Jeg holder på med et spennende prosjekt der jeg ønsker å samle ulike typer fødselshistorier. Jeg kan ikke avsløre så mye ennå, men dere får høre mer snart, jeg lover 🙂
Minstemann, noen få minutter gammel <3
Fødsel er for meg både et skremmende og spennende tema og med fire, snart fem fødsler bak meg er min erfaring at ingen fødsel er lik. Hverken erfaringen eller følelsene rundt.
Og nå, jobber jeg med et prosjekt, om nettopp fødsler. For å få dette prosjektet i havn trenger jeg altså hjelp ifra alle fantastiske mødre som følger meg her.. jeg vet dere har mye fantastisk å by på, det viser dere meg i kommentarer, snapper og mailer. Så nå lurer jeg på, vil du dele fødselshistorien din med meg? Jeg er ute etter alle type fødsler med fokus på følelser. Jeg er ute etter å vite hva slags fødsel du hadde, hva som skjedde og hva du følte underveis, før og etter!
Send din fødselshistorie til [email protected] og merk din epost med fødselshistorie
Dersom du har hatt flere fødsler, kan du velge ut en av dem som du vil fortelle om (del gjerne flere om du mener du har flere unike) . Kanskje en av dem skilte seg litt ut fra de andre?
Dersom din historie blir valgt ut, vil jeg kontakte deg og gi deg mer informasjon om prosjektet. Historien din vil ikke på noen måte publiseres eller videreformidles uten ditt samtykke. Kun lest av meg og lille reka i magen da <3
Hun er snart fem år, og noe av det fineste dette svangerskapet er henne refleksjoner rundt babyen i magen.
Hun er nysgjerrig, slik bare en snart femåring kan være. Hvorfor det, hvordan da? Hun lurer på alt og ingenting. Spørsmålene hennes minner meg på det jeg tar forgitt og jammen lar hun meg ikke undre litt selv også.
Babyen i magen er spennende, hun kan ikke sees, men nå kan hun både høre henne og føle henne.
Lillesøster har fått den kommende storesøster til å le flere ganger.
Mamma, hva gjør babyen i magen nå? Vi ligger å slapper av på sofaen etter en litt annerledes og lang fredag.Hun sparker rundt seg sier jeg og kjenner noen gode dult rett ved der hun ligger å hviler hodet på magen.
Spiser babyen der inne?
Ja på en måte gjør hun det.
Svømmer hun?
Ja rundt og rundt i vannet mamma har i magen sier jeg.
Drikker hun vannet da? Hun setter seg opp og ser på meg med rynker på nesen.
Ja hun drikker vannet, smaker på vannet som skifter litt smak alt ettersom hva mamma spiser.
Hmm… hun tenker litt.
Meeen… tisser og bæsjer hun i magen da?
Neeei hun bæsjer ikke, men tisse det gjør hun.
Hun spærrer opp øynene og gaper med munnen.
Tisser hun i magen?
Ja det gjør hun sier jeg og strykker henne over håret mens jeg må le litt.
Så legger hun seg ned igjen og slapper av. Vi ser litt på Fantorangen og nyter stillheten rundt oss. Før hun setter seg opp igjen.
Jeg gleder meg til å møte lillesøster, sier hun og gir meg det gode varme blikket. Så ekte og inderlig. Gleden og spenningen er ikke til å ta feil av.
Ja det skjønner jeg, sier jeg, hun er veldig heldig som får deg som storesøster.
Ja, da skal vi møtes på sykehuset, jeg og hun.
Ja det skal dere.
Men, hun må vaske henda sine først.
Hva? Vaske henda sine.
Jaaa?
Hun kan ikke fatte at jeg i det heletatt undrer.
Hvorfor må hun vaske henda sine.
Hun setter blikket i meg og sier. Så klart må hun det, hun har jo tissa i vannet hun bader i jo mamma!
Hun hadde nok ikke hatt noen sjanse om det skulle ha skjedd henne noe før, og hun er jo igrunnen ikke store knøttet nå heller. Antatt å være rundt 800 gr. og 30 cm lang. Og sjansene er nok ikke de beste nå heller, men nå gir de hennes liv en sjans. Og det kaller jeg milepæl.
Det er rart, hun er igrunnen blitt en del av familien allerede. Søskene snakker om henne, inkluderer henne i det hun kan inkluders i, der inne i magehulen. Nattakos for eksempel, det er ikke bare jeg som skal få det..klart hun må få også. Det er så klisje og si, men flere ganger tar jeg meg selv i å tenke, fy søren så heldig du er lille venn. Storesøsken med hver sine unike egenskaper og kunnskaper.
Søsken å leke med, snakke med, oppleve med og ikke minst dele livet med.
Jeg har svangerskap bak meg som både har vært trøblete og vanskelige. De har vært sorte, fylt med anger, skrekk og angst.
Jeg har vært livredd.
Jeg har vært syk, depresjon.
Det er uvant, å kjenne på glede, lengsel og forventning. Å kjenne på lykke og takknemlighet når en liten fot fyller håndflaten som jeg hviler på magen.
Nå er det ikke bare de kommende storesøsken og pappan som gleder seg, men mamman også og da blir gleden dobbelt så stor.Jeg kan glede meg med de og ikke minst glede meg over det hele selv.
I over 24 uker har hun bodd i magen min nå, ukene har flydd unna, og de neste ukene kommer nok ikke til å gå saktere de heller.
Jeg merker hun vokser, det begynner å bli tungt, både for rygg og bekken og gulvet blir bare lengre og lengre unna.
Men det er moro nå. Hun viser hele verden at hun er der. Både ved å fylle magen min. slik at den blir kulerund og strutter, men også ved å gi sine søsken et spark rett som det er.
Minstestoresøster er klar, hun har spart sin fineste kos (et kosedyr hun brukte når hun var liten) Hun blir tross alt fem og er klar for de fleste arbeidsoppgaver som har med lillesøster å gjøre. Minstemann skjønner ikke stort, men har nok latt minstesøster merke han godt. Som han elsker å kravle på magen min og grave ansiktet godt inni mens han lager kooooselyder. Eldstebror er enda ikke helt over sjokket over at jentene blir overtall, men som han selv sier, vi er tøffe nok til å bare være to vi. Eldstefrøken kan nesten ikke vente, hun husker godt kosen og hyggen av å ha en liten bylt sovende på brystet. (kjekt å bare være søster og kan gå når kosen går over til gråt og vræl)
Hun ER jo heldig, jeg har all grunn til å tenke det. Tenk alle disse fine venter på henne.
Og i tillegg en mamma og pappa som har kommet over sjokket, og er overveldet av takknemlighet og stolthet. En liten stor flokk på 5 har vi laget sammen. Kjærlighet er hovedingrediensen.
Sukk, nei og nei så klissete, men det er altså så ekte.
Og det er så DEILIG å si, så deilig at jeg sier det igjen.
Jeg GLEDER meg til å bli kjent med denne frøkena som vokser i magen. Jeg gleder meg over og ikke minst til å være mamma til fem. Det kommer til å være dager hvor jeg er utmattet, utslitt og lurer på hva slags vanvidd vi driver med, men det kommer og dager hvor jeg knapt vet hvilket ben jeg skal stå på fordi stoltheten river i hele kroppen. Jeg nyter magen nå, det er nok (kanskje, tror vi…) siste gang, og jeg gleder meg over frøkena som turner der inne. Hun som flere ganger om dagen minner meg om at man ikke kan planlegge livet, og at noen ganger..
Blir det så mye mye bedre enn man noen gang hadde forestilt seg.
Det er noe magisk rundt de. Uansett om man har kjemi eller ei. Det er tross alt de som tar imot nytt liv. Nye mennesker som skal påvirke andres liv og forme sin egen historie.
Og i dag, var første møte med kommunejordmor i dette svangerskapet. Jeg vet godt hvem hun er, hun har fulgt meg opp før.
Et kjent ansikt åpnet døren. Heeei Nina, long time no Seen. Vil du ha en kopp te?
Det var godt å se henne igjen, hele damen oser godhet og varme og jeg har kun gode minner fra henne. Omsorgsfull, engasjert, ærlig og trygg. Akkurat de egenskapene jeg trenger gjennom et svangerskap.
Hun var “min jordmor” gjennom svangerskap 2 og 3 også, Svangerskap preget av mye psykisk sykdom og nedstemthet. Meget overvektig og med en tung mørk sky over meg. Det var slik jeg var sist.
Nå er jeg mye lettere, både psykisk og fysisk. Ser annerledes på livet og gleder meg over det som skal skje. Jeg skal bli mamma i en storfamilie! For en rikdom, glede og ikke minst utfordring.
Vi prater om tykt og tynt, tar igjen det tapte og oppdaterer hverandre. Det har blitt noen unger til både her og der.
Så over til kontroll.
Jeg er 24 fullgåtte uker, magen har poppet og verden kan se at jeg bærer på en ny verdensborger. Herregud så stolt jeg er, ja jeg er faktisk det. Femte barn, tenk hva kroppen min klarer.
Hvordan er formen? Sier hun, lener seg tilbake og tar en sipp av teen.
Gravid? Svarer jeg og prøver å le det hele bort. Nei fra spøk til alvor sier jeg, så begynner jeg nok å kjenne litt på at et svangerkap krever sitt. Jeg blir fortere sliten, men det er en utfordring å ta hensyn til seg selv. Iløpet av disse 24 ukene har jeg sovet en gang på dagen, til sammenligning sov jeg på dagen oftere enn jeg ikke gjorde det gjennom hele svangerskapet med første…
Bekkenet skrangler og jeg har en ettåring jeg bærer på mer enn jeg bør, ikke bare fordi jeg må men og fordi jeg har lyst. Jeg nyter det nå, det å være mamma. Det er ikke bare tungt og forferdelig. Jeg ser alle de små øyeblikkene, de som gjør det verdt det, de som gir deg motivasjon til å stå ut av senga.
Prøv da ihvertfall, sier hun og tar en ny slurk. Ta deg noen ekstra lange dusjer innimellom feks. Eller tillat deg å ligge litt ekstra.
Hun har et godt poeng. Det er jo viktig å ta vare på seg selv, jeg er jo tross alt to. Og mannen gir meg en fantastisk bonus ved å stå opp først nesten hver eneste dag.
Blodtrykket er litt lavt 100/60 sier hun etter å ha pumpet og lyttet, ikke rart jeg kjører litt karusell på morningen før jeg skal ut av sengen.
Symfysemål ble tatt for første gang, og siden livmoren er godt trent har hun gitt godt med rom til vesle frøkena i magen. Målet er utenfor de skraverte feltene, men helt innafor normalen på en flergangsfødende.
Man velger selv om man ønsker å gå til jordmor eller ei gjennom svangerskapet. Medisinsk oppfølging kan man også få hos fastlegen.
Men er det noen som kan mamma og barn i magen så er det jordmor. Har du mange bekymringer, utrygge tanker, er du redd eller bare noen å snakke litt ekstra med rundt svangerskap og fødsel vil jeg varmt anbefale å gå til en jordmor.
Privat, på sykehuset eller kommunejordmor slik jeg har valgt.
Vi snakket litt om fødsel, som mange av dere vet har jeg fødselsangst.
Og jeg kan love dere at den blir ikke noe mildere for hver gang. Men jeg vet at den kan jobbes med. Problemet nå, er en ny faktor, en ny fiende. Nemlig tid. Raske fødsler og nå bor jeg lengre unna sykehus.
Jeg trenger en plan, en eller annen form for plan. Noe som gjør meg mindre stresset rundt det hele. Hun viste full forståelse og det er fokus på løsninger.
Hvem vet, kanskje det blir hjemmefødsel?
Jordmortimen vell overstått, mannen hadde i mellomtiden hatt med de to eldste til tannlegen. Null hull, det som derimot ble oppdaget var en bonustann, eldstejenta har en fortann for mye.
En bonustann der altså.
Vell hjemme, to unger mindre enn normalt (overnatter hos Besta og Besten) Hva skulle man gjort uten besteforeldre, og mannen tok seg knapt en dopause før han gikk løs på veggen mellom kjøkken og stue.
Vi har bestemt oss for åpen løsning, kjøkkenet blir nytt! Større, mer praktisk og brukervennlig.
Vi har en stor stue, og total arealet med åpen løsning kjøkken og stue blir ca 70 kvm. PERFEKT for en kommende storfamilie.
Så fra søndag av, har vi null kjøkken, i nesten tre uker. WISH ME LUCK!
Han er en effektiv mann, og på 1-2-3 var kjøkkenveggen borte.
For en forskjell… det blir så spennende å se hvordan det hele blir.
Nå er det middagstid, og den skal nytes i et gigantisk rom (er slik det føles nå) og med to mindre enn vi pleier. Jeg er småpjusk med lett feber, vond hals og tett nese. Så her skal barnefri(ja for det føles slik) nytes med en ekstra tidlig kveld og søvn, søvn og atter søvn.
Men først.. Litt taco (jepp de eldste fikk bestemme) og litt netflix!
Ha en strålende tirsdag. Og du… gikk du til jordmor eller lege?
I dag våknet jeg (dere som følger meg på snapchat Idebankmamma) med et snev av angst og lett stressa. Årsak? En app (oh yes..har selvsagt flere svangerskapsapper) kunne fortelle meg at jeg nå hadde mindre enn 120 dager igjen til termin.
Svosj og jeg suser av sted, godt inn i uke 24 og jeg føler jeg stod der med tissepinnen i går. Det er tungt og annerledes å gå gravid, samtidig prøver jeg å nyte så godt det lar seg gjøre, unner meg å ligge å kjenne på spark og dult og bevegelser.
Finnes det noe mer magisk?
Men, med mindre en 120 dager og MASSE som skal skje de neste månendene, har jeg ikke god tid. Og belive it or not (svært så engelsk jeg ble i dag) så har jeg null babyutstyr i hus.
Vell noe rusk her og der. Men det aller aller meste har jeg kvittet meg med. Jeg har en greie for babystuff, det er jo sååå masse spennende. Og når sant skal sies så er det faktisk mye der ute som bidrar til å gjøre babyhverdagen hakke mer behagelig.
Jeg spurte mine flotte følgere på snap om de kunne tipse meg om noe de hadde som de var glad de hadde i den tiden, og det kom altså SÅ mange TIPS, TAKK!
Jeg har flere ganger sagt at alle småbarnsmødre burde hatt tilgang til min snap og sett alt det fine dere deler med meg, og disse tipsene er blandt annet noe av det.
Så, jeg velger å dele med dere alle jeg. Samler deres tips, og tar de 10 mest nevnte.
Så inspirert av dere kommer:
10 musthaves til babytiden
Fra erfarne, flotte, nydelige og fantastiske småbarnsmødre
Babynest Første tipset kommer her, nesten alle mødre hadde dette på tipslisten sin. Jeg og Jonatan kunne ikke vært mer uenig, her brukte vi det nesten ikke. Men flertallet er klart, babynest er superpraktisk og for noen en redning og prikken over ien for at barnet lettere skulle fall til ro. Det finnes mange mange som syr babynest på bestilling, man får også kjøpt hos enkelte forhandlere. Bruk google så finner du garantert et babynest som du ønsker.
Stokkes newborn seat. Et sete som man kan feste på tripptrappstolen (den som “alle” har) som ikke bare gir babyen et sted å sitte, men også en høyde så den deltar med resten av familien rundt middagsbordet. Vi fikk låne sete av et godt vennepar til Jonatan og ELSKET det selv også. Superpraktisk og et lite musthave, spesielt for de som ikke venter første barn spør du meg 🙂
Bæreanordning. Ohh halleluuuja! Bære baby med to hender fri, oh yes, det er mulig! Jeg vet ikke hvor mange ganger det har vært redningen for oss. Og det å respektere og forstå at en liten sjel synes verden er kald og grusom og vil sove inntil mamman sin kan være en utfordring i seg selv, men når du i tillegg har tre sultne små rundt deg blir det enda værre. En bæresele eller sjal kan frigjøre hender, roe ned mini og skape en unik nærhet på en og samme gang, som et kinderegg! Jeg har erfaring med klippseler (uten knyting) og hybrid elastisk sjal (det også uten knyting) men her finnes det virkelig mange alternativer. Og jeg tenker det er viktig å se sine behov. Om jeg kan anbefale noe er det manduca eller ergo babycarrier bæresele (begge kan brukes fra nyfødt og både på rygg og mage (og hofte) Og Close Caboo (finner den blandt annet her)som er et hybrid elastisk sjal (eventyrelin har skrevet et flott innlegg om den HER)
En god ammepute. Her er nok også smaken som baken, mange er avhengig av den, andre synes den bare er i veien. Jeg tror oppriktig at de som ikke likte ammepute bare ikke har kjøpt den riktige 😉 Det er en gjenganger hos dere, BBhugme og jeg kunne ikke vært mer enig. Og velger man å investere i den iløpet av svangerskapet kan den jammen meg gi deg noen ekstra timer med søvn eller en ekstra god stilling i sofaen også. Og tro meg, den puten vil flere i familien like 😉 Her krangles den om he he.Den koster litt, men er verdt det. Jeg brukte den som gravidpute (avlastning bekken og mage) og jeg kunne ligge på magen med den! ammepute, hvileplass for baby, pute til magetrening, vi bruker den nå i kosekroken eller når vi ligger på gulvet med Jonatan feks og ikke minst genial til å gjøre sengen lun og god. Ekstra kjekt med vaskbart trekk.
Babygrind. Det er nok mange som følger meg som har flere barn. Og de aller fleste flerbarnsmødre tipser om lekegrind. Ikke for å hindre babyen fra omgivelsene, men hindre omgivelsene fri tilgang til babyen 😉 Spesielt med to tette er det kjekt med grind. Eventuelt også om man har husdyr inne.
Vippestol. Her er det en gjenganger også. Babybjørn sin, og jeg kunne ikke vært mer enig. Så enig at jeg har skrevet en egen hyllest til den. Kan brukes fra nyfødt og vipper behagelig, tar liten plass og lett å rengjøre. Tåler “alt” og er igrunnen ganske så fin å se på også.
God soveplass. Et trygt og godt sted å sove, men som samtidig er praktisk for foreldrene er kjekt. Tenk deg om hvordan du ønsker å tilbringe dag og natt. Soveplass er noe mange ser litt for lett på og tenker ikke over hvilke behov man har. Mange sover alle duppene i vogn på dagtid og da trengs kanskje ikke en egen soveplass i stua? Skal det samsoves? Ammes i senga? Mange valg å ta. Skal jeg komme med et tips så er det Chicco next 2 me. Denne har MANGE muligheter. Ene siden kan enkelt zippes ned og den har hjul så den er enkel å flytte. Lett gyngefunksjon og mulighet for å justere høyde slik at hodet er høyere. Den kommer i en praktisk bag og kan brukes som reiseseng også. (sa jeg at jeg elsker denne senga)
Stelleveske. Og er nevnes hverken utseende eller design. Men at det er en god og stor størrelse med praktiske rom og gode løsninger. Jeg har selv en ultimat favoritt, en norsk en, Stellesekken fra Kaos. Behagelig å bære, rom til MYE, praktisk og flott og ikke minst pappavennlig.Den skal jeg skrive mer om merker jeg 😉
En god babycall. Mange blir en hønemor, og det skal man være stolt av tenker jeg. Og mange mener at en god babycall kan lette hjerte litt og gi bedre ro. Jeg er helt enig. MEN jeg leter fortsatt etter en skikkelig god en. Ingen mammaer tipser om spesifikk, men her tror jeg man får mye for hva man betaler. Ikke minst må man tenke seg godt om hva slags behov. Trenger man at begge enheter er oppladbare? God rekkevidde? Kamera? Flere babyenheter på en voksenenhet Osv osv osv 🙂 Her finner du et lite utvalg
Hva med mamma? Siste rådet er ikke spesifikt, men et veldig godt poeng. Ikke glem deg selv oppi alle innkjøp til lille. Hva trenger du i nybakttiden? Noe lettvindt mat i skapet, en ekstra god joggebukse, ammebh eller topper? Gode truser med høyt liv til etterpå, noen gode kremer og dusjsåper til sliten og trøtt kropp? Unn deg noe selv, er det MANGE mødre som oppfordrer til. JEEEEJ! En ekstra oppfordring er at dere som skal kjøpe barselgaver kanskje ikke skal rette fokus mot baby, men mot mor? Bare en tanke der altså 🙂
Jeg aner ikke hva som har skjedd iløpet av natta, men noe sier meg at babyen i magen har spist murstein.
Svangerskapet har gått temmelig greit frem til nå. noen knirk og knark har det selvfølgelig vært, skulle bare mangle, jeg bygger jo tross alt et lite menneske inni der. Men sånn med tanke på alt så har det igrunnen gått greit.
Lett har det og gått, ingen slark i bekken og magen har knapt vært merkbar, jeg har til og med sovet på magen. Helt frem til i dag.
Jeg våknet med følelsen av å ha svelget en vannmelon, uten å i det heletatt vurdert å tygge først. Sprette opp av senga kunne jeg bare glemme, her måtte jeg nærmest dra meg opp med lydeffekter som en nyklekket hvalross… du skjønner hva jeg mener.
Jeg setter det ene benet ned på gulvet slik jeg pleier, vrir meg rundt, og angrer bittert.
Der var jammen slarken i bekkenet tilstedet også, og er det noe slarken ikke liker, så er det et ben på gulvet.
Jeg samler bena kjapt, og som en synkronsvømmer ( I wish) vrir jeg kroppen over og får plassert begge bena på gulvet.
Nå begynner minstemann i naborommet å bli utålmodig, skal jeg vente her i hele evigheten sier ropene hans som slår i veggene. Jeg reiser meg opp, og i det jeg passerer speilet må jeg gløtte to dager.
HVA skjedde her?
Noe som kan minne om jordkloden har plassert seg i navlehøyde, hvor ble det av den snertne lille honningmelonen som var der..ja sånn omtrent i går? Jammen er jeg glad jeg har de snærtne mammatrusene nå…
Jeg føler magen runder hjørnet før jeg gjør. Og i det jeg skal lene meg over sprinkelsenga for å løfte opp lillemann låser alt seg.
HJEEELP er alt jeg får sagt.
Hjelp sier mannen og titter inn. Hva driver du med?
Jeg sitter fast. Sitter fast?
Ja, sitter fast.
Han løfter minstemann over, og støtter meg opp.
Hva skjer?
Ikke vet jeg, men noe skjer ihvertfall, det er sikkert.
Jeg får rettet meg opp.
Oj se her ja sier han og griper tak i kula, nå begynner det å ligne noe. Han ser det han også,
Popp har det sagt iløpet av natten.
Det er ikke første gang det har skjedd, det har igrunnen skjedd alle svangerskapene. En liten søt kul har jeg, men så plutselig.
POPP er det blitt en skikkelig mage. Har du opplevd det samme?
Så har jeg medfødt vogndilla og synes igrunnen ikke dette er en forferdelig utfordring, snarere tvert imot. Jeg elsker vogner og har testet flere enn jeg har telling på.
Men er det noe jeg ikke er svært begeistret for, så er det søskenvogner. Tunge, svære og upraktiske er det første jeg tenkte.. men etter litt undersøkelse har jeg funnet ut at det finnes ganske mange gode alternativer der ute.
Det er mye å tenke på når man skal velge søskenvogn. Dobbelt så mye som når man skal velge enkel.. nei kanskje ikke så mye, men litt mer hensyn å ta er det.
SÅ den som ender opp med å være vår perfekte, er kanskje ikke perfekt for dere. Jeg har laget meg en liste over ting som er viktig for oss å tenke på når vi skal velge vogn.
1. Aldersforskjell. Det vil være ca 1,5 år mellom minst og nest minst. Det betyr at om Jonatan har begynt å gå er det kun stabbing, og han sover fortsatt på dagen. Vi trenger med andre ord en behagelig sitteplass til Jonatan med mulighet for sovestilling.
2. Årstid. Babyen kommer på våren, det vil si at hun muligens er stor nok til å flytte ut til sportsdel når det begynner å bli på tide å fylle vognen med skikkelig vinterpose osv, dermed trenger ikke baggen å være den aller største. Men jo lengre i bag jo bedre.
3. Trillekomfort. Vi bor på bygda og triller en del på grusveier, men har også vognen med oss over alt ellers, så en allround er viktig. Lufthjul har jeg VELDIG lyst på.
4. Sammenlagt. Vogna er rett som det er med oss på biltur, men med fem små har vi også stor bil og god plass. Alikevell er det kjekt at vogna kan gjøres kompakt, til feks ferier og turer hvor vi må ha med oss andre ting.
5. Ikke alltid to. Dette er igrunnen det jeg tenker mest på. Veldig ofte vil det ikke være behov for to sitteplasser. Jonatan begynner etterhvert i barnehage, og babyen er det eneste barnet som er med meg på farten, da er det ikke behov for dobbelt vogn, så en søskenvogn med mulighet for å fjerne søskensete er så absolutt en fordel.
6. Tilbehør. Jeg har vogndilla, så en vogn som er mulig å oppgradere, forandre, tilpasse er så absolutt et lite pluss meeeen ikke et must.
7. Pappavennlig. Nå hadde jeg igrunne aldri valgt en knallrosa vogn eller en med fuskepels, men, jeg er under 170 og han er over 190. En vogn med gode høydejusteringer er et must for at begge skal synes om vogna.
8. Enkel. Og mens vi er inne på det.. den må være enkel å håndtere. Mannens favoritter har vært de med minst mulig dill og som enkelt slåes opp og ned. Som ikke knirker og knarker og tåler det meste.
SÅ… der har vi foreløpig punkter jeg har. Har du en søskenvogn å anbefale kanskje? Del gjerne med meg!
Babyen i magen skal nå bare vokse og vokse, og modnes.
Jeg merker jo at man blir ikke like oppslukt i svangerskapet med fire små soldater rundt seg. Men reisen blir ikke mindre spennende, snarere tvert imot.
Ettersom magen har vokst… har tanker, drømmer og lurerier på hvem det er som skjuler seg i magen dukker opp rett som det er, både hos meg og pappan men også hos barna, de kommende storesøsken.
Vell, minstemann skjønner ikke stort stakkar. Men de andre er fryktelig spente.
Hvem er det, hvordan ser barnet ut og hva vil være favorittleken? Hvem vil babyen ligne på, vil håret bli lyst som Matilde sitt, eller mørkt slik som de andre?
Babyen snakkes til rett som det er, og siden hørselen er temmelig utviklet, har hun glede av å høre barnestemmer flere ganger om dagen.
Ja for det er nettopp det det er, en liten frøken som skjuler seg i magen min. Tro som ei klokke kommer det annenhver ut av magen min, Jente, gutt, jente, gutt og jente.
Som jordmor sa, du kan jo ikke stoppe nå, må jo se om neste blir en gutt. Vell… en flokk på fem tror jeg jammen vi sier oss fornøyd med.
Tenk så heldige vi er.
Svangerskapet så langt har vært gjennom en hektisk tid, mye å gjøre både med jobb, en liten ettåring, to skolebarn og ei i barnehage.
Men formen har igrunnen vært temmelig ok de 20 første ukene. Sliten ja, svimmel ja, uggen og kvalm ja, men ikke totalt utmattende. Det SKAL jo kreve litt å bygge en liten sjel.
Tenk deg.. jeg har et lite menneske i magen min… En liten frøken, mon tro om hun får viljen til mamman sin denne også.
Magen har poppet, og tiden er inne for mammabukser og sokker som ikke matcher… Gått vi går imot varemere tider ettersom magen vokser..
Hun sparker hardere og hardere for hver dag, og viste seg frem for storesøster lillejulaften. Og pappan fikk jammen kjenne trøkk en julemorgen han også.
Magisk.
Jeg priser meg lykkelig for at vi enda har 20 uker igjen (håper jeg) og håper de sisteukene går en smule saktere enn de første.
Det blir litt svangerskapspreik fra meg…. det blir det siste (tror jeg) og dermed må det meste dokumenteres.
Inspirert av babybloggerne sitt siste innlegg har jeg satt meg selv litt i tankeboksen.
For sannheten er jo, at selv om man har gjort ting mange ganger før, så er man ikke utlært. Selv om man har gjort det flere ganger enn gjennomsnittet er man ikke mester.
Det er faktisk mye jeg kunne tenkt meg å gjort annerledes som nyklekt mamma, selv om jeg har vurdert og erfart fire ganger tidligere.
Det skal trening til, det å kunne stole på seg selv. Og jeg merker at som flergangs er jeg en tryggere mamma, alikevell kan enkelte valg være en utfordring å ta. Fordi de for eksempel er annerledes eller utradisjonelle.
Babytiden med Jonatan var en av de fineste, jeg ser og føler at jeg lærer og erfarer. men jeg er helt klar over at jeg ikke var nok bevist over hva jeg egentlig ville og ikke ville denne tiden.
Det har jeg tenkt å gjøre noe med.
10 ting jeg vil gjøre annerledes i babytiden denne gang:
Hud mot hud Jeg husker jeg tenkte tanken før jonatan ble født, men ikke nok. Denne gangen ønsker jeg å både gi og ta mer hud mot hud. Det er så mange studier som viser at ikke bare er dette bra for barnet men også mor og psyke ja og ikke minst melken. Dette blir jo et vårbarn, så årstiden og temperaturene er også med oss.
RO. Jeg hadde et inderlig ønske om ro rundt oss når Jonatan kom til, men med flytting og en kalenderbok som tok HELT AV. ble det overhode ingen ro. Jeg hadde plutselig masse ting jeg MÅTTE gjøre… og det var i grunnen kun min egen feil.
Forberedelse. Jeg har fnyst litt over de som fyller fryseren og styrer og ordner før fødsel… helt til nå. Denne gangen ønsker jeg å fylle fryseren med middager, runstykker osv. Slik at selv om vi er slitne og trøtte fortsatt kan sørge for å få i oss mat.
Hjelp tilgjengelig. Man kan ikke alltid klare alt selv, ingen har superkrefter (bare innimellom) Denne gangen skal vi alliere oss med gode venner og vår FANTASTISKE barnevakt og sørge for å få god avlastning. Om det så er en trilletur med baby så vi får viet tid til de andre barna eller om det er en tur ut på de fire andre slik at vi får beundret den nyeste i flokken litt på egen hånd.
Unne meg det lille ekstra. Jeg er nok temmelig økonomisk av meg. Men av erfaring får man ofte det man betaler for når det kommer til utstyr. Jeg betaler heller litt ekstra for en god vogn og kutter heller ut alt mulig smånips og antall feks tepper, luer osv.
Trille mer. Og mens vi er inne på det. Benytte muligheten til å sanke frisk luft oftere. Nå som jeg for første gang erfarer en vårbaby er det også mye lettere å ta turen ut.
Lengre unntakstilstand. I fjor var vi begge enig om at det var en unntakstilstand, når nyfødtiden stod på, iallefall når vi også hadde tre andre å ta hånd om, denne gangen er det fire små, og en som ikke er eldre enn 1,5 år. Vi skal rett og slett sette en dato.. langt ut på høsten, som er tillatt unntakstilstand. Og med det mener jeg at det er lov å la ting flyte, prioritere å ligge i sengen å amme istede for et møte, takke nei til besøk om man kjenner man er for sliten, la klesvasken hope seg opp..osv.
Lage et egetrom. Et eget rom hvor jeg og baby kan lukke døren og si at nå må vi ha fred. Snakker vi godt med barna rundt dette før fødsel vil de ha forståelse.
Slippe til søsken mer. Uff dette er et vondt punkt. Jeg kjenner meg selv godt og skal være såpass ærlig og si at jeg har mang en gang sagt nei, når barna har spurt om å få holde babyen, endten fordi babyen endelig sover eller fordi jeg ikke orker styret. Denne gang har jeg plutselig tre barn som er gamle nok til å vise omsorg,bidra til trygghet, kjærlighet og ikke minst knytte et bånd til babyen på egen hånd. Jeg skal bevist si mer ja dennne gangen.
Nyte.. Selv om det er godt, er det og vondt.. dette svangerskapet er en bonus utenom en annen verden, og det vil også babytiden være. jeg var så uendelig sikker på at Jonatan var den siste… trodde jeg… Men dette, nummer fem, er nok det. Uansett hvor skummelt og rart og godt og vondt det er å si det. Så alt jeg ønsker å gjøre, skal jeg gjøre….rett og slett. (innenfor rimelighetens grenser selvsagt) Og jeg skal minne meg selv på, flere ganger at dette… er en kort tid og fase.. og det er den siste…
Herregud, jeg skal føde igjen. Jeg kjente jeg stivnet, kjente igjen lukt og stemning, der hvor jeg stod i 3. etg på ringerike sykehus.
Føde og barsel avdeling og til venstre i gangen var det ultralyd.
Plutselig gikk det opp for meg,
HERREGUD jeg skal føde igjen.
Det er kanskje ikke det du forventer å høre, ifra en mamma som bygger femte baby i magen. Men ja jeg har ingen problem med å si det høyt.
Jeg har fødselsangst.
Jeg har fødselsangst, jeg er redd for å føde, jeg er redd for fødselen, jeg er redd for tiden før, jeg er redd noe skal skje under eller etter, jeg er redd for å miste kontroll, oppleve noe jeg ikke forventer osv.
Også er det slik, at hele fødselskonseptet er og blir ukontrolert. Ingen kan fortelle meg hvordan dette skal bli, selv om jeg har født fire ganger før.
Men fødselsangst har jeg altså, og på fødsel nummer firet jobbet jeg aktivit med å bekjempe. Forberede meg og fortelle meg selv at føde måtte jeg…for babyen i magen må jo ut..på et vis…
Jeg leste, pugget, pustet og orienterte meg. Laget meg de planene som jeg kunne og jobbet aktivt med å fortelle meg selv at føde, det kunne jeg.
Noe som hjalp, det var å lese fødselshistorier.
Å bli inspirert av andre fødekvinner, som delte følelser og opplevelsen av sin egen fødsel eller fødsler. Det er tydelig, når man leser slike historier at ingen er like.
men at følelsen, urkvinnekraften og selvtilliten er den samme.
Det å lese fødselshistorier gir meg troen på at dette skal jeg klare. Jeg må klare det, fordi så mangeandre har klart det før meg.
Vil lese flere historier, jeg vil “oppleve” flere fødsler, jeg vil vite, kjenne, føle og inspireres mer.
Jeg vil lese nettopp din fødselshistorie. Vil du dele den med meg, og hjelpe meg bekjempe min fødselsangst?
Ja kanskje til og med få delt din fødselshistorie her på bloggen? Jeg delte min med Jonatan i fjor, den kan du lese HER
OM du vil dele med meg blir jeg uendelig glad, du kan sende den til [email protected] Merk den gjerne med fødselshistorie.
Eventuelt legg igjen en link til feks forum eller bloggen din om du har postet den på nett tidligere.
