Det begynner som litt bakgrunnstøy i drømmeland, men etterhvert, ja igrunnen ganske fort sklir det over til å bli en irriterende opplagt og våken stemme som vil ha meg opp.
Uten unntak er du strålende blid idet jeg trøtt som en gammel sokk slår opp døren på rommet ditt.
Med rekord i sovesveis, pysjen på snei og full bleie står du der i senga med kosen plassert i armkroken og smokken litt på skrå. Uendelig klar for en ny dag.
Heeeeei mamma sier du ferdig ladet og klar
Hei lille venn sier jeg etterfulgt av en lang gjesp.
Du slår armene om halsen på meg i det vi tusler opp trappen og vekker resten av huset.
Vi skifter bleie mens vi synger, som alltid, vår morgensang og får på oss klærne.
Det er på tide å lage matpakker.
Du tusler rutinevant etter meg rett inn på kjøkkenet.
Tre matpakker skal smøres, det er rart, men dere alle tre har en sensor for forhåndssmurt mat.
Å smøre kvelden før går bare ikke.
Jeg får igrunnen litt vondt i magen hver gang jeg skal smøre, alle disse flotte kreative matboksene.
Vell jeg har et stykke å gå.
Brødskive med gulost og leverpostei får duge denne gangen også. En klementin får være det lille ekstra i dag.
Make… make…
Du har slengt fingertuppene opp på kjøkkenbenken. Står så høyt på tå som du klarer. Du får akkurat pressa nesetippen over kanten.
Make sier du igjen mens du setter tunga ut og strekker deg eeenda litt til.
jeg skjærer en ekstra skive ost (som alltid), ruller den sammen, setter meg på huk. Setter pekefingeren foran munnen, hysjer stille, smiler lurt til deg og gir deg osten.
Matpakkene er smurt, nå er det frokosten til storesøster.
Du følger etter i det jeg tusler ut på stua og serverer storesøster mat og melk.
Du er ikke langt etter i det jeg er på vei igjen på kjøkkenet igjen.
De fem små minuttene jeg får på badet, er ikke alene.
Du står nøye å følger med på hva mamma gjør.
Ut i bilen, går vi hånd i hånd. Alltid.
Du er den siste jeg klemmer i barnehagen og den første jeg får en moseklem og smellnuss av når jeg kommer.
Under middagen har jeg hale, du følger meg fra skap til skap.
Dekke på det gjør vi selvsagt, sammen.
Under middagen sitter vi vedsidenav hverandre, alltid.
Til barnetv krever du en armkrok, hver gang.
Til kvelds er det kos og pysj
og i sengen er det nattasang med kosing og to små mørke øyne som borrer seg inn i mine.
Vis respekt for foreldre med lågt blodsukker. Et før du går ut, eller sørg for å ha litt provant på lur til dei vaksne og. Mette og varme vaksne er eit viktig kriterie for at ein familietur skal bli vellukka.
Senk ambisjonane. La turen gå på barna sine premiss.
Skogen er verdas største leikeplass. La barna få utfalde seg på eiga hand, men delta gjerne i leiken om du blir invitert med.
Involver barna i turplanlegginga. La dei gjerne vere med å bestemme kor turen skal gå. Bli einige om turen skal gå til eit spesielt mål, eller om sjølve turen skal vere målet.
Legg lista lågt. Turen treng korkje vere lang eller vare lenge. Ikkje undervurder nærturen. Gylne augneblink fins ikkje berre på toppen av høge fjell.
Tenk enkelt. Ein treng verken erfaring eller dyrt utstyr for ein tur i nærområdet.
Ta deg tid. Dersom du hastar avgarde til eit mål kan du gå glipp av verdifull kvardagsmagi undervegs.
I dag er en dag hvor jeg egentlig ikke følte for å stå opp, fordi jeg har hatt en forferdelig natt og
egentlig kjenner at jeg overhode ikke er motivert til å trøste den gråtende lille som ligger oppe å vræler av full hals.
Vi har vært sammen hele natten, jeg har tørket oppkast og trøstet så godt jeg kan.
Har ikke telling hvor mange ganger jeg har skiftet seng iløpet av natten.
I dag er en dag hvor jeg gjerne skulle låst meg inn på badet og bare bli sittende der.
Når det kommer to imot deg å ber om mat før du i det heletatt har kommet opp trappa..
I dag er en dag hvor jeg nesten hadde pusteproblemer før kl 10
fordi jeg følte jeg hadde blitt spist opp av «mamma, mamma, mamma»
“Mamaaa..maamaaa.. se nååå, se på meg, se nåååå”
I dag er en dag hvor jeg aller helst skulle lagt hode på puta å tatt igjen søvn og enda litt til…
bare vært for meg selv… liiiiitte granne, Bare meg… helt alene.
I dag er en dag hvor jeg føler stemmen til eldstefrøkena går i ett
og jeg angrer no veldig på å ha ført akkurat de genene videre..
I dag var en dag hvor jeg så at mannen i mitt liv var ganske sliten og døsen etter mange timer nattevåk han også,
så jeg lot han sove en time på mårraskvisten når jeg stod opp..
I dag er en dag hvor jeg har tørket oppkast og trøstet en stakkars liten syk frøken
, til gjengeld har jeg fått masse kos ifra ei som ellers ikke har tid.
I dag var en dag hvor jeg er uendelig takknemlig for at Toro selger ferdiggrøt som piper når den er varm nok og klar til servering
I dag er en dag hvor jeg kan klappe meg selv og mannen på skuldra å si bra jobba…
For der er jammen ikke lett, å være mamma og pappa når den minste er syk, den mellomste har maur i rompa og den eldste kjeder seg så hun neste knekker i to. Man kjenner man har et fang for lite, et hode som verker og 15 armer mangler for å rekke over alt som burde gjort
Da da kommer det en dag, hvor man lar huset flyte, klesvasken hope seg opp, nrk super gå 12 timer i strekk og toro ferdiggrøt er en komplett fulkommen middag…
I dag, er en sånn dag…..
og slike dager pakker man inn i vatt
//LIK om du også noen gang har opplevd dager som må pakkes inn i vatt, og fortell meg gjerne i kommentarfeltet hva du gjør etter en slik dag.
Dei fleste har høyrt om idrettsmerket og svømmeknappen, men visste du at det finst eit ferdighetsmerke for friluftsliv og? Knappen vart lansert av bladet Villmarksliv og Donald Duck & Co i 2013, og er for alle under 20 år. Det kostar 30 kroner å få Villmarksknappen tilsendt. Sjå villmarksknappen.com for info om bestilling. Målet med Villmarksknappen er motivere barn og unge til å vere meir ute, og gi dei grunnleggjande kunnskap om friluftsliv og tryggleik i naturen.
Knappen kjem i tre utgåver, bronse, sølv og gull. Krava til bronsemerket er slik at dei aller fleste kan greie det. Sølvkrava er litt vanskelegare, men også overkommelege med litt øving. Gullmerket er såpass avansert at til og med vaksne kan ha problem med å greie det, men det kan vere desto meir motiverande for barn å prøve å oppnå det.
Være med noen som tenner opp bål ute. Husk forsiktighetsregler og skogbrannfare, så slipper du å bli utsatt for skogvokterens vrede.
Overnatte ute én natt. Du kan godt ligge i telt i hagen og ha med deg både madrass og dyne i stedet for sovepose.
Være med på fisketur og dra opp en fisk alene.
Sølvkrav
Tenne bål med kvister eller ved du selv sanker. Det er tillatt å ha med opptenningsmiddel hjemmefra.
Overnatte tre netter ute i sovepose på fjellet eller i skogen, i telt eller gapahuk.
Fiske minst to forskjellige fiskearter uten hjelp av andre. Én av fiskeartene må være ørret.
Gullkrav
Tenne bål med bjørkenever eller annet opptenningsmateriale du finner ute, på tre forskjellige turer, én av dem i regnvær. Du får kun lov til å bruke en eneste fyrstikk under båltenningen. Lykkes ikke det, må du prøve igjen en annen gang med et annet bål. Dessuten skal du koke vann nok til varm drikke hver gang.
Overnatte minst ti netter under åpen himmel, i telt, gapahuk eller snøhule. Minst to netter må være om vinteren med kuldegrader ute.
Fiske minst fem forskjellige fiskearter i inneværende år, der én av dem må være ørret.
6-åringen og 7-åringen her i huset fekk bronsemerket i vår. Dei har knappane hengande på tursekkane sine, og er veldig stolte av dei. Dei håpar å oppnå sølvmerket til neste år, og seksåringen øver iherdig på å tenne bål. Kravet om å få to ulike fiskeartar utan hjelp frå andre er nok litt verre, men vi får øve og prøve.
Uten å si noe løper både jeg og mannen ut av soveromsdøra.
Det er akkurat som om alt går i slow motion men alikevell ufattelig fort.
Innen jeg har kommet meg ut av soverommet har jeg rukket å tenkt tusen tanker, minst.
Er det ekte? Hvem plukker jeg opp først? Slukket jeg ikke alle lysene når jeg la meg?
Tenk om det er nede på kjellerstuen hvor eldste sover.
Tenk om det virkelig brenner.
Brannalarmene uler så det skjærer i ørene.
Mannen forsvinner ned trappen mens jeg skrur på lyset i gangen.
Myser meg rundt i etasjen, ingen tegn til hverken røyk eller flammer.
Alarmen stilner.
Ingeting her heller sier mannen fra kjelleren.
Jeg karrer meg tilbake til sengen, herregud så redd jeg var.
Hjertet hamret enda, og følelsen av kvalme begynte å bre seg oppover halsen.
Og jeg innså, herremin så lite forberedt vi er på dette.
Hva hadde vi gjort, om det virkelig brant?
Hva hadde vi gjort om det vi hadde møtt når vi åpnet soveromsdøren var røyk eller flammer?
Hvem plukker opp hvilket barn, og ikke minst, hva skal barna gjøre dersom de våkner?
Og hvor i huleste er brannslokningapparatet, det vet jeg jo ikke.
I julekosen kan vi glemme kjelen som stod på komfyren, glemme å blåse ut alle lysa før vi legger oss, eller overdrive bruken av skjøteledninger for å få opp alle de koselige julelysene.
Desember er høytid for branner, julemat,julelys og ikke minst alkohol er noen av mange årsaker.
Så det siste du hører fra oss nå i 2014 er en oppfordring.
Vi vil at du og dere skal tenke gjennom følgende:
Hva gjør vi hvis brannalarmen går?
Vi har tatt praten med hverandre og barna.
Nå vet vi hva vi skal gjøre..
Sånn tilfelle neste gang ikke er en falsk alarm.
Del gjerne denne oppfordringen med noen du er glad i.
La meg først begynne å si at vi har vært kunder av dere lenge. Vi er glade i tøyet deres, kvaliteten deres, prisene deres og ikke minst alt dere gjør tilbake. Som småbarnsmor har jeg mange merker å velge mellom når det kommer til klær.
Jeg er trebarnsmamma, min eldste datter er snart 8 år. En tøff alder. Hvor de ikke lenger ser seg i speilet og synes de er det vakreste de har sett, slik som min minste gjør som er 2,5 år.
Hun er i den alderen hvor hun svarer neeeisj når jeg skryter av hvor fin hun er.
Hun er i den alderen hvor hun er bevisst på sin kropp, og “reglene” begynner så smått å nærme seg jentene hun er med har jeg merket. De er i en fase hvor de merker at kroppene er annerledes, de begynner å spørre… hvordan skal kroppen EGENTLIG se ut?
Jeg, ja ikke bare jeg men også min mann jobber hardt med å holde riktig fokus. Alle kropper er normale. Alle er vi forskjellige og ingen skal dømmes pga kroppen sin. Noen er lange, korte, tynne, tykke, og alle skal vi få være slik vi skal være.
Jeg har som sagt tre barn, 2 jenter og 1 gutt. Alle er de forskjellige, og alle har de sine utfordringer når det gjelder å finne klær. Minste er liten og spe, mellomste er det de fleste velger å kalle gjennomsnittlig, og eldste er stor for sin alder.
Vi oppdaget fort at det skjedde noe ved 4 års alder, jenteklærne ble plutselig smalere. Jenta vår måtte opp et par størrelser for at klærne skulle passe, gikk vi derimot over i gutteavdelingen kunne vi fint velge riktig størrelse iforhold til lengde.
Ettersom årene gikk og hun ble mer bevisst på hva hun hadde på seg og hvor vi handlet klærne, ble handling på gutteavdelingen selvsagt uaktuelt. Etterhvert har jeg blitt en reser på å plukke ut kjeder som ikke har så stor markant skille på størrelsene når det kommer til jente og gutteklær. Det er jo BARN det er snakk om. Dere var en av disse.
Jeg sier var, for her om dagen ble jeg veldig veldig skuffet og lei meg. La oss ikke snakke om min hva min datter følte på.
Jeg bestemte meg for å handle noen av julegavene hos dere.
Et godt vennepar av oss har en gutt i samme klasse som vår datter og som gjennomsnittet tilsier, er han mindre enn vår datter. Både når det kommer til vekt og høyde.
Til han bestilte jeg en i blå og rød toner i 8 år, til min datter bestilte jeg 10 år i lillatoner.
På nett står det ikke skrevet noe om at det er forskjell i modellene. Begge jakkene het akkurat det samme.
Gloppe fleecejakke.
Når vi mottok pakken åpnet jeg den sammen med min datter. Hun visste hun skulle få en fleecejakke og åpnet ivrig den første hun fikk se. Jeg tenkte meg ikke om og så ikke at hun var i ferd med å ta på seg feil jakke før jeg stod med den lilla i hånden.
Vi byttet og får oss dermed en overraskelse.
Den lilla passer ikke?
Jeg tar meg en titt på lappen, tenker at her må vi ha fått feil?
Men nei, den lilla er 10 år, og den blå og rød er 8.
Jeg bemerker meg at den lilla har en D bak navnet og skjønner at dere har gjort forskjell på modellene.
Og det er vel kanskje derfor jeg setter meg ned å skriver dette brevet til dere kjære Stormberg.
La meg først spørre, har de som tegner og designer deres tøy og størrelser sett barn i alderen 8-10 år?
La meg vise tildenne tabellen
En gutt 8 år er gjennomsnittlig 129 cm lang og 26 kilo.
Dette er jo kun gjennomsnitt, og her finnes det store forskjeller. Men jeg både tror og håper at dere lager klær som skal passe gjennomsnittet? Slik at de som er “utenfor normalen”, slik som min datter, kan ta hensyn til det.
Og det gjorde vi, for som nevnt så er vi fullstendig klar over at hun er større enn gjennomsnittet.
Vi gikk opp 2 år.
2 hele år i en periode der hvor barna vokser MYE, og alikevell var genseren for liten, ikke bare for liten men MINDRE enn en i gutt i en størrelse 2 år mindre.
At genseneren ikke passet skal jeg ikke lage så mye oppstyr rundt, det jeg vil lage bråk om er signalene dere sender ut.
Det er helt i orden og forståelig at en kvinne L ikke er det samme som en herre L.
Men vent no for all del med å gjøre forskjell før det faktisk ER en forskjell på de da.
Dere er ikke de eneste som gjør dette, så langt derifra. Som nevnt tidligere har vi støtt borti dette problemet før også.
Men er dette virkelig et selskap dere vil være gjest i?
Dere sier selv at 1 % gjør en forskjell, kanskje dere skal velge å gå for å være den ene 1% i dette tilfellet?
En slik hendelse som dette gjør mye for en jente på 8 år som er i ferd med å smake på kroppsfokus.
Hun stilte spørsmål som jeg ikke kunne svare på.
-Hvorfor skal jentene være mindre enn guttene? Må jeg slutte å vokse mamma?
-Er jeg for stor? For lang? For tykk?
Mitt ønske som mamma er at mine barn skal være stolte av sine kropper, takknemlige for hver dag den er frisk og fungerer.
Samme om de er lange, korte, tykke eller tynne.
Og med en datter på 8 år som daglig blir utsatt for sterkere og sterkere press trenger jeg flere som er med meg, og viser dette, som er er med å drar lasset litt sammen med meg.
Kjøpet fra dere satte meg tilbake mange steg.
-Hvorfor skal vi jenter være mindre enn gutter mamma?
Det er ingen jenter i klassen min som er mindre en gutta.
Vi jenter er jo størst?
Heldigvis liker gutten vi har kjøpt fleecejakken til lilla også, og dermed gjør vi et enkelt bytte.
For meg kjære Stormberg, er ikke dette greit. Det ligger ingen fornuft bak, det ligger ingen god forklaring bak.
Jeg skriver dette for å gjøre dere bevisst på hvilke konsekvenser det har.
De er ikke kvinner og menn i en alder av 8 og 10 år.
De er barn.
De er like.
Og la de nå få være det da..iallefall en liten stund til.
med vennlig hilsen
Nina – Mamma til tre små
Dette er en kopi av epost sendt til stormberg. Jeg velger å dele denne med dere da jeg mener dette er noe vi som foreldre bør være bevisste på og ikke tolerere. Del den gjerne du også.
Stormberg svarte som vanlig raskt, det kaller jeg kundeservice Her er svaret jeg mottok fra Stormberg:
Kjære Nina,
tusen takk for en god og viktig tilbakemelding, det er de som gjør oss bedre. Det er naturligvis hyggelig med ros, men det er konstruktiv kritikk som gjør at vi utvikler og endrer oss. Det er det eneste konstante i Stormberg, endring. Jeg er lei meg for at mailen din ikke har nådd frem til meg i løpet av dagen, slik at jeg kunne fått svare deg på en god måte før i dag.
Jeg håper det er i orden for deg at jeg svarer åpent her, siden du også har sendt oss en åpent brev gjennom bloggen.
Gloppe er en eldre modell, flere sesonger siden, og vi har kun noen få igjen av den i restekassen vår. For noen år tilbake så opplevde vi at enkelte produkter hadde avvik i størrelsen, og vi forsøkte gjerne i større grad å lage egne jentemodeller tilsvarende dame- og herremodeller. Det har vi gått bort i fra, og vi følger nå en europeisk målestandard for alt vårt tøy. Dessverre så har vi ikke valgt å legge inn en størrelsesguide pr produkt på disse eldre produktene, men ser at vi skulle vært mye tydeligere i tekstbeskrivelsen av selve plagget, slik at det kom frem at det var et avvik i størrelsen. Gloppe d jakke er en jentemodell som er innsvinget, mens den uten d i navnet er rettere, som gjør at størrelsene oppleves forskjellig. Slike forskjeller vil du ikke oppleve i så stor grad på nyere modeller
Nå er det en stund siden jeg var 8-10 år, men ikke eldre enn at jeg husker hvor sårbar en kunne føle seg innimellom. Jeg er lei meg for at hun sitter igjen med denne vonde følelsen. Vi skal ikke gjøre forskjell på barn og størrelser. Jeg er overbevist om at hvis vi fikk lov å gjøre et nytt forsøk her, så vil hun få en bedre opplevelse. På epost så sender jeg dere et gavekort, slik at dere kan kjøpe en annen fleecejakke, eller et annet produkt fra oss, gjerne med veiledning fra oss på hvilke som er av nyere kolleksjon, og da er jeg sikker på at hun vil oppleve størrelsen bedre. Håper det er en god løsning for dere.
Mvh Hege Nilsen Ekberg Nett- og markedssjef Stormberg
Minstefrøkna har fått seg balansesykkel! Ho er halvanna år gammal (20 mnd), og synest det er veldig stas med eigen sykkel.
Ein balansesykkel (også kalla gåsykkel eller løpesykkel) er ein sykkel utan pedalar. Ein slik sykkel kan brukast i staden for trehjulssykkel eller tohjulssykkel med støttehjul. Dersom du har sett ein toåring på trehjulsykkel, veit du at pedalane ofte berre er i vegen. Barnet sit på sykkelen og prøver å bruke beina på bakken for styre farta. Ein balansesykkel gjer tilnærminga til sykling meir naturleg. I starten vil barnet sannsynlegvis gå bortover med sykkelen mellom beina. Tempoet aukar etterkvart som balansen blir bedre og barnet kjenner seg tryggare. Når det er klar for det, kan barnet slippe føttene fra bakken.
Erfaring med balansesykkel gjer overgangen til tohjulsykkel med pedalar mykje lettare. Balansesykkelen styrkar både balanse og koordinasjon, og er ein super måte å lære å sykle på utan støttehjul. Støttehjul gir ei unaturleg balansestøtte, men på ein løpesykkel lærer barnet å finne balanse utan støtte.
Det finst etterkvart mange balansesyklar på marknaden. Vi har prøvd Strider ST-4, og synest den skil seg ut på fleire område. Det aller viktigaste er den lette vekta, som gjer sykkelen enkel å manøvrere sjølv for dei yngste barna. Vekt har mykje å seie for sykkelopplevelsen til barnet.Eit anna argument for å velge Strider er at sykkelen kan brukast lenge. Setet og styret kan justerast mykje, så sykkelen passar for barn frå 18 mnd til 5 år. Vi likar også at det ikkje er ringeklokke eller brems på sykkelen, fordi dette ofte virkar forstyrrande for dei yngste barna. Dersom ein ønsker brems når barnet blir større, kan det kjøpast i tillegg.
Strider er forholdsvis ny på den norske marknaden, men har vore i sal i USA sidan januar 2007. Les meir om Striker balansesyklar på stridernordic.com eller facebook.com/StriderNordic.
Sykkelen er veldig lett å sette saman (så enkelt at mor klarte det med tre ivrige barn springande rundt). Ho på 20 månader sette seg på sykkelen med ein gong eg var ferdig. Ho gjekk med sykkelen fram og tilbake i stua, stolt om ein hane. Vi prøvde sykkelen ute eit par dagar etterpå, og har sykla litt kvar dag i ei veke.
Jenta vår er framleis i første fase av balanseinnlæringa. Ho går bortover med sykkelen, av og til ståande, av og til sittande på setet. Fordi sykkelen er så lett, greier ho fint å bevege seg i ulendt terreng, eller opp og ned små fortauskantar. Ho svinger avgarde dit ho vil, og kan også gå av og på sykkelen heilt på eiga hand. Sistnemnde er veldig fint, for små bestemte frøkner på halvanna år lar seg lett distrahere av spennande ting som må utforskast på vegen.
Sjå utetid.net dersom du vil lese meir om lavterskelfriluftsliv og uteaktivitetar for barn.
OBS OBS ! Flere av dere har spurt oss om man må betale toll for sykkelen siden nettsiden er på engelsk.
Syklene sendes fra Norge, eneste som tilkommer er frakt. Bestilles sykkelen innen 15 desember, får man den før jul.
STRIDER er en super julegave, den kan jo brukes med ski også! Sykkelen kan du kjøpe HER
Mange pakker koffertene og reiser hjem til jul for å feire med familie de ikke ser så ofte.
Vi har selv familie som bor over 50 mil unna, og en ting er sikkert, når man reiser med barn må man ha med seg MYE.
Og da er det godt å ha med seg noen på turen som vet hva de snakker om, spesielt om du skal ut å fly med små barn.
La meg presentere dere for vår favoritt reisepartner: Barnombord.no.
Barnombord.no er alltid med oss på reise når vi er ute å flyr.
Konseptet er enkelt, de leier ut og selger det du trenger når du skal ut å fly med barn.
Om du ikke er av den sorten som er ute å reiser mye, så er leiealternativet til barnombord både enkelt, rimeligere og ikke minst mer miljøvennlig.
Produktene hentes enkelt på den flyplassen du reiser fra, og leveres der ved hjemreise.
Visste du at du selv som reisende må beskytte vogn i godkjent embalasje for å ha krav på erstatning?
Prampack er en av de, og denne leier barnombord.no ut.
Baggen passer de fleste vogner og trilles lett med hjul. Rett og slett genial.
Til reisen har de også cares og flyebaby som begge kan gjøre reisen både mer behagelig og ikke minst tryggere.
Jenta vår på 2 må sitte i eget sete ved takeoff og landing, hun er så liten at beltet over magen ikke strammes rundt henne, med cares sitter hun trygt og godt under denne seansen.
De har også smånips du ikke visste du trengte, en ting som rett og slett er genial å med om du har med småbarn som eeegentlig skulle hatt reiseseng er Shrunki, den oppblåsbare sengehesten. Denne bruker vi og den gjør at minste kan bruke en hvilken som helst gjesteseg og ligge trygt og godt. Minimeisen, den vi digger vet du, den både selger de og leier ut.
Om reisen er lang kan en wisepet være en god overraskelse underveis.
Og skulle du tenke at noe av det de har er smarte produkter som du kunne tenkt deg å gi i gave, vel så pakker de inn og sender DIREKTE til mottaker også 🙂 GENIALT 🙂 Barnombords smånips finner du HER.
Dette gikk da kjempe bra sier jeg til mannen i det vi begge setter oss i bilen.
Bra nei?
Jeg er helt ferdig jeg. Noe av det værste jeg har vært med på.
Værste du har vært med på? Jeg kan ikke skjønne hva han snakker om.
Det var jo fullstendig kaos, tror ikke jeg fikk spist no i det hele tatt jeg, sier mannen mens han oppgitt starter bilen.
Spist no? Du klarte jo knapt å bære tallerken i det du satte deg jo.
Nei da tror jeg jammen du har sett feil.
Vi satt jo knapt ved bordet før unga var ferdig og vi skulle gå igjen.
Satt knapt? Se på klokka da sier jeg mens jeg strekker telefonen fram.
Den er jo snart halv åtte, vi satt jo nesten 40 minutter.
Ja nettopp sier mannen.
Det er ikke ofte vi drister oss på resturant besøk, jeg ser på det som risikosport skal jeg være ærlig.
Det er kaotisk nok å spise hjemme til tider. Ikke det at vi bråker så innmarri, men når du har tre som vil snakke, HELE tiden og det i kor ja da er det tider.
Men nå var mannen sugen på ferdig middag.
Vi dristet oss på julebord under vårt opphold på Savalen.
Lista var lagt høyt, vi var alle pyntet, jentene i røde julekjoler og gutta i bukse med press og blazere.
Det føltes høytidelig ut der vi skred inn i en sal med levende pianomusikk og levende lys.
For meg oppførte ungene seg eksemplariske, iallefall i forhold til mine forventninger.
Alle spiste, ingen glass i gulvet, ingen unge på bordet, ikke noe snørr eller gørr.
Ja faktisk hadde vi flere sekunder sammenlagt hvor alle bare nøt musikken og ikke skravlet i kor.
Jeg fikk spist en god middag, uten å ha stått over grytene selv.
I noen minutter der kunne jeg streife blikket rundt det runde bordet vi satt å ha en god følelse av Idyll.
Mannen deriomt, har hatt tidenes værste resturantbesøk.
Han som stod bak initiativet og ideen bak det hele. Det var han som hadde bygget opp forventninger, drømmer om sitte ved bordet i et par timer, smake på all den gode maten, nyte freden og roen fordi han hverken måtte lage maten, dekke på eller rydde opp.
Men kjære deg hva forventet du da?
Matro! sier han kort mens han parkerer bilen ved siden av hytten.
Da får du se til å ha noen fornuftige forventninger neste gang da kjære mannen min, så skal du se du får en helt annen opplevelse av det hele. Barna var kjempe flinke. Rett og slett kjempeflinke!
Vi tusler inn i bekkmørket, nå må vi finne ut hvor vi skal sove.
Det er jammen godt å komme seg litt bort innimellom kjenner jeg.
Senga miii, nei senga miiiiii…
Nei, du sover her, og Matilde sover her.
De to minste trenger fredsmekling. Sengevalg er visst ikke enkelt.
Nei skal vi bare putte de i seng? sier jeg og ser bort på en meget skuffa mann.
Ja klokka er jo såpass..
Jeg løper etter mellomste opp trappen, huker tak i han idet han er på vei opp i vår seng.
Fører han inn på badet, kjører avkledningskampen.
Huker tak i han igjen i det han er på nytt på vei inn på vårt rom og i vår seng.
Tilbake igjen på badet,
Tar hyl og skrik kampen for tannpuss.
Føler jeg er på stuck på steg 50 i 100 steg til en vellykket legging.
Inn på rommet, ny kamp for å forklare hvilken seng han skal ligge i.
Den vante sangen før legging.
Men at han sovner som normalt, det kan jeg jo bare glemme.
opp og ned trappen i evigheter.
Føler jeg ser dobbelt den siste gangen jeg kommer ned, blir det ALDRI fred å få?
Mannen sitter i sofaen å leser programmet for aktivitetene.
Ser på klokka.
Jøss…
Jøøsss?? sier jeg…
Ja, stille alt, sier han og ser en gang til på klokken.
Stille alt? Jeg har jo drevet i EVIGHETER her.
Evigheter nei, klokka er bare halv ni.
Ja, nettopp en evighet.
Hjemme sovner han jo med en gang.
Men kjære deg sier mannen og legger programmet bestemt ned på bordet.
Han ser oppgitt på meg og sier med en ekkel og kvalmende poengterende tone
Hva forventet du egentlig da?
//Trykk like om du også mener alt ligger i forventningene.
