jo da, de små små tingene som bare gjør at et hvert halvfult beger renner over.
De små tingene som ikke bare får meg sint, men får meg ukontrolert irritert og forbanna.

Det er vel disse episodene som ikke bør komme for ofte, den type sinne som kommer overraskende og tilsynelatende ut fra ingenting fra den som har trykket på riktig knapp. Min 3,5 åring ELSKER å benytte seg av disse manøvrene, lite innsats med MASSE MASSE belønning. Og han kjenner så alt for mange av de også.

Jeg er sint hver dag, men sinne er en følelse som må kontroleres, en følelse som ikke skal dukke opp før det virkelig er på tide.
Det er som nevnt min plikt å være sint, som mamma må jeg sørge for at barna mine forstår konsekvensene av å gjøre handlinger som ikke er greit.

Jeg blir ikke bare sint i situasjoner hvor det utføres handlinger som ikke er lov, men også skumle situasjoner kan sinne dukke opp.
Hvis jeg mister barnet i en større folkemengde, vis 2 åringen løper ut i veien uten en hånd å holde i, hvis 3,5 åringen tar av seg bilbeltet i fart, hvis 7 åringen går for langt ut i vannet selv om jeg har gitt henne en grense.

Sinne er for meg en følelse som dukker opp når det er nødvendig.
Når det er viktig for barnet at NÅ er det ALVOR. Nå tuller vi ikke lengre, dette er IKKE moro.
Og når jeg er der at den dukker opp når det IKKE er nødvendig.

vel.. da trenger a mor en timeout.

For de finnes, de dagenen hvor begeret ikke bare renner fullstendig over, men og har lekkasje i bunn
Dager hvor jeg ikke bare smeller kaffekoppen i bordet, men nærmest river av hanken og roper ordene så høyt at budskapet forsvinner imellom glefsingen min. Dager hvor jeg nærmer meg trassen til 3,5 åringen i voksen size, dager hvor jeg både sier og gjør ting jeg angrer på i etterkant.

Det er de dagene man må se seg i speilet, ta seg i nakken og ikke minst unnskylde seg ovenfor barnet. Slik oppførsel hadde jeg ikke tolerert fra noen mot meg, og forventer overhode ikke at mine barn skal tolerere det fra meg.

Men vi er mennesker, vi mammaer og pappaer også. Vi kan gjøre feil, vi kan eksplodere, vi kan klikke.
Og vi kan si unskyld.

Men sint skal vi være, ja det er vår plikt.

Lik denne posten om du også blir sint på dine barn 😉
Del den gjerne dersom du vil bidra til at sinne blir en godkjent følelse.

I 10 år har jeg hatt disse superkreftene, kreftene som sakte men sikkert vokser fram etter en spire er plassert i den trygge magehulen.
Jeg har innsett det nå, jeg er en superhelt for mine fem små..og jeg ELSKER det.
Hvilke krefter har jeg spør du? Jeg har mange, la meg introdusere deg for 10 av de.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

1. Magisk pust.
En dult, en kul, et skrubbsår, et fall, ingenting kan stå i mot en mammablås.
Smertene kan være så ekstreme at tårene spruter, men med et blås kan del hele være over.
2. Superhørsel.
Gjennom støy fra det meste kan vi høre barnas gråt og kjenne den igjen. Vi kan merke en host eller nys fra mini gjennom flere vegger og store avstander.

3.Øyne i nakken.
Uten å snu seg, kan en dreven mamma skjønne hva junior driver med  bak ryggen.
Det kan kanskje virke overdrevent og usansynlig, men tro meg, vi VET!.

4. Søppelbøtte kraften.
Om dette er en superkraft å være stolt av, vel det kan diskuteres. Men vi har iallefall evnene til en søppelbøtte og tar imot hva no enn slag søppel minsten skulle ha i henda. Mulig vi har kraften til å se ut som en også, for det faller mini helt naturlig å gi mamma søppelet selv om søppelbøtten er rettt ved.

5. Synsk.
Dette er kanskje en av de kreftene jeg digger aller mest. “Sett skoene dine i hylla” kan jeg rope ned når jeg hører mini trampe opp trappen… åååå hører jeg tilbake og hun stamper ned for å gjøre det. Hvordan jeg viste at hun ikke hadde gjort det? Aner ikke, men kult er det 😉 “Forsetter du med det der, ender det bare med at du faller å slår deg” Tre korte minutter etterpå…. DUNK.

6. Supernese.
Hun er den eneste i familien som kan skille mellom fjert og bæsj 😉

7. Kan stoppe tiden.
Hvordan ellers kan hun fange en kopp, skje, fat eller barn som er på vei til å falle på gulvet.

8. Telepati.
I over et år både skjønner vi og forstår hva et menneske føler uten at de sier et ord.

9. Blekksprut armer
En mamma har en evnen til å gjøre aktiviteter som krever minst åtte hender med kun to.
Jeg er sikker på at det er en mamma som står bak begrepet multitasking.

10. Vi lager mennesker.
Det er vel kanskje den største superkraften noen kan få. Vell, vi er jo sjeldent alene om akkurat denne kraften. Men med kun hjelp av en piiitteliten celle som ikke vi har selv, lager vi et helt barn. DET er den råeste superkraften jeg vet om.

 Hva slags superkrefter har du
og hvilken liker du best?

Del denne posten om du er stolt over dine superkrefter!

Jeg husker før, i mine “yngre” dager… ja når jeg var ung, fri og uten små barn.

Da bestod sommer av late dager på stranden, kald øl, festivaler og klokken glemte vi helt.
Vi hadde skolefri, eller ferie fra jobben. De fleste av oss hadde fått feriepenger eller en klekkelig sum skattepenger.
Sommer var lik ingen bekyringer og flørting.

Jeg må innrømme jeg savner den tiden, men når jeg tenker meg om, ser jeg at småbarnsommeren…er den jeg både kommer til å sette mest pris på og ikke minst ha flest minner fra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Småbarnssommeren er fylt med mange små øyeblikk, får meg til å se sommeren med nye øyne og ikke minst gjennoppleve øyeblikk jeg selv har begynt å ta for gitt.

Jeg husker første gang eldstejenten fikk av seg sokkene og stakk de små tærne ned i gresset, hvordan hele kroppen knøyt seg idet hun kjente det stakk mot de små fotbladene.

Hvordan lillebror eeeelsket følelsen av å ha på seg minst mulig klær ute i sommervarmen. Han ble født i september og var vant med mye klær på kroppen. Blikket han sendte meg idet han var på vei ut døra krabbende i bare bleien er ubeskrivelig, måten han satte seg opp og klappet seg fornøyd på den bare magen og strålte omkapp med sola.

Ingenting kan måle seg med en barneplukket bukket med blomster. Sjarmerende, ekte og plukket med kjærlighet.

En bukett fra treåringen og en fra sjuåringen.

Eller barnehvin og hyl når sprinkelen blir satt på en varm sommerdag.

Eller oppdage at minsten krabber i merkfundig mønster og tempo på gresset, med ansiktet godt plantet ned mot bakken og du innser han følger etter en maur.

Årets første bad og strandtur med herlige små barnetær som duppes i vannet.

Utepils er av den sjeldnere sorten, men det nye blir uteis. Den dagen vi kan sykle ned til bensinstasjonen er et sikkert tegn på sommer.

Eller en neve full av bær plukket bak huset.

Tegne med kritt på asfalten utenfor,

Eller når man av rein fantasi ender opp med å fylle plastikkbåten med vann fordi man mangler plaskebasseng i varmen.

For oss er sommeren noe vi ser fram til fordi vi vet hva som venter oss, men for en 2 åring er sommeren en helt ny verden, hvor alt blir lettere og en uendelig verden å utforske..

Hver en bie som suser, blomst som gror. Nye lukter og sinnsintrykk.
Og disse gjennopplever man på en måte når man følger et småbarn gjennom sommeren.

Man glemmer de små tingene, men de små får oss til å se de på nytt.

En småbarnssommer er fylt med små og store øyeblikk, sommerøyeblikk

Hva er småbarnsommer for deg?

I år går turen (igjen) til Kristiansand og dyreparken.
Både små og store gleder seg, og i år skal vi også få med oss Kaptein Sabeltann show.
Vi vet mange tar turen til Dyreparken i sommer, for mange har det hele blitt en tradisjon.
Dessverre er det slik at det ofte er kostbart å feriere i eget land.
Som en storfamilie har vi til tider utfordring med å finne ok overnattingssteder uten å måtte vrenge lommeboken.
Vi vet det er flere i vår situasjon, og vil derfor dele et overnattingstips til dere.
og nei det innebærer hverken telt eller camping 😉
Hørt om Kristiansand Ferieleiligheter?

Det er nettopp disse vi har leid bosted av når vi har reist nedover.
Årsak, flotte gode leiligheter, med god plass og alt man trenger av utstyr til veldig gode priser.
Kristiansand Ferieleiligheter endte vi opp med å bruke helt tilfeldig første gang da jeg surfet vell og lenge på nett etter rimelig overnatting. Etter første leieforhold var vi overbevist om at en leilighet med tilgang til kjøkken, soverom og oppholdsrom var så absolutt det beste for oss som småbarnsfamilie.
De har i dag nesten 30 leiligheter i sentrum til leie.
I tillegg leier de også ut rom i Roligheden feriesenter. Den ligger ca 2 km fra sentrum, men bare 300 m fra Bertes, som er et av byens flotteste bade og friluftsområde, virkelig verdt et besøk!

Roligheden er basert på selvhusholdning, har felles vaskeri, uteplass med gassgrill, Tv stue og område med leker og barnefilmer.
Ikke langt unna ligger også en barnehage med ballbinge som gjestene får bruke.

 
I år har vi med oss en familie, og skal bo i en leilighet i sentrum, med hele 8 soverom og 3 bad.
Prisen er så absolutt overkommelig, vi bor midt i sentrum, har gåavstand til butikk, lekeplass og badestrender og bussholdeplassen rett utenfor serverer oss bussen til dyreparken.

Perfekt.
Oversikt over leiemuligheter hos Kristiansand ferieleiligheter finner dere HER
Trykk LIKE om du også skal på sørlandsferie i år.