Den begynte for ni måneder siden, men det er nå den virkelig er i gang. Reisen som skal vare livet ut.
Hun har vært gjennom et hav av følelser, nye erfaringer og ikke minst smerter.
Alt er nytt, fra nå av. Ingenting blir som før.
Hun er sliten, men nysgjerrig. Har overskudd og energi nok til å granske, studere og nyte.
Hun er fersk og nybakt.
Hun ligger der å gisper etter luft, for første gang, som mamma.
Hun er meg, og denne dagen er 11 år gammel.
Til tross for den lange tiden, føles det ut som det var i går.
Nesten.
Det ligger en tykk tåke over det hele, den også propp full av følelser , både gode og vonde.
11 år.
Det er så klisje og si, men hvor ble de av?

For 11 år siden satt jeg skjelven å holdt i en baby for første gang i voksen alder.
Og nå sitter jeg her beriket med fem barn.
Hun som fyller år i dag er min store stolthet.
Hun er selve symbolet på seier for meg.
Hun er uendelig snill og god.
Sterk men sårbar.

Ekte, seg selv og uendelig vakker.
Verdens beste storesøster, sånn på ordentlig.

Da hun kom ut, ble alt snudd på hodet.
Herregud som jeg hadde ventet.
Hun kom jo aldri.
Overtid ble det, flere dager, ja vi skulle til og med fylle en uke.
Jeg ble umenneskelig tilslutt.
Ikke å snakke til.
Jeg var så lei av å vente.
Men så, våknet jeg en natt, natt til i dag.
For 11 år siden.
Fra drømmeland og rett inn i en heftig ri.
Fødsel.
Dagen som forandrer liv.
Man tenker grunnen lite over det, men samtidig som barnet fødes blir også en mamma født.
En nybakt mamma, en tobarnsmamma, tre, eller kanskje til og med fem.
Hun kommer inn spent, kanskje litt redd og går ut med en ny tittel.
Mamma.
Noen ganger går overgangen naturlig, andre ganger humper det skikkelig.
Noen ganger i bølger og daler.
Hun var den første, og hun snudde alt på hodet.

Jeg ble kastet inn i en rolle jeg ikke hadde klart å se for meg hvordan skulle bli.
Mammarollen kommer ikke gradvis, den ramler i fanget ditt som et brak.
En omfattende livslang oppgave servert i fanget når du er så sliten som du aldri har vært før.
Hvordan i all verden skal klare dette, du og jeg?
Husker jeg at jeg tenkte i det de forlot oss alene for første gang.
Hvorfor hadde ingen fortalt meg at de var så små?
Så ble hun større, jeg vokste også i rollen.
Det ble bedre å være mamma, etterhvert.
Hun forandret livet mitt, først til det tøffere, jeg ble nærmest hudløs og ting jeg hadde fortrengt kom på overflaten.
Så ble ting bra, veldig bra.
Hun er min motivasjon, sammen med resten av søsknene sine.
Og med mannen med min side har vi klartet flere fjell.
Hun er motivasjonen bak boken jeg har jobbet med i ett år.
Mitt første barn, min første bok.
Når en mamma blir født.

En bok laget for å styrke, ikke skremme.
En bok som skal fortelle deg at du ikke er alene med å tenke og føle det du gjør.
Det er det viktigste, å åpne tabudører som nærmest har grodd igjen.
Boken er ikke en fagbok, med fokus på faser og stadier i fødsel.
Men mer om hvordan man tenker og føler og opplever fødselene.
Selv har jeg født fem barn og opplevd en regnbue av følelser både før under og etter fødsel, men jeg er ingen fasit.
Derfor har jeg med meg flere mammaer som åpner sine innerste dører, forteller om sine erfaringer og følelser rundt fødsel. Hvordan de opplevde noe av det største som skjer en her i livet. Nemlig når en mamma blir født.
Boken er å få tak i hele landets bokhandlere, om du vil bestille den rett fra meg med en hilsen kan du gjøre det HER.
Fin fin morsdagsgave kanskje 😉

Det var så gøy å slippe bomben i går på snapchat med dere.
Telefonen glødet nærmest når vi nærmet oss middagstider.
I går kunne vi altså endelig fortelle at vi skal åpne en fysisk Kos med kaos butikk.
Og herreguuuud som jeg gleder meg 😀
En 400 kvm stor butikk full av det vi har i butikken i dag og masse masse mer.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si vi blir.
På en måte en babyutstyrbutikk, men med fokus på ting man trenger, som er praktiske, unike, osv.
Vogner, bilstoler, bæretøy, kjekt å på reise, osv osv
Litt dill og dall må vi selvsagt ha, men det er ikke der fokuset vil ligge.
I tillegg brenner vi for kreativitet, og det vil vi fortsette med i butikken.
Masse godt kreativt utstyr til barn og mange gode kreative ideer.
Det skal bli så gøy.
Det å åpne fysisk butikk i den digitale hverdagen som vi lever i er muligens å gå litt i feil retning.
I følge trend kanskje, men ikke om vi følger drømmen vår.
Vår drøm om å skape arbeidsplasser og liv og røre her på bygda.
Muligheter for familier å bo og leve her, slik vi gjør.
Lage liv i et lite samfunn og ikke minst vise at noe er mulig selv om vi ikke er midt inne i Oslogryta.
Vi får god plass i butikken og vi har et inderlig ønske om å skape en plass hvor man også kan være sosial, hvor ting kan skje av sosiale settinger, enten det måtte være informasjon eller inspirasjon eller rett og slett bare et helt vanlig barseltreff.
Et sted hvor man kan ta med seg mini, få litt selskap i en litt lang permisjon og snakke med andre på samme sted i livet.
Jeg har tusen ideer, så jeg må sile ut og ikke minst se hva folket ønsker.
Butikken vil ligge på Jevnaker, med gode parkeringsmuligheter og kun et lite steinkast fra Hadeland Glassverk.
Men, hva bør vi fylle butikken med, hvilke merker, produkter osv?
Om du føler du har lyst til å påvirke butikken vår og innhold kan du søke medlemsskap i denne gruppen HER.
Her vil vi holde dere oppdatert på hvilke merker vi tar inn, når vi kommer til å åpne og ikke minst få mulighet til å være med på åpningsfest.
For selvsagt må vi ha det.
ÅÅÅååå sa jeg at jeg gleder meg?
 
Og du… om du bor langt unna… vil selvfølgelig nettbutikken være med på moroa 😉

Det nærmer seg morsdag, denne hjertelige hilsen er både hyggelig å lage og få.
Du trenger:
Farget kartong
Lim
maling
saks
Og en barnehånd <3
 
NB denne kan også lages på vanlig hvit ark, da tegner man bare rundt hånden og fargelegger inni.
Slik gjør du:
Tegn rundt en hånd.

Klipp den ut og lim den på et annet ark.
Vi har brukt farget kartong til å lage gress med, dette kan også tegnes.

 
Bruk fingertuppen og lag hjerter med maling

 
Sol og skyer kan også lages.

 
Godt kreativt utstyr finner du hos kosmedkaos.no

Jeg vet det er så bloggeklisje den overskriften og jeg vet ikke om jeg skal le eller beklage.
For til tross for at jeg nå har blogget i over 2 år så føler jeg meg ikke som en blogger blogger..om du forstår..
Uten å trampe på tærne til noen så er det altså slik jeg føler det.
Men denne gangen skal jeg altså ta en skikkelig stereotypisk bloggepost.
En post som sier A, kanskje B men ikke så mye mer.

For jeg, VI har holdt noe hemmelig for dere.
Og GJETT om jeg gleder meg til å fortelle dere det.
I morgen faller forhåpentligvis siste brikker på plass slik at jeg kan fortelle dere.
En stor drøm går i oppfyllelse samtidig som det er vanvittig skummelt.
Men fy søren så gøy også.
Man må leve litt på kanten her i livet? Ta noen sjanser?

Jeg er vanvittig heldig, jeg har hele veien siden jeg turte å åpne døren for dere helt inn til oss hatt en massiv heiagjeng i dere.
Dere backer opp, heier frem og støtter oppunder.
Og det er nettopp derfor jeg kaster meg ut og deler det jeg skal dele i morgen med dere.
Som sagt, om alle biter faller på plass i morgen…noe jeg er temmelig sikker på at det gjør, kommer jeg til å dele det med dere.
Og aller først på snapchat.
Nesten direkte, herremiiin som jeg gleder meg
Så om du er nysgjerrig, legg meg gjerne til og følg med på storyen i morgen.
Du finner meg ved å HER (om du er på mobil)
eller ved å søke meg opp: Idebankmamma
eller ta screenshot av bilde under og legge meg til via snapkode.

 
 
Jeg er sååå spent på hva dere synes 😀

Det slo meg da jeg stod å gråt over brødfjøla mens jeg spiste frokost.
En sen frokost fordi natten før hadde vært forferdelig.
og nå stod jeg der å gråt imens jeg jafset i meg en skive med gulost,
i bakgrunnen gråt minstemor fra vognen. Hun hadde ingen planer om å sove.
At jeg er sliten, er kanskje ikke så rart med fem små soldater i hus.
Men at jeg ikke prioriterer meg selv, er ikke dems feil.
Det er min egen.
Der jeg stod med tårer og snørr bestemte jeg meg.
Det er på tide å ta vare på seg selv, sånn på skikkelig.
Mamma er også viktig!
En dame jeg har fulgt og beundret lenge (Desiree, fitfocuse.no) sier det så enkelt.
Energi er ikke noe du får, det er noe du skaper.
Og hun har så rett så rett.
Selv om jeg i grunnen sitter her enda og venter på at energien skal komme dumpende.
Jeg starter prosjekt mamma er også viktig, i dag.
Jeg går all in fra dag en, så hva er planen?
Planen er igrunnen enkel:
Mindre sukker og mer av:
Grønnsaker.
Frukt.
Bevegelse.
Søvn.
Ønsket mål:
Mer energi, bort med mine 10 kosekilo og mere moro i hverdagen.
Jeg har så langt ifra et A4 liv som man kan få, 2 egne bedrifter. 5 barn og bor langt på bygda.
Å følge et ferdig opplegg tror jeg derfor er uaktuelt for meg.
Ting kan skje, tiden er knapp og jeg må se de mulighetene jeg kan.
Jeg har god tid, for all del.
Målene om redusert vekt er ikke noe sommerkropp mål men en bonus i det hele.
Først og fremst vil jeg gjøre kroppen godt med å gi den det den vil ha.
Jeg vet det krever energi for å skape energi, derfor kan jeg ikke forvente for mye av meg selv. Forhåpentligvis ender vi opp med positive ringvirkninger.
Mest av alt krever det viljestyrke.
Men jeg vet hva resultatet kan bli.
Jeg tok tak i 2012 og 2013/2014 ble fantastiske år.
Ringvirkninger av en mamma som tok vare på seg selv.

Det var da alt dette startet. Eventyret som grunder både med blogg og egne produkter.
Og initiativet og ideene hadde aldri oppstått om det ikke hadde vært for at jeg tok vare på meg selv.
Jeg er heldig, jeg har med meg mannen, og barna har ikke noe valg de må bare bli med på dette 😉
Det er ikke rart jeg er sliten nå.
To svangerskap på rappen, amming i mellom slagene, lite søvn og null permisjon.
Vi har jobbet med baby på slep siden 2015.

Jeg snappet om dette i dag og ser flere småbarnsmødre vil være med. (legg meg gjerne til, idebankmamma)
Det er uten tvil en annen situasjon å være småbarnsmamma og samtidig ta tak i livsstil.
Derfor tenkte jeg at vi kunne lage en facebookgruppe hvor vi kan motivere hverandre.
Facebookgruppen: Prosjekt mamma er også viktig. finner du HER
 
 

Vi er på hver vår side av dørkarmen.
Du ligger i sengen, og alt du ønsker deg er meg.
Frustrerte små hyl kommer ifra den lille kroppen mens du spreller dyna av deg
Klokken er fire
Kan du ikke bare sove?
På andre siden av dørstokken står jeg, med døra på gløtt står jeg i tussmørket mens jeg dunker hodet taktvis i veggen.
Jeg har ammet, bysset, rugget, vugget, sunget, hyssjet og bært.
Men til ingen nytte.
Sove gjør du ikke.
De små frustrerte hylene har gått over til gråt.
Det er noen minutter siden du så meg og nå var grensen nådd.
Nå triller tårene, ikke bare dine, men også mine.
Kan du ikke bare sove?
Jeg tusler inn til deg, brer dynen på nytt over den sprellende kroppen mens jeg så rolig som jeg kan forteller deg at det er natta.
Klokken er fire, det er natt.
Å være 8 månender innebærer kanskje ikke å ta så mye hensyn til om det er natt eller dag.
At du trenger å være trygg, mett, passe varm og tilfreds forstår jeg.
Men kjære venn kan du ikke forstå at mamma er trøtt?
Man mister kontroll, når man mister søvn.
Kontroll på tanker og følelser.
Man tenker ting om  seg selv andre man ikke har tenkt før.
Både om liten og stor.
Hva er det jeg gjør galt som holder deg våken?
Hva er det jeg ikke forstår som gjør at du ikke sover?
Hvorfor kan du ikke bare sove?
Jeg går inn å løfter deg opp, de små hyl har blitt ildsint gråt.
Slik klarer jeg ikke la deg ligge, uansett hvor trøtt jeg er.
Vi setter oss ned sammen og du hikster litt for å få igjen pusten.

Månen skinner inn på rommet vi to har kjempet mot Jon Blund de siste timene.
Jeg vet snart ikke hvor jeg skal hente flere krefter.
Kroppen føles nærmest nummen, hodepinnen fyller hodet og øyene er smale.
Du gnir deg i ansiktet, små knyttnever gnuger mot øynene.
Du er jo trøtt.
Hva er det som gjør at du ikke finner ro?
Du hviler hodet på brystkassen min mens jeg rugger opp og ned.
Du hviler og jeg kjenner pusten blir tyngre.
Vi slumrer begge to, til morgenlyset banker på.
Du er klar for en ny dag,
bare du..
For jeg… jeg er inderlig trøtt..
 

5???
fem??
FEM???
F-E-M?
Reaksjonen er som regel den samme, når jeg forteller om hvor mange barn vi er så heldige å ha.
Fem små fyller huset vårt.
Hakeslepp og utropstegn som danser ut av munnen på de som spør er resultatet.
Ja, vi har fem.
Oppfølgingspørsmålet kommer hos de fleste,
Hvordan greier dere egentlig det?
Jeg har mer enn nok med mine 2.
Eller, vi har “bare” tre og har mer enn nok.
Men hvordan greier vi det egentlig.
Hvordan får vi endene til å møtes når vi sjonglerer så mange små i hverdagen vår.
Sannheten er, at jeg ikke helt ser problemet eller utfordringen.
For fem små er jo min normal. Eller begynner å bli min normal om jeg skal være ærlig, minstemor har jo knapt vært her i 8 mnd.
Når dere referer til deres 2 eller bare tre er sannheten at jeg ikke engang husker hvordan det var.
For i dag, er tre nesten som barnefri for vår del.

Det er ikke noe jeg sier for å være ovenpå men det er
slik som du med to sikkert opplever når dere bare har en 😉
Å ha fem barn er ikke innafor normalen, den ser jeg også. Vi er fullstendig klar over at vi ikke er en A4 familie.
Det merker vi i grunnen godt overalt. Nesten hver eneste dag.
Våre annerledes utfordringer ligger ikke å ha fem barn og hverdagen vår, utfordringene våre ligger i nettopp det at vi ikke er A4.
det gjelder alt vi skal gjøre, alt fra ferie til å spise ute kan være en utfordring.
Ikke fordi vi har så mange å holde styr på, men at hverken bord eller hotellrom er tilpasset en så stor gruppe som vi er.
Den største utfordringen er derimot at vi er annerledes. Det å være annerledes krever baller.
Noen ser på oss med forundring og interesse,  de fleste med skepsis og negative holdninger
Undres over hvilken sekt vi er med i, eller om noen av oss i det hele tatt var tilstede under seksualundervisningen på skolen.
At vi har valgt annerledes enn gjennomsnittet trenger ikke gjøre MEG så mye mer annerledes enn deg.
Valgene jeg har gjort, har selvsagt ført meg hit jeg er nå.
Men jeg, jeg er fortsatt Nina.

 
Det er kun antall som er annerledes er min mammahverdag i forhold til din.
Jeg sjonglerer fem, du 2 eller kanskje 3?
Eller du riktig så gal å sjonglerer 4 kanskje.
Meninger om oss som foreldre og familie er ofte dobbelt så mange fordi vi er dobbelt så mange.
Noen mener det er godt for barna, de fleste forstår ikke hvordan vi kan rekke over.
Ukentlig svarer vi på kritiske spørsmål rundt våre valg.
Hva jeg tenkte på i det jeg valgte å bringe fem barn til en allerede overfolket verden.
Livet kan ikke planlegges, og alle valg har en historie..
Husk det neste gang du står å rynker på nesen mens du teller barn som kommer ut av samme bil..
 
 

// reklame for egen bok

Det er ingenting som kan måle seg med den følelsen.
Rett etterpå.
Det begynte for ni måneder siden, men det er nå den virkelig er i gang. Reisen som skal vare livet ut. Selve livet.
Jeg har vært gjennom et hav av følelser, nye erfaringer og ikke minst smerter.
Alt er nytt, fra nå av. Ingenting blir som før.
Jeg er sliten, men nysgjerrig. Har overskudd og energi nok til å granske, studere og nyte.
Hun er fersk og nybakt.
Jeg ligger der å gisper etter luft, for første gang, som mamma.
Når alt har blitt stille, jeg kan puste ordentlig igjen, ja faktisk helt ned i magen.
Den som for få sekunder siden var fylt med en baby.
Og nå ligger vi der, og ser hverandre rett i øynene for første gang.
Hun klissete og varm. Lyserosa og fersk, lager sine første lyder.

Med store mørke øyne titter den lille kroppen rundt i rommet, rynker nesa og pannen mens tungen titter så vidt ut av munnen.
Sprikende fingre som strekker seg ut på mammas brystkasse.
Begge hviler godt ut, etter noe som kan måle seg med en maraton, både fysisk og psykisk.
Jeg, sliten, lettet og kanskje litt redd. Men fremst av alt, en nybakt mamma.
Det er dette øyeblikket jeg har brukt som motivasjon mot fødselsangst og frykt.
Det er dette øyeblikket jeg har brukt som gulrot når jeg følte frykten er større enn gleden og spenningen ikke var fylt med fryd men med angst.
Å føde er noe av det skumleste, fineste, tøffeste, vondste, råeste, vakreste og fineste jeg har gjort.
Det er skummelt før, vondt, tøft og rått når den står på, og den fineste øyeblikket i det fødselen er over.
En nyfødt sjel og jeg, en nyfødt mamma.
En ny familie, i samme rom, puster samme luft for første gang.
Jeg føler meg som superwoman, proppfull av adrenalin og høy på meg selv.
Jeg har gjennomført det råeste vi mennesker kan gjøre, jeg har gitt liv.
Et nytt liv ligger på brystet mitt og det er jeg som har båret det frem. En perfekt skapning med våkent blikk.
Nyforelsket i den lille kroppen som ligger der? Igrunnen ikke.
Jeg er ikke sånn, som faller pladask. men jeg vet det kommer.
Men letta, herregud så letta jeg er.
Endelig er fødselen bak meg.
Fødslene jeg har lagt bak meg har ført meg til den jeg er i dag.
jeg har lært mye om meg selv gjennom de, på godt og vondt.
Ved første svangerskap så jeg på fødselen som finalen. I dag vet jeg godt at fødselen er startskuddet.
Det er ved fødselen alt begynner.
Det er da en mamma blir født.

Og det er nettopp det som har blitt tittelen til boka mi som jeg har jobbet så iherdig med.
Det er mine følelser rundt fødsel som har motivert meg til å skrive boken jeg stolt viser frem til deg nå.
Følelser som har overrasket meg, lumpet over meg og skremt meg.
Følelser jeg har følt meg alene om.
Men sannheten er jo at disse følesene, tankene vi sitter med, står ikke skrevet i fagbøker, De er gjemt i hjertene til mammaene som har født.
Hver eneste dag er det damer som overvinner frykt og angst og føder et barn.
Hver eneste dag går det gravide å GLEDER seg til fødsel.
Hver eneste dag går det gravide å GRUER seg til fødsel.
Mødre får barn på brystet, noen gråter andre ikke.
Gråter fordi de er lykkelige, lettet eller forelsket?
Når en mamma blir født handler selvfølgelig om mine fødsler.
Min reise fra å være bare Nina, til å bli mamma for første gang og nå mamma til fem.
Men boken er mest verdifull fordi jeg sammen med mine historier fått æren av å samle fødselshistorier fra andre sterke kvinner som har født på sin måte.
Uten de hadde ikke denne boken vært like verdifull. De bryter tabuer og stillheter, snakker ærlig og åpent.
Forteller om sine tanker og følelser, akkurat slik de var.
Når en mamma blir født er en bok om nettopp fødsel, men ingen medisinsk bok med fokus på faser og stadier. Boken er en bok med fokus på følelser og erfaringer. En bok laget for å styrke, ikke for å skremme. En bok som forteller at du ikke er alene , en bok hvor mammaer åpner de innerste dører, forteller om sine erfaringer og følelser rundt fødsel. Hvordan de opplevde noe av det største som skjer en her i livet.
 
Nemlig når en mamma blir født.
Psst boken kan du forhåndsbestille hos meg Her, med personlig hilsen selvfølgelig 🙂
Den forventes klar i begynnelsen av februar 🙂

//annonse

Jeg har tre sett med gigantiske blå øyne mot meg.
Mamma???
Jeg har tydeligvis avbrutt den harmoniske leken som var, den oppstår alltid så fort vi går ut.
Som jeg pleier å si, det skjer noe med ungene, når vi får frisk luft i lungene.
Latter, samarbeid og mestring.
De ler, snakker godt med hverandre og samarbeider både ned og opp bakken.
Vi er heldige da, har tidenes akebakke i hagen.
Jeg hørte latteren til 5 åringen helt inn mens jeg tok på med skoene.
Men nå er det helt stille.
Nå står de alle stille, og ser på meg..
Mammaa??
Jaaa? sier jeg og tusler mot de mens jeg retter på lua.
Hva skal du sier sju åringen og rynker på nesa.
Får jeg låne den, sier jeg og strekker hånda etter akematten.
3 sett med store øyne, får selskap av tre gapende munner.
Skal du, aaake?
Selvsagt skal jeg ake sier jeg, mens jeg bomser  rompa nedpå matten og setter fart.
Jeg jubler ned bakken, på toppen står igjen et publikum, målløs.
Juhuuu sier jeg og strekker armene i været.
Jeg ser de ser på hverandre, usikre på om mamma er ved sine fulle fem.
Kom igjen da… Neste!

De ser på hverandre litt til, så kaster eldste seg utfor.
I bunn gir hun meg en klem. Sier ikke noe. Men jeg skjønner godt hva hun mener. Så kommer mellomste og minste i full fart etter.
Det er flere år siden jeg har vært ute i snøen med barna.
En ting er å være med å tusle en tur, men basing i snøen tror jeg ikke hun minste av de husker sist jeg gjorde en gang.

Det er flere årsaker til det selvfølgelig, svangerskap og liten baby er de to største.
De andre er bare dårlige unnskyldninger for å gjøre ting enklere.
Men nå, er det altså ENDELIG både mulighet og tid til at mamma også er med å baser.
Jeg er ikke spesielt glad i ski, hverken bortover eller nedover men elsker å ake og base.

Og i år, har jeg godt nok utstyr til å gjøre begge dele uten å fryse av meg stumpen.
Hoppindressen sørger for å holde meg varm og tørr.
Og ikke minst, er jeg kledd for å være ute i en fei.
Dressen er utviklet av to norske jenter med 20 års erfaring av utvikling og design av funksjonelle klær til både voksen og stor.
 

Dressen har mange justeringsmuligheter både i livet, armene og bena.
Varm og svært vannavisende med vannsøyle på 10 000.
Med glatt for så jeg kan hoppe i den og være klar på null komma niks.
Den er laget for barnehageansatte, med andre ord er den perfekt for oss foreldre som vil være med barna ut. Med gode lommer til overflødig votter og snørrpapir, lufteluker under armene etter et par turer opp og ned bakken i tillegg til tapede sømmer og ekstra slitesterkt tekstil på rompe og knær.
Dressen har blitt veldig godt tatt imot, og er utsolgt for de fleste størrelser.
Men meld deg på deres nyhetsbrev for oppdatering når de er på lager.
Skulle du være heeelt sikker på å få kapret en til neste vinter får du en temmelig god rabatt om du forhåndsbestiller nå. Både jeg og mannen bruker dressen. Herremiin som vi digger den.

 
Og du.. sjekk ut vår instagram, der kan du VINNE en dress!

Klokka er halv seks, forsinket middag og en familie med ulvehunger samles endelig rundt middagsbordet.
Alle kommer, uten mas. Det er god stemning
Mamma?
Kan jeg få saft? Mamma?
Jeg sender avgårde saften mens jeg blåser på gaffelen til minstemann.
Mamma? Er det varmt?
Ja, er svaret til mellomstemann mens jeg fortsetter blåse før jeg rekker gaffelen til en sulten liten kar.
Minstemor får en kavring så hun har noe gnage på mens hun ser på oss spise.
mamma?
Jaa?
Er det svømming på torsdag?
Jah det tror jeg.
Han lyser opp og det er klinkende klart at det var svaret han håpet på.
Mamma? Har du laget denne, mamma?
Hun sier det med munnen full, minstemor.
Ja det er det, sier jeg litt fornøyd, jeg har tross alt laget det med “det man haver” ifra skuffer og skap.
Var det godt.
Mamma, det var kjempegodt mamma.
Hun tar en bit til.
Tygger litt.
Mamma?
mhm, jeg har akkurat rukket den første munnfull.
Mamma, er det sant at fantorangen har kledd seg ut mamma?
Fantorangen er et kosedyr, svarer jeg. Og de med fantasi kan late som om kosedyr lever.
mhmmm mamma. Hun er klekkelig enig.
Mamma?
Ja sier jeg og gir eldstefrøken et blikk.
Kan jeg gå til Johanna etterpå mamma?
Klart du kan sier jeg og tar neste munn full.
3 sekund stillehet.
Mannen forsyner seg med andre porsjon.
Jøss alle liker det.
Mamma?
Ja?
Jeg gir minstemann nok en gaffel med mat.
Mamma?
Ja?
Mamma, jeg scora mål i dag jeg mamma.
Han er temmelig stolt, det er det ingen tvil om.
Ååå så gøy da sier jeg og benytter muligheten til å ta en munnfull til.
Mamma? Kan jeg få mere mamma?
Oj, jammen har hun ikke slukt en hel porsjon.
Jeg slenger på en god sleiv til.
Takk mamma sier hun og kaster seg over porsjonen.
Mamma? Kan du sende meg vannet mamma?
Jeg strekker meg over bordet og gir eldstefrøken vannet.
Kan vi gå ut en tur etterpå? Eldstemann spør.
Ingen svarer.
Kan vi gå ut etterpå gjentar han?
Hvem er det du spør egentlig sier søster.
Pappa vel?