Da var vi altså på et nytt rundtall, kanskje det siste også?
Inn i uke 30 for femte gang.

Jeg har vel skrevet det på alle ukesoppdateringer jeg har skrevet, men jeg henger virkelig ikke med.
Tiden flyr, og akkurat nå kan jeg slenge til, og godt er det.

Hvor langt er jeg altså på vei?
Akkurat nå er jeg 29+2 med vesle Oda.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Babyen er så stor som:

En stor salat.
Det er igrunnen vanskelig å forestille seg hvor stor babyen egentlig er kjenner jeg.
For selv om magen føles stor så klarer jeg alikevell ikke å forestille meg at den rommer en fiks ferdig baby der inne.

Liv og røre.
Det sies at de våkner litt til rundt disse tider, at søvnrytmen er klarere og at de sover litt mindre iløpet av døgnet. Og det merkes. Jeg føler henne rett som det er, hun gir meg alltids et svar om jeg dulter borti henne. Og som hun HIKKER. Spesielt en liten stund etter jeg har spist mat med mye smak. Det er ingen tvil om at maten jeg spiser setter smak på fostervannet.

Søvn-Humør og form.
Nå begynner nattevåken. Hennes mest aktive periode er på tiden av døgnet hvor jeg er mest trøtt.
Nemlig etter kl 22 til ca midnatt og ofte lykkes hun med å holde meg våken hele stunden. Ikke bare kjennes det ut som et jordskjelv i senga men jeg må også opp ørten ganger for å tisse fordi hun får noen reale fultreffere rett i blæra.

Humøret svinger, såpass at jeg åpent og ærlig har bedt om en henvisning av jordmor for å få noen å snakke med. Ting rundt meg er ikke bare bare om dagen. Noen nær meg, som betyr mye for meg har såret meg og sveket meg og det er vanskelig å bare riste av seg. Spesielt når man er i en slik sårbar situasjon som jeg er i nå, proppfull av hormoner og ikke minst følelser.

Det er noe med at man trenger alle man er glad i på en annen måte nå, som man er såpass sårbar.
Heldigvis er det godt, trygt og stabilt her hjemme i vårt hus. Så de dagene jeg er så heldig å klare å riste det litt av meg har jeg det veldig godt med min fantatiske tålmodige mann og ungeflokk.

Formen begynner å bli temmelig gravid, på en av mine apper står det at jeg bør legge tilrette minst en hvil på dagen. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråter når jeg leser det. Jeg vet jo så innmari godt at det hadde vært akkurat det jeg trengte innimellom, men er det noe jeg ikke har sjans til så er det akkurat det.

Nam dette må jeg ha:
Det er igrunnen ingen supercravings ute å går, jeg får et akkutt behov for en sjokoladerute nå og da, men om det er noe så er det generelt mat. Jeg kunne spist en hest om jeg fikk lov.

Fødselsforventninger
Det sier jo seg selv, det blir jo ikke noe bedre med angsten ettersom tiden går. Men nå har jeg bedt om en prat med lege på fødeavdelingen. Jeg TRENGER en plan.
Jeg må få høre av en som kan se på utviklingen fra tidligere fødsler og tempo ikke minst som hva de tenker er den beste løsningen. I mitt hode er det igangsettelse i nærheten av termin. Jeg grøsser av tanken, men da slipper jeg iallefall transport med riene som alltid kommer kastet på meg.
Og ikke minst vi risikerer ikke å føde i grøftekanten.

Shopping:
Noen små plagg har kommet i hus, og jeg (kremt jeg mener vi) har bestemt oss for vogn.
Valget kan du lese om her. Den er forhåpentligvis i hus iløpet av neste uke.

Mammakroppen:
Ok, her kommer detaljer, så er du sensitiv og vil vite mest mulig…stopper du nå.
leser du fortsatt?

Ok jeg advarte deg.
Kom ikke her å si noe annet 😉
Jeg samler vann, og åreknuter har blitt synlig langs det ene benet.
men visste du at man også kan få åreknuter i hmm hmm hmmm?
Ohhh yes, og det er altså SÅ vondt, og så vanvittig lite delikat…
Jeg har selvfølgelig googlet og til min store lettelse kan jeg lese at de fleste blir kvitt de asap etter fødsel.. jeg krysser fingrene for at jeg er av de fleste.

Bekkenløsingen er blitt en av mine følges”venner” og enkelte dager er den så ille at jeg ikke klarer å kle på meg selv en gang. Å ta hensyn til smertene lønner seg så her kan det hverken løftes eller tusles tur.

Jeg får komme tilbake sterkere på de planer senere.
beklager lite bilder av egen magehule.. men kan ikke si at jeg synes det er noe alrigth å ta bilder av denne kroppen akkurat nå 😉

Jeg skal ikke være seig med å innrømme at jeg ikke er veldig lei meg for at jeg har måtte sømfart vognmarkedet igjen.

Hei jeg heter Nina og har vogndilla!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har hatt temmelig mange vogner i hus, 3 og fire hjul, søsken og singel, kostbare og ikke fult så kostbare.
Tandem, sykkel og joggevogner. Skal jeg være ærlig så har jeg ikke telling på hvor mange vogner som har vært innom denne familien. Jeg har trillet barna i mye rart og mye bra 😉

Men tro det eller ei, budsjettet har ikke vært så voldsomt, jeg har solgt og kjøpt brukt, byttet og kommet over salg.
Noen kroner har det selvsagt blitt, men ikke i nærheten av verdiene man skulle tro.

Nå er det altså femte barn i magen. Av erfaring har jeg lært at det lønner seg å bruke litt tid på vognvalg.
Man vet jo aldri om man blir fornøyd eller ting blir slik man hadde tenkt. Men å ha gjort seg en real tankeprossess på når man kommer til å bruke vogn og hvor man skal bruke den og ikke minst til hvem er ikke dumt.

Denne gangen er det mange faktorer for oss å ta hensyn til.
Minstebror bruker fortsatt vogn, både når vi er ute på farten og dagduppen.
Mest sannsynlig har vi behov for vogn til han en god stund til siden han enda ikke går.
Med andre ord trenger han også et fullverdig vognalternativ med sovestilling og god plass i sportsdel.

Behovet er dermed tilstede for en søskenvogn, alikevell vil det være flere situasjoner hvor jeg IKKE har to barn foran meg, Jonatan begynner i barnehagen og det er minstemor som vil være den som er med meg.
Og i situasjonene vil det ikke være særlig aktuelt for min del å trille med en dobbeltdekker.
Jeg ønsker med andre ord en vogn som kan både være singel og dobbel.
Vi bor på landet, det er snø på alle veier på vinteren, og vi triller rett som det er på grus. Lufthjul står HØYT på ønskelisten.
Vi har bil med god plass, så det er ikke et must at den må være liten sammenlagt, men til ferier osv er det greit med en vogn som ikke tar alt for stor plass.

Komfort, både for liten og stor og den som triller og ikke minst god kontakt med barna slik at trilleturen blir sosial og oversiktlig.

Jeg har prøvd mange merker, og det er et merke jeg har vært ekstra fornøyd med.
Selv om dette var en stor klassisk vogn, både tung og stor var jeg veldig fornøyd.
Mest med følelsen av vognen, om du skjønner hva jeg mener?

Tekstiler, klikklåser, håndtak, hjul, trillekomfort osv.

Det er flere vogner som tilfredsstiller mine krav, men det er en jeg har funnet ut at jeg ønsker meg aller mest.
Og jeg har lovet meg selv, siden dette er siste.. (tror vi) at jeg skal unne meg det lille ekstra der jeg føler jeg kan.

Og på vogn føler jeg virkelig at jeg kan, jeg vet vi bruker den mye.

Valget vi har falt på…

er du spent?

Er en Emmaljunga Dobbel Viking 

Vi har valgt lounge understell på vår, det ser slik ut og har selvfølgelig lufthjul.

Men den er da ikke mulig å bruke som singel tenker du kanskje?
Å jo da, for på disse vognene er det samme bag og sittedel på søskenunderstell som singel understell.

Som dobbeltvogn er denne bare 73,5 cm bred og kommer seg dermed inn vanlige standar dører.

Med andre ord, ender jeg opp med to understell og to sittedeler.
Ett singel og ett dobbelt, en bag og en sportsdel.

Baggen er passelig stor, siden hun er vårbarn vil hun nok få noen utfordringer når vinteren slår til, men da er kanskje storebror sin storbagsvogn klar. (har en dansk vogn hun kan få ta over etter sin bror når hun vokser ut av denne)
Lang og fin sportsdel er det så storebror har god plass.

Tekstilene har god og kjent Emmaljungakvalitet, håndtak justerbart, gode lufthjul og med muligheter for bilstoladapter som vil passe både singel og dobbelt understell.

Bugaboo Donkey var en god nummer to, mange av dere tipset meg om den, med sine unike egenskaper som enkelt kan draes ut til dobbeltvogn og klemmes sammen til neeeesten singelvogn.

Men sittedelen er kortere og vognen er litt bred som singelvogn.

SÅ nå er det bare å krysse fingrene for at vi får den til termin.
Innser jo at jeg ikke har sååå god tid lengre.

Vi har enda ikke bestilt den.

Har du erfaring med vognen, vil jeg gjerne høre.

Det skal kanskje være noe av det mest naturlige en kvinne kan gjøre, det å amme.
iallefall om hun selv ønsker det.

Babyen er som skapt for å amme, kvinnekroppen lager melk og melken metter.
Happy baby, happy mom

Det var iallefall det jeg tenkte når jeg satt der med klekkeklar mage og enorm motivasjon til å få ut babyen.

Fødselen kom, jeg overlevde, vi overlevde.

Nå satt jeg der, på sengekanten.
Ved siden av meg lå en tre uker gammel baby.

Hun sov, jeg gråt

Jeg hadde vondt, VANVITTIG vondt.
To såre brystvorter værket og blødde.
Slitne skuldre og en sliten mamma.
Jeg grudde meg.
Jeg visste at snart våknet hun, med en tom magesekk og ulvehunger.

Jeg visste at dette kom til å gjøre vondt. Fryktelig vondt.
Jeg kunne ikke skjønne hva det var.
Kunne det gå an å ikke amme riktig?
Det var jo bare en pupp og et gap?

Vi fortsatte, en uke til.
Melk hadde jeg jo, vokste gjorde hun jo også.
Hadde alle mammaer så vondt som meg hver eneste amming?
Hvordan klarte de da å sitte på resturant, med babyen så avslappet på puppen mens de sippet naturlig av kaffekoppen sin.

Jeg bestemte meg for å gi opp, jeg maktet ikke mer.
Jeg gråt hver eneste gang. Både før etter og under.
I et siste forsøk googler jeg.
Kan man amme feil husker jeg at jeg skrev.

Første treff var ammehjelpen.
Hva i alle dager? Ammehjelpen?

En gruppe mammaer, både helsepersonell og helt vanlige.
De stod frivillig klare for å hjelpe, akkurat slike som meg.

Jeg kvinner meg opp, og mens tårene renner en sen vinternatt, skriver jeg en mail til en ukjent mamma om mine såre brystvorter og tårer som ikke stopper. Om melkespreng og raping, om frustrasjon og smerter.

Jeg fikk svar.
En engel dukket opp i epost innboksen min, gav meg tips og råd men aller mest en medfølelse og omsorg.

Ammehjelpen ble redningen.

Amming som ofte blir omtalt som vakkert og kos burde oftere blitt omtalt som en hard og krevende jobb. Babyen spiser rett og det er du som produserer maten, det vil kreve. Det er en viktig jobb om du ønsker å gjøre den. En jobb verdt å kjempe for.
For når man kommer seg gjennom kneiken, ja da kan man begynne å snakke om kos, vakker kos.
Uforglemmelige nære, trygge øyeblikk.

Ammekneiken er for lite snakket om. Det er tydelig.
Nesten daglig får jeg henvendelser fra slitne, fortvilet og frustrerte mammaer.
Nybakte mammaer, med gråtende baby på senga og såre brystvorter.

De sitter der, slik som jeg gjorde.
Og lurer ikke bare på hva de gjør galt men også om de er den eneste i verden som ikke klarer verdens mest naturlige oppgave.

Jeg har vært gjennom kneika, ikke bare en, men fire ganger. Fire av fire mulige.
Fire ganger har jeg grått, fire ganger har jeg vært utslitt og ved randen til å gi opp.

Med fire ammehistorier bak meg, vet jeg jo de fleste tips og triks i boka. Jeg har jo lært.
Hva som kan hjelpe mot sprekker, hvordan man kan legge til barnet på ulike måter.
Salver som kan hjelpe, hvordan få barnet til å gape enda litt høyere.
Men når man står der med vonde pupper og hormoner på utsiden er det fryktelig lett å glemme ikke bare litt, men ALT.
Det er kun en ting som virkelig har hjulpet meg gjennom kneika. Ingen vidunderte eller salve.
Men en ammehjelper, en motivator, rådgiver og heiagjeng i ett.

En som kan minne deg på hvorfor det hele er verdt det, og at det er lys i tunnelen, nesten alltid.

Vi kan diskutere frem og tilbake, om ammepress og hvorvidt det er på kanten eller ei.
Men så lenge forholdene er tilrette for det, så lenge mamman er komfortabel med det, er amming det beste for barnet.

Morsmelkens egenskaper er undervurdert.
Hadde vi alle vært klar over hva den er i stand til, er jeg sikre på at vi alle hadde hatt mer forståelse for ammepresset også.

Mamming er viktigere enn amming,
men enten vi vil eller ei, så er amming en stor og naturlig del av det å være mamma.

Men det betyr ikke at det er lett.

Ammekneika kan være uendelig lang for noen. Uendelig for andre.
Noen velger å gi seg, noen ganger kan det være fornuftig.

Andre ganger ikke?

Ammehjelpen har utført magi for meg, og jeg anbefaler alle mine venninner som venter barn å gjøre seg kjent med mulighetene.
Jeg informerer gledelig om at det finnes faktisk mammaer der ute med erfaringer og kunnskap.
Klare til å dele, hjelpe, støtte og rådgive. De er tilgjengelig på epost, pr telefon og via sin facebookgruppe deler de fantastisk informasjon og ikke minst en herlig åpenhet rundt amming. Her er det tydelig at flere mammaer synes ammingen både er utfordrende og vanskelig.

Jeg har straks min femte ammekneik å komme gjennom.
Jeg er klar, gruer meg det gjør jeg, men jeg vet det er verdt det.

Og mens jeg venter…. jobber jeg med å bli ammehjelper selv.
Fordi jeg vet, at det er verdt det.

Måtte du gjennom ammekneika?

Med fire barn i hus får man rett som det er noen nye utfordringer servert.
Enten det er trass, bleieslutt, matvegring, søvn, tannpuss (tenk at de gidder å tulle med det)
rydding av rom, henge dressen på plass, lekser osv osv osv.

Og nå er det altså kveldsmaten som står i fokus.

Ting er ikke slik som de pleier hos oss nå, mor er i tredje trimester og ting går tregt.
Når kvelden bikker og minstemann er puttet i seng er jeg også kaputt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

La oss først gå gjennom kvelden.
Det er fire små i huset som skal under dyna før vi har alenetid.
Minstemann legger seg kl 18.30 og spiser kveldsmat mens de andre ser på barnetv.

De to i mellom (5 og 6 år) legger seg 19.30 og eldste på 10 kl 20.

Minstemanns leggerutiner går som smurt.
Samme med eldste. Her er det ittno knussel

Men knoll og tott i midten er nå i ferd med å skli ut.

Eldstemann har plutselig begynt å kreve en hel buffe og tenker at kveldsmat er måltidet hvor vi kan både ønske og kreve det meste. Minst to smaker skal treffe ganen hans innen måltidet er over og alt skal serveres, ingenting skal tilberedes på egen hånd.

5 åringen har tydelig funnet ut at her går det an å kjøpe tid, hun dveler ved å bestemme seg, gir gjerne utrykk for at hun ønsker noe men så senere ombestemme seg for å få noe annet. Legger seg ned i gulvet, lar være å svare, har plutselig vondt over alt og blir plutselig V-E-L-D-I-G sliten.

Dette blir det selvsagt ikke god stemning av.
Jeg ligger ofte på sofaen når pappa erklærer at det er kveldsmat. Jeg har ingen mulighet for å ta en hvil på dagtid og det merkes når klokken bikker 18.

Og disse to som gjør kveldsmaten vanskelig,  går gjerne skysseltrafikk mellom meg og spisebordet også.

Kun for å dele en kos eller fem. (og irritere pappa)

Så en typisk kveldsmat består av pappa som venter ved kjøkkenbenken.
Han venter på bestilling fra en femåring som kjøper tid og kutter ned på bestillingslisten på 6 åringen som gjerne vil ha en treretters.

Det ender ofte i kjefting, krangling, diskusjoner og på de værste kveldene gråt og hyling.
Det hele roer seg heldigvis med tannpuss (som bank i bordet går knirkefritt nå) og lesestund, men alikvell opplever vi dette som en slitsom avslutning på dagen.

Så da er spørsmålet, hvordan løse dette.
Jeg har spurt dere på snapchat, (følg meg gjerne : idebankmamma)
Og det har allerede tikket inn noen gode råd og ikke minst så er det flere som forteller meg at dere sliter med noe av det samme eller har andre utfordringer.

Men jeg må spørre her også.

Hva gjør dere for å gjøre kveldsmaten til en hyggelig opplevelse og avslutning på dagen?
Og ikke minst, hvor gamle er barna.

Jeg GLEDER meg til å høre

Whaaat?

Hello tredje trimester?

Hva skjedde med det andre?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

DETTE er heilt vilt, som Jorun Stiansen sa.

POFF så var vi altså i tredje trimester.
Kan kan ikke si at det ikke merkes, for det gjør det. Igrunnen har jeg brukt denne uken på å bli en hval. iallefall føles det slik. MEN at jeg har superkrefter er det ingen tvil om, for jeg har nemlig tryllet vekk 29 uker. Sim Sala POFF!

Hvor langt på vei er jeg?
29 uker med ei frøken i magen, under 90 dager igjen til termin.

Babyen er så stor som:

A butternut squash kaller engelskmennene denne frukten. jeg aaaner ikke hva den heter på norsk og er igrunnen en dårlig sammenligning.

Jeg hadde helt ærlig forventet å se en vannmelon akkurat nå 😉
På estimeringen var hun ca 1250 gram nå, hun, i likhet med sine søsken ligger over snittet. Akkurat nå ca 11 % så hun er nok større enn denne gule squasjen, men greit å ha noe håndfast vel? 😉

Magen viser iallefall tydelig at den bærer på

Liv og røre:
Jeg kjenner hvordan hun ligger nå. Og det betyr jo at det ikke er så stor plass der inne.
Hun er nok ikke av de huleboerene som gjør mest uttav seg,  Og jeg er minst en gang hver dag innom tanken på at det er lenge siden jeg kjente henne sist.
Men hun er der, så absolutt. Hikker gjør hun også, hver eneste dag minst en gang om dagen og det synes jeg er så eeeeekkelt. Hodet hennes dytter liksom litt ned hver gang.

Søvn-Humør og form.
Som jeg skrev forrige uke, så har jeg ikke så lyst til å skrive om det, mye fordi jeg sliter.
Ikke bare med humøret nå men også det fysiske formen.
Denen uken har jeg fått nytt yrke som hval og det meste er tungt.
Jonatan har skjønt greia og reiser seg opp etter beina mine nå for at jeg skal kunne løfte han opp.
Psyken er i ubalanse, det er alt for mye som skjer rundt meg med negativt ladet energi som jeg jobber med å riste av meg. Men som menneske kan jeg ikke noe for at det som er nære også berører meg.

Jeg har valgt å be om å bli henvist av jordmor, vi har blitt enig om at vi først og fremst prøver psykiatrisk sykepleier. Så tar vi det derifra.

Søvn har ikke blitt bare bare, en ny plage er skikkelige stikninger i bena når jeg ligger, som nålestikk, jeg trodde rett og slett jeg hadde en nål i sengen den første natten det kom. Jeg prøvde mannen sin madrass som er litt harderer i natt, og det hjalp.

Men så var det det å komme seg ut da..

Nam nam dette må jeg ha.
Smooothies… mmmmmmm nom nom nom.
Hver kveld lages det nå som jeg har smoothiemaskinen min tilgjengelig igjen på det nye kjøkkenet vårt.

Fødselsforventninger.
Æsj, jeg er inne i tredje trimester og nå er det ingen vei utenom.
Nå begynner redebygging for fult og enten jeg vil eller ikke er det ikke snakk om mange ukene før hun faktisk kan komme når som helst. Fødselsangsten er der, og jeg merker at jeg må jobbe litt med fødeavdelingen her så vi sammen kan jobbe om en plan.

Shopping:
Svært lite gitt. hmm har jeg shoppet noe i det heletatt?
Nei, men jeg har bestemt oss (ha ha) for vogn 🙂
Så den skal kjøpes, vurderer å ta en tur over grensen for å spare noen lapper.
Hvilken vogn det blir skal jeg fortelle dere om 😉

Mammakroppen:
et beskrivende ord nå: hval.
Alt er tungt, jeg føler jeg har stooooor mage og bena hovner nå opp etter å ha stått for lenge.
Åreknute på det ene benet som gjør vondt.. og forresten, når vi snakker om åreknuter… visste du at man kunne få det i hmm hmm hmmm også?
Jepp da utgangen har fått seg en grusom liten blokade av en ganske så stor og vond åreknute.. den er skikkelig vond. Legen sier den vil roe seg etter fødsel.. håper hun har rett.

Og jah… SOM jeg flyr på do…
Det er trimmen jeg oppnår om dagen, 657 turer på do i døgnet.

Overgangen til uke 28 har vært rolig (heldigvis)
Lite blødninger, kun få enkelttilfeller men ingen alvorlige.

Men blødningen satte en real støkker i meg.
Jeg ble rett og slett livredd.
Med fire på utsiden gjør at man ikke får viet tid til det stilleste barnet.
Altså den lille frøkena i magen <3

Jeg har knapt tid til å kjenne etter, og samvittigheten rundt det har sirklert rundt meg en stund nå.
Det står jo overalt, syng, snakk og nærmest dans med barnet i magen.
Stryk på magen og kommuniser på den måten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For all del, lydløst er det ikke rundt henne. Og nattasang får hun jo hver eneste kveld når jeg synger til minstestoresøster. Men å sitte i sofaen, dulte tilbake og være GRAVID. Nei det har jeg ikke hatt tid til.

Så blødningen på godt og vondt gav meg kanskje en liten wakeupcall. Livet i magen er uendelig verdifult for meg, og jeg må tørre å ta det litt mer ro.

Hvor langt på vei er jeg nå?
28 uker med ei lita tulle.

Vi nærmer oss 70% overstått.

I magen skjuler det seg ei frøken som allerede er målt til å være litt over snitt i størrelse, følger sine søsken med andre ord.

Babyen er så stor som:

En blomkål faktisk! Jeg føler jeg har verdens største mage for tiden. Hun er på vei mot 1,5 kilo og foten er hele 5 cm. Nå har hun så god størrelse at hun har hele 90% sjans til å overleve om noe skulle skje.
Meeeen magehulen er best, så hold deg for all del inne en god stund til

Liv og røre i magehulen.
Som nevnt tidligere har jeg ikke hatt så mye fokus på å kjenne etter.
Etter hendelsen forrige uke derimot, har jeg hatt veldig fokus mot magen.
Det er igrunnen ei rolig frøken i magen, et lite mønster er det og på dagtid er det mye soving.
Jeg leste et sted at de sover opptil 80% av døgnet frem til 30 uker så det er kanskje naturlig.

Men hun har sine spark hun også.. som gjør at både magen og mamman hopper.

Søvn-Humør og form.
Jeg har igrunnen mest lyst til å hoppe over dette tema kjenner jeg.
Siste uken har vært tøff humørmessig. Nedfor, trist og tiltakslyst som er borte.
Opp og ned rapporterte jeg forrige uke, men denne uken har generelt vært temmelig nede.

Om jeg ikke kommer meg opp igjen med de tiltakene jeg før har erfart fungerer må jeg nok be om å få noen å snakke med.

Søvn er også av og på, kjenner litt på at jeg kunne sovet hele dagen, men når jeg først finner senga tar det lang tid å finne søvnen, selv om jeg føler jeg har verdens største mage påvirker den ikke søvnen så innmarri enda. Bekkenet driver å fusker litt og det å snu seg kan være interessant til tider men enn så lenge ingen pest og plage.

Nam nam dette må jeg ha;
Akkurat nå er jeg fysen på ALT. MAT! Mye fordi vi har levd uten kjøkken i 3 uker.
Maten har vært kjedelig og lite variert. Kanskje ikke så rart, når dette er inspirasjonskilden av et kjøkken..

Jeg drømmer om smoothies, deilige middager med masse smaker… mmmmm

Fødselsforventninger.
Jeg tillatter meg selv å tenke minst mulig på fødsel.
Angsten kommer å pirker meg på skuldra rett som det er. Pusteproblemer fikk jeg her
Slappet av på sofaen, lot tankene fare, de raste inn på fødsel så fort de hadde mulighet.
Plutselig finner jeg meg selv på sofaen med vanskeligheter med å puste.
Angsten totalt overtak 🙁 Så, da er det bare å brette opp ermene å jobbe med det, for ut må jo denne ungen.

Jeg vet at det å glede seg, skape forventninger og se frem mot er et godt bidrag.
Å bygge rede og ikke minst gi vesle frøken en plass før hun kommer.

Vi har bestemt navn. Det blir ikke likt noen av de andre.
Kort og enkelt. Det er betydningen av navnet som gjorde at vi falt på det.
Rikdom betyr det. Oda skal hun hete.

I min mage er det vesle Oda som vokser.

Shopping:
NADA, absolutt ingenting har jeg shoppet. Men siden tiden flyr har jeg som mål å få på plass noen av de større tingene de kommende ukene. Vogn, seng, bilstol blandt annet.
Jeg tror jeg har falt på valg på vogn… må bare se den først 😉

Mammakroppen:
Som jeg skrev så føles det ut som om jeg har verdens største mage.
Jeg begynner rett og slett å føle meg stor og tung, pløsete rett og slett.
Det har kommet en del kilo på (grøss) og på kveldene har jeg som regel litt vann i kroppen.

Andpusten, tung og treg og la oss ikke glemme.. støtt og stadig på vei til do…Thats me.

Nei da ta det med deg du..
Du kan få den med resten av det du kjøper.

Jeg skal ikke ha noe for den, godt å bli kvitt litt i huset med det rare i.

Hun som står i døråningen nøler.
Men er du sikker på at du ikke får bruk for dette senere?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Klart ikke, dette er vi ferdig med nå.

Hun plukker opp posen med babytøy, babynestet og bilstolen og går ut.
Med kul på magen og en rugetid som snart er over.

Hun hadde gjort et realt kupp hos meg, hun var strålende fornøyd.

Jeg var temmelig fornøyd selv. Med så mange i huset var det godt å bli kvitt litt.

Selv etter flytting og containere med søppel synes jeg huset var fult av stæsj, ting og tang.
Ting jeg føler vi aldri bruker men som bare ligger der, er i veien, tar opp plass og lager rot.

Så å bytte de inn i litt penger i sparebøssen og bedre plass var helt kurant.
Jeg hadde jo ikke bruk for det….trodde jeg.

Ikke bare en , men TRE gange har jeg gjort dette.

Så skråsikker i min sak, flere unger skulle det ikke bli i dette huset.

Og hver eneste gang, jeg tuller ikke.
Har jeg vært gravid i gjerningsøyeblikket uten å vite om det.

4-5 uker på vei var jeg nå sist.
Formen hadde hanglet en uke pluss og jeg var IRRITABEL.
Alt rotet, alle tingene og alt unødvendig irriterte meg noe vanvittig.

Jeg arrangerte garasjesalg.
Kvittet meg med alt som hørte babytiden til.

Klærne, soveplasser, utstyr man kun bruker de første månedene.
Noen av de kunne jeg ikke klart meg uten. De gjorde virkelig hverdagen enklere.
Og nå skulle en annen vordende mamma få bruke de.

Det dukket opp mange, og en etter en forsvant de med noe under armen.
Strålende fornøyd.

Vugge, seng, vognposer, bæreseler, masse masse babytøy, mammatøy, bilstoler.

Svosj. For en slikk og ingenting gikk de i arv videre til neste voksende familie.

Lite visste jeg, at jeg stod der og vokste selv.

Jeg har slått meg mange ganger i panna, HARDT.
At det går an!

Meeeeen… det positive oppi alt?

Jeg får SHOPPE!
Det er jo SÅ mye gøy der ute.
Så mye moro, nydelige, praktisk og genialt.

Og jeg EEEELSKER å teste.

Så, jeg trenger ingen unskyldninger, ingen gode forklaringer eller overtalelser til pappan.
For fakta er….. at vi trenger jo det!

Okey, så er det kanskje ikke ALT vi TRENGER, men… kjekt å ha… rigth?

Så… med under 100 dager igjen til termin, rundt 70 dager til vi er inne i “nå kan det skje når som helst” perioden, så er det på tide med en real redebygging igjen.

Hva trenger vi?
Hva ønsker jeg meg?
Og hva sikler jeg på.

ååååå jeg gleder meg 😀
Og du… har du et godt tips om et produkt du ELSKER.
Del del del del i kommentarfeltet.

Siste innspurt startet med dramatikk i natt, som jeg skrev så hadde jeg blødninger i natt.
Det satte en real støkk i meg og dagen i dag har vært preget av mange tanker.

Enn hvis, tenk om, og hvor forsiktig er egentlig forsiktig?

Det er fra nå av tiden flyr (erfaringsvis) og jeg kommer både ute av telling og mister stedsans.
Det er nå det er greit å begynne å se hva jeg har og ikke har til termin.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For å holde oversikt tenkte jeg å prøve å komme med en regelmessig update på svangerskapet.
Med de samme spørsmål hele veien.

Hvor langt på vei: 27 uker med jente.

over 60 % er fullført og jeg synes det var i går jeg avslørte det hele for dere. Ja, det føles i grunnen ikke lenge ut siden jeg stod der sjokkert med to blå streker i hånden.
Vi går mot lysere tider, og en hel all mass som skjer rundt oss. Noe sier meg at tiden vi har i vente ikke akkurat vil gå noe saktere 😉

Babyen er så stor som:

Oh yes, en salat! Hun har fortsatt god boltreplass men merker hun fyller magehulen godt når hun både gir meg noen fulltreffere midt i blæra og noen trøkk godt opp i ribbeina.
I følge Preglife appen runder hun kiloen iløpet av denne uka. Om hun følger sine søsken er det minst 3 til som skal på den lille kroppen før hun skal ut. Hun går inn i en vokseperiode og vil legge på seg mye. Hun øver på livet utenfor og på en ultralydsjekk denne uken kunne man se hun ivrig svelge forstervann og fekte med armene i ansiktet.

Liv og røre i magehulen:
Jeg innbiller meg at vi er i ferd med å se et snev av et mønster.
Ikke helt fast men hun er veldig rolig fra morgenstund til ca kl 12 og har regelmessig turninger derifra og godt ut på kvelden/natta.  Det begynner å bli kraft i frøkena, og er det noe hun virkelig sier ifra om så er det om jeg sitter litt krokbøyd og gjør magehulen mindre. Alle søsken har kjent henne sparke og hun har gitt de to i midten  en god latter når hun får magen til å hoppe og sprette.

Søvn-humor og form:
Søvnen er urolig for tiden, mye pga en kommende storebror som våkner titt og ofte om natten. Det er mannen som tusler opp til han mest. I likhet med forrige svangerskap sliter jeg med lavt blodtrykk, og spesielt det å komme seg ut av senga tar litt tid. Hver morgen starter på karusell.
Blødningen denne uken satte jo sitt støkk i kroppen. En blødning fra morkaken har gjort at jeg har fått streng beskjed om å ta det med ro og ha lavterskel ved nye blødninger eller smerter.
I tillegg blir det ekstra oppfølging med ultralyder.

Humøret er opp og ned, påvirket av hormoner og temmelig sliten pga mye på to dolisten og oppussing her hjemme gjør ting fryktelig tungvindt og ikke minst rotete. Bekkenet skranter og tåler lite utenom det vanlige. Et lystig lag i helgen med mye sitting på kjøkkenstoler gav meg smerter to dager etterpå.
Håper jeg klarer å holde det i sjakk.

Nam nam, dette må jeg ha:
Det er nesten litt kjedelig, men ingen spesifikke cravings dette svangerskapet. Mer at jeg får akkutt lyst på noe der og da. Siste som poppet opp var skolebrød, men har klart å holdt det hele i sjakk og enda ikke spist ett. Skolebrød er jo strengt tatt ikke noe man må ha, iallefall ikke enda 😉

Fødselsforventninger :
Det er i gang, den helsikes fødselsangsten. Den kommer over meg i bølger men heldigvis ikke så ofte.
Denne uken opplevde jeg en blødning og ble med ett kraftig minnet på fødsel. Det er heldigvis en stund til enda. Fødselsangst er et tema jeg

Shopping:
Jeg har så smått begynt å handle litt tøy, benytter meg av salgene rundt om kring. Men nå er denne en vårfrøken så lette plagg er det jeg ser etter. Har også benyttet meg av gravidrabatten hos knertenogkaroline.no (den gir 35% på ALT av babytøy)

Mammakroppen:
Jeg føler meg tyngre enn før og graviditeten begynner nå å bli en utfordring rundt det fysiske.
Det har kommet ca 8 kilo pluss på kroppen og jeg håper vektøkningen roer seg en smule.
Puppene er heldigvis ikke ømme lengre, men hjelp som de har vokst!
Åreknuter er nytt (pokker) og ene benet er preget av det, ikke bare er de mindre pene de er også litt vonde.
Strekkmerkene er på nytt i ferd med å strekkes, og tigerstripene er synlig på magen.
Disse plager meg ikke noe nevneverdig strekene er verdt det. Jeg har ingen planer om noen bikinimodell karriere anyway 😉
Ja, min første ordentlige svangerskapsoppdateringer der altså.
Hva synes dere, noe jeg skal fortsette med resten av svangerskapet?
Noe dere savner?

I går var igrunnen en helt vanlig dag.

Vel nå er jo igrunnen ingen dag vanlig med med fire små utenpå og en inni, men så vanlig som den kan bli.
Rolig igrunnen, et møte i barnehagen men ingen fysiske eller psykiske anstrengelser.

Alikevell kjente jeg på at jeg var sliten og utmattet når kveldsmørket banket på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi ble enige, mannen og jeg om at en rolig kveld med netflix og sofa var på sin plass.
Barna la seg fint, stille i huset og en tvskjerm som lyste opp den mørke stua.

Fy søren så godt dette skulle bli.

Jeg fikk kavet den store kroppen opp i sofaen, det er neimen ikke bare bare med et par ekstra kilo både foran og bak og et bekken som skriker bare du ser på det.

Idet jeg finner den perfekte stillingen, kommer jeg på jeg måtte tisse… selvsagt. Hele 1 time siden sist.

Jeg kaver meg opp igjen, ber mannen sette på pause.

Tisse igjen?
Jaaa… du veet.
Han setter tålmodig på pause og drar opp mobilen som pauseunderholdning mens jeg gakker meg bortover gangen til toaletet.

På veien bort, merker jeg at ting ikke er helt som de pleier, tung i magen og en kynner setter tak der den ikke pleier. Magen føles tung og det er litt vondere å gå.Men toalettet finner jeg, får satt det vonde bekkenet ned på kanten og i det jeg endelig kan tisse igjen tar jeg en gløtt ned.

Det går kaldt nedover ryggen,

RØDT.

I truse og bukse.
Som et ildrødt øye møter det meg.
Jeg får panikk.

Finner frem papir og tørker meg.
Og det blendehvite trygge papiret blir mørkerødt.

Pulsen sprenger i halsgropen, henda skjelver i det jeg tar av meg buksen og tar på meg en annen.
Hva i alle dager er det som skjer?

Jeg vet jeg kjente hun sparket før jeg reiste meg fra sofaen, men blir med ett usikker på om bevegelsene er slik de pleier. Vi har jo kjent hverandre en stund nå. Jeg rekker å tenke, for mye og innser jeg er livende redd for at det hele ikke blir slik vi hadde tenkt.

Tenk om dette er slutten? Tenk om, enn hvis…

Opp trappen og bort gangen.
Da klarer jeg ikke mer, tårene kommer og innen jeg runder hjørnet inn på stua hulker jeg.

Han skjønner ingenting stakkar, han som sitter i sofaen å sparker ball i et fotballmål på en liten skjerm.

Hva er det som skjer? Sier han, det samme tenkte jeg for litt siden.
Jeg vet ikke sier jeg og bare stopper, lar han omfavne hele meg med sine trygge gode armer.

Det er blod, masse blod.

Skal du blø nå?

Nei, jeg skal jo ikke det.

Da ringer vi føden med en gang.
Han har helt rett, jeg selv hadde derimot konkludert med noe annet på vei opp trappen. Jeg ville jo ikke være til bry, det var kveld, og kanskje dette var normalt.

Jeg ringer,
Kom sier de, dette ser vi ikke an.

Kvelden har nesten blitt natt, vi har 4 sovende barn i hus.
Hvordan løser vi dette?

Jeg har verdens beste nabo, og en ufattelig god vennine, hun ligger under dyna, på vei til drømmeland, men river seg raskt ut for å hjelpe.

Hun kjører meg.
Hele veien til sykehuset og er god støtte på veien, får meg på andre tanker. Prater om løst og fast.
Spør regelmessig om det går bra, og det gjør det jo. Det går jo bra.
Det er mørkt, og i stillheten innimellom er det kun redselen min og lysene utenfor som holder meg med selskap.

De står klare når jeg kommer, rødsprengte øyne og et slitent ansikt.
Kom sier de, så tar vi en titt på deg.

Det er blod, ikke like mye lengre, men friskt rødt blod.
Jeg vil igrunnen ikke se en dråpe nå.

Uke 27 på papiret, man skal ikke se blod.

De undersøker babyen, hun sparker, svelger, turner, fekter med armene og snurrer rundt.
Hun har det fint. Normal mengde fostervann og en navlesnor som ser ut til å gjøre jobben sin.

Jeg slipper pusten litt til, men hvorfor blør jeg?
Innvendig ultralyd, alt er lukket og fint, ingen begynnende fødsel.

Ny lege inn.

Hun finner årsaken, Blødning bak morkaken.
Hun tar ordet raskt etterpå, lar meg ikke tenke for mye.
For klarer at det kan skje, at det ikke trenger å være farlig men at man alltid skal ha lavterskel etterpå.
Smerter, ny blødning eller andre bekymringer så skal jeg ringe.

Beskjeden var klar, jeg skulle ikke nøle.
Ikke ta egne vurderinger og analyseringer.

Jeg fikk tilslutt lov å reise hjem da de så at jeg overhode ikke var komfortabel i det firkantetbygge med hvite frakker.

Alt jeg ville var hjem til mann og barn.

Hvor vil jeg med dette innlegget?
Det gikk jo bra.

Jo jeg vil si det samme til deg, med kul på magen og et ekstra hjerte eller fler.
Ikke nøl. Ikke tenk at du er til bry, ikke bruk forum før ekte medisinsk hjelp.

Ring, be om råd.
Du er ingen lege, du er ingen jordmor, men du har ansvar for barnet i magen.

Ring heller en gang for mye, enn en gang for lite.

Tenk om…

Enn hvis…

RING!

Er så vidt jeg orker å åpne øynene…
Gløtter på klokka, 02.30….

Bah, bare to små timer siden sist jo.
Jeg begynner prossessen med å sette meg opp.

Ruller vekk den store puta jeg har mellom bena, samler bena så godt jeg kan og dytter meg opp steg for steg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På sengekanten sitter jeg de obligatoriske 10 sekundene for at blodet skal få kjempet seg opp til hjernen.

I nattens mørke tusler jeg atter en gang på do for å tisse.

Jeg er i 26 uke.
Bare 14 igjen..

Og det har begynt å demre…
Det var slik det virkelig var ja.

Etter jeg har fått tisset den lille skvetten som føltes som ti liter, tusler jeg tilbake.
Kjære vene så trøtt jeg er.

Jeg bygger meg opp, plasserer meg i mitt lille fort av puter og tepper.
Kan da virkelig ikke huske jeg begynte med dette så tidlig sist?

Nååå skal det blir godt å sove.

Du lar meg tro det i hele 30 sekunder, før du begynner med noe som minner om riverdance der inne.
Og det mot mine ribbein.

Skal ikke du være på strl med en mais nå? Hvordan i huleste når du opp dit allerede?
Jeg ligger på siden og det kjennes ut som du veksler på å bruke madrassen og ribbeina mine som trampoline. Du turner rundt, litt kos er det selvfølgelig, men ikke kl 02.45.

Og nøyaktig 15 min etterpå.
Må jeg tisse, IGJEN.

Du treffer blæra med et blinkskudd og jeg får det temmelig travelt.
De 10 sekundene med blod opp til hjernen garanti hopper jeg over, og angrer grovt der jeg svimler til badet. Heldigvis får jeg hentet meg igjen i det jeg setter meg ned på toalettet.

Nattens timer går, og etterhvert roer du deg ned også.. lenge nok til at jeg får sove litt før mellomstemann mener det er på tide å si god morgen verden.

Det er merkelig, hvordan man glemmer.
Dette er femte gangen, alikevell får jeg meg et lite slag i trynet, hver eneste gang.

Vell… det er kanskje ikke så rart.
For leser man om graviditet og svangerskap, er teksten i selskap med bilder som dette:

Ikke bilder som dette:

eller dette:

Hjerne har jukset, for virkeligheten har kommet og slått meg hardt hver gang.

Jeg husker dult, struttende mage, følelsen av kommende storesøsken som legger hodet på magen for å høre på babyen i magen.

Koselig redebygging og forberedelser. Voksende mage som ble større ettersom spenningen og forvetningene vokste.

Forstoppelse, hemorider, hovne ben, kranglete bekken, små uskyldige barneføtter som sparker så hardt at jeg har bristet ribbein, hoven høne (ja du vet hva jeg mener), ømme pupper, merkelige lyster, null lyster på det mannen lyster, uendelig trøtthet, hodepine og kynnere som er i slekt med djevelen selv.

DET glemmer jeg, helt til jeg plutselig erfarer det.

Det var sånn det var ja….

Men med nummer fem i magen, er det en ting jeg husker og vet så inderlig godt

Dette er verdt alt, absolutt alt.