//annonse

Vi har i grunnen vanvittig mange muligheter i huset vårt.
Med mange rom har vi faktisk mulighet til å gi alle barna hvert sitt rom.
Denne boden som dere kanskje husker, skal minstemann sove på.. La meg gi dere et bilde for å friske opp minnet litt:
 

 
Du kan også lese mer om valg av rommet HER.
På veggene blir det Basic Wall veggplater fra Huntonit.
Disse er godkjent av Norges Astma- og Allergiforbund, enkle å rengjøre og ikke minst male over om man ønsker å endre farge etterhvert.
De har en kjempefin struktur i seg som gir liv i rommet.

 
Farge er i grunnen vanskelig, med litt lys forandrer fargen seg helt, disse to platene under sier akkurat hva jeg prøver å forklare. Tro det eller ei men de er i samme farge.

Vi har valgt to farger på rommet, platene du ser over i fargen Soft Eucalyptus, resten av rommet er i fargen Mist. En nydelig dus farge som gir det lille rommet en bedre romfølelse.
Basic wall monteres enkelt og på Huntonit sine sider finner man også enkle instruksjonsvideoer.

Men om man har lagt klikk-laminat før er konseptet velkjent.
Pakkene kommer i praktiske pakker på to plater pakket i plast, etter å ha avklimatisert seg inne i 3 døgn er de klare til å settes på veggen  og slik gjør man altså:

1. Ta ut en plate, vatre den godt og spikre den fast i bjelken.
Den bør ha en klaring fra gulvet. Vi har brukt skruer etter anbefaling fra nærbutikken, men spiker fungerer godt nok.
2. Ta neste plate ut og klikk den inn i sporet på platen på veggen.
På denne måten får du ingen synlige spiker.
3. Fortsett til du når hjørnet. Platene sages enkelt, og ved å legge siden som er malt ned flasser den minimalt. I hjørner har også Huntonit egne hjørnelister som gir et meget flott resultat.
Vi er godt i gang, veggene er snart ferdig på, taket er malt.

 
Men ting tar tid når man sjonglerer en ungeflokk på fem i tillegg.
Men gjett om både liten, stor og større gleder seg til at minstebror skal få flytte på eget rom.

Det er kanskje det jeg får aller mest spørsmål om akkurat nå.
Hvordan fikk dere Oda til å sove, hva gjorde dere, hvordan og hvorfor.
jeg har strittet imot lenge, jeg har rett og slett ikke turt å skrive om det skal jeg være ærlig.
Ikke fordi det vi gjør er drastisk men fordi det finnes så utallige meninger rundt søvn og barn.
Så om du sitter der, trøtt og utslitt.
Oppgitt og tynnslitt og desperat etter råd.
Mitt råd er å følge mammahjertet og fornuften.
For all del, les våre erfaringer, kanskje har jeg et tips som kan hjelpe dere.
Men det aller viktigste er å gjøre det som føles riktig for deg og dine.
Jeg skal være ærlig å si at jeg følte vi hadde stålkontroll når det kom til søvn.
Dersom andre foreldre fortvilet klaget over mini som nekta å sove, som våknet hyppig eller sov urolig må jeg glatt innrømme at jeg i
mitt stille sinn tenkte at det hele handlet om rutiner.
For var det noe vi hadde så var det gode soverutiner, det jeg derimot ikke visste var at søvn, og god søvn også er en real dose flaks.
For sannheten er at søvn må læres.
Og noen lærer lett, andre har vansker for å lære.
Det gjelder også søvn.
Det måtte altså fem barn til.
Før jeg fikk meg et realt slag i ansiktet.
Så kjære du, som er så trøtt at kroppen værker, som har en liten kropp som ikke finner natteroen og gir deg grå hår.
Vit at dette er ikke din feil.
Men, det betyr ikke at det ikke er noe du kan gjøre.
For der håp, det er lys i tunellen.
Jeg lover.
Oda er vårt femte barn. Vårt lille utheva punktum.
Hun er blid som dagen er lang, tolerere det meste, helt til hun skal sove.
Hun sover lett, kort og lite.
Ingen smokk, ingen flaske (før nå).
Hun brukte brystet som sovemedisin og falt rett som det var ut av søvnen og måtte ha hjelp for å finne den igjen.
Jeg var heldig om vi rundet 3 timer søvn om natta.

Jeg var så sliten, så lav på selvtillit og frustrert.
En veldig dårlig grunnmur når man har planer om å bekjempe våkenmonsteret og oppnå søvn.
Jeg måtte svelge et par hårete kameler, og ikke minst overbevise meg selv om at jeg hadde tatt feil
i alle de årene jeg var stålsikker på at søvn var alt annet enn flaks.
Søvn er FLAKS.
Så der stod jeg da, med femte barn på armen som jeg ikke fikk til å sove.
Hverken natt eller dag.
Så kom det en dag hvor jeg aller mest følte for å kaste henne i veggen når natten kom.
Jeg MÅTTE sove.
Og det burde hun også.
Jeg fikk mange gode tips, noen jeg følte passet oss andre ikke.
Jeg måtte presse mammahjertet ørlitt også.
For det eneste jeg var helt sikker på, var at det vi gjorde nå ikke fungerte.
Oda er i dag straks 10 mnd.
Vi tok opp kampen når hun var rundt 8 måneder.
Steg en for oss var å skille oss ad.
Vi samsov og det fungerte tydeligvis ikke for oss.
Jeg flyttet henne ut av rommet, med seg hadde hun sengetøyet vi hadde delt så det fulgte med litt kjent lukt.
Hun var vant med å bli ammet i søvn.
Det fortsatte vi med de første nettene.
Faktisk allerede første natt merket vi bedring.
Ikke voldsomt, men vi gikk ifra 10 oppvåkninger til kanskje 6.
Så snuste vi til og med på 4.
Hun lå i vår elskede Chicco next2 me som vi har handlet hos mimmis.
Seng som kan stå slik under bildet, eller så kan den åpne siden enkelt zippes opp og den kan stå individuelt.

Den kan rugges lett. Så etterhvert begynte jeg å legge henne i sengen halvdøsen etter første amming for så å rugge henne i søvn.
Det resulterte til at vi kunne rugge henne i søvn de første oppvåkningene også.
Hele veien brukte vi Myhummy bamsen, testet en annen lyd (den har 5) og oppdaget en bedring der også.

Nå strakk søvnen seg lengre og lengre for hver uke.
Vi hadde små perioder med tilbakefall men om man så hele bildet gikk det riktig veien.
Når vi var nede i 3-4 oppvåkninger begynte vi å øve på å sovne selv.
Hvordan øver man på det?
Vell vi gjorde slik at vi fortsatte å amme i halvmørket, men nå sittende slik at hun ikke sovnet like lett.
Og istede for å lirke henne over når hun sovnet, løftet jeg henne opp for en rap og slik at hun våknet til.
Så la jeg henne i sengen.
Lot henne ligge alene til hun begynte å gråte, gikk da med en gang inn og rugget til hun døset, stoppet, gikk ut.
Gikk inn om hun begynte å gråte for å rugge igjen.
Ofte var det lurt å la pappa ta ruggerollen, da roet hun seg raskere.
Og slik drev vi på da.
Jeg bestemte meg for at når klokken var 04 er det greit å komme over i vår seng.
Så om hun gråt ved de tider hentet jeg henne over i vår seng og vi slumret sammen.
Vi bestemte oss for at det holdt å øve en gang hver natt med å finne søvnen selv.
Så vi var ganske raske med å hjelpe henne med å finne søvnen om hun våknet etter å ha sovet litt.
Så skjedde det plutselig.

En kveld etter at vi ammet, jeg tok henne opp for en rap og la henne våken i sengen.
Oh jammen, ble det stille.
Jeg måtte ikke inn å rugge igjen.
og det var ifra den kvelden ting virkelig løsnet.
Hun hadde knukket “finne søvnen selv” koden.
Da ble det lengre soveøkter og færre oppvåkninger.
Vi flyttet henne over i sprinkelseng (men har ruggeklosser på om det er krise)
Og hun legges nå lys våken.
Hun er klar for natten tidlig. Kl 18 tusler vi inn på det mørke rommet.
Hun får nå en flaske med tillegg før hun blir lagt våken i senga.
Hun sovner av seg selv.
Noen ganger er det noen oppvåkninger om kvelden andre ganger ikke.
Og som regel sover hun til 05-06 før hun kommer over i vår seng.
Med andre ord MYE bedre enn det var for 2 mnd siden.
Vi har hele veien tatt det i vårt tempo men tatt med oss tips og råd fra andre rundt oss med erfaring med dårlig nattesøvn.
Om jeg skal gi ett, så er det det jeg innledet med.
Følg hjertet ditt.
Magefølelsen
og fornuften.
Utelukk om det er en medisinsk årsak.
Rådfør deg med helsestasjon.
og om du blir så tynnslitt som meg.
GJØR-NOE-MED-DET.
>
Og du, vit neste gang du sitter i mørket.
Mens verden sover og dere er våkne.
Dere er ikke alene.

Man hører som regel hun kommer til vanlig også.
Selv om hun er den spinkleste av oss alle er det hun som tramper hardest.
Til tider er jeg nesten usikker på om det er en hest eller Matilde som kommer.
Så hardt som hun stamper.
Men nå er stegene enda klarere, enda hardere, enda hurtigere og veldig målrettet.
Hun står opp med en helt egen iver.
Det for de fleste en helt vanlig mandag, men for henne
er det sju dager igjen til hun fyller seks.

Hun har nedtelling, den starter igrunnen dagen etter hun feiret sist.
Hvor lenge er det til bursdagen min nå?
Det fine med denne frøkna, er at det ikke bare er hennes bursdag som er stas.
Hun er nesten mer ivrig enn bursdagsbarnet selv når andre skal feires også.
Det er noe med hele bursdagsgreiene tror jeg.
Det er hemmeligheter, det er overraskelser, det er markeringer, det er stas og fjas og tradisjoner.
Vi merket det tidlig, allerede ved sin ett årsdag merket vi at denne jenta gjerne kunne hatt fest hver dag.

Å stelle i stand, pynte og gjøre stas er noe hun elsker.
Og setter veldig pris på det når noen gjør det for henne.
At hun allerede fyller seks er vanskelig å forstå.
Hun har igrunnen vært en liten overraskelse hele veien.
Lot meg knapt få igjen jeansen etter lillebror før hun hadde tatt plass.
Langt ifra planlagt, men så uendelig velkommen.

Hun har hatt sine utfordringer.
men pågangsmot som få.
Latteren hennes er ingen lik. hjerterå og ekte.

Hun er liten men følelsene store.
Jeg GLEDER meg til å se mer av henne.
og nå, teller vi ned.
Om få dager er hun seks år.
Hun må bruke to hender for å vise, det holder ikke lengre med en.
Hun er stor, men samtidig liten nok til mammas fang.
Hun er nysgjerrig på verden og lærer meg noe nytt nesten hver dag.
Fy søren så heldig vi er.

At jeg er en dame med mange prosjekter vet du som har fulgt meg en stund godt.
Etter flere år i dvale med depresjon og sykdom er det ufattelig godt å kjenne at man lever.
Jeg har hele livet drømt om å drive noe eget.
Noe som på en eller annen måte kan gjøre en forskjell.
Et sted som kan skape arbeidsplasser.
Og i dag, sitter jeg og er så usannsynlig heldig og har nettopp klart dette.
Det er blod svette og tårer som ligger i bunn, men fy søren så verdt det.

Det som en gang startet med en liten kalenderbok har i dag blitt en temmelig koselig nettbutikk, om jeg kan si det selv.
I dag er vi fire ansatte som får lov til å gjøre det morsomt vi vet, takket være dere.
Vi får inspirere, informere og ikke minst jakte etter gode småbarnsprodukter som kan gjøre en forskjell i en travel hverdag.
Vi tar et stort steg i sommer, åpner et sted hvor vi også kan møte kundene våre fysisk.
Dette bidrar også til at vi kan utvide sortimentet i butikken.
Vi har rett og slett fylt det lille røde huset på landet som vi driver i til randen.
Jeg vet at mange av mine lesere har gitt meg stor tillitt og handlet hos meg. Hos oss.
Og vi har gjort vårt ytterste for at dere alle skal få en god opplevelse.
At kosmedkaos.no i dag er en arbeidsplass for flere mennesker gjør meg så vanvittig stolt.
Vårt mål er ikke å bygge et konsern med en tykk lommebok, men å skape arbeidsplasser, gjøre en forskjell.
2017 var et vanvittig år.
Første hele driftsår for nettbutikken, vi ble fem barns foreldre og vi fikk ansatt to nye mennesker i butikken.
Og nå, er vi godt i gang med 2018 og planer om å fortsette den gode jobben vi gjør.
Å drive en liten nettbutikk i dag er hard jobb, det er stor konkurranse på nett. Alle kan selge til alle.
Vi blir nok aldri så store som de største, det har vi heller ingen mål om.
Men likevell har vi mulighet til å utmerke oss i noe av det gjeveste en nettbutikk kan nå.
Nemlig netthandelsprisen til Bring.
En pris som deles ut til små, mellomstore og store bedrifter i Norge.
Stemt frem av forbrukerene.
Og vi, har mulighet til å gjøre oss utmerket blant de små.
Så, her kommer altså et aldri så lite spørsmål til deg.
Om du har handlet hos oss og synes vi fortjener en klapp på skuldra.
Har du lyst til å stemme på oss?
Som jeg sa på snap, hvor gøy hadde det ikke vært, om to slitne fembarnsforeldre som driver nettbutikk fra bygda skulle stikke av med en så gjev pris.
Tenk om www.kosmedkaos.no kunne bli årets lille nettbutikk??
Som bonus, om du stemmer er du med i trekningen av et gavekort verdi 10 000 kr 🙂

Mamma?
Jeg får som regel noen sekunder på badet alene før en eller annen av de fem små snuser opp at mamma er alene.
Det går i grunnen helt fint, jeg begynner å bli vant med det.
Og forstår det godt. SÅ godt og varmt gulvet på det nye badet vårt er.
Og nå står hun der i dørkarmen. Jeg rakk akkurat maskara på det ene øyet før hun kom.
Mamma?
mhmmm sier jeg mens jeg fortsetter på det andre øyet.
Hun ser på meg en stund, jeg snur meg for å gi henne et blikk.
Kom inn og lukk døren sier jeg. Så holder vi varmen inne hos oss.
Hun er ikke vond og be, lukker unna morgenkaoset i bakgrunnen og setter seg på gulvet for å leke med noen badeleker i en haug.
Jeg fortsetter med mitt og oppdager plutselig to store øyene fra gulvet som titter på meg.
Mamma?
Mhmm sier jeg igjen.
Sminker du deg?
Ja det gjør jeg. Bare litt sånn før vi skal dra.
Hun titter og titter.
Jeg titter tilbake og smiler før jeg fortsetter.
Tørker vekk litt maskara som kom utenfor og begynner å gre håret.
Så tar jeg på litt gloss som siste finish.
Sminker du deg enda?
Ja men nå er jeg straks ferdig.
Åhh ja, men…

Hvem skal du bli egentlig?

 

//annonse

Det er travelt, for en mamma, uansett om hun har 1 eller 5, slik som meg.
Hverdagene flyr unna, og innen man får sukket fra seg og lettet går inn i fredagen mot helg, er det plutselig mandag og starten på en ny uke.
At tiden går fort er klisje å si.
men herremin som den flyr.
Hverdagene fylles opp med både det ene og det andre. Med hverdagenes hektiske skjema rekker man knapt og kaste i seg middagen innimellom slagene.
Og det er nettopp disse jeg vil takke deg for.
For kjære Adam.
Så vet du det kanskje ikke, der du står over grytene og planlegger menyer i de ulike matkassene dine,
at for oss skaper du en liten dose hverdagsmagi.
For det er ikke lett, skal jeg si deg.
Å være både sykepleier, organisator, lærer, psyokolog og kokk i ett.
Gjerne samtidig.

For all del, gjør så godt jeg kan og noen ganger enda mer også.
Men hvem er vel god på alt?
Iløpet av en dag vasker jeg gulv, benk og romper, jeg tørker melk, gulp og snørr.
Jeg trøster, bærer,bysser, rugger og vugger.
Jeg lytter, svarer, både klokt..og.. vell ikke så klokt.
Men jeg gjør så godt jeg kan.
Også over grytene.
Jeg er glad i å lage mat, forstå meg rett.
Men det er ikke alltid like festlig å planlegge en meny for en familie som har brent seg fast
i PPP menyen (Pølse -Pizza og Pasta)
Og når vi ramler inn dørene etter lang dag med skole, møter, barnehage, turn og korsang.
Er motivasjonen min lav, interessen liten men sulten stor.
Hva skal vi ha til middag?
Noen ganger Adam, er du som fra himmelen sendt.
Ikke bare kommer du med friske, sunne råvarer.
men du har menyen, ferdig planlagt.
I de proppfulle eskene vi får levert i våre mest travle uker,
serverer du oss fristende råvarer, pakket sammen i gode og enkle menyer.
Men ikke bare det Adam, du gir oss så mye mer.
Du gir oss hverdagsmagi Adam. God og ekte hverdagsmagi
Du gir oss matro, matglede og felleskap.
Du gir meg inspirasjon og motivasjon.
Jeg mener, denne uken laga jeg fiskesuppe for første gang.

For første gang, og det tok meg 20 minutter, og det beste av alt? Den falt i smak?

3 middager stod du for denne uken, kjære Adam.
Og 2 av 3 middager falt i god smak hos ALLE.
Middagene dine gir oss tid.
Kvalitetstid.

Tid til å le, prate og smake nye smaker, sammen.

Så takk kjære Adam.
Tusen takk.
Og har du en travel uke i vente? Eller havnet inn i PPP kjøret?
Eller kanskje bare trenger inspirasjon eller utfordring til nye smaker?
Vi er så heldige å få gi dere 50% på en levering fra selveste Adam og gjengen hans.
Bruk rabattkode BLOGGSMABARN og få halv pris på første levering.
DVS du får halv pris på hele handlekurven
Velg blant mange forskjellige matkasser, fruktkasse, texmex, pizza, eller hva med litt ekstra vinterskos?
Vi bruker Ekspress familie pluss, som er tre middager til 6 personer.
Masse mat til raske sunne middager som maks tar 20 minutter å lage.

 

//skriver om egen bok

 
Nesten hver dag nå tikker det inn snaps ifra dere med ei veldig veldig kjent fremside.
En fremside på en bok jeg og to vakre damer (redaktør Nina Grove Hansen, og illustratør Hanne løvdal)
har jobbet iherdig hardt med i over et år med.
En bok hvor 14 andre vakre damer har bidrat med sine vakre fødselshistorier.
Noen brutale, noen intense, noen korte, noen lange, noen i vann, andre med snitt.
Hver av de unike og vakre.
men til felles har de at
en mamma ble født.
 
Og hver dag, får jeg bilder av boken på fanget til en annen kvinne.
 


Kanskje skal hun føde selv, kanskje har hun nylig født eller kanskje har hun lagt fødslene flere år bak seg.
Jeg er så uendelig uendelig spent på hva dere synes.
Og dere aner ikke hvor stas det er at dere kjøper boken.
Psst om du også ønsker boken med spesiell hilsen kan den kjøpes HER.
Men du kan også få tak i den hos de fleste av landets bokhandlere

Det føles så merkelig, så rart og ikke minst vanvittig stille.
Over halvparten av flokken har vi lagt igjen hos vår fantastiske bonus familie.
Som med utstrakte armer og gigantiske glis tar imot våre barn.
De kunne jeg skrevet bok om.
De gjør slike ting vi gjør i helgen mulig.
For det er slik, med fem barn, at enkelte ting er mer utfordrende å gjennomføre enn andre.
Enten fordi det er mange barn med ulike behov, eller fordi det rett og slett blir for dyrt.
Jeg er et sted nå, hvor jeg vet absolutt alle i flokken hadde storkost seg.
Barnas hotell i Sarpsborg.
Her har vi vært flere ganger. (kan lese om ett av besøkene her)
Absolutt et hotell for både liten og stor.
Men denne gangen er turen lagt hit for en meget meget spesiell 11 åring.

Hun er den som gav meg mammatittelen.
Som forvandlet meg fra bare Nina, til mamma.
Hun er den som har vist meg at det er i motbakke man blir sterkere.
At ingenting er umulig og at man kommer uendelig langt med å være snill.
Hun er den som forvandlet livet mitt, og kanskje til og med reddet det?
Uten at jeg ønsker å legge det ansvaret hos henne.
Hun er ett av mine forbilder, noen jeg ser opp til og beundrer.
Ei jeg er ufattelig ufattelig stolt av.
Hun fylte 11, og ønsket seg opplevelser.
Og her sitter jeg da.
Så hvorfor er jeg ikke med henne da, tenker du kanskje?
Hvorfor sitter jeg alene?
Det er fordi hun ikke er alene, hun løper rundt med sin hjertevenn.
Som vi rev henne vekk fra da vi valgte å flytte for 3 år siden.
Men hun har og vist meg at ekte vennskap, det tåler avstand.
Vennskapet består og om jeg ikke tar feil er det kanskje enda sterkere.
Det er nærmest rart å se på, hvordan de nærmest bare begynner der hvor de avsluttet sist selv om de så hverandre sist for tre uker siden.
De forsvinner inn i en boble, snakker nærmest sitt eget språk.
Men fnis og knis og hvisketisking.
De skal være sammen, hele helgen.
Dele rom, dele dag, dele natt.
Oppleve sammen, være sammen.
Så skal jeg sitte klar, 100% klar når hun har tid og lyst til å sitte litt i armkroken min også.
Håper jeg.

Han står å stamper i gulvet.
Vræææler mot meg med smokken i munnviken og tårer nedover begge kinna.
Men kjære lille venn sier jeg og strekker armene ut mot han.
NEEEEEI skriker han tilbake.
Smokken faller ned på gulvet.
Han tar seg tid til å hente den opp før han fortsetter å rope.
Det er ikke lenge siden vi hadde en helt annen stemning.
Vi lå på gulvet sammen, jeg og han.
Lekte med dinosaurer og traktorer.
I skjønn harmoni.

Men så skjedde det noe, jeg vet ikke hva skal jeg være ærlig.
Mulig jeg tok feil dinosaur eller kjørte traktoren feil vei.
Og nå står han der, i kroken på kjøkkenet og skriker.
Og jeg sitter som en aktiv brannslukker å prøver å forstå.
Det er en ganske regelmessig jobb om dagen.
Det å være en forståelsesfull brannslukker, alltid parat.
Man vet aldri når lettantennelig glør blir til flamme.
Man går nærmest litt på stå, i enkelte situasjoner.
Det er ikke enkelt å forstå når sinne er større en kroppen.
Vell, sint og sint, noen vil kanskje kalle det trass…
Jeg vil kanskje kalle det frustrasjon.
Han forstår det meste vi sier og gjør.
Vi forstår ikke han.
Han har klare meninger om hvordan og hva.
Vi forstår ikke alltid hvordan og hva.
Han har en plan, den innebærer ofte han selv og de fleste rundt han.
Problemet er at vi ikke vet hva han har planlagt.
Han tramper og stamper, skriker og roper og er oppriktig sint og lei.
Hvorfor er det ingen som forstår meg??
 
Det er ikke alltid jeg klarer å sitte der som en tålmodig brannslukker, noen ganger går alt i stå hos meg også
og jeg ender opp med å være en trykkoker i ubalanse.
Lunten er kortere enn den bør være og forståelsen knapt tilstede.
At han ikke føler seg forstått overgås av at jeg overhode ikke forstår.
Jeg orker bare ikke.
Skjerp deg, må jeg noen ganger si.
Ikke til han, men til meg selv.
Det sier seg selv at kombinasjonen ikke er god.
og frustrasjonen blir selvsagt ikke mindre av å kommunisere med en mamma som er midt i værste trassalder selv.
For om vi så skal kalle det trassalder, varer den fra 0-100 år
Den gir seg aldri.
Den er rett som det er på besøk til meg også.
Men i dag, er jeg tålmodig, tålmodig som få.
Med armene rett ut og all oppmerksomhet til den vesle karen som står i hjørnet på kjøkkenet og kjenner på store følelser.
Sitter å venter mens han skal la sinne og frustrasjonen skal bli liten nok til at han får plass i favnen min.

 

Om du er som meg, har du nok googlet det.
Ja kanskje googlet du akkurat nå og havnet her inne, hos meg.
Du sitter kanskje med en kul på magen, i full firsprang på vei mot slutten av svangerskapet.
Kanskje har du bare en liten måned, kanskje uker ja til og med dager til det store skal skje.
Fødsel er både skummelt, vanskelig og spennende å forholde seg til.
Selv når vi har kommet så langt som til 2018 er fødsel en av de tingene vi ikke helt kan kontrollere.
Det var kanskje det jeg slet mest med, i forkant av alle mine fødsler.
Det å ikke vite når.

Jeg husker, med mitt første barn, var jeg blant annet livredd for at vannet skulle gå mens jeg var på butikken.
Statistikken sier at 10-15%  opplever at fødselen starter med vannavgang og da svært få som opplever den slik vi ser den på film.
Med andre sjansen for at det skal skje er minimalt, allikevel en av mine største frykter.
Jeg hadde fødebagen stående klar fra uke 30 og trodde grunnen det kunne skje NÅR SOM HELST den dagen jeg bikket uke 37.
Statistikken derimot, tilsier at jeg som førstegangs skulle gå overtid.
At jeg skulle føde var både ubegripelig og uendelig virkelig.
Jeg skulle få oppleve livets under, bringe et liv til verden.
Jeg skulle føde… JEG!!?
Jeg leste flere bøker jeg hadde gjort i mitt korte liv til nå.
21 år ung, alikevell følte jeg meg veldig klar for å bli mamma.
Vi følte oss klare til å bli foreldre.
Jeg leste om faser, pusteteknikker og fødselstegn.
Om slimpropp, tang og klyster.
Bøker som forklarte pressetrang, stjernekikkere og at det er normalt å bæsje på seg.
Men ingen fortalte meg  hvordan det er å føde?
Hvordan er det egentlig å føde?
Utrykket “praksis og teori er to forskjellige ting” har du kanskje hørt?
Jeg tenker at det stammer fra en jordmor 😉
For til tross for at jeg hadde lest meg opp og ned på alle fasene på en fødsel, hadde jeg ingen peiling på hva som ventet meg.

Fødsel, det burde egentlig vært det mest normale å snakke om.
Og da mener jeg ORDENTLIG om.
Vi er nesten der, vi snakker mer om fødsler enn noen gang.
Bøker, Instagram, fødselshistorier på blogger, forum osv. T
v program hvor vi følger gravide par gjennom innspurt i svangerskap og fødsel.
Vi er der.. neste..
Vi mangler fortsatt litt.. jeg mener..
Har du noen gang sett en morkake bli født på tv?

Jeg er for at vi skal snakke enda mer.
Enda mer om det øyeblikket som gjør at livene våre endres, på godt eller vondt.
Ja kanskje til og med begge dele, for det er overveldende. Man ramler inn i en fødsel som seg selv og kommer ut igjen som en mamma.
Måten en fødsel oppleves og bearbeides på i etterkant er med på å forme barseltiden og hvordan man selv har det i etterkant.
Enten man vil eller ikke så er fødsel med på å forandre livet ditt ganske så mye.
Så lurer du kanskje på, hvordan det er å føde.
Og godt ned i innlegget kan jeg fortelle deg at det er umulig å fortelle deg.
En ting er smertene, men sannheten er at smerter kun er en liten del av det å føde.
For den største delen av en fødsel handler om følelser.
Og ingen, selv ikke du vet hva du vil føle når fødselen er i gang.
Jeg har lært på min reise som fembarnsmor, at det er uendelig viktig hvordan du har det når det nærmer seg termin.
Mitt beste fødselsforberedende tips er å ta ekstra godt vare på seg selv både psykisk og fysisk.

Fyll på med ting man liker å gjøre, som gjør godt, som gir deg gode følelser.
Søk hjelp om du sliter med negative tanker.
Vi er blitt flinkere til å snakke, dele.
Men vi holder fortsatt igjen.
Det er ikke bare morkaken, men også tankene og følelsene under en fødsel.
Jeg har selv født fem ganger, og har en hel regnbue av fødselserfaringer å vise til.
Jeg har vært sterkt preget av fødselsangst og jeg har følt meg som Superwoman.
Jeg har vært livredd og uendelig lykkelig.
jeg har følt avsky og jeg har vært hodestups forelsket.
Jeg har vært ut av meg selv og helt tilstede.
Jeg kan ikke fortelle deg hvordan det vil være å føde for akkurat deg.
Det jeg derimot kan fortelle deg..er at uansett hva.
Så vil det å føde være noe av det råeste, skumleste, tøffeste og etter en tid kanskje noe av det vakreste du har gjort.
Jeg lover.

Følg oss gjerne på vår Snapchat: Idebankmamma