Men nå er dere vel ferdige?

Spørsmålet begynte å komme når tredjefrøken meldte sin ankomst.

Men nåå er det dere vel ferdige?

Spørsmålet var en blanding av anbefaling, kommando og spørsmål.
Gjerne i selskap med et nervøst påpakket smil.

Svaret fra oss var klokkeklart og skråsikkert.

Ja erru gæærn, tre holder i massevis.

TiredMom

Jeg var så uendelig sikker i min sak, der jeg satt med en liten en på knappe 1,5 år med en kulemage som rommet hele fanget.

Sliten og lei, og igrunnen ikke kjempe komfortabel i mammarollen av flere årsaker, blant annet depresjon på skuldrene.

Men så kom frøkna, og hun skulle vise seg å være den som veltet lasset.

matildenyfc3b8dt
Hun tippet vekk alt det vonde, fikk oss til å ta tak, fikk meg til å ta tak og iløpet av det året hun beriket oss med sin tilstedeværelse skjedde det mye. Veldig mye.

Jeg ble frisk, mannen fikk pusterom og barna merket nok godt at hele situasjonen endret seg.

Noen år gikk, og jeg og mannen begynte så vidt å prate om denne streken som var satt.. var vi virkelig ferdige vi to.. med å fylle på ungeflokken? Vi ble begge enige om å gi det litt tid.

Men noe ville annerledes, og få månender etterpå fant vi ut at Jonatan var på vei. Oddsene var nesten ikke tilstede, alikevell skjedde det, vi bestemte oss for å ta imot med åpne armer.

Men Nååååå er dere vell ferdige vel?
I samme momanget som vi delte nyheten kom igjen det kommandopreget spørsmålet.
Jeg og mannen var forberedet på at det kom, for noen år siden var vi jo enige med de, streken var jo satt?
Hva skjedde på veien, og hva slags galskap var dette?

Svaret var klokkeklart og enkelt…

Nei det vet man aldri…

TJI_SHOCKED-face

 

Det nervøse smilet gikk over til et nervøst blikk, noen lo, andre pffføyet det vekk.

Nei nå holdt det, sa mange, akkurat som om de visste vårt beste og hva som burde være vårt valg.
Noen laget til og med våre valg til sine problemer, selv om de hadde minimalt både med oss og barna å gjøre.

Det er klart, fire barn, det krever mye. Ingen tvil og til tider er jeg så sliten at jeg ser både dobbelt og oppned, men for en glede, for noen øyeblikk og for en deilig følelse med stor familie. Dette overdøyer hver en sliten cm.

Kort tid etter Jonatan kom til, etter et svangerskap uten depresjoner, en barseltid jeg nøøøt og koste meg i, kjente jeg fort at streken jeg tenkte var tilstede ble svakere og svakere.

Var virkelig han den siste?

Jeg husker mannen spurte meg ved frokostbordet, føler du deg ferdig nå?
Jeg slet med å svare han svarte aldri.

Tankene og følelsene snakket dobbelt.
Jeg var meget tilfreds med situasjonen vi var i, vi hadde det fint nå, samtidig som det gjorde vondt å si at nå var det nok.

Spørsmålet om vi var ferdige kom regelmessig, og svaret ble vanskeligere å vanskeligere å gi.
Igjen tenkte vi.. at vi får gi dette tid. Komme oss over krevende småbarnstiden og kjenne litt på hvordan det var å komme seg videre.

Vips, så var det noe som ville annerledes. Formen var rar, magen var stor og kort tid etter fant vi ut at streken var så langt ifra tilstede, vi skulle bli en til.

shocked-pregnant-woman

Det er ikke slik at man kan planlegge livet, så enkelt er det og det må vi alle være enige om.
Det er klart man kan gjøre grep for å styre det i den retningen man ønsker, men ingenting er garantert.

Man vet aldri hva som er rundt neste sving, man vet aldri om streken er tydelig nok.

Ingenting er hogget i stein.

Jeg lever et liv som jeg for 10 år siden så på som galskap.
Og en ting er sikkert….de gærne har det godt.

Jeg var igrunnen livredd…

I går gråt jeg, flere ganger…

Ukontrolert triller tårene mine rett som det var.
Ingen vonde, bare gode.

Jeg var igrunnen livredd, i går, da vi åpnet hjertene våre og delte den store nyheten med dere.

Jeg var livredd for at den fine hemmeligheten vi hadde båret på et par måneder, den som vi hadde vent oss til med både hode og hjerte og blitt fortrolig med. Hemmeligheten som gikk ifra å være et lite skrekkeslagent sjokk til å bli vår koseligste hemmelighet, en skatt. Jeg var livredd for at den skulle bli noe annet, når vi delte.

Jeg var redd dere skulle male den sort, eller gjøre den til et sirkus.

Det er jo ikke normalt, det er ikke A4, å ha fem barn mener jeg.
Men så har jeg aldri hverken ønsket eller prøvd å være A4.

Men så har jeg også erfart at A3 fort kan bli både skummelt, merkelig, og rart for en som selv er A4 (eller tror den er det)

Det er ikke godt, å grue seg til å dele en nyhet som i utgangspunktet er så uendelig hyggelig. Jeg husker godt med første frøken, allerede timer, ja kanskje minutter etter positiv test kjente jeg på et ønske om å ROPE det ut til verden.

Silhouette of pregnant woman with seamless baby background

Denne gangen, visste jeg ikke om vi ville dele i det heletatt.
Hvorfor? Fordi jeg er redd for å høre hva andre mener om valgene vi selv har tatt.

Men så kom dagen i går, å holde deg for seg selv, vente på å dele var en større pine enn frykten.
Nå måtte vi bare hoppe i det.

Og det er lenge siden tårene har trillet så mye… så lenge…og så lettet.

Dere altså.

Dere!

Gratulasjoner på gratulasjoner strømmet inn, på facebook, direktemeldinger, bloggen, instagram og de FANTASTISKE hilsningene på snap.

Videosnutter hvor dere jubler og danser, sender slengkyss og digitale klemmer.
Det er mødre med partyhatter, bilder av nyfødte og erfaringer ifra mennesker som selv har vokst opp i en stor søskenflokk. Fine bilder av nydelige mammaer som oppriktig gleder seg med oss.

Jeg har ikke ord, vi har ikke ord.. men tårene som trillet i går sa mer enn nok.

Tusen takk…

Rett og slett tusen takk.

Female hands giving red heart

 

Følg gjerne min hverdag på snapchat: idebankmamma

 

Vi avslører noe du ikke visste…

Vi har blogget i tre år, og selv om mye er skrevet om, er mye (heldigvis) uskrevet.
Men at dere trofaste lesere skal få bli litt bedre kjent med oss er jo bare moro.

I begynnelsen var det bare skummelt å dele av seg selv, vi skjulte oss bak papptallerkener og dorullugler.
Men etterhvert lærte vi at våre opplevelser, historier og erfaringer både var godt og ikke minst fint å dele med dere, flere gav også uttrykk for at historiene ikke bare hyggelige å lese, men også en trøst, gav en latter eller to eller rett og slett bare en bekreftelse på at man ikke var alene.

Men vi har som sagt ikke delt alt.

Hva digger Jonatan? Hva kjennetegner pappan i huset? Hvem er smartes i familien? Hva liker jeg veldig veldig godt?

Et bilde sier mer enn tusen ord, En video sier minst en million…
Iallefall når du slipper en aldri så liten bombe på slutten 😉

 

Gensere laget hos: smokkesnorami.no
Sang: bensound.com
Bak kamera: Min vakre lillesøster Julie. (Takk for hjelpen.. og tålmodigheten)

Om å ha de nærmeste lengst unna.

Det er noen helger i året jeg gleder meg ekstra til.
Og denne helgen var en av de.

Og helgen var, som de andre også, absolutt noe å glede seg til.

En helg fylt med sene kvelder med brettspill og snacks på bordet, tidlige morgener med fyr i peisen og langbord til frokost. Tøfler og rutete pysjbukser. Blekksprutpølser på bål, snø i luften og vinterdresser brukt for første gang. Turer i skogen og leie hånd med en tante vi har hilst på for aller første gang.

14803028_10157604730555641_11015559_o

Kakao med krem, nydelig mat og deilig fjellluft

14800247_10157604731010641_2046873737_o

Mye kos, mye oppmerksomhet, latter, lærdom og nye erfaringer.
Vi har vært en helg hos Bestefar og bestemor på hytten, min pappa og stemor.

Mye å glede seg til, mye å glede seg over,
Alikevell, er hjemturen alltid tung.

Og når man endelig kommer hjem, klarer ikke “hjemme best” følelsen og gape over resten.

Turen hjem, minner meg alltid på at jeg har de nærmeste lengst unna.

Man har telefon, man har internett og deler litt av hverdagen rett som det er, alikvell er klemmen man plutselig trenger 50 mil unna. Ekstra tungt er det, når barna også merker avstanden.

Jeg trøster meg med at helgene kanskje ikke hadde blitt like magisk, og kanskje man ikke hadde vært like tilstede om avstanden av 50 meter istede for mil.

Kanskje setter man ekstra pris på tiden sammen.
For det er slik, at man setter alt annet tilside, alt annet blir uviktig.

Men når man innser at de menneskene du tenkte var fine, er enda litt finere enn du tenkte for hver eneste gang klemmen plutselig er nær og når latteren sitter løsere enn du sist kan husk, når barna stråler omkapp, og lærer nye ting om livet som er og den gang var av den klokeste mannen du vet om, og når minstemor får flettet håret av en nybakt tante og minstemann kosemoser din vakreste søster

14786866_10157604726890641_2103772270_o

og eldstemann jager onkel rundt huset med hoggtenner og eldstefrøken lærer sjakk av sin bestefar

14786944_10157604729685641_1567305393_o

og bestemor viser frem serviettsamlingen sin, og alle leker gjemsel mens bålet skal bli pølseklart.

14796076_10157604732955641_2073477707_o

Da er det klart helgen blir ekstra tung å reise ifra.

Jeg vet at tungheten forsvinner, et par dager hjemme og den letter raskt og vips så er sommerfuglene tilbake når vi begynner å planlegge neste helg eller kanskje uke.

Lekene man tar vare på.

//Skrevet i samarbeid med Fisher- Price

Med fire små i hus er det ingen tvil om at vi har litt leker i hus.

Men kanskje ikke så mye som mange skulle tro.

Jeg lærte fort iløpet av det første året som mamma at leker er det virkelig forskjell på.
Noen varer knapt timer etter forseglingen er brutt, andre lever lengre enn man ønsker.
Den opptrekkbare frosken? Nei du, den har jeg ikke sett….

bilde-tatt-19-06-15-kl-09-33-2

Også har man de som man tar vare på, og som lillebror, lillesøster og lillebror kan leke med.
Arr etter utallige timer lek har de fått, men like populære er de og noen få har holdt ut, og er fortsatt istand til å ta imot noen timer til med lek. Hvem vet, kanskje barnebarn også

Og jeg må innrømme det ligger mye følelser rundt det å pakke opp en gammel leke fra esken på loftet og se at minstemann leker med den samme som storesøster gjorde for ni år siden.

Man innser at tiden går fort, men minnene er jammen ikke langt unna.

En av favorittene er Laugh & Learn puppy fra Fischer-Price, den har vært med oss i tykt og tynt. Med på lange bilturer, sykehusbesøk og overnattinger. Den har gitt oss ekstra slumretid på morninger og noen minutter med underholdning før middag.

Dette har vært alle barnas favoritt, og arrene på denne koselige lille karen var i ferd med å bli mange.
Så da Fisher price lurte på om jeg ville, jeg mener selvsagt Jonatan, ville ta en titt på den så takket jeg gladelig ja.

fipr4

 

Og her har det jammen skjedd noe.
Den herlige lille bamsen ser akkurat like hyggelig ut, men det nye er at man kan variere innholdet (halleluja) slik at utfordringene som kommer og innholdet bak knappene følger barnet.  Den synger, benevner, prater, blinker og lager lyder. Jonatan trykker og den lager lyder med en eneste gang.

fisherprice

Og i likhet med den gamle bamsen, har dette blitt Jonatans favoritt.Jonatan er en skikkelig kosegris, og at den er hakke mykere den nye varianten er ikke Jonatan lei seg for akkurat-
Mamman er ekstra glad for at denne også har justerbart volum og behagelig lyd.

fipr2

Barna leker mye, og det er ingen tvil, lek blir ekstra gøy med godt verktøy.

De trenger ikke mange leker, men de trenger gode.

fipr3

Laugh & Learn Puppy er kun en av mange herlige leker fra Fisher Price.
Her finner du den, og mange andre leker

 

Vi har trukket vinneren:
Gratulere så mye til.

Anette Aspelund, send oss en epost med adresse og telefonnummer til [email protected]

.  Premien er sponset av fisher-price [tps_footer][/tps_footer] Continue reading “Lekene man tar vare på.”

Jeg vet hva Jonatan skal bli når han blir stor.

Vi sitter samlet rundt kjøkkenbordet hele gjengen.
Det er ofte vi gjør det, men ikke til kvelds.

Kveldsmaten spises gjerne litt nå og da ettersom vi legger oss til forskjellige tider.
Men ikke i kveld, alle sammen samlet, en sliten gjeng etter en innholdsrik dag.

Det overraskende stille, og de fleste er opptatt med knekkebrød tygging og stirre i stearinlyset som minsta har malet på.

skjermbilde-2016-10-18-kl-20-31-23

Jeg vet hva Jonatan skal bli når han blir stor.
Sier plutselig vesla og bryter stillheten.

Å jasså vet du det, sier jeg og må innrømme jeg er litt spent.

Jah, det vet jeg vel… han skal bli kokk!
Kokk? Den hadde jeg virkelig ikke ventet.
Ja, han er så glad i mat og nye smaker, så han kommer sikkert til å lage god mat.
shutterstock_68744230
Jeg blir sittende å tygge litt, hun har kanskje rett tenker jeg.
Han er jo vårt lille matvrak og ivrig smaker.

Nehei, sier storebroren i det han får tygd ferdig.
Jonatan skal bli snekker

Snekker?

depositphotos_82777200_m-2015

Ja?  Han finner alltid hammeren til pappa, overalt.

Hmmm sier mer om pappan og orden på verktøyet det sier jeg og smiler lurt bort på pappan.

Han rister bare og ruller med øya, snekker er ikke så dumt sier han, vi trenger noen nevenyttige.

Jeg tror at Jonatan blir sykepleier eller no sånt sier eldste som har fått tenke en stund.
Sykepleier, hvorfor det?

Adorable girl with clothes of doctor isolated on white

Jo fordi han er så glad i kose, og når man er glad i å kose bryr man seg om andre, og det må en sykepleier.

Hun har jo helt rett, ingen av de andre små har vært så glad i kose, han har gitt ordet kosemose en definisjon 😉

Kveldsmaten er snart over, en etter en av de små magene blir akkurat passe mett til en passelig lang (forhåpentligvis) natt.
Minstemann har kanskje kost seg mest, det er klart, alle har jo snakket om han.

Alle har sett på han, studert han, gjort drømmer for fremtiden hans.
Alle vil de han godt, hans beste. Jammen er han heldig.

adamsjonatan

Han er bare knappe 10,5 mnd.Alikevell har han vist mye av seg selv, selv små ting som han små men større søsken har fanget opp.
Hver av de har de bemerket seg ulike egenskaper. Alle stemmer de, alle er det tydelige egenskaper som er en del av hans personlighet.

Hvem vet, kanskje Jonatan blir snekker, sykepleier eller kokk
Det jeg vet,er at jeg skal gjøre mitt beste for at han følger drømmen sin.
Follow your dream! Bear super hero illustration in vector.

 

Følg gjerne vår hverdag på snapchat: Idebankmamma eller instagram: @smabarnsforeldre

Kjære du som ikke liker Halloween…

Nei, jeg synes ikke noe om denne Halloween jeg..

Tull og tøys og barn som maser om godteri. Stygge kostymer og grøsselige masker.
Bare tull, noe svada butikkene har kjempet frem for å tjene enda mer penger.

En tradisjon som ikke hører Norge til, noe vi har hentet fra America.

Ja, det var mye bedre før, når vi gikk julebukk.

Samtalen befant seg på den lille kafeen mellom to eldre (beklager) damer.

Foran de sto jeg, og eldstemann.
Han superstolt med en pose med ansiktsmaling og en plastikkbøtte, klar til selveste Halloween.

Gleder de seg ikke til Halloween mamma? Sier han mens vi vandrer forbi.
Jeg gløtter bort på damene, tar et grep på skulderen til mini og svarer slik det er, nei det gjør nok ikke det.

Men mamma, kanskje de er alene? Kanskje de kan komme til oss?

Jeg småler, sier ja kanskje det for å få han på andre tanker og vi tusler videre.
Vi snakker ikke noe mer om dette, jeg og han, men tankene mine vandrer.

Halloween, den er kommet for å bli, alikevell kjemper den en kamp svært få andre tradisjoner og feiringer vi har. Til tross for at Halloween har vært her ganske så lenge nå. For la oss se på tradisjonene og feiringene vi har gjennom året, og la oss spørre oss, hvor mange av de er egentlig Norske, eller med norsk opphav?

Og hvor mange av de er det som har kjempet så hardt og så lenge som Halloween?

Jeg vokste opp når Halloween gjorde sitt ordentlig inntog, og ble mamma rundt de tider flere og flere skjønte at dette kunne bli moro.

I likhet med andre tradisjoner, feiringer har vi hatt og kommer til å ha mye moro. Moro og herlig kvalitetstid.

For kjære du som ikke liker halloween, som bare synes at alt er grøsselig.

Prøv å ta med deg, at den lille pjokken som ringer på døren din, med huggtenner og draculakappe har gledet seg til denne dagen. Han har telt ned dager, han har krysset de ut og sommerfuglene har svirret mer og mer for hver dag som går.

Nærmere og nærmere kommer den, selveste Halloween.

I ventetiden mot selveste dagen har vi planlagt og kost oss, vi har handlet gresskar hos den lokale butikken, laget lykt og satt den utenfor. Den siste uken før har han tent lys hver eneste kveld, det er tradisjon, slik vi gjør hvert år.

Hollowing out a pumpkin to prepare halloween lantern. Hands of man making jack-o-lantern.

Han har laget spøkelser av papptallerkener, og sammen med pappan sin har han laget et monster med store tenner som skal henge på garasjeporten. Vi har hatt naboen over på et stort halloween verksted.

Han har invitert gode venner til fest, halloween gir enda en unskyldning til å gjøre litt ekstra stas over en middag på en mandag.Kostymet har han hatt klart lenge, vinglet i mellom hulken, Grev Dracula og Turtles, det ligger mye ettertanke i valget han falt på.
Halloween trick or treating children
Samme dag som han står på trappen din, spratt han opp, tidligere enn morgenen hadde startet, tuslet inn på galt gulv og opp i vår seng, ristet i oss og med glede i stemmen erklært at i dag er selveste Halloween.

For det som ekstra stas er, at det ikke bare er han som har på rare klær.
Mamma og pappa forvandles i løpet av dagen de også, mamma en pirat og pappa Frankenstein, og sammen leker vi og har det moro helt til dagen er over.

Og i seng kryper en fornøyd gutt med en kurv fylt med alt for mye godteri (som mamman og pappan sørger for blir litt tommere iløpet av kvelden)

Så kjære du, som ikke liker halloween og alt grøss.
Ikke tenk på det når du ser lille Grev Dracula, eller frøken Heks.
Tenk på alt som ligger bak og rundt denne store dag.

En dag de har gledet seg til, en dag med stor D.
Ikke smell med døren, ikke fortell de hvor mye bedre det var før.

Julebukken er kanskje død, men skyld nå ikke på halloween.

Den har ikke drept noen.

Den har kun gitt oss glede, spenning og fest og masse kvalitetstid med venner vi er glade i.
Og slike tradisjoner, det vil gamle Norge ha…. eller?

Pssst, husk å følge kjørereglene for halloween når du feirer da 😉

Happy Halloween pumpkin display

 

Å våkne til snø i oktober.

Ok ok, så er det tidlig, og ja jeg vet vinteren blir lang.
Snø i oktober er kanskje ikke noe å skrive om tenker du kanskje?

Men lang for være lang og tidlig får være tidlig.

Den første snøen er og blir magisk når man har fire små krabater i hus.

Det gav meg frysninger og tårer i øyekroken når jeg så øynene til veslemor i det hun krabbet opp på krakket og fikk se de hvite fillene danse utenfor.

ÅÅÅhhhhhh snøøøøøø….

Planene var klare, hun skulle både ake og lage snømann.
Jeg prøvde å forklare at denne snøen kunne vi ikke gjøre stort med, men at dette betydde at både aking og snøkunst er snart ved å bli en realitet.

Hun kunne ikke vente, frokosten ble knapt spist, hun måtte rett som det var rette seg ekstra opp på stolen for å se om det fortsatt snødde.Knekkebrødet var halvspist da jeg gav opp, nei vettu hva sa jeg.. vi går ut.

Hun var nede fra tripptrappstolen før jeg hadde fullført.

Så løp vi ut da, jeg, minstemor og eldstemann, mens pappan og minsten stod i vinduet å så på.

denforstesnoen2

Snøfillene danset rundt oss og laget en magisk liten boble.
Høstfargene laget en nydelig kontrast til den hvite snøen som dalet ned.
denforstesno3

skjermbilde-2016-10-15-kl-20-42-40

Har du lagt merke til hvor stille alt plutselig blir når det snør?
Hvordan lydene blir pakket inn i vatt.

Vi løp rundt i hagen, laget spor og lo av det rare mønsteret.
denforstesno1

denforstesno4

Vi snakket om nissen, om julen og hva vi gledet oss over.

Lang kan den være, kald også.
Men jammen kan vinteren være fin også.

Trykk liker om du er enig 😉

Søppel i klesskapet?

I går tidlig satt jeg og minstemann å så på God morgen Norge.
En engasjert dame forteller om tekstilaksjonen (14-15 oktober)

En aksjon som skal engasjere folk til gjenbruk og resirkulering av tøy, enten det er slitt, for lite, ødelagt eller ubrukt.

De aller fleste av oss har for mye klær i skapene, jeg er en av de. Og ubrukt tøy som ligger til lagring er jo virkelig bortkastet ressurser.

Den ivrige damen med briller forteller hvor mye vi kan spare miljø og hvor mye vi kan bidra om vi faktisk velger å resirkulere tøyet vårt istedet for å kaste det når vi oppdager et hull eller går lei. Og for all del, når en pose med resirkulerklart tøy sparer miljøet for like mye co2 som en bil produserer på 8 mil så sier det seg selv det kan være verdt innsatsen.

Men hun derimot IKKE sa stort om, er at man faktisk kan ta valg når man HANDLER tøy også, som kan bidra til å spare miljø. Ikke bare spare miljø men også ta hensyn til menneskene som lager de OG som bruker de.

Factory

Og det aller fineste, det finnes faktisk mennesker som er klekkelig klar over dette og gjør sin innsats for at denne muligheten skal komme til alle oss som trenger klær… 😉

Og det aller beste? Jeg kjenner ei som jobber hardt for nettopp dette.

10268781_658606524273989_87302448_n

Jeg har ikke kjent henne lenge, og kjenner henne ikke godt, men lidenskapen hennes kjenner jeg bedre.
Jeg møtte henne i forbindelse med et lite mammaråd, hun hadde en drøm og en lidenskap, jeg møtte opp med kryssede armer og skeptisk større enn mitt eget hode.

Men så spurte hun spørsmålene som gjorde at armene mine ikke lengre var i kryss og skepsismen krympet.

Har du tenkt på hvorfor du må vaske tøyet før babyen din kan ha på seg det nye tøyet du kjøper i butikken? Har du spurt deg selv hva du egentlig vasker bort?

Hun informerer om hvordan tekstilproduksjon påvirker miljø, ødelegger helsen til de som produserer og ikke minst påvirker de som har de på seg.  Jeg lar det meste prelle av meg, jeg prøver iallefall, men klarer det ikke helt.

For hjemme vet jeg, at jeg har seks skap fulle av denne giften hun forteller om.
Jeg har rett og slett ikke ofret tekstilproduksjon en eneste tanke.

Baby in basket with clothes with hanger, isolated on white

Hun sier flott avslutningsvis at det gjelder her, slik som alt annet. At alle monner drar.
Man må ikke kvitte seg med alt man har og bytte hele garderoben til økologiske bærekraftig tøy, men hvert eneste plagg man velger å tenke seg litt ekstra om på, hjelper.

Hun fulgte drømmen sin, heldigvis. Og skapte en helt magisk butikk i min nærmeste by Hønefoss.
Mapamima. En leken, nydelig og herlig butikk med god plass til barna med lekekrok og boltreplass. Hele butikken er innredet med redesignet møbler og masse farger.

img_5401 img_5413

Men det aller viktigste, du kan være trygg på at hvert eneste plagg du tar i, og handler hos henne er produsert bærekraftig og ikke minst miljøvennlig.

Ikke et eneste plagg må vaskes før de kan puttes på, selv på de minste.

Det er ingen hemmelighet at de fleste plaggene koster mer enn de hos HM, ikke alle, men de fleste. Men til gjengjeld har de en fantastisk kvalitet.  En merkbar forskjell rett og slett. Et av mine favoritt merker er by Heritage, og jeg mener, når et merke kaller seg “til arv” så sier det alt.

padded-image-1 padded-image

Myke, nydelige tekstiler med flotte detaljer, flere i unisex modeller.
Og de har jeg vasket og tromlet og vasket og tromlet og de holder seg like fine.

Men hun har så mye mye mer.
Det norske vakre merke Little Mountain,
littlemo
Tøffe Mini Rodini,

mini

vakre Serendipity og Marmar og mer.

For å gjøre denne muligheten tilgjengelig for alle, har hun også åpnet en nettbutikk.
Og i likhet med den fysiske butikken, er det fokus på bærekraft og miljø.

Her kan du gjøre en trygg og god handel, og for å bidra i tekstilaksjonen gir hun alle mine lesere
20% på HELE ordren og FRI frakt. Bruk rabattkode Nina20 i kassen og vips har du spart både penger og miljø 😉 Du finner hele utvalget HER

Alle har vi søppel i klesskapet, og jeg kommer alltid til å ha med meg en pose eller tre fra HM, men alle monner drar. Og tro meg… det er så verdt det.

 

Lever jeg drømmen?

Det er flere ganger, oftere enn man skulle tro, at jeg må klype meg meg selv litt i armen.

Det er de små øyeblikkene, som plutselig gir meg en realitycheck.
Som i det jeg åpner bildøren og slipper hele flokken fri en solfin høstdag og alle er klare for en dag i skogen.

Eller når jeg plutselig blir begravd av små soldater i det jeg setter meg i sofaen for en liten fem minutter.

Eller når hele flokken sitter inntullet i håndklær nydusjet for kvelden og klare for kveldsmat.

Alle disse fire små, herlige, ærlige og ekte, er jeg mamma til.
Lever jeg drømmen?

Svaret er enkelt, nei.

Jeg har aldri drømt om en stor familie, igrunnen slet jeg litt med å i det heletatt forholde meg til begrepet.
Familie var bare et ord, jeg hadde lite forhold til det.

Oppvokst som frøken midt i mellom, en ung mamma og pappa som skilte lag før jeg var året og etterhvert etablerte nye forhold og bygde nye familier med meg midt i mellom.

For all del, vondt hadde jeg det ikke, men hjemme var jeg ingensteder, og det er viktig å føle seg hjemme.

Men så skulle jeg møte mannen i mitt liv, som med seg hadde familie med stor F. Du vet en slik familie som er flink til å samles, både med og uten grunn. Familie som feirer det som feires kan. Som møtes hver sommer, ikke bare snakker om det.

Som inviterer til juleselskaper, påskelunsjer og drar på turer ut i verden sammen.

For han var familie alt.

Jeg skjønte fort jeg hadde mye å lære.

Jeg møtte han 17 år ung, forlot det jeg prøvde å kalle hjem, klar for å utforske livet med han.
Det tok ikke lange tiden, før vi følte at noe manglet, vi var klare.

amalie

20 år ung ventet jeg mitt første barn, jeg var klar, vi var klar.
Jeg var klar, men livende redd, hadde jeg det som skulle til for å danne en familie?
Som dere vet, reisen var tøff.

Og den ble humpete, ordentlig humpete.
Jeg lever langt ifra drømmen, jeg har aldri drømt om mange barn (som de fleste vil kalle fire små for)
Men ettersom ungeflokken har vokst, har hjertet, sjelen og selvfølelsen også vokst.

Jeg har aldri vært sikrere. Selv om mange gjør sitt for å gjøre meg, oss, usikre. Vi følger ingen normal, vi er ikke a4, vi har tatt imot det vi har fått, og gjort det beste ut av det.

Mange har meninger, om hvordan vi lever livet, valgene vi har tatt og konsekvensene.
Noen mener konsekvensene er negative, andre postive, noen mener det er galskap, andre misunner oss.
Noen mener vi er egoistiske, andre beundrer oss.
Men mange kan mene så mangt, det er jeg som lever mitt liv..
Jeg lever ikke drømmen, jeg lever livet, selveste LIVET.

allefire

Jeg er midt i liv, omringet av liv, liv jeg selv har skapt.
Liv jeg får se vokse, liv som skaper bånd, liv som sammen danner en familie.

Det er så klisje å si, men jeg er rik.
Barna har kanskje ikke forandret meg, men det har gjort meg mer bevist.
Mer bevist på meg selv, og ikke minst hva som egentlig er viktig.

Hva som er verdt å stoppe opp å titte på, føle på, lytte til. Bruke min tid på.

Jeg lever ikke drømmen, jeg lever livet…
Og det sammen med den fineste gjengen jeg vet om.

MIN familie <3

familien min