Også er du Langemann mamma…
Mamma…
Neeei.. Mamma, Langemann går sånn, se på meg nå mamma.
Han trasker bestemt over stuegulvet, fjæra i Sabeltannhatten flagrer.
Han snur seg, ser på meg med et ventende blikk.
Også du! sier han.
Hva da?
Åååå mamma, du er jo Langemann!
Det er håpløst, rett og slett håpløst.
Dette er noe av det verste jeg vet rett og slett.
Jeg klarer IKKE leke.
Men der stod jeg altså, midt på stuegulvet, i fullt kostyme, prøver å følge instruksene til en fireåring, så jeg går slik som Langemann gjør. Han er jo tross alt Sabeltanns høyre hånd.
Det gjør nesten vondt, når jeg prøver. For jeg prøver så godt jeg kan, å tro du meg. Men om jeg har det gøy? NEI 😉
Det er ikke bare disse rollelekene som jeg ikke synes noe om.
Igrunnen ser det ut til at alle barnas favorittaktiviteter er noe som overhodet ikke sammenkobles med gøy for min del.
La meg gi deg noen eksempler:
Å huske, alle mine tre barn ELSKER den dinglende sitteflaten.
De kan huske i evigheter, fram og tilbake, fram og tilbake. Ja, mellomste har til og med sovnet i en huske.
Dytt a mamma, dyyyyt. Unga har tidenes tid,
mens jeg…
ZZZZZZzzzzzZZZZZ
Mens vi er på lekeplassen, la oss snakke om sandkassen.
Minsta er glad i denne kassen, full av sand. Kan sitte i timesvis. Men aller helst.. skal jeg sitte ved siden av.
Sitte nina (siden av) meg mammaaa?
Komma maaamaaa.. Sitte her.
Er jo ikke stort jeg trenger å gjøre der, kjøre litt bil, bidra med et spadetak eller to. Skryte litt av sandsuppen og smake på muffinsene som kommer servert på en seng av løvetannblader.
Men jeg føler meg jo elendig der jeg sitter, burde ikke en mamma storkose seg i sådan stund?
Barna har jo the time of their life. Koser seg, null bekymringer.
Mens jeg sitter der og tenker på absolutt alt annet, ja jeg må innrømme at om jeg kan velge mellom legobygging eller rollelek i dukkestua, så frister til og med bretting av tøy mer.
Klart de merker det, når mor mister fokus og er langt inn i middagsplanlegging og ommøblerer stua i hodet mens hun er Langemann.
Jeg faller jo ut, selvfølgelig gjør jeg det.
Det er da det er godt å ha en leken og vanvittig barnslig pappa.
En som baser i snøen, som konkurrerer om å bygge det høyeste duplotårnet, som løper rundt i stua og prater flytende piratsk.
Som ligger på gulvet og kjører bil med de proffeste billyder og som setter stemmen i fistel for å prate som den vakreste prinsesse.
Han redder samvittigheten min.
Det finnes faktisk ikke en stund i hverdagen som er vakrere for meg enn når jeg står over kasserollene og hører barnelatter og pappabrøl. Og jeg gløtter rundt hjørnet og ser pappaen omkranset av ungeflokken, at minsta klapper iherdig og ser på pappas høye duplotårn, eller når de alle fire kommer krabbende og leker at stua er den djupeste jungel med farer bak hver en stol og pute.
Jeg er ingen lekemamma, men jeg er ganske mye annet mamma.
Jeg liker å lese, lage tullete stemmer og dra barna inn i historiens verden.Jeg kan sette meg ned og tegne og male, sammen lager vi de utroligste ting, klipper og limer, og samtalen går lett.
Og så har jeg et fang å sitte på, en armkrok å ligge i og en kos å gi. Ja for kose, DET er jeg god på det.
Trøste, klemme og bare holde en hand om det trengs.
Jeg er så absolutt der for mine barn, bare ikke i lekekroken. 😉
Hva med deg? Er du en lekemamma?
Eller har du en leken pappa i hus som berger samvittigheten din?