Dei fleste har høyrt om idrettsmerket og svømmeknappen, men visste du at det finst eit ferdighetsmerke for friluftsliv og? Knappen vart lansert av bladet Villmarksliv og Donald Duck & Co i 2013, og er for alle under 20 år. Det kostar 30 kroner å få Villmarksknappen tilsendt. Sjå villmarksknappen.com for info om bestilling. Målet med Villmarksknappen er motivere barn og unge til å vere meir ute, og gi dei grunnleggjande kunnskap om friluftsliv og tryggleik i naturen.
Knappen kjem i tre utgåver, bronse, sølv og gull. Krava til bronsemerket er slik at dei aller fleste kan greie det. Sølvkrava er litt vanskelegare, men også overkommelege med litt øving. Gullmerket er såpass avansert at til og med vaksne kan ha problem med å greie det, men det kan vere desto meir motiverande for barn å prøve å oppnå det.
Være med noen som tenner opp bål ute. Husk forsiktighetsregler og skogbrannfare, så slipper du å bli utsatt for skogvokterens vrede.
Overnatte ute én natt. Du kan godt ligge i telt i hagen og ha med deg både madrass og dyne i stedet for sovepose.
Være med på fisketur og dra opp en fisk alene.
Sølvkrav
Tenne bål med kvister eller ved du selv sanker. Det er tillatt å ha med opptenningsmiddel hjemmefra.
Overnatte tre netter ute i sovepose på fjellet eller i skogen, i telt eller gapahuk.
Fiske minst to forskjellige fiskearter uten hjelp av andre. Én av fiskeartene må være ørret.
Gullkrav
Tenne bål med bjørkenever eller annet opptenningsmateriale du finner ute, på tre forskjellige turer, én av dem i regnvær. Du får kun lov til å bruke en eneste fyrstikk under båltenningen. Lykkes ikke det, må du prøve igjen en annen gang med et annet bål. Dessuten skal du koke vann nok til varm drikke hver gang.
Overnatte minst ti netter under åpen himmel, i telt, gapahuk eller snøhule. Minst to netter må være om vinteren med kuldegrader ute.
Fiske minst fem forskjellige fiskearter i inneværende år, der én av dem må være ørret.
6-åringen og 7-åringen her i huset fekk bronsemerket i vår. Dei har knappane hengande på tursekkane sine, og er veldig stolte av dei. Dei håpar å oppnå sølvmerket til neste år, og seksåringen øver iherdig på å tenne bål. Kravet om å få to ulike fiskeartar utan hjelp frå andre er nok litt verre, men vi får øve og prøve.
Uten å si noe løper både jeg og mannen ut av soveromsdøra. Det er akkurat som om alt går i slow motion men alikevell ufattelig fort.
Innen jeg har kommet meg ut av soverommet har jeg rukket å tenkt tusen tanker, minst.
Er det ekte? Hvem plukker jeg opp først? Slukket jeg ikke alle lysene når jeg la meg? Tenk om det er nede på kjellerstuen hvor eldste sover.
Tenk om det virkelig brenner.
Brannalarmene uler så det skjærer i ørene.
Mannen forsvinner ned trappen mens jeg skrur på lyset i gangen. Myser meg rundt i etasjen, ingen tegn til hverken røyk eller flammer. Alarmen stilner.
Ingeting her heller sier mannen fra kjelleren.
Jeg karrer meg tilbake til sengen, herregud så redd jeg var. Hjertet hamret enda, og følelsen av kvalme begynte å bre seg oppover halsen. Og jeg innså, herremin så lite forberedt vi er på dette.
Hva hadde vi gjort, om det virkelig brant? Hva hadde vi gjort om det vi hadde møtt når vi åpnet soveromsdøren var røyk eller flammer?
Hvem plukker opp hvilket barn, og ikke minst, hva skal barna gjøre dersom de våkner? Og hvor i huleste er brannslokningapparatet, det vet jeg jo ikke.
I julekosen kan vi glemme kjelen som stod på komfyren, glemme å blåse ut alle lysa før vi legger oss, eller overdrive bruken av skjøteledninger for å få opp alle de koselige julelysene.
Desember er høytid for branner, julemat,julelys og ikke minst alkohol er noen av mange årsaker.
Så det siste du hører fra oss nå i 2014 er en oppfordring. Vi vil at du og dere skal tenke gjennom følgende:
Hva gjør vi hvis brannalarmen går?
Vi har tatt praten med hverandre og barna. Nå vet vi hva vi skal gjøre..
Sånn tilfelle neste gang ikke er en falsk alarm.
Del gjerne denne oppfordringen med noen du er glad i.
La meg først begynne å si at vi har vært kunder av dere lenge. Vi er glade i tøyet deres, kvaliteten deres, prisene deres og ikke minst alt dere gjør tilbake. Som småbarnsmor har jeg mange merker å velge mellom når det kommer til klær.
Jeg er trebarnsmamma, min eldste datter er snart 8 år. En tøff alder. Hvor de ikke lenger ser seg i speilet og synes de er det vakreste de har sett, slik som min minste gjør som er 2,5 år.
Hun er i den alderen hvor hun svarer neeeisj når jeg skryter av hvor fin hun er.
Hun er i den alderen hvor hun er bevisst på sin kropp, og “reglene” begynner så smått å nærme seg jentene hun er med har jeg merket. De er i en fase hvor de merker at kroppene er annerledes, de begynner å spørre… hvordan skal kroppen EGENTLIG se ut?
Jeg, ja ikke bare jeg men også min mann jobber hardt med å holde riktig fokus. Alle kropper er normale. Alle er vi forskjellige og ingen skal dømmes pga kroppen sin. Noen er lange, korte, tynne, tykke, og alle skal vi få være slik vi skal være.
Jeg har som sagt tre barn, 2 jenter og 1 gutt. Alle er de forskjellige, og alle har de sine utfordringer når det gjelder å finne klær. Minste er liten og spe, mellomste er det de fleste velger å kalle gjennomsnittlig, og eldste er stor for sin alder.
Vi oppdaget fort at det skjedde noe ved 4 års alder, jenteklærne ble plutselig smalere. Jenta vår måtte opp et par størrelser for at klærne skulle passe, gikk vi derimot over i gutteavdelingen kunne vi fint velge riktig størrelse iforhold til lengde.
Ettersom årene gikk og hun ble mer bevisst på hva hun hadde på seg og hvor vi handlet klærne, ble handling på gutteavdelingen selvsagt uaktuelt. Etterhvert har jeg blitt en reser på å plukke ut kjeder som ikke har så stor markant skille på størrelsene når det kommer til jente og gutteklær. Det er jo BARN det er snakk om. Dere var en av disse.
Jeg sier var, for her om dagen ble jeg veldig veldig skuffet og lei meg. La oss ikke snakke om min hva min datter følte på.
Jeg bestemte meg for å handle noen av julegavene hos dere. Et godt vennepar av oss har en gutt i samme klasse som vår datter og som gjennomsnittet tilsier, er han mindre enn vår datter. Både når det kommer til vekt og høyde.
Til han bestilte jeg en i blå og rød toner i 8 år, til min datter bestilte jeg 10 år i lillatoner. På nett står det ikke skrevet noe om at det er forskjell i modellene. Begge jakkene het akkurat det samme.
Gloppe fleecejakke.
Når vi mottok pakken åpnet jeg den sammen med min datter. Hun visste hun skulle få en fleecejakke og åpnet ivrig den første hun fikk se. Jeg tenkte meg ikke om og så ikke at hun var i ferd med å ta på seg feil jakke før jeg stod med den lilla i hånden.
Vi byttet og får oss dermed en overraskelse.
Den lilla passer ikke?
Jeg tar meg en titt på lappen, tenker at her må vi ha fått feil? Men nei, den lilla er 10 år, og den blå og rød er 8.
Jeg bemerker meg at den lilla har en D bak navnet og skjønner at dere har gjort forskjell på modellene. Og det er vel kanskje derfor jeg setter meg ned å skriver dette brevet til dere kjære Stormberg.
La meg først spørre, har de som tegner og designer deres tøy og størrelser sett barn i alderen 8-10 år?
La meg vise tildenne tabellen En gutt 8 år er gjennomsnittlig 129 cm lang og 26 kilo.
Dette er jo kun gjennomsnitt, og her finnes det store forskjeller. Men jeg både tror og håper at dere lager klær som skal passe gjennomsnittet? Slik at de som er “utenfor normalen”, slik som min datter, kan ta hensyn til det.
Og det gjorde vi, for som nevnt så er vi fullstendig klar over at hun er større enn gjennomsnittet.
Vi gikk opp 2 år.
2 hele år i en periode der hvor barna vokser MYE, og alikevell var genseren for liten, ikke bare for liten men MINDRE enn en i gutt i en størrelse 2 år mindre.
At genseneren ikke passet skal jeg ikke lage så mye oppstyr rundt, det jeg vil lage bråk om er signalene dere sender ut.
Det er helt i orden og forståelig at en kvinne L ikke er det samme som en herre L. Men vent no for all del med å gjøre forskjell før det faktisk ER en forskjell på de da.
Dere er ikke de eneste som gjør dette, så langt derifra. Som nevnt tidligere har vi støtt borti dette problemet før også.
Men er dette virkelig et selskap dere vil være gjest i? Dere sier selv at 1 % gjør en forskjell, kanskje dere skal velge å gå for å være den ene 1% i dette tilfellet?
En slik hendelse som dette gjør mye for en jente på 8 år som er i ferd med å smake på kroppsfokus. Hun stilte spørsmål som jeg ikke kunne svare på.
-Hvorfor skal jentene være mindre enn guttene? Må jeg slutte å vokse mamma? -Er jeg for stor? For lang? For tykk?
Mitt ønske som mamma er at mine barn skal være stolte av sine kropper, takknemlige for hver dag den er frisk og fungerer. Samme om de er lange, korte, tykke eller tynne.
Og med en datter på 8 år som daglig blir utsatt for sterkere og sterkere press trenger jeg flere som er med meg, og viser dette, som er er med å drar lasset litt sammen med meg.
Kjøpet fra dere satte meg tilbake mange steg.
-Hvorfor skal vi jenter være mindre enn gutter mamma?
Det er ingen jenter i klassen min som er mindre en gutta. Vi jenter er jo størst?
Heldigvis liker gutten vi har kjøpt fleecejakken til lilla også, og dermed gjør vi et enkelt bytte.
For meg kjære Stormberg, er ikke dette greit. Det ligger ingen fornuft bak, det ligger ingen god forklaring bak.
Jeg skriver dette for å gjøre dere bevisst på hvilke konsekvenser det har. De er ikke kvinner og menn i en alder av 8 og 10 år.
De er barn.
De er like.
Og la de nå få være det da..iallefall en liten stund til. med vennlig hilsen
Nina – Mamma til tre små
Dette er en kopi av epost sendt til stormberg. Jeg velger å dele denne med dere da jeg mener dette er noe vi som foreldre bør være bevisste på og ikke tolerere. Del den gjerne du også.
Stormberg svarte som vanlig raskt, det kaller jeg kundeservice Her er svaret jeg mottok fra Stormberg:
Kjære Nina,
tusen takk for en god og viktig tilbakemelding, det er de som gjør oss bedre. Det er naturligvis hyggelig med ros, men det er konstruktiv kritikk som gjør at vi utvikler og endrer oss. Det er det eneste konstante i Stormberg, endring. Jeg er lei meg for at mailen din ikke har nådd frem til meg i løpet av dagen, slik at jeg kunne fått svare deg på en god måte før i dag.
Jeg håper det er i orden for deg at jeg svarer åpent her, siden du også har sendt oss en åpent brev gjennom bloggen.
Gloppe er en eldre modell, flere sesonger siden, og vi har kun noen få igjen av den i restekassen vår. For noen år tilbake så opplevde vi at enkelte produkter hadde avvik i størrelsen, og vi forsøkte gjerne i større grad å lage egne jentemodeller tilsvarende dame- og herremodeller. Det har vi gått bort i fra, og vi følger nå en europeisk målestandard for alt vårt tøy. Dessverre så har vi ikke valgt å legge inn en størrelsesguide pr produkt på disse eldre produktene, men ser at vi skulle vært mye tydeligere i tekstbeskrivelsen av selve plagget, slik at det kom frem at det var et avvik i størrelsen. Gloppe d jakke er en jentemodell som er innsvinget, mens den uten d i navnet er rettere, som gjør at størrelsene oppleves forskjellig. Slike forskjeller vil du ikke oppleve i så stor grad på nyere modeller
Nå er det en stund siden jeg var 8-10 år, men ikke eldre enn at jeg husker hvor sårbar en kunne føle seg innimellom. Jeg er lei meg for at hun sitter igjen med denne vonde følelsen. Vi skal ikke gjøre forskjell på barn og størrelser. Jeg er overbevist om at hvis vi fikk lov å gjøre et nytt forsøk her, så vil hun få en bedre opplevelse. På epost så sender jeg dere et gavekort, slik at dere kan kjøpe en annen fleecejakke, eller et annet produkt fra oss, gjerne med veiledning fra oss på hvilke som er av nyere kolleksjon, og da er jeg sikker på at hun vil oppleve størrelsen bedre. Håper det er en god løsning for dere.
Mvh Hege Nilsen Ekberg Nett- og markedssjef Stormberg
Minstefrøkna har fått seg balansesykkel! Ho er halvanna år gammal (20 mnd), og synest det er veldig stas med eigen sykkel.
Ein balansesykkel (også kalla gåsykkel eller løpesykkel) er ein sykkel utan pedalar. Ein slik sykkel kan brukast i staden for trehjulssykkel eller tohjulssykkel med støttehjul. Dersom du har sett ein toåring på trehjulsykkel, veit du at pedalane ofte berre er i vegen. Barnet sit på sykkelen og prøver å bruke beina på bakken for styre farta. Ein balansesykkel gjer tilnærminga til sykling meir naturleg. I starten vil barnet sannsynlegvis gå bortover med sykkelen mellom beina. Tempoet aukar etterkvart som balansen blir bedre og barnet kjenner seg tryggare. Når det er klar for det, kan barnet slippe føttene fra bakken.
Erfaring med balansesykkel gjer overgangen til tohjulsykkel med pedalar mykje lettare. Balansesykkelen styrkar både balanse og koordinasjon, og er ein super måte å lære å sykle på utan støttehjul. Støttehjul gir ei unaturleg balansestøtte, men på ein løpesykkel lærer barnet å finne balanse utan støtte.
Det finst etterkvart mange balansesyklar på marknaden. Vi har prøvd Strider ST-4, og synest den skil seg ut på fleire område. Det aller viktigaste er den lette vekta, som gjer sykkelen enkel å manøvrere sjølv for dei yngste barna. Vekt har mykje å seie for sykkelopplevelsen til barnet.Eit anna argument for å velge Strider er at sykkelen kan brukast lenge. Setet og styret kan justerast mykje, så sykkelen passar for barn frå 18 mnd til 5 år. Vi likar også at det ikkje er ringeklokke eller brems på sykkelen, fordi dette ofte virkar forstyrrande for dei yngste barna. Dersom ein ønsker brems når barnet blir større, kan det kjøpast i tillegg.
Strider er forholdsvis ny på den norske marknaden, men har vore i sal i USA sidan januar 2007. Les meir om Striker balansesyklar på stridernordic.com eller facebook.com/StriderNordic.
Sykkelen er veldig lett å sette saman (så enkelt at mor klarte det med tre ivrige barn springande rundt). Ho på 20 månader sette seg på sykkelen med ein gong eg var ferdig. Ho gjekk med sykkelen fram og tilbake i stua, stolt om ein hane. Vi prøvde sykkelen ute eit par dagar etterpå, og har sykla litt kvar dag i ei veke.
Jenta vår er framleis i første fase av balanseinnlæringa. Ho går bortover med sykkelen, av og til ståande, av og til sittande på setet. Fordi sykkelen er så lett, greier ho fint å bevege seg i ulendt terreng, eller opp og ned små fortauskantar. Ho svinger avgarde dit ho vil, og kan også gå av og på sykkelen heilt på eiga hand. Sistnemnde er veldig fint, for små bestemte frøkner på halvanna år lar seg lett distrahere av spennande ting som må utforskast på vegen.
Sjå utetid.net dersom du vil lese meir om lavterskelfriluftsliv og uteaktivitetar for barn.
OBS OBS ! Flere av dere har spurt oss om man må betale toll for sykkelen siden nettsiden er på engelsk. Syklene sendes fra Norge, eneste som tilkommer er frakt. Bestilles sykkelen innen 15 desember, får man den før jul. STRIDER er en super julegave, den kan jo brukes med ski også! Sykkelen kan du kjøpe HER
Mange pakker koffertene og reiser hjem til jul for å feire med familie de ikke ser så ofte.
Vi har selv familie som bor over 50 mil unna, og en ting er sikkert, når man reiser med barn må man ha med seg MYE. Og da er det godt å ha med seg noen på turen som vet hva de snakker om, spesielt om du skal ut å fly med små barn.
La meg presentere dere for vår favoritt reisepartner: Barnombord.no.
Barnombord.no er alltid med oss på reise når vi er ute å flyr. Konseptet er enkelt, de leier ut og selger det du trenger når du skal ut å fly med barn.
Om du ikke er av den sorten som er ute å reiser mye, så er leiealternativet til barnombord både enkelt, rimeligere og ikke minst mer miljøvennlig.
Produktene hentes enkelt på den flyplassen du reiser fra, og leveres der ved hjemreise.
Visste du at du selv som reisende må beskytte vogn i godkjent embalasje for å ha krav på erstatning? Prampack er en av de, og denne leier barnombord.no ut.
Baggen passer de fleste vogner og trilles lett med hjul. Rett og slett genial.
Til reisen har de også cares og flyebaby som begge kan gjøre reisen både mer behagelig og ikke minst tryggere. Jenta vår på 2 må sitte i eget sete ved takeoff og landing, hun er så liten at beltet over magen ikke strammes rundt henne, med cares sitter hun trygt og godt under denne seansen.
De har også smånips du ikke visste du trengte, en ting som rett og slett er genial å med om du har med småbarn som eeegentlig skulle hatt reiseseng er Shrunki, den oppblåsbare sengehesten. Denne bruker vi og den gjør at minste kan bruke en hvilken som helst gjesteseg og ligge trygt og godt. Minimeisen, den vi digger vet du, den både selger de og leier ut.
Om reisen er lang kan en wisepet være en god overraskelse underveis.
Og skulle du tenke at noe av det de har er smarte produkter som du kunne tenkt deg å gi i gave, vel så pakker de inn og sender DIREKTE til mottaker også 🙂 GENIALT 🙂 Barnombords smånips finner du HER.
Dette gikk da kjempe bra sier jeg til mannen i det vi begge setter oss i bilen.
Bra nei? Jeg er helt ferdig jeg. Noe av det værste jeg har vært med på.
Værste du har vært med på? Jeg kan ikke skjønne hva han snakker om. Det var jo fullstendig kaos, tror ikke jeg fikk spist no i det hele tatt jeg, sier mannen mens han oppgitt starter bilen.
Spist no? Du klarte jo knapt å bære tallerken i det du satte deg jo.
Nei da tror jeg jammen du har sett feil. Vi satt jo knapt ved bordet før unga var ferdig og vi skulle gå igjen.
Satt knapt? Se på klokka da sier jeg mens jeg strekker telefonen fram. Den er jo snart halv åtte, vi satt jo nesten 40 minutter.
Ja nettopp sier mannen.
Det er ikke ofte vi drister oss på resturant besøk, jeg ser på det som risikosport skal jeg være ærlig. Det er kaotisk nok å spise hjemme til tider. Ikke det at vi bråker så innmarri, men når du har tre som vil snakke, HELE tiden og det i kor ja da er det tider.
Men nå var mannen sugen på ferdig middag. Vi dristet oss på julebord under vårt opphold på Savalen.
Lista var lagt høyt, vi var alle pyntet, jentene i røde julekjoler og gutta i bukse med press og blazere. Det føltes høytidelig ut der vi skred inn i en sal med levende pianomusikk og levende lys.
For meg oppførte ungene seg eksemplariske, iallefall i forhold til mine forventninger. Alle spiste, ingen glass i gulvet, ingen unge på bordet, ikke noe snørr eller gørr.
Ja faktisk hadde vi flere sekunder sammenlagt hvor alle bare nøt musikken og ikke skravlet i kor.
Jeg fikk spist en god middag, uten å ha stått over grytene selv.
I noen minutter der kunne jeg streife blikket rundt det runde bordet vi satt å ha en god følelse av Idyll.
Mannen deriomt, har hatt tidenes værste resturantbesøk.
Han som stod bak initiativet og ideen bak det hele. Det var han som hadde bygget opp forventninger, drømmer om sitte ved bordet i et par timer, smake på all den gode maten, nyte freden og roen fordi han hverken måtte lage maten, dekke på eller rydde opp.
Men kjære deg hva forventet du da?
Matro! sier han kort mens han parkerer bilen ved siden av hytten.
Da får du se til å ha noen fornuftige forventninger neste gang da kjære mannen min, så skal du se du får en helt annen opplevelse av det hele. Barna var kjempe flinke. Rett og slett kjempeflinke!
Vi tusler inn i bekkmørket, nå må vi finne ut hvor vi skal sove. Det er jammen godt å komme seg litt bort innimellom kjenner jeg.
Senga miii, nei senga miiiiii…
Nei, du sover her, og Matilde sover her. De to minste trenger fredsmekling. Sengevalg er visst ikke enkelt.
Nei skal vi bare putte de i seng? sier jeg og ser bort på en meget skuffa mann.
Ja klokka er jo såpass..
Jeg løper etter mellomste opp trappen, huker tak i han idet han er på vei opp i vår seng. Fører han inn på badet, kjører avkledningskampen.
Huker tak i han igjen i det han er på nytt på vei inn på vårt rom og i vår seng.
Tilbake igjen på badet,
Tar hyl og skrik kampen for tannpuss.
Føler jeg er på stuck på steg 50 i 100 steg til en vellykket legging.
Inn på rommet, ny kamp for å forklare hvilken seng han skal ligge i.
Den vante sangen før legging.
Men at han sovner som normalt, det kan jeg jo bare glemme.
opp og ned trappen i evigheter.
Føler jeg ser dobbelt den siste gangen jeg kommer ned, blir det ALDRI fred å få?
Mannen sitter i sofaen å leser programmet for aktivitetene.
Ser på klokka.
Jøss…
Jøøsss?? sier jeg…
Ja, stille alt, sier han og ser en gang til på klokken.
Stille alt? Jeg har jo drevet i EVIGHETER her.
Evigheter nei, klokka er bare halv ni.
Ja, nettopp en evighet. Hjemme sovner han jo med en gang.
Men kjære deg sier mannen og legger programmet bestemt ned på bordet. Han ser oppgitt på meg og sier med en ekkel og kvalmende poengterende tone
Hva forventet du egentlig da?
//Trykk like om du også mener alt ligger i forventningene.
Er du ein av dei som har planer om å lage aktivitetskalender til adventstida, men har ikkje kome heilt i gong enno? Her har eg samla 24 tips til aktivitetar ein kan gjere ute. Ein aktivitetsjulekalender skal ikkje vere stress, og kan gjerne vere ein kombinasjon av innetid og utetid, men her finn du i alle fall idéar til uteaktivitetane.
Den største utfordringa med ein aktivitetskalender er at det er vanskeleg å vite kva slags aktivitetar som passar på ulike dagar. Det er fleire måtar å løyse dette på. Ein måte er å ha ei nummerert liste der alle aktivitetane står (f.eks. som hugselapp på telefonen), slik at ein har oversikt over kva som står kor, og kan bytte om ved behov. Ein annan måte er å lage pakken eller lappen med dagens aktivitet klar kvelden før. Idébank for småbarnsforeldre har lansert enda ein variant: Magisk julekalender for deg som er ute i siste liten.Der er det den vesle husnissen Adventus som kjem med beskjed om kva som er dagens aktivitet. Eg trur nok kanskje at det kjem til å flytte ein liten Adventus inn hos oss også.
Lag ei refleksløype, og la barna leite seg fram til eit mål. (Ved målet kan det ligge ei overrasking: ein beskjed, ei bok eller noko anna)
Dra på jakt etter raudnissegodteri
Christin som skriv bloggen Et eventyrlig år har fortalt at det bur raudnissar i nærleiken av hytta deira. Dei nissane snik seg av og til inn i hytta og stel godteri som dei gøymer i lommene sine. Men desse nissane har hol i lommene sine, så det hender godteriet blir liggande igjen ute i skogen. Kanskje det blir nokre slike nissar i nærleiken av deg og?)
Geocaching er kort sagt turorientering med GPS. I staden for kart og kompass bruker du GPS eller smarttelefon for å finne fram til “postane”. På dei oppgitte koordinatane er det gøymd ein cache. I cacheboksane ligg det ofte småting (f.eks kindereggfiguar), og desse kan ein bytte til seg om ein ynskjer det. Dersom ein tar noko frå cacheboksen, er regelen at ein legg tilbake noko av minst like stor verdi.
Det er over 2,5 millionar geocachar i heile verda, og over 6 millionar personar som driv med geocaching.Ordet geocache er samansett av det greske ordet geo, som tyder jord/mark, og det engelske ordet cache, som tyder gøymestad. Ordet cache blir uttala “kæsj”. Reglane for geocaching er enkle:
Det første ein må gjere dersom ein vil starte med geocaching er å registrere seg på geocaching.com. Her kan ein også søke opp cachar i nærleiken. Det kan vere lurt å tenke gjennom kva ein vil ha som brukarnamn, for det må skrivast i alle cacheloggane ein finn. For å navigere til cachane må ein ha ein GPS eller ein smarttelefon. Dersom ein driv geocaching med smarttelefon kan det vere lurt å laste ned ein app for geocaching. Det finnes fleire ulike appar. Den offisielle geocaching-appen frå Groundspeak kostar 70 kroner. Appen er enkel i bruk og gir tilgang til detaljert informasjon om alle geocachane. Det finnes også ein gratis intro-versjon av denne appen, som viser deg dei nærmaste cachane der du er.
Når ein har funne cachen (eller ikkje funne han), må ein registrere dette i appen eller på nett, og skrive ein liten tekst i loggen. Skriv gjerne korleis leitinga var, kvifor du var på tur i området, eller kva du synest om cachen. På den måten deler du opplevinga di med andre, og det er kjekt både for dei som finn cachen seinare, og for cache-eigar.
Cachane kjem i ulike former, størrelsar og vanskegrader. Ein geocache er ofte ein blank plastboks, men det kan også vere magnetiske rør, filmboksar eller falske steinar med hemmelege rom. Du bør sjekke størrelsen på cachen før du startar leitinga. Dei som er registrert som liten, middels eller stor inneheld ofte bytteting. Mikro og nano har som regel berre plass til loggbok. I nokre av cachane ligg det ein gjenstand med eit sporbart registreringsnummer. Dette er ikkje bytteting, men ein såkalla sporbar reisevenn som skal reise frå cach til cach eller til eit konkret mål. Dersom du flyttar ein sporbar skal det alltid registrerast i loggen.
Nokre cachar er lette å finne, andre er vanskelegare og andre igjen er verkeleg finurlege. Ein må ikkje gi opp dersom ein ikkje finn dei første cachane ein leiter etter. Cachane er godt gøymd, slik at dei ikkje skal bli oppdaga av tilfeldige forbipasserade. Det har hendt at vi har leita fleire gonger samme plass før vi har funne cachen vi var på jakt etter. Det kan vere lurt å sjå på hint i omtalen av cachen, og sjå på bileta med eventuelle spoilerar dersom ein står heilt fast. Desto fleire cachar ein har funne, jo flinkare blir ein til å tenke kreativt og komme på alternative stader å leite.
Geocaching er ein fin familieaktivitet. Det er kjekt å ha eit mål med turen, og det er spennande å leite etter cachen. Leitinga kan vere utfordrande for både store og små, og det er ekstra kjekt når ein finn ein cache ein har leita lenge etter. Dersom du lurer på noko meir om geocaching, kan du finne svar på det meste på den norske sida gcinfo.no og på facebooksida til Geocaching Norge.
Jeg vet ikke hvor mange ganger du hører det iløpet av en dag lille venn. Vi mammaer (og pappaer og alle andre voksne) Har MYE vi “må bare”. Mye vi må, mye vi vil, ikke vil, burde, skal, ja rett og slett mye.
Og jeg ser at det ikke er lett å være liten midt oppi alt MYE.
Dagene går fort, barnehage, middag, lek, barnetv og leggetid. Det er ikke rart du prøver å stjele mammas opperksomhet vekk ifra alt annet.
Jeg lærte i dag, på den harde måten. Jeg stod midt oppi alt jeg burde, ville og ikke ville. Tenkte overhode ikke klart. Og lørdagen som skulle bli en kosedag hadde blitt en dag med svette i mammas panne og tårer på dine kinn.
Gjentatte ganger hadde du forsøkt å få mammas oppmerksomhet, kom da mamma, kom.. Men mamma måtte bare.
Du forsvant, ble borte en stund, også kom du tilbake.
Kom da mamma, kom… Nei nå må du høre, mamma skal BARE..
Du forsvant igjen…
Så begynte du å rope fra avstand, mamma kooooom.
Nei NÅ holder det med maset, mamma er OPPTATT.
Det ble stille…
Helt stille, og tilslutt hørte jeg tårene trille. Skuffet og oppgitt, såret og lei.
Du tar i et ekstra tak i setter igang den virkelige sirena. Den du vet skjærer både i ører, marg og hjertet.
Og jeg kaster fra meg skrubbekosten, jepp for det var det jeg drev med, vasket vasken. Det var vasken jeg bare “måtte” stå å gnukke på i 30 minutter.
Jeg stampet rundt hjørnet. oppgitt og lei.
Jeg puster inn dypt og setter på grovstemmen, Nå holder det…
Jeg kommer inn på stua, Midt i alt kaos får jeg se det fineste bord, pyntet med lys (batteridrevet) og den flotteste lekemat bare en 2 åring kan finne. Et fat til mamma og et til veslemor.
Jeg har fått muffins allerede.
Du står med ryggen til og gråter, kaster en og en lekemat på gulvet. Du har fått NOK.
Mamma er umulig å få kontakt med, nå har du gitt opp.
Jeg setter meg forsiktig ned i sofaen, kremter smått og smatter litt på muffinsen.
Mmmmmmm, den var jammen god.
Du gløtter så vidt opp, men jeg ser smilet glimter til.
Å har du litt kaffe og eller.
Jaaa sier du, og ser på meg mens øya lyser opp, sefføggelig mamma, masse kaffe.
Takk lille venn,
For at du holder ut med oss voksne, som “bare må”.
Vi vokser i rollen som forelder, slik som du vokser som menneske, hver eneste dag. Ja du vokser så fort at det nesten er vanskelig å holde følge.
Plutselig står du der og er stor.
Du holder verdiene på plass, viser oss hva som EGENTLIG er meningen med alt. Hva som EGENTLIG er viktig.
Vi voksne vil alltid ha ting vi må, bare vent, du kommer dit selv.
Men lille venn, ikke glem det som er viktig.
Ikke glem at det aller beste i livet kan noen ganger være en møkkete vask og risgrøt til kvelds med en alldeles nydelig 2 åring.
Vil du ha kosebamsen sier storesøster og rekker han kosekluten.
Jaaaa sier han og strekker seg mot den.
BOM så er det stille.
Kosekluten er plassert i armkroken og tårene triller nå stille nedover kinnene.
Ble det bedre nå?
Mellomstemann nikker stille med nesa godt neddi kosekluten.
Som ren magi, er det hele over.. takket være denne:
Som ren magi tar denne vekk vondt når ikke mammablås og trøst er nok. På merkelig vis inviterer den jon blund innom hus hver kveld og sørger for at de små sover.
På en utrolig måte roer den ned og betrygger mini på de utroligste steder som både kan være skumle og alt for nye.
Kosebamsen, er og blir en småbarnsforeldres beste venn og fiende. For hva gjør man om man mister den? Gud forby om den skulle bli borte.
Stadig ser man en mammas eller pappas deseprat handling etter en mistet kosebamse.
Vi har snudd huset opp ned for å finne en forsvunnet liten koseklut, Gått flere runder på samme kjøpesenter fordi den ble lagt igjen iløpet av handleturen. Pappaen har klatret på innsiden av gjerde til elgen i bjørneparken (lang historie, tar vi en annen gang)
Vi har snudd etter 15 mil på vei inn i en ferie fordi vi oppdaget at den blå vesle kluten ble glemt.
I Frankrike har de en egen hotline for savnede bamser, hun driver business på desperate foreldres jakt etter barnas trygge følgesvenn. Et kosedyr, koseklut eller en god gammeldags teddybjørn.
I media ser vi stadig et stakkarslig og forlatt kosedyr som savner eieren sin, ja til og med politiet har bidratt for at disse små søte dyrene skal finne tilbake til sine eiere.
Hva gjør man når man plutselig står uten? Den som trøster når mammamagien er brukt opp, når tårene fortsatt spruter etter alle midler er bruk. Man blir desperat, rett og slett. Og tro ikke at man kan lure, for vi har prøvd. Og mellommann hadde ingen problem med å skjønne at denne:
ikke var denne:
Man skal ikke undervurdere makten til en koseklut Hverken den blå lille utslitte, eller den ekte gode varme kosen vi kan gi til hverandre.
//Trykk Like om deres hverdag blir reddet av en kosebamse innimellom
