Det merkes godt på kroppen. Stor og tung, full av vann, vondt både her og der og vesker som siver ut av de fleste hull i kroppen.
I tillegg er magen SPRENGT. Hun fyller den godt, den frøkena jeg har gått å grodd på i over 30 uker. Jeg har nærkontakt med et annet menneske konstant.
Hun er der, hele tiden.
Når jeg skal sove, lage middag, gå på do, lese for barna, svare på en mail, spise, dusje så er hun der. Igrunnen vet jeg det ikke vil bli store forskjellen når hun bestemmer seg for å komme ut heller. Iallefall de første månedene.
Jeg er forberedt på det, for all del.
men det er noe jeg ikke kan noe for.
Jeg blir metta.
Metta på nærkontakt.
Metta, og jeg får hetta rett og slett. Kosemoseoverdose får en ny betydning.
Jeg er jo omringet av mennesker jeg er glad i, så heldig som jeg er, er jeg det hver eneste dag. Omringet av mennesker jeg elsker høyere enn alt, og jammen er ikke de temmelig glad i meg også.
Og i disse dager er jeg virkelig omringet. Som en magnet er jeg.
Mamma har jo tross alt lillesøster i magen.
Mamma er ikke bare en å kose, hun er to. Jeg får dobbelt opp.
Hele tiden.
Det er en ond sirkel. Jeg er stor, tung og ubevegelig. Jeg blir fanget og omringet.
Allerde fra jeg tusler inn på badet tidlig morgen er jeg mettet på nærkontakt. Takket være en 3 kilos baby som fyller hele min mageregion.
De kommer stormende når jeg, treg og morgenkvalm kommer tuslende opp trappa, en klem til både meg og lillesøster. De geleider meg til stolen min, og sidemannen gir meg gjerne noen vellmente klapps iløpet av måltidet og en klem i det hun forlater bordet.
Hadekos gange to når de reiser til skole og barnehage og overfallende heldekkende kos når de kommer tilbake.
Iløpet av dagen er det mammakos, tvkos, lesekos, matkos, lekekos, jegskalbarepådokos, lengesidensistkos, gårdetbrakos og uendeliglangehardeogheldekkende koser.
Jeg er takknemlig, for all del, takknemlig hver eneste dag.
Men jeg er også veldig veldig metta.
Ikke ta på meg, ikke klem meg, ikke rør meg..
Bare la meg være litt ifred… iallefall for en liten stund. En pittepitteliten stund.
Har hatt lyst å bidra, men vært fryktelig usikker da jeg i grunnen har slitt med å mestre selv.
Men, selv om jeg har slitt, hele fire ganger faktisk. Så har jeg endt opp med å mestre, hele fire ganger. Og hver eneste gang, er det takket være en ammehjelper!
Det er amming jeg snakker om her og det jeg har vurdert frem og tilbake er om jeg skulle og ikke minst kunne bidra som ammehjelper.
Ulike ammehjelpere har hjulpet meg hver eneste barseltid. Støttet, heiet og kommet med gode råd når man sliter med å se klart selv.
Hadde det vært mulig hadde jeg gitt de alle en heftig nuss!
Som profilert, i allefall litt offentlig mamma, opplever jeg titt og ofte å bli kontaktet av mødre ang nettopp amming. Og fryktelig fryktelig mange opplever at ammingen er mye mer utfordrende enn de hadde trodd.
Fryktelig mange må gjennom en heftig ammekneik, den samme jeg har kjempet meg gjennom fire ganger og vet så alt for godt hvor vondt, slitsomt, frustrerende og ikke minst sjokkerende det er.
Amming er et sårbart tema, plutselig har man tråkket noen på tærne uten at man mente noe som helst. Plutselig sitter man ovenfor en mamma som kanskje måtte ta et valg om å ikke amme, eller ikke kunne gjennomføre.
Ikke alle mestrer ammingen og la meg først få si, at det har jeg full forståelse for. Slik er det. MEN dessverre er det også slik at mange mødre enten gir opp eller avslutter ammingen pga mangefull rådgivning, feil informasjon eller basert på myter fra gammelt av.
Jeg har selv sett og nesten opplevd det selv.
Jeg har nesten gitt opp, men takket være en ammehjelper har jeg holdt ut. Og det er nettopp derfor jeg bestemte meg.
DETTE ønsker jeg å bidra med selv. Jeg ønsker å kunne gi en annen mamma den samme følelsen en ammehjelper har gitt meg.
Den mestringsfølelsen er unik. Og det å oppleve å få den støtten og forståelsen i en fortvilet stund er rett og slett fantastisk.
Jeg tok steget, i det jeg fant ut at jeg ventet femte barn tok jeg valget.
Jeg vil bli ammehjelper.
Og vet dere hva?
Jeg klarte det! Testen er bestått, svarene mine godkjent.
JEG ER OFFISIELT EN AMMEHJELPER!
Hurra!
Og her kommer mitt første ammehjelper råd!
I anledning Ammehjelpens landstreff inviteres det til pop-up ammekafe i Oslo 2. april. Denne helgen samles over 60 ammehjelpere fra hele landet i Oslo, og vi avslutter landstreffet med å invitere til ammekafè!
Kafeen er for deg som ammer, pumper, er gravid eller er hjemme i permisjon. Kom å bli med på en trivelig stund med oss!
Dette er en gylden mulighet til å få svar på spørsmål om amming, hjelp med utfordringer og praktisk ammeveiledning. Kanskje tenker du på å bli ammehjelper, og har spørsmål rundt dette?
Kafeen er gratis, og inkluderer enkel servering.
Sted: Quality Hotel 33 på Økern. Ta T-bane linje 5 til Risløkka, eller buss nr 67 til Risløkkalléen
En perfekt anledning om du har noe du lurer på ang amming! Er du førstegangs gravid anbefaler jeg virkelig å ta seg en tur.
Jeg er usikker på om hjernen min har nok overskudd til å fullføre dagens innlegg. For jeg har så innmarri mye jeg vil ha sagt om dette..
Jeg er rett og slett tvers igjennom sliten og litt skuffet om jeg skal være helt ærlig. Og midt inni alt er jeg jammen meg litt stolt og takknemlig også.
Men dagens lille tema på snapchat engasjerte, (følg meg gjerne: idebankmamma) og nok en gang fikk jeg bekreftet at jeg ikke er alene.
Men saken er, at når jeg snakker høyt om tema for i dag, blir jeg møtt med rynkede neser og store spørsmålstegn.
Jeg snakker om fødselsangst.
4 ganger har jeg født, tre ganger i følge med fødselsangst og nok en gang har den klart å kravle under huden min.
Det er ikke slik at jeg er preget av den hele tiden, eller jeg skal være ærlig. En av mine første tanker når jeg har stått med positiv test i hånden er nettopp, shit jeg skal føde! Men så får jeg ristet den av meg og fokuset på alt det spennende som skjer innvendig, magen som vokser og spre det glade budskap får en større plass.
Men etterhvert som magen vokser, vokser også angsten. Og når jeg tusler inn i tredje trimester har den fått et godt grep, og etterhvert som ukene gjør den det både vanskelig å puste og sove. Noen ganger så heftig at det er vanskelig å spise også.
Den kan til tider være altoppslukende, og gjøre at jeg mister meg selv.
Det er i grunn ikke enkelt å snakke om, det å være redd. Ofte kan det være vanskelig å forstå også, at noen er redd. Iallfall om du ikke er redd det selv. Det vi kan være enig i, er at det er overhode ikke behagelig å være redd. Uansett hva du måtte være redd for.
At jeg, som femtegangs fødende har fødselsangst er for mange vanskelig å forstå.
Men dette har du jo gjort mange ganger før?
Det gikk jo bra alle gangene?
Du vet jo at det gjør vondt, men at premien er bedre?
Alle mener de at de vet bedre, de vet at jeg ikke har en grunn til å være redd og frykter ikke fortelle det til meg. Alle rynker de nesa, håner frykten min litt mens de bagatelliserer det som spiser opp meg.
Jeg hadde samtale med jordmor i dag, om nettopp fødselen, jeg måtte gå to runder på do før jeg klarte å gå inn, kroppen krøller seg, magen vrenger seg og pulsen stiger.
Jeg blir fysisk kvalm av å tenke på at vi er der allerede, det er på tide at jeg må forberede meg.
På veien til sykehuset fikk jeg mange heiarop fra dere, jeg begynte å gråte av de fleste. Mange fortale meg at de også slet, og flere fortalte meg at jeg hadde lov til å være redd uansett hvor mange ganger jeg hadde gjort dette. Flere mente til og med at jeg hadde større grunn enn noen siden jeg hadde gjort dette så mange ganger før.
Så trår jeg inn, så forberedt som jeg kunne bli, hun så og si ikke forberedt i det hele tatt. Hun var sikker på at vi skulle ha en vanlig kontroll. Jeg skjønte det etterhvert og måtte kvinne meg til å forklare den egentlig grunnen til at jeg var der, en meget stor del av meg hadde mest lyst til å go with the flo, bare la henne gjøre sitt og tusle ut igjen.
Men jeg vet, denne ungen må ut, uansett hvor lite jeg ønsker det hverken den ene eller den andre veien.
Jeg er henvist hit pga fødselsangsten sier jeg forsiktig.
hm? sier hun og gløtter ned i papirene mine før hun igjen ser opp på meg.
Fødselsangst? Sier hun med utvasket nordnorsk dialekt.
Jah, sier jeg og snurper munnen mens jeg ser i taket.
Ka du e redd for? Du som femtegangs vet jo godt at en fødsel gjør vondt?
Med to ørsmå setninger gjør hun det hele mye vanskeligere enn det i utgangspunktet var. Med to setninger forteller hun meg at jeg er tåpelig og ikke har noe å være redd for.
Hun forteller meg at jeg er på villspor, at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen.
Hun misforstår. De fleste gjør det. Tror jeg er redd for smertene, de tror jeg er redd for å ha vondt.
De tar feil. Smertene er jeg ikke redd for. De har jeg taklet hver eneste gang.
Det er det ukontrollerte jeg er redd for. Det å ha null kontroll. Både over hvor og når det hele starter, hvordan det hele blir og om det vil gå bra.
Som en bonus er jeg redd tiden, at den ikke skal strekke til og at vi ikke skal rekke frem. Vi har lengre vei til sykehuset og fødslene mine har gått raskere og raskere.
Men igjen, ingen vet hvordan akkurat denne fødselen blir.
Og det er nettopp der min angst bunner.
Og mitt problem, ingen kan i grunnen gi meg en løsning som gir kontroll heller.
Samtalen blir slik jeg fryktet, lite forståelse, irriterende pekefingre og noen bedrevitende råd. Det blir som det blir, sånn er det for alle.
Tårene renner litt innimellom, mens jeg prøver å lytte. Prøver å være enig, prøver å se det samme som hun ser på den samme enkle måten. Det blir som det blir.
Jeg klarer ikke, jeg går ut derifra fortsatt like redd.
Kanskje reddere, i allefall mer skamfull.
Men så ser jeg på snap igjen, og det er her min dose med takknemlighet kommer inn. En gjeng med praktfulle damer som heier, roper og sender meg gode ord.
Som skryter av meg, som forteller meg at det er greit å være redd og at de er sikre på at jeg klarer det denne gangen også.
Jeg vet jo det, at jeg klarer. For jeg er jo klekkelig klar over at jeg ikke har noe valg. Jeg må gjennomføre dette, ut MÅ hun.
Jeg har enda ikke hørt om noen som blir igjen der inne, uansett hvor redd mammaen er.
Jeg vil ikke la angsten vinne, den får ikke ta fullstendig kontroll slik den gjorde sist. Jeg skal gjøre det jeg kan for å prøve å holde den i skinnet.
Jeg har begynt å forberede meg, forberede meg på å takle det ukontrolerte.
Jeg har lenge ment at det er umulig, men allerede merker jeg en ørliten forskjell. Ikke nok, men nok til at jeg velger å ha trua og ikke minst fortsette.
Mange har spurt meg, om jeg kan dele hva jeg gjør for å takle angsten. Jeg må innrømme jeg først tenkte at jeg ikke har noe å dele, for jeg kan ikke si at det føles ut som om jeg takler den. Men så innså jeg jo, at jeg bruker verktøy, bevist eller ubevist for å rydde den vekk av og til.
Noen ganger får jeg ristet den vekk, andre ganger henger den fortsatt på men jeg klarer å bære den.
Så hva gjør jeg?
Jeg snakker om den, irriterende reaksjoner som forteller meg hvor tåpelig jeg er er jeg klar over at jeg vil møte. Reaksjonene gjør selvsagt vondt, men de er ikke overraskende, jeg har hørt de før.
Jeg lar meg ikke tenke så mye på fødsel. Jeg må jo tenke litt på den, og den dukker opp i hodet mitt rett som det er. Men jeg har nærmest gitt meg selv tidsrom det er lov å tenke på fødsel. Klokkeslett iløpet av dagen. Dukker fødselstankene opp utenfor gitte tidsrom, jobber jeg hardt for å få de vekk.
Mentaltrening: Jeg må innrømme, jeg er en skeptiker. Jeg får litt småspader av mennesker som snakker om hvor viktig det er å ha kontakt med sitt indre jeg og annet svada (som jeg ville sagt) Men så har jeg helt oppriktig måtte bitt i det sure eple. Jeg har jo googlet, fødselsangst. Og det står mye skrevet på nett, både fornuftig og ufornuftig. Og mange ønsker også å hjelpe.
Noe må jo hjelpe tenkte jeg, og bestemte meg for å gi noe en sjans, jeg bestemte meg for å gi mental trening en sjans. Jeg kan jo ikke forberede meg fysisk, men psykisk kan jeg det!
Hver kveld (jepp hver eneste kveld) lytter jeg til en lydfil fra engodfødsel.no og det er nettopp her jeg merker en viss effekt allerede. Ikke noe å rope høyt om foreløpig, men jeg har som sagt ikke gjort dette over lengre tid, enda. Om progresjonen fortsetter, kan jeg skrive litt mer om det senere.
Mitt beste råd er altså å gjøre det vanskeligste. nemlig å snakke om det. For det første kan du ende opp med å få høre noen gode erfaringer, for det andre kan det være lettere å takle selv. Dette kommer ikke til å bli lett, det vet jeg, MEN det kommer til å gå bra. Det må det.
Jeg sovner jo tilslutt. Etter å ha dandert meg med bbhugmeputen, dyna og puten(e) på et spesielt vis.
Jeg hører på et lydspor som varer i 10 minutter fra engodfødsel.no Den får meg til å koble av og roe ned.
Men, så går det noen timer også våkner jeg. Lys våken, midt på svarteste natten.
I magen er det som regel fest, jeg merker at hun begynner å bli både stor og sterk for der tar jeg meg selv i å ligge å smågynge i senga pga hun tar sats i madrassen.
Kroppen føles nærmest uthvilt, men ikke hode. Jeg liker jo å sove. Er kanskje ikke av de mest kravstore, men sju timer søvn det liker jeg å unne meg.
Men kroppen nærmest pumper der den ligger, proppet av adrenalin og spenning.
Jeg vet, det er alt for tidlig å tenke at nå er det kanskje fødsel på gang, men fortell det til kroppen min og da!
Jeg tusler som regel opp en tur, tar en svingom innom toalettet, må alltids tisse en skvett. Gjesper overdrevent for å fortelle kroppen at det er natta.
Det er overhode ingen grunn til å være våken nå.
Det er jo en form for øving, til tider som kommer, jeg er klar over det. Men det er kanskje ikke nødvendig å øve sååå lenge?
Mannen pleier å sove som en stein gjennom natten, men her om dagen.. (ja da mener jeg natten selvfølgelig) bestemte ettåringen seg for å ha en ørlitten sengeballett også, som gjorde innsovning og begynnelsen av natten hans urolig.
Er du våken nå ??
Han momler det mellom slagene, da han merker at øyene min er lys våkne.Han har en unik evne til å sovne i mellom slagene, og selv om gråtetoktene til minstemann kun var med få minutters mellomrom måtte jeg dulte borti han for å fortelle at noen gråt.
Det aller enkleste hadde nok vært å gå selv, og for all del, noen turer gjorde jeg det også. Men med et bekken som knirker værre enn en kirkedør lot jeg han ta de fleste turene.
Våken enda??
Jepp, jeg får jo ikke sove sier jeg..
Først da skjønner han hva jeg snakker om.
Morningen etterpå var slik den pleier, jeg preget av oppstykket søvn med bomullshjerne og svingende humør. Denne gangen i selskap med mann, kan tro vi var et radarpar… dette blir gøy fremover.
Det er fortsatt en del uker igjen til fødselen kan være rett rundt hjørnet..
Ja? Lillesøster vel sier hun med den største selvfølge.
Nei ikke akkurat nå sier jeg og tar en gaffel selv.
Hun tar et jafs til, retter seg opp i stolen og ser på meg. Hva gjør hun da?
Jeg tror hun sover, sier jeg og klapper litt på magen.
Den kommende storesøsteren rynker på nesa, neeeei det gjør hun ikke mamma. Jo da lille venn, akkurat nå tror jeg hun sover.
Men mamma, det er jo midt på dagen jo sier hun mens hun kaster hodet bakover og ler.
Det er mye å forstå, for en frøken på fem. Hun skal bli storesøster for andre gang, men interessen hun har rundt babyen i magen nå er annerledes enn sist. Hun er mer nysgjerrig, undrer seg mer og er tydelig spent.
Ikke bare hun, men også hennes to eldre søsken.
Den kommende storebror undrer seg på hvem sitt ansikt lillesøster kommer til å få og den eldste storefrøken kan knapt vente med å få holde henne, hun husker godt kosen fra lillebror når han var baby.
De nusser, koser, klemmer og snakker med magen. Involverer henne i alle fremtidige familieplaner og tenker på henne i hver eneste lille situasjon.
Fy søren så heldig hun er <3
Men det viktigste er at barnas spenning undring og nysgjerrigheten gir meg mye. Med mindre god historie etter meg både når det kommer til svangerskapene og barseltiden er det godt å kjenne på at de rundt meg oppriktig gleder seg.
At de knapt kan vente med å hilse på gjør meg også nysgjerrig.
Barna minner meg på hvor uendelig heldige vi er, som nok en gang får oppleve dette. Bringe et nytt, ferskt vesen i hus. Bli kjent med noen man skal dele resten av livet med.
Et nytt familiemedlem.
Barna gjør at jeg gleder meg, av og til veldig. Så mye at jeg lar meg selv glemme alt jeg vet vil være både krevende og slitsomt. For det vet jeg jo det vil bli.
Men jeg vet og de viser meg at jeg så langt ifra er alene om å fullføre dette. Barna heier på meg, heier på oss.
Dette skal vi gjøre sammen.
Jeg er uendelig takknemlig for de spørsmålene fra barna som kommer rundt lille O i magen, de gir meg noe nytt å undre på. For hvem sitt ansikt vil hun egentlig få? Hvem blir hun mest lik? Og vil han få mørkt hår, lyst hår eller ingenting.
Vil hun gråte høyt eller lavt, vil hun bli født med malasi slik de to siste ble eller vil hun være helt frisk?
Det ble ny sjekk på sykehuset i dag, kraftige menssmerter og ny blødning gjorde at vi måtte sjekke ståa. Ingen videre modning og fødsel fortsatt et godt stykke unna.
PUH, lettet kunne vi reise igjen. Alikevell, kjente jeg for første gang dette svangerskapet at jeg begynner å bli litt utålmodig. Barna har gjort spenningen stor, og nå merker jeg at jeg er ordentlig nysgjerrig på hvem jeg har i magen.
Vi er langt ifra klare, hverken hus eller hjem eller mamman. Men en smule klar, kjenner jeg at jeg er i ferd med å bli.
uke 33, under 60 dager igjen og jeg kjenner at panikken kommer snikende.
Kroppen begynner å forberede seg til fødsel. Magen er stor og tung og hode danser tango, vals og cha cha cha til samme takt. DETTE er untaktstilstander så det synger etter.
Uke 32+1 (tror jeg, ikke heeelt på telling men temmelig sikker det er der vi er nå)
Babyen er så stor som
En ananas, ja da regner jeg med vi snakker med absolutt hele frukten med grønt og det hele, for her er det trangt nå. Hun er også 11% over så hun er nok muligens på størrelse med en SVÆR ananas 😉
Liv og røre: Det merkes at det begynner å bli trangt der inne. Rett som det er strekker hun mageskinnet godt, såpass at det gjør vondt og jeg kjenner strekkmerkene vokse. Hun hikker, flere ganger daglig, magen hopper og jeg synes det er vanvittig ekkelt.. for hver hikk kjennes det ut som hun er på vei enda litt lengre ned.
Søvn- humør og form. Som jeg nevnte innledningsvis merker jeg at kroppen begynner å forberede seg til fødsel. Vi har hatt en runde med premature rier, og jeg sliter med veldig kraftige kynnere av og på som gjør oss usikre. Søvnen er veldig varierende om dagen, og dette er en av “bli klar for fødsel” symptomene jeg kjenner jeg. Jeg våkner, gjerne midt på natten, litt sånn proppet med adrenalin. Er det nå det skjer? Jeg vet jo godt at det er tidlig enda, men kroppens hormoner får man ikke styrt og man må bare jobbe med å fortelle den at det er liiiit tidlig enda.
Jeg er temmelig umobil om dagen, kan gjøre svært lite for kynnerene hagler på. En tannpuss, middagslaging eller bare det å sitte for lenge ved matbordet kan være for mye. Dette tærer på det meste av humør. Jeg er nok ikke den beste versjonen av meg selv akkurat nå, såpass kan jeg si. Det kler ikke meg å ikke gjøre noen ting 😉
Heldigvis har jeg en jobb som lar meg gjøre noe selv om jeg må sitte stille, så jeg føler jeg er litt produktiv. Også ser jeg jo at som mamma er jeg jo veldig tilgjengelig da, siden jeg alltid “sitter” der.
Minstemann merker godt at mamma ikke kan løfte og synes nok det er kjipt. Av og til må jeg jo bare plukke han opp litt, det synes jeg livmortappen min må vise litt forståelse for 😉
Nam dette må jeg ha: Ingen virkelige cravings denne gangen, nesten så det er litt kjipt skal jeg være ærlig. Cravings er jo nesten litt av sjarmen med å gå gravid.. Mye sulten da, det er jeg, men kun plass til små måltider.. så jeg spiser igrunnen hele tiden..
Fødselsforventinger: Det blir værre og værre, denne fødselsangsten, det merker jeg godt. Har fått en samtale med jordmor på sykehuset neste uke hvor vi skal snakke om dette, jeg har planer om å drøfte igangsettelse. Rett og slett fordi dette gav meg en så mye bedre opplevelse enn de andre gangene. Meeeeen så ble jeg jo ikke satt igang før to dager over termin, hvordan vil kroppen respondere på å bli satt igang før? Jeg er redd for å ikke rekke frem, jeg er redd for å miste kontroll, jeg er redd for smertene, jeg er redd for følelsene som dukker opp under og i etterkant.
Jeg er REDD.
Shopping: Jeg prøver å få oversikt over hva vi har i disse dager, så er det siste innspurt som fødebag, ammestæsj osv som skal på plass.
Mammakroppen: Uff stakkars kropp tenker jeg flere ganger, fy søren som du holder ut ekstreme forhold. Nå er det tungt å gjøre det meste, mye gjør vondt og jeg føler meg bare blubete, grå og dvask. Den gløden alle snakker om at de ser hos meg, skinner ikke for meg iallefall.
Jeg er lei av at alt strammer, vil aller helst bare gå naken ha ha. Åreknuter, armer og ben som dovner, hodepine, og vondt overalt.
I tillegg til at kroppen rett som det er tror at den skal føde og setter igang et vilt baluba bare for noen små anstrengelser.. Jeg trooooor at disse siste ukene kan bli seige. Men jeg prøver å nyte også, hun er jo mest sannsynlig den siste, og det er magisk å bygge et menneske. Kjenne spark og bli kjent med noen på innsiden først.
Følg meg gjerne på snap : idebankmamma. Der deler vi fra vår hverdag med fire små og kul på magen..
Vi har prøvd tre varianter. Smokkebarn, tottebarn og uten noen ting.
For oss er det enstemmig vedtatt, vi foretrekker smokkebarn.
Ikke så viktig helt i den første tiden, da er benytter vi suttebehovet til å øve på amming. Men etterhvert er smokken jammen kjekk å ha. Trøst, kos og en munnkurv nå og da er alltid grei å ha på lur.
Og i forhold til totten er det vi som har kontroll, og kan begynne avvenning når vi tenker det er på tide.
Om noen månender har vi to smokkebarn i hus, det kan fort bli smokkeforvirring, hvem var hvem sin?
Og på sensommeren begynner forhåpentligvis kompis i barnehagen også. Og der er det VELDIG kjekt å enkelt vise hvem smokkens eier er. Smokkeforvirring er jo ingen krise, men å minimere baseluskdeling ved å enkelt merke smokken er tiltak verdt.
Vi har valgt å tydelig merke smokkene vi har i hus. På en trygg og god måte. Vi bruker Navnesmokken.no (rabattkode i bunn av innlegget)
En herlig smokkebutikk men alt du kan tenke deg av smokker. Runde, flate, lange, spisse, latex, silikon osv osv osv.
Her har du mulighet til å sette ditt personlige trykk på. Navn, kallenavn eller hva det måtte være. Kanskje en hyggelig måte å dele at et nytt søsken er på vei?
Smokkene er av god kvalitet og flere kjente merker.
Man velger enkelt hvilke smokker man ønsker, deretter farge og trykk. I en trepakk kan man velge at alle har samme trykk, eller tre unike dersom man ønsker det
.
Smokkene produsereres og leveres iløpet av 3-6 virkedager. Med andre ord superraskt! I tillegg er det kvalitetssmokker, BPAfri, PVCfri og phthalatfri.
Tar en liten kvalitetssjekk jeg mamma…
Smokken Jonatan har her på bildet, minner om MAM som er hans favoritt.
Vi har akkurat fylt på smokkelageret vårt, kompis har fått seg noen nye og i tillegg har jeg et lite lager liggende klar til lillesøster som kommer. En fin bukett.
Noen runde, noen flate, noen spisse så får vi se, hvilken hun foretrekker, etterhvert. For av erfaring må man prøve litt forskjellig før man treffer, jeg har vært såpass mange ganger ute på smokkejakt med en nyfødt og såre pupper og vondt både her og der. Denne gangen er jeg forut for min tid og har lageret klart.
Trenger du også å fylle på smokkelageret, jage vekk smokkeforvirringen eller bare ha et lite smokkelager klart til babyen i magen kommer? Da er jeg så heldig å få lov til å dele en rabattkode med dere.
Bruk rabattkode Nina2017 og du får 10% på hele din ordre hos navnesmokken.no
For noen timer gråt jeg en skvett.. skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom de neste timene. Oppgaven jeg hadde foran meg skulle hverken være uoverkommelig eller vanskelig.
Jeg skulle være alene med mine barn, og alene få de i seng. Det burde jo være piece of cake for en mamma, og ikke hvilken som helst mamma, jeg er jo tross alt dems mamma…
Jeg klarer knapt å gå, et bekken som skrangler, skriker og skråler og smerten iler både oppover og nedover for hvert steg.
Akkurat i dag har jeg en karuselldag, det snurrer i hode (som forøvrig også værker) bare jeg snur meg for å se en annen vei.
Det å ha løfte tungt forbud når man er alene med en ettåring er jo også klin umulig. “heldigvis” gjør bekkenet så vondt at jeg ikke klarer å både løfte han og gå.
Jeg klarte det jo. Noen enkle løsninger ble det. Tv til kveldsmaten og for å få med meg ettåringen rundt lokket jeg han med en rosineske.
Løsninger som passet både meg og barna. Vi lærte litt om Tikopia til kveldsmat og minstemann eeelsker jo rosiner og synes det var helt topp å avslutte kveldsmaten til en sti av rosiner ut på badet.
Vi avsluttet dagen med glad i deg og nuss på panne og kinn. Jeg fikk kos og klem og det samme gjorde kula.
De kommende storesøsken glemmer henne ikke, selv om hun ligger gjemt i magehulen og eneste hun har vist av seg er noen spark i deres hender.
Nå er det alle i seng, alle sover (iallefall innimellom)
bortsett fra hun i magen. Hun turner, sparker og gjør igrunnen hver eneste sittestilling ubehagelig. Jeg strekker meg så lang jeg er, alikevell virker det som om hun gjerne skulle hatt enda større plass.
Begge hendene mine ligger på magen, jeg prøver å nyte. Jeg gråter en ny skvett, og nyter.
Jeg er trist, sliten, lykkelig, takknemlig, spent, redd og absolutt alt annet på en gang. uke 32, ca 2 måneder igjen.
Jeg har igrunnen innsett det de siste dagene. Men tanken gjør meg både lei meg og lettet på en merkelig måte på en gang.
Med den tiden jeg har lagt bak meg nå har vært en utfordring for alle.
Et svangerskap er hard jobb, slik er det bare. mMen når man er så rik som det vi er, og har en liten flokk på utsiden også.. krever det ekstra.
For all del, det er ikke noe nytt som har dukket opp, jeg er klar over at barna skal følges opp både skole, fritid og interesser og med all den tiden vi vier til barna føler jeg vi dekker godt.
Men her sitter jeg altså, og vet ikke hvordan jeg skal klare å fullføre noen få timer alene med barna mine. Så frustrert er jeg at jeg gråter, både før og etter det hele er overstått.
Mannen ofrer alt, vi er jo to om dette. Men som alle vet, noen ganger MÅ man jo bare ut, bidra til resten av verden også.
Slik jeg har det nå, ønsker jeg ikke å utsette hverken meg selv, mannen eller barna for igjen… Det er en påkjenning som virkelig krever mye av alle.
Det tærer på alt, min psyke, barnas tålmodighet ( fy søren så forståelig disse små sjelene er) og ikke minst parforholdet.
Jeg er så uendelig takknemlig for alt vi har, fire, snart fem friske barn, et godt parforhold og gode mennesker rundt oss. I tillegg har vi tak over hodet, bil med fire hjul, og jobber som gir oss smør på brødskiven og varm mat hver dag. Vi har erfart at man kan ikke planlegge livet, vi har fått flere overraskelser på vår vei, valgt å ta imot alle sammen. Og for alt vi vet, venter nye rett rundt neste sving.
Noen overraskelser er ren glede, andre en utfordring. Men de fleste kommer det noe godt ut av. Ja faktisk alle har vi vokst, lært eller erfart noe verdifullt av.
Alikevell føles det hele så endelig, så skummelt endelig… Det å tenke tanken gjør vondt.
Alikevell føles den riktig.. på en måte…
Hun sparker godt nå, veslemor i magen. Jeg gjør plass og prøver å nyte..
For akkurat nå tenker jeg..
At hun er de siste spark, dult og hikk i magen. Hun er den siste voksende kulen og hemmelighet i magen
Hun er den siste vi venter på i spenning, undrer oss over og er nysgjerrige på. Hun er den siste vi snakker om som om vi kjenner henne før vi i det heletatt har sett henne.
Hun er den siste som får vokse i min mage…
At hun er den siste…
Tror jeg..
Følg meg gjerne på siste innspurt på snapchat: idebankmamma
Om jeg skal være helt ærlig med meg selv, så vet jeg jo at dagene jeg la bak meg forrige uke var ekstra tøffe. Både psykisk og fysisk igrunnen, men spesielt psykisk.
Merkelig hvor sliten man kan bli i kroppen av påkjenninger på hodet og hjertet.
For å riste det hele litt av meg valgte vi å ta med ungeflokken og min fine mann for en overnatting på Barnas hotell i Sarpsborg og vognshopping påfølgende dag.
Torsdagen ble knall, det var virkelig påfyll for sjelen å være omringet av fornøyde barn og ikke minst gøy å begynne redebyggingen til vesle O kommer.
Men så.. på vei hjem fra en igrunnen ganske så rolig dag i sverige begynner takene i magen å ta seg opp. Vi har litt å kjøre, jeg sier ikke stort til mannen, er vant med kynnere, både med litt ekstra tak i og ikke minst de som kommer regelmessig. Men så endrer det hele seg og jeg må puste og pese litt.
Jeg merker at mannen merker og snur seg regelmessig å ser på meg. Han sier ingenting..
Så spør han.
Går det bra?
Jo da, det går jo bra, men det er tak i disse takene sier jeg.
Vi stopper for en matbit, tenker at en liten kjørepause, strekk på bena og en matbit kan hjelpe.
Jeg tusler en etterlengtet tur på do og får sjokk. Blod.. igjen.
Pokker.
Jeg ringer føden, talen er klar, du kommer inn, så raskt du kan.
Vi får kjørt den siste biten hjem, på veien tok vi kontakt med vår fantastiske gode barnevakt og hun kastet seg i bilen. Vi kaster av unger og litt bagasje, og kjører så den lange timen til sykehuset.
Jeg er igrunnen ganske rolig, hun sparker godt der inne og jeg vet at vi har passert en gylden grense, vi er over 30 uker. Jeg var sikker på at jeg bare skulle få beskjed om å ta det med ro og reise hjem igjen.
Men en sjekk for mye er bedre enn en for lite. Den holdningen har jeg til magen altså..og DET burde du også ha. Rom for en liten avsporing her altså.
Er du usikker, ring, ring og atter ring. Ikks spør på forum eller fb gruppe, RING. Det gjorde jeg, selv om jeg igrunne var klekkelig sikker på at dette var ingenting å snakke om.
Men på sykehuset tar historien en ny vendig. Vi settes på CTG, babyen har det fint, men takene i magen gjør utslag på registreringen. Både på pulsen til barnet og på selve sensoren.
Nye undersøkelser inne hos legen. Ultralyd både på mage og der nede (som jeg hater disse nedentil undersøkelselsene)
Det er modning på gang. Du må legges inn.
Da kjente jeg alvoret bli kastet over meg. Modning? Hva er jeg i fødsel?
På en måte, er svaret jeg får. Takene dine gjør utslag på modningen så dette må vi stoppe.
Det ble drypp, riedempende og noe attått.
Flere undersøkelser og overvåkning.
Nye kontroller, enda mer modning. Sengeleie i de neste timene, ny kontroll morgen etterpå, fortsatt modning. Nytt døgn på sykehus, ny sjekk. Puh, ingen endringer men ingen bedring heller.
Jeg sitter hjemme nå. Det ble to netter på overvåkning på sykehuset. De innvilget perm slik at jeg kunne få kommet meg hjem og slappet av.
Reglene er klare og enkle. Ta det med ro (så mye som mulig) INGEN fysiske anstrengelser. INGEN tunge løft Sitte/ligge det jeg kan Lytte til kroppen og ringe ved det minste tegn og symptomer til at ting tar seg opp igjen.
Men nærmest umulig å følge.. det skal jeg innrømme..
Vi blir passet godt på, og skal på jevnlige kontroller for å se at alt er som det skal. Dette betyr så absolutt ikke at hun kommer før tiden.
Men det betyr at jeg må roe ned. Jeg skal gjøre så godt jeg kan.
De er psykisk stress de tenker er årsaken. Og når det er så nært som hos meg så er det vanskelig å legge det helt bort. Man kan ikke bare pakke ting inn i vatt heller. Men prioritere kan man, fylle mere på av mennesker som gjør en godt, og bruke så lite som mulig av både tid og energi på de menneskene som ikke gjør det, uansett hvor nære de er.
Beklager kodesnakket her, men poenget mitt er at man skal ikke kimse av psyiske påkjennelser, de kan ha stor påvirkningkraft på kroppen. Så man skal respektere og ta hensyn både til sin psykiske og fysiske helse. HØR HØR 😉
Her skal vi iallefall prøve å ta så rolige dager som mulig.. og det er jo ikke bare bare det heller.. men vi skal prøve.
Og dere, TUSEN TAKK for all støtte på snap, dere er jammen meg fine altså ! Følg meg gjerne du også: Idebankmamma
Man får mye rart for seg, som gravid. Man leser rett som det er om rare lyster og ting gravide bare må gjøre.
Noen spiser asfalt, kritt og merkelige kombinasjoner med mat. Noen må til Clas ohlson hver eneste dag bare for å kjenne litt på lukta, andre kunne stått å fylt bensin i evigheter.
Isbitknasking, snøspisere, søthunger som ikke ligner grisen. Sutteklut, avsmak på det de likte før og intense lyster på noe man bare MÅ ha.
Jeg har lest om det meste, og noen av disse har vært tilstede i ett og annet svangerskap hos meg. Jeg har både stoppet på mc donalds ensporig for å hente isbiter og jeg har hatt en greie for lukta på clas ohlson.
Men en ting, et behov jeg har hatt i alle fem svangerskap har jeg ikke lest om noe sted. Det handler ikke om smak, lukt eller lyd. Men snarere om en adferd.. om man kan kalle det det.
Ikke noe sted har jeg funnet noe om det. Men er det noe jeg har lært som tabudør åpnende blogger så er det det at jeg er sjeldent alene.
Jeg måtte høre. Snap ble mediet, og spørsmålet var enkelt.
Er jeg den eneste som bare MÅ lufte kula?
Jepp, vi snakker kulelufting her altså.
Et ekstremt behov for å kle av og blotlegge hele kloden (som seksåringen kaller den) Slippe den ut i friluft uten nærkontakt av noe i noen som helst grad.
Etter en stund kan et svalt teppe få dekke til litt, men får jeg velge er det best å la den være i det fri.
Behovet er tilstede hele tiden, men er økende mot kveldstid. Jeg klarer å begrense meg,og gjør det minst mulig i offentlighet, men så fort jeg får noen stakkars minutter alene slippes den altså løs. Ja eller fri.
Det skjer når kula når en hvis størrelse, når man igrunnen kjenner at alt strammer og man tenker at nå kan den bare ikke bli større…
Et par uker senere sitter man der dobbelt så stor og ler litt av seg selv og den vesle klementinen man da hadde som mage.
Men som alltid, fikk jeg svar. Og som alltid fikk jeg bekreftet. At jeg er så langt derifra alene.
Flere har bedrevet og bedriver kulelufting. Faktisk kunne flere rapportere om at behovet også eksisterte en god stund ETTER fødsel. Noe jeg også kan bekrefte har vært tilstede hos meg, spesielt etter amming med en sovende baby i fanget.
Det ER så deilig, når man får vite at man ikke er alene, at det man tenker er rart og snålt er innafor. Rett og slett fordi man plutselig er en del av et fellesskap. I dette tilfelle et kuleluftefellesskap.
I og med at jeg er en av få som står i den luksus at jeg har et eget mammaråd på snap, et eget ekspertråd og kartotek av erfarne mammaer velger jeg å skrive om dette fenomenet.
Nettopp for at du der ute med samme behov kan google deg frem til mitt innlegg og få bekreftet at du ikke er alene. Rar, mmm mulig, men ikke alene.
Så vreng opp og ned, slipp kula fri og vit at vi er flere som akkurat nå gjør det samme.
og vil du følge meg og kula på snap? Da finner du meg på Idebankmamma
