Spørsmålet begynte å komme når tredjefrøken meldte sin ankomst.
Men nåå er det dere vel ferdige?
Spørsmålet var en blanding av anbefaling, kommando og spørsmål.
Gjerne i selskap med et nervøst påpakket smil.
Svaret fra oss var klokkeklart og skråsikkert.
Ja erru gæærn, tre holder i massevis.
Jeg var så uendelig sikker i min sak, der jeg satt med en liten en på knappe 1,5 år med en kulemage som rommet hele fanget.
Sliten og lei, og igrunnen ikke kjempe komfortabel i mammarollen av flere årsaker, blant annet depresjon på skuldrene.
Men så kom frøkna, og hun skulle vise seg å være den som veltet lasset.
Hun tippet vekk alt det vonde, fikk oss til å ta tak, fikk meg til å ta tak og iløpet av det året hun beriket oss med sin tilstedeværelse skjedde det mye. Veldig mye.
Jeg ble frisk, mannen fikk pusterom og barna merket nok godt at hele situasjonen endret seg.
Noen år gikk, og jeg og mannen begynte så vidt å prate om denne streken som var satt.. var vi virkelig ferdige vi to.. med å fylle på ungeflokken? Vi ble begge enige om å gi det litt tid.
Men noe ville annerledes, og få månender etterpå fant vi ut at Jonatan var på vei. Oddsene var nesten ikke tilstede, alikevell skjedde det, vi bestemte oss for å ta imot med åpne armer.
Men Nååååå er dere vell ferdige vel?
I samme momanget som vi delte nyheten kom igjen det kommandopreget spørsmålet.
Jeg og mannen var forberedet på at det kom, for noen år siden var vi jo enige med de, streken var jo satt?
Hva skjedde på veien, og hva slags galskap var dette?
Svaret var klokkeklart og enkelt…
Nei det vet man aldri…
Det nervøse smilet gikk over til et nervøst blikk, noen lo, andre pffføyet det vekk.
Nei nå holdt det, sa mange, akkurat som om de visste vårt beste og hva som burde være vårt valg.
Noen laget til og med våre valg til sine problemer, selv om de hadde minimalt både med oss og barna å gjøre.
Det er klart, fire barn, det krever mye. Ingen tvil og til tider er jeg så sliten at jeg ser både dobbelt og oppned, men for en glede, for noen øyeblikk og for en deilig følelse med stor familie. Dette overdøyer hver en sliten cm.
Kort tid etter Jonatan kom til, etter et svangerskap uten depresjoner, en barseltid jeg nøøøt og koste meg i, kjente jeg fort at streken jeg tenkte var tilstede ble svakere og svakere.
Jeg husker mannen spurte meg ved frokostbordet, føler du deg ferdig nå?
Jeg slet med å svare han svarte aldri.
Tankene og følelsene snakket dobbelt.
Jeg var meget tilfreds med situasjonen vi var i, vi hadde det fint nå, samtidig som det gjorde vondt å si at nå var det nok.
Spørsmålet om vi var ferdige kom regelmessig, og svaret ble vanskeligere å vanskeligere å gi.
Igjen tenkte vi.. at vi får gi dette tid. Komme oss over krevende småbarnstiden og kjenne litt på hvordan det var å komme seg videre.
Vips, så var det noe som ville annerledes. Formen var rar, magen var stor og kort tid etter fant vi ut at streken var så langt ifra tilstede, vi skulle bli en til.
Det er ikke slik at man kan planlegge livet, så enkelt er det og det må vi alle være enige om.
Det er klart man kan gjøre grep for å styre det i den retningen man ønsker, men ingenting er garantert.
Man vet aldri hva som er rundt neste sving, man vet aldri om streken er tydelig nok.
Ingenting er hogget i stein.
Jeg lever et liv som jeg for 10 år siden så på som galskap.
Og en ting er sikkert….de gærne har det godt.















































