Jeg småler, selv om det på mange måter er en merkelig reaksjon.

En stor kontrast til det jeg står ovenfor.

Merker jeg blir så stressa at nakken klør.
Jeg titter litt rundt meg, mens kverna går. Hvordan i alle dager skal jeg vippet henne ut av dette.

Hun står foran meg, pittelitten, mye mindre enn meg.
Men akkurat nå fyller stemmen hennes hele rommet, hele bygget,  hele byen og enda litt til.

Jeg merker det godt, at folk titter.
Tenker sitt i det de farer forbi i sitt travle liv, tilsynelatende uten trass og utfordringer.

Kom nå da, sier jeg igjen så rolig jeg bare kan.
Prøver iherdig å minne meg selv på at jeg både vet bedre og er større enn treåringen som står foran meg.

JEG VIL IKKKEEEEEEE
Vræles det tilbake.

Ansiktet er rødt og spor av tårer fra begge øynene dekker begge kinn.

Jeg vil ikkkke, gjentar hun selv om jeg ikke har sagt noe.

Mon tro hva hun tenker, hun som gir både meg og veslefrøken et blikk før hun suser videre med veska på skuldra og solbrillene på toppen av hodet.

Jeg ser hun smiler.

Enten kjenner hun seg igjen, eller så tenker hun jeg er håpløs.
Bekymringsløs suser hun videre.

Vi må gå nå vennen, alle venter på oss.

Jeg vil være HER!

Hun har ikke tenkt å gi seg med det første, det er tydelig.
Hva som gjør at hun nekter å forlate Nille nå er uvisst, men bestemt seg har hun.

Hun nekter å rikke seg.
Søt når du er sint er på sin plass, hun er ganske så sjarmerende der hun står med hendene i kors og stamper.
Skulle så inderlig likt å forstå hva det er hun tenker på og føler nå.

Det er klart det er utfordrende, når følelsene vokser fortere enn kroppen.
Når viljen plutselig hvisker deg i øret at du er herre over egen kropp, egen vilje.
Og du innser du har muligheter med makt.

Vi trør varsomt jeg og pappan, selv om vi prøver å veilede, så trygt og tydelig som vi kan.
Men i denne fasen og tiden, vet vi at det lønner seg å velge sine kamper.

Men noen kamper dukker på mange måter opp litt uanmeldt,
for selv om du sier at du ville vi skulle dele skiven i to, var det ikke alltid det du mente.

For selv om yndlingspysjen din var med peppa gris på i går, trenger det ikke nødvendigvis være det i dag.

For selv om du for 10 minutter siden skulle klare alt selv, kan det fort hende at du ønsker å være liten litt senere.

Det er ikke lett å være stor heller, spesielt ikke når man skal veilede en liten kropp som skal bli større.
Å holde seg rolig er en kunst jeg ikke alltid mestrer i slike situasjoner.

Innimellom kjenner jeg min egen trass presse på, og jeg får lyst til å løfte den lille kroppen din opp under armen og trampe ut og vekk fra folk. Innimellom kjenner jeg at hele meg har lyst til å vræle tilbake, høyt og tydelig.

Jeg har gjort det også, både løftet og vrælt, jeg er jo tross alt bare et menneske jeg også.
Men i dag, traff du meg på en god dag.

Så da står jeg der, (u(tålmodig og venter, til du finner ut, at det å følge etter resten av flokken blir det riktige å gjøre.
Mens jeg utad holder meg så rolig som jeg kan, mens jeg nikker og smiler, til alle som gir oss et blikk og tenker sitt.

Vi har jo tross alt all tid i verden…du og jeg
Sånn nesten.

Jeg ELSKER høsten.

Sånn skikkelig.

Og her, på Røros, kommer det små drypp av høst innimellom sommeren rett som det er.
Siden vi tok med oss pikkpakket vårt og flyttet har vi hatt alt fra 25 varme sommergrader, til 5 friske “smak av høst” grader.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og jeg merker, at selv om det kanskje ikke gir umiddelbar sommerfølelse, synes jeg 10 grader er helt topp.
Det er noe med lufta som gir meg energi i den temperaturen.

I en lang periode nå, har vi gjort det samme.
Pakket opp og pakket ned.

Fult fokus på å samle sammen, pakke opp og prøve å få orden.

Vi har blitt gode på å leve i nuet kan du si, men jammen har jeg savnet noe der framme som jeg skikkelig ser frem til.
Det er klart, jeg gleder meg til hverdagen tar oss igjen her. Akkurat nå føles det som om vi bare er her på besøk.

Jeg har kjent litt på, det å gå i ring.
men plutselig kom det kastende over meg, på en deilig trilletur i 10 grader.
Fy søren jeg gleder meg til høsten.

Jeg gjør det.

Det er som et tåkeland der fremme.
Alt blir nytt, både for oss og for barna.

Ny skole, ny barnehage og ny hverdag for oss her hjemme.

En tid vi har lenge sett frem til.
Helt fra den dagen vi slo hammeren i bordet og bestemte oss for at vi ville noe annet med hverdagen vår.

En ny hverdag, med mer av det vi ønsker oss.
Mer tid med barna.

Men noe må vi jo også leve av?
Vi kan ikke leve på luft og kjærlighet.

Selv om man kanskje har lyst.

Vi har en plan, og jeg krysser alt jeg har for at det skal gå veien og vi klarer å ha et annerledes år med et roligere tempo.
Selv om livet med sju barn langt ifra er vanlig.

Det er to prosjekter vi har jobbet en stund med nå, i det skjulte

Før helgen avslørte og lanserte vi første prosjekt på snapchat

Julens minnebok. (skal fortelle mer om den senere)

Men det er jo ikke jul hele året?

Vårt siste prosjekt er et helårsprosjekt.
Et prosjekt som bygger opp under det som har gitt oss mye glede tidligere.
Og som gjør at vi kan huke av flere av punktene på vår liste av ønsker til ny hverdag.

– Mer tid med barna
– Dele mere inspirasjon
– Være mer kreativ
– Lære og mestre mer sammen som familie.

Vi åpner en ny nettbutikk, i en mindre skala enn tidligere og en annen drift.

Den fine gjengen som lager juleboka vår, skal også drifte nettbutikken vår.
De skal passe på alle tingene våre, pakke de, og sørge for at de kommer trygt frem til kundene våre.

Det jobbes innimellom alt nå.
Vi plukker ut varer, tester og styrer.
Planlegger og koser oss.

Navn og logo er på plass. Og spør du oss.
Sier den alt.

Så hva skjer til høsten?

Kort oppsummert.

Inspirasjon!
Du finner facebooksiden til prosjektet HER, og her vil det komme mer info etterhvert.

Masse lavterskel kreativt, som skal gi mestringsfølelse, lærdom og ikke minst kvalitetstid rundt bordet.

Vi gleder oss, sånn skikkelig til å fortelle dere mer.

Gjør du?

1-2-3-4-5-6-7

Ofte glemmer de seg, og teller helt åpenlyst. Jeg ser leppene bever seg i tydelige tall mens øynene ofte blir større og større.
Noen mister alle hemninger, peker og hvisker til naboen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det gir en blandet følelse, såpass ærlig skal jeg være.

At vi er en familie utenom det vanlige er jeg klar over.

Eller for all del, i disse tider er det mange familier som er preget av mine dine våre og som raskt kommer opp i samme antall på de mest fullbooka ukene, men at det finnes mange som har syv små, som er laget kun av to er jeg klar over at det ikke er mange av. Og derav burde jeg kanskje også forvente en del oppmerksomhet?

For to dager siden bega vi oss ut på et aldri så lite mission impossible.
Jeg og min mann, alene på IKEA med syv små, 2 som ikke kan gå, en som krever mat i tide og utide, en treåring som er en tikkende trass bombe, en fireåring som vandrer, en sjuåring som helst ville handle hele IKEA, en 9 åring som aller helst IKKE ville til IKEA og en 13 åring jeg er EVIG takknemlig for at i det heletatt ville bli med oss til IKEA.

Det gikk strålende, over all forventning faktisk.
Ungene, eksemplariske, alt vi ville ha var på lager, og selv om jeg ikke fikk kost meg gjennom nips og naps, fikk jeg rasket med meg litt jeg ikke viste jeg trenge likevel.

Jeg har ikke ett eneste bilde fra den strabasiøse turen.  Den krevde sin kvinne og sin mann, et stadig fokus, og en årvåkenhet, her kunne ingenting skeie ørlitt ut, da kunne hele tårne velte.

Vi slapp tross alt “løs” sju kids etter en over 2 timer lang biltur, på IKEA, med en handleliste lang som et uvær.

Vi var ikke de eneste, som hadde tenkt at IKEA var verdt turen den mandagen.
vi stod i kø inn, og opplevde hele butikken som temmelig full.

Det var mange mennesker der inne.

Mange.

Jeg merket vi tok plass, og jeg merket vi ble lagt merke til.

Kanskje ikke så rart, når 7 små står i en klynge og venter tålmodig på mor og far som ikke klarer å bestemme seg for hvilken kommode de burde gå for.

En barnevogn, 2 handlekurver og god stemning tar plass i gangene.

Det er liksom noe med ubehaget som ligger der, den ubehagelige stillheten med den alt for tydelige selvfølgeligheten i hva andre tenker i det de titter, ja faktisk glaner etter oss.

1-2-3-4-5-6-7….7!!!

Jeg gikk temmelig rakrygget og stolt gjennom IKEA selv om jeg merket at flere tittet.
Ungeflokken jeg hadde rundt meg brukte ørene godt, og jeg og mannen fungerte som en olja maskineri.
Klart jeg var stolt over flokken min jeg merket flere måtte gni seg i øya for å tro på.

De hjalp hverandre, tullet og fjaset akkurat passe mye, lyttet til beskjedene de fikk (på første forsøk!)
Så usannsynlig sjarmerende ut, og der gikk jeg, med hode på kroppen som hadde laget alle disse fine små soldatene.

Plutselig, var vi der ved kassen og flokken fortsatte den eksemplariske trenden.
De stilte seg opp, tålmodig i kø.

Her er det en gjeng som trenger en heidundranes belønning.

Tar du varene, sa jeg til den fine mannen min, så tar jeg med meg flokken og kjøper is.

Gjør det! Sa han, og så 5 minutter med egentid.

Jeg tok med meg hele gjengen, sendte de bort til sitteområdet og stilte meg i kø.

Med ett øre borte hos flokken ventet jeg (u)tålmodig.

7 softis og 8 kanelboller sa jeg uten å nøle i kassen.

sju?

Hun i kassen måtte også dobbeltsjekke.

Jepp sju, sa jeg stolt.

Rundt hjørnet stod de hele gjengen, og ventet tålmodig.
Lite visste jeg at rett foran meg, ventet to opplevelser som skulle gjøre hjerte både varmt og sårt.

En etter en får de servert is.

Jeg merker to varme blikk i nakken mens jeg delte ut.

1-2-3-4-5-…

En far og en sønn(?) står ved bordet rett ved oss, og jeg ser han sliter med å få oversikt.

1-2-3-4-5-6….

Jeg løfter opp mini fra vogna.

1-2-3-4-5-6-7

Jeg hadde nesten lyst til å nikke bekreftende til han når jeg så han hadde telt alle sammen.
Vi spiste is, mens jeg så han fulgte nøye med, lo når veslemor fikk brainfreece og resten av gjengen prøvde å tulle det vekk, han forsvant liksom litt inn i vår verden.

Han fullførte isen før oss.

Når han dro, gikk han innom meg, klappet meg på ryggen og sa
Dette vil du nyte godt av som gammel, fin gjeng du har laget deg.

Takk sa jeg, og kjente han hadde rett.

Det ledige bordet blir overtatt av to venninner.

Jeg tipper de er på min alder.

De synes visst også de fortjente en is.

Hun bruker ikke like lang tid,

1-2-3-4-5-6-7

Hun teller en gang til.

1-2-3-4-5-6-7

sju!

Hun dulter borti venninnen sin som var for opptatt av is til å telle.

Hun har sju altså, hører jeg hun si.

Hmm?

Hun har sju!

Sju?

Ja sju unger?

Så ser de begge at jeg ser på de.

De later som ingenting, til de tror jeg er for opptatt med mine.

Sju!  OJ.

Jeg gløtter bort igjen og ser hun ruller tydelig med øynene.

SJU!
Hvem trenger det liksom?

Jeg vet, trodde det bare var svartinger som fikk så mange.

Det er helt greit å titte, det er helt greit å se, det er helt greit å undre, det er helt greit og lure ja til og med å spørre.

Men det er ikke greit å miste respekten.

Så enkelt, men så vanskelig er det faktisk.

Veslemann er en real fyr.
Nysgjerrig på verden, mennesker og livet generelt.

Han tar sin plass i familien, og til tross for størrelsen er han familiens store midtpunkt.
Han er temmelig allrigth å ha med å gjøre, vi begynner å kjenne han nå og kommunikasjonen blir tydeligere for hver dag som går.

Ammingen er på plass, magen fungerer, henda begynner å fungere og rett som det er siktes det nøye inn på en leke som får seg en real dask.

Men denne sovingen, den er ikke så enkel.
men vi har på vår måte knekt den koden, en rugg på vognen og litt hvit støy er det som skal til.
Og om overtrøtten har tatt over, hjelper det med en liten hump i ruggen, som over en dørkarm eller på lekematten.
Og om det er helt krise, er det kun puppen som gjelder.

Vi har knekt den koden også, vi og minstemann.
For sove, det gjør han.

Men nå skal han jo sovne selv?
Hvorfor rugger du?
Lar du han sovne til brystet?

Et hefte blir utlevert på den faste tremåneders kontrollen i en sliten voksen hånd, med en småtrøtt kar på armen som er klar for litt rugg og suselyd.

I følge boka, så er tiden inne nå.
3,5 måned.

Nå skal alle barn på magisk vis være klar for å sovne på egen hånd.
Akkurat som om det er en magisk knapp som skrues litt på.

Vi har ikke funnet knappen enda.

Men vi har det ikke travelt.

Iallfall ikke du velsemann.

Jeg skal ikke være seig med å innrømme at jeg gleder meg litt.
Til den dagen jeg kan gjøre som med dine søsken.
Kose litt, lese litt, synge litt, kysse på pannen og si god natt.

Jeg vet den tiden kommer, bare ikke enda.
Den kommer, når du er klar.

kanskje trenger du litt hjelp, kanskje trenger du litt veiledning, men det viktigste av alt, du må være klar.

Det er rart, at det finnes en bok, som forteller meg når du skal være klar.
Når boken hverken kjenner deg eller meg.

I likhet med at vi deler vårt første smil til ulik tid,
setter oss opp til ulik tid,
Tar vårt første skritt til ulik tid.

Kommer også kunsten å sovne av seg selv også til ulik tid.

Slik er vi nemlig.

Ulike.

Jeg ser flere har det som en ukentlig greie, spørsmål og svar.
Og jeg opplever en del henvendelser som ønsker seg nettopp dette hos meg.

En ukentlig spørsmål og svar kan vel bli ørlitt i overkant, men en gang i måned tenker jeg kan bli hyggelig.

Så kjører vi igang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Spørrerunde JULI

Hvordan ser flyttedagen deres ut? Hvordan organiserer dere alt?
Jeg antar du mener den o store flyttedagen nå, hvor vi offisielt ikke bor her lengre men har adresse Røros.
Vel, vi skulle egentlig flytte fredag, men siden flyttebil kommer kjempe tidlig velger vi å flytte torsdag.
Vår plan er å reise opp til huset med en henger full av det vi må ha for å klare oss til flyttelasset kommer.
I hengeren har vi madrasser, litt enkelt kjøkkenutstyr, litt klær og stellesaker og litt leker.
Dagen etterpå kommer flyttelasset.

Er det fast bestemt at Tobias er siste barnet, hvordan kom dere eventuelt frem til det?Ja det er vi, om det skulle komme er det et medisinsk mirakel.
Hvordan vi kom frem til det. Vel jeg jeg kjenner at jeg er så usedvanlig takknemlig med de syv jeg har fått, men kjenner at kroppen begynner å bli sliten og jeg vil gjerne få være 100% med hele flokken fra nå av. Ikke være hindret av gravid kropp eller amming. (etterhvert)

Hva skjer med kalenderboka.
Jeg har ikke midler til å “legge ut” for en ny runde nå , koster ganske mange penger å lage de.
men er i dialog med et forlag som kanskje er interessert i å hjelpe meg 🙂

Vurderer du å skrive flere bøker.
Så absolutt. Har en drøm om å lage en barnebok skal jeg være ærlig.
Har historien klar, spørsmålet klart, men ikke svaret 😉
Så må bare vente til det dukker opp i hodet.

for de som ikke visste, har jeg skrevet denne:

Hvis du skulle spise middag helt alene, hva ville du valgt.
Ok, skulle ønske jeg kunne svare noe superspennende og eksotisk nå.
Men der som jeg skal svare helt ærlig. Havregrøt.

Jepp, det er det aller aller beste jeg får. Og gjerne med litt chiafrø og linfrø og toppet med nøtter og friske bær.
NAM!

Du virker så rolig og avbalansert. Blir du aldri rasende og forbanna.
Ha ha denne måtte jeg le litt av, leste den faktisk høyt til mann og barn. Og vet du hva de gjorde?
Gapskrattet. For er det noe jeg ikke er så er det rolig og avbalansert. Jeg er ei skikkelig krutttønne.

Så jeg blir sint både på barna, mannen og meg selv, men ikke uten grunn. Det er enkelte ting som trigger meg litt ekstra kan du si .

Er du oppvokst på Røros? Og hvor er den fine dialekten blitt av?
Jeg har ikke vokst opp på røros. Det er min eks stemor som er herifra, og takket være henne har jeg tilbrakt mange ferier og helger på den magiske plassen. Nå bor pappan min der, og resten av min familie er noen timer unna i Trondheim by, Trønderdialekta ligger rett under og vaker og popper opp så fort jeg prater med en trønder. Men jeg flyttet ned hit når jeg var 13 år så dialekta ble vasket bort for å ikke skille meg for mye ut.

Tips før fødsel?
Snakk med den som skal være med deg, fortell hva du ønsker at en fødsel skal bli for deg.
Hvil og sov, se på Netflix og spis god mat, ta lange dusjer.

Tenker dere å åpne barnebutikk på Røros?

hvem vet hva som skjer i fremtiden, men det vi VET er at vi ikke skal etablere noen butikk umiddelbart. Vi skal sette til livs noen spennende prosjekter, men ikke fysisk butikk med det første.

Vi vet derimot at det er et stort ønske der oppe, så vi får se hvor lenge vi sitter på fingrene.

Hva gleder du det mest til ved å flytte?

Oj, det var et vanskelig spørsmål å svare kort på.
Men aller mest gleder jeg meg nok til å være litt nær egen familie skal jeg være ærlig. Det har jeg ikke gjort siden jeg var barn.
Jeg gleder meg også til en roligere hverdag hvor jeg får vært mere med barna.

Hvordan har det gått med robotstøvsugeren.
Vet du, jeg tror mannen er lei den, for er det noe jeg skryter av om dagen så er det den.
Jeg ELSKER den.

At vi bare kan la den gå over gulvet under bordet etter vi har spist, ta over gulvene når vi er ute og sveipe en runde rundt brødfjøl når det trengs er magisk. Og for dere som ikke aner hvem jeg snakker om, så er det denne vi har.

Hvordan får dere råd til å bygge hus?
Vi har solgt huset vi bor i med fortjeneste i forhold til hva vi har i lån,skrudd ned en del utgifter når vi nå flytter og har planer om å spare masse ved å være bevisste med pengebruk de kommende åra (ingen innkjøp dersom ikke nødvendig) Altså ikke noe vi har lyst på, bare det vi må ha. Kanskje vi skal dele litt underveis på hva vi gjør for å spare penger?

Har du en fast leggerutine på mini nå?
Her skulle jeg så inderlig ønsket jeg kunne svare ja… men svaret er nei.
Ingen fast leggerutine. Og siden den ikke hadde kommet enda for en uke siden, har jeg ikke orket å stresse med den før vi flytter. Noen kvelder tar han en lengre økt i vogna, men som regel våkner han titt og ofte og holder meg med selskap. Sa jeg at jeg savnet egentid?

Hva er umulig å leve uten som stor familie?
Ingenting er umulig å leve uten selv om vi er mange, men kjenner jo at enkelte ting gjør det vesentlig enklere å fungere.
Vi har jo to vaskemaskiner, to oppvaskmaskiner her, og jeg må innrømme det er litt skrekkblandet fryd jeg reiser til et kjøkken med kun en oppvaskmaskin. Vi spiser jo alle måltid felles, så allerede ved lunsj er vi oppe i  14 kuverter og full oppvaskmaskin.

Hvor er kroppen din etter fødsel? Hvordan få tid til å ta vare på seg selv?
Vell, to armer, to dissete ben, en (hengete) mage, lange pupper, et friskt, fult og rikt hjerte og et slitent men klokt hode.

Slik det er nå får jeg ikke særlig god tid til å ta vare på meg selv. men målet er å ta litt av den tiden når babyen ikke er så avhengig av meg som han er nå.

Hvordan har dere det for tiden.
Altså, vi er så innmari slitne nå at det gjør for vondt å kjenne etter. Men motivasjonen er på plass, og vi gleder oss til det som venter. Så akkurat nå biter hele gjengen tennene sammen og bare holder ut. De fire siste månedene vil jeg helt ærlig ikke oppleve igjen.

Har dere vurdert å skaffe aupair.
Vi har vært inne på tanken, men jeg skal være ærlig å si at jeg ikke orker tanken på enda et menneske i huset mitt he he.
Men aller mest har vi slått det fra oss, da vi spurte oss selv hva motivasjonen egentlig var.
Og svaret var jo for å få jobbet mer. Vi snur heller helt om og prøver så godt vi kan fra nå av å legge hverdagen slik at vi kan tilbringe mer tid med barna og mindre tid med jobb.

Hvilken barnevogn liker du best.
Ohh jeg har prøvd så mange, og spørsmålet er egentlig veldig vanskelig å svare på.
Jeg har funnet ut at den perfekte barnevogn ikke finnes. Det er alltids ett eller annet som mangler.
Og alle har vi ulike behov. Men dersom jeg skal velge utifra komfort og vår bruk, er nok TFK og babyjogger aller høyest på lista, selv om jeg uten tvil har andre modeller jeg har vært fornøyd med.
TFK og babyjogger har skilt seg ut med en magisk trillekomfort og meget kompakte vogner sammelagt med god plass til barnet.

Hva jobber dere som?
Jeg jobber med dette, altså sosiale medier og har såkalt influenser som tittel.
Min mann er i skrivende stund arbeidsledig etter avvikling og konkurs, men har straks noe å sette fingra i 😉

Dette var jo gøy.

Takk for alle spørsmål dere har sendt inn, jeg får dessverre ikke svart på alle 🙂 men svarer på så mange som mulig.

Overskriften er det mest spurte spørsmålet i vår flytteprosess.

Får barna egne rom da?

Det er klart, vi trenger plass, stor familie som vi er.
Men jeg skal være ærlig og si at det på langt nær har vært et krav at alle skulle få eget soverom.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi må ha plass så vi kan puste, røre på oss, leke og leve.
men at alle skal få sove alene er ikke noe jeg har satt på lista.

Vi flytter til et mindre hus, men det er ikke voldsom kvadratmeter forskjell egentlig.
Den største utfordringen blir nok at vi flytter inn i en normalstor stue og et normal stort kjøkken.

Og det er en utfordring når vi svært ofte, er samlet i flokk.

Her vi bor nå har vi et stort rom på 70 kvm som rommer kjøkken og stue i en åpen løsning.
Som gir oss muligheten til å være samlet uten å sitte helt oppå hverandre.

Jeg kan lage mat, noen kan tegne, noen kan leke på gulvet, noen kan se på  TV og enda har vi rom til flere med oss.
I det nye huset, er det mindre plass, men to stuer.
Så får vi se hvor lang tid det tar før det blir naturlig for flokken og dele seg, for det tror jeg at hodet mitt trenger at de gjør iblant.

Det er ikke soverom til alle, huset har fire soverom.

Og planen er at to og to skal dele rom, og minstemann skal sove på vårt til vi flytter inn i huset vi har planer om å bygge.

I perioder hvor det blir krise, enten pga nattevåk, sykdom eller lignende vil kjellerstua være et alternativt krypinn.
Men eget soverom får de altså ikke.

Og vet du hva?
Det er noe kanskje ungene gleder seg mest til.
Det å dele rom.

Både de små, de større og de største.

Vi skrev en liste over hva vi gledet oss til sammen.
Og det å skulle dele rom var en av de første tingene som ble ropt ut.

I dag sover heller ikke alle på eget rom, vi har to som deler.
og hvem er det som gleder seg aller mest til å legge seg her i huset tror du 😉
Jepp, nettopp… de to.

Jeg må innrømme at det forundrer meg litt også, at dette er noe de fleste av oss ser på som en selvfølge.
Vi som er barn av en generasjon som knapt hadde hørt om det å ha eget rom.

Jeg selv delte rom med mine søsken når jeg var hos pappan min, og har utelukkende gode minner fra det.
Selvfølgelig må retten til privatliv, muligheten til at venner kan komme på besøk osv være tilgjengelig.
men det kan da løses på så mange måter.

Vi skal bygge hus, og jeg VET jeg vil ha stort kjøkken, et felles rom som rommer oss alle, og god plass.
Men om jeg skal fylle huset med 8 soverom derimot, det er jeg ikke så sikker på.

Jeg ser det egentlig på hele gjengen.
Nærmest som et slør i blikket.

Det er lite moro om dagen, bare en ting som står i fokus.

Elller rettere sagt to.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Pakke pakke pakke og Røros.

Vi teller ikke måneder lengre, ikke uker heller, men dager.

Og nå er det virkelig siste innspurt på pakkingen.

Om en uke kommer flyttebilen. Om en uke henter den hele livet vårt, putter det på henger og kjører 50 mil nord.
Vi er spente hele gjengen, men akkurat nå, for slitne til å kjenne på sommerfuglene i magen.

Det er neimen ikke bare bare, det var vi klare over også.
men det er vanskelig å forestille seg hvordan dette skulle bli.

Når vi bestemte oss for å flytte, ante vi lite om pandemi, dødsfall,  hjemmeskole, isolering etter fødsel og alt annet som har fulgt med i denne tiden som kanskje ikke akkurat gav oss den beste grunnmuren for noen tøffe uker med flytting.

Men nå er vi altså snart ved veis ende, iallfall i nedpakkingen.

Noen usannsynlige slitsomme uker begynner å prege hele gjengen så jeg er veldig glad for at vi nærmer oss slutten.
Eldste satte ord på hva jeg føler akkurat nå.
Hun lå å stirret tomt i luften ved siden av veslemann på ett.

Går det bra spurte jeg og var nesten redd for svaret.

Ja da sier hun, men…
Det er akkurat som vi bare ER fortsetter hun.

Hva mener du?

Nei, det er akkurat som om livet er litt på repeat om dagen.
Vi våkner gjøre det samme som dagen før og legger oss.
Våkner igjen og gjør det samme som dagen før og legger oss.
Og slik bare fortsetter det.

Ingen i går og ingen i morgen, vi bare er i dag.

Hun har så rett. De siste ukene har livet vært på repeat.
Jeg gleder meg til variasjon, det gjør vi alle.

Jeg merker det på alle sammen, på ulikt vis.

babyen sover mer urolig
1 åringen roper mer etter oppmerksomhet
3 åringen er rampete,
4 åringen har krympet lunta
8 åringen har berg og dalbaner av følelser
9 åringen er rastløs
13 åringen er sliten

35 åringen er tvers igjennom tom
39 åringen synger på siste vers.

Men alle har vi motivasjonen i behold.

For dette må jo bare bli bra.

Vi vet vi har en hel gjeng der oppe som står klare for å hjelpe oss til å komme på plass også.
En helg gjeng som står klare for å sjonglere unger mens vi åpner esker.

Jeg vet jeg gleder meg.
Jeg er bare for sliten til å kjenne det akkurat nå.

Jeg har jo hintet om det, at vi har andre planer.

Når vi slapp bomba og fortalte at flytting og avvikling av butikken var et faktum sa vi allerede at vi har nye planer på gang.

Og nå er de ikke bare i hjernebarken lengre, de har begynt å komme ned på papir og opp i system og jeg kan helt ærlig ikke vente med å fortelle dere hva de faktisk er.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men enn så lenge, vil jeg holde kortene litt tett.

Likevel, vil jeg skrive et innlegg om det. For mange spør meg de samme spørsmålene, jeg leser snaps og meldinger på Instagram gjennom dagen og ofte er det vanskelig å svare godt. Derfor velger jeg å bruke bloggen for å forklare.

For hvorfor i alle dager valgte å avvikle kos med kidsa?

Kos med kidsa endte som mange fikk med seg, i en konkurs.
Noen har da også tenkt at det var årsaken til at vi valgte å avvikle.
Dette stemmer ikke, årsaken til avvikling er personlig.
Kort fortalt;
En mamma og en pappa som var millimeter unna å kræsje i veggen. Og som kjente på hvert eneste fiber i kroppen at prioriteringene vi gjorde i livet ikke matchet hva vi ønsket å bruke dagene vi har utdelt på.

Å avvikle er vanskelig, nærmest en kunst. Iallfall når businessen er fersk og har lite penger i sparekontoen.
En konkurs lå temmelig tydelig i kortene, men vi prøvde så godt vi kunne og enda litt til med å styre skuta trygt i havn.
Vi klarte det akkurat ikke.

Men hvis vi er så nære veggen, hvorfor starte noe nytt?

Og det er kanskje dette folk spør mest om.
Ofte er det et oppfølgingsspørsmål. De lurer kanskje aller mest på hva vi skal leve av.
Og når svare er å drive for oss selv, skjønner de ofte ingenting.

Jeg kan forstå at det høres rart ut.

Men på mange måter er det det eneste fornuftige for oss å velge.
Med et heftig familien as som også skal drives, er det en dårlig kombo å være noen andres ansatt.
Vi er begge to av den type mennesker som blir svært engasjert i jobben vår, og som, uansett yrke, ikke klarer å legge det fra oss når klokka er 16 og vi reiser hjem.

Med syv barn er det nærmest en uke i fravær bare tannlegetimer og helsestasjonen. og for ikke snakke om sykedager.
Det vet jeg rett og slett ikke om samvittigheten min hadde taklet ovenfor en arbeidsgiver.

Så er det slik, at vi har drevet for oss selv i flere år, og har taklet det helt fint, frem til nå.
Og vi er skrekkelig klar over hva det er som har gjort at alt bare sa stopp.

Det ble for mye.

Alt for mye.

Kos med kidsa ble på mange måter for stort. Og ble en hest vi ikke klarte å temme.
For mange forpliktelser og dyre faste kostnader gjorde at vi måtte forsette galloppen for å holde driften i grønt, og dette, krevde mye av både meg, mannen og de ansatte.

Vi visste at året med den syvende og siste babyen kom til å bli tøft, og kjente at en avvikling måtte på plass for at familien as skulle få det godt, og det bestemte vi oss for, men så når Covid-19 kom å slo knyttneven i bordet var det helt kjørt. vi ble låst hjemme med ansvar for en  i tretrinns hjemmeskolen, underbemannet barnehage og jeg som snart skulle føde.

Viruset og lock down gjorde derimot mye med tankene våre. Mye tid for oss selv gjorde at brikkene falt på plass og flere samtaler rundt kjøkkenbordet gjorde at vi plutselig så en klar vei foran oss, med hva og hvordan vi ville prioritere fremover. Hvilke prosjekter som var riktige for oss å fokusere på.

Vi var alle enige om tre ting

Prosjektene vi skulle starte fremover skulle:

– gi oss mere tid med barna
– ha mindre forpliktelser
– bygge på verdier som betyr og gir oss noe.

Kos med kidsa har gitt oss mange svar. Selv om vi går ut av prosjektet med tynn lommebok er erfaringsboksen full.

Vi VET hvilke stier vi ikke skal tråkke i nå. Kanskje passer det å gå de senere, men akkurat nå er det perfekt å gå den nedtråkka omveien i rolig tempo.

Selv om vi har flere spennende prosjekter på gang i det vi setter snuta mot Røros, skal vi skru ned tempoet heeeelt.
Første året spesielt. Etter to lange år med makspuls trengs det.

Barnehagebarna skal kun ha halv plass, de to minste gutta skal få være hjemme et år til med oss og ingen skolebarn skal ha SFO.

Prosjektene våre er mindre, mere er delegert bort og vi har valgt å fokusere på det som gir oss noe.
Både å selv gjøre, dele og ikke minst inspirere dere med.

Stikkordene er kreativitet og jul.

og her er et pittelite hint:

Altså.. får du ikke god feeling her,  så vet ikke jeg.
To spennende prosjekter og vi VET at dette kommer til å gjøre oss godt.

Vi er som sagt godt i gang, og vil du være en av de første som får vite hva vi sysler med.
Kan det lønne seg å registrere seg på vårt nyhetsbrev, som også vil gi dere ekslusive tilbud og gode tips.

Vi gleder oss noe enormt til å dele med dere.

Han, er fortsatt den fineste mannen jeg vet om.

Faktisk finere enn jeg noen gang kan huske.
Der han sjonglerer en ungeflokk, hus og kaos.

Midt i pakkeesker, gulp og bleieskift står han standhaftig.
Aldri har han vært kjekkere.
Aldri har vi vært et bedre team jeg og han.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og godt er det, for aldri har vi vært midt i et værre kaos enn nå.

Han er fortsatt min klippe, min trygghet, min bestevenn og mann.
Men når vi sist var kjærester, sånn skikkelig.
Det kan jeg ikke huske.

Selv om jeg tenker meg godt om.

Jeg elsker han.
Ingen over, ingen ved siden av.

Han er min og fy søren så stolt og takknemlig jeg er for det.
Og jeg mer jeg tenker på det, jo mer lengter jeg etter å få være kjæresten hans.

Ta godt vare på dere selv, sa ei dame som kjenner oss godt i går i det hun hentet noe vi skulle kvitte oss med i forbindelse med flytting.

Altså DERE… ta var på DERE.

Jeg kjente det knøyt seg i magen.

Herregud som jeg savner oss.

Tid til oss.

Bare være oss.

Ta vare på oss.

Om jeg tenker på sex lurer du kanskje på?

Det også, men med en fødsel for knappe 10 uker siden, skal jeg være ærlig å si at det er kanskje ikke nummer en på lista.

Men jeg savner å SE han, sånn på ordentlig. Uten avbrytelser av leverposteifingre og babygråt.

Uten et “mammaaaa?” innimellom annenhver setning.

Jeg savner å våkne ved siden av han på morningen, og ikke minst vite at han er ved siden av om natten (jepp han er kastet ut, babyen tar plassen hans)

Jeg savner å kunne nyte et måltid, bare jeg og han.
Hvor jeg kan ta meg tid til å smake, lytte og snakke.

Under ett og samme måltid.

Herregud som jeg savner det.

Jeg savner oss, innimellom så mye at det gjør vondt.

Men jeg vet vi er der, på vent.

Akkurat nå, er det de små tingene som gjør en forskjell, og som gjør at jeg holder ut. Som holder at i live. Som minner meg på hva vi er, sånn egentlig.

De små kyssene i det vi krysser hverandre i gangen med en bleieunge hver på armen. En med bæsj, en med nyskiftet bleie.

Det er at han sniker seg til et kyss i nakken mens jeg steker kjøttdeig til fredagstacoen.

Det er at han sørger for å la meg dusje helt alene, midt på dagen.

Det er en film, sett i stykkevis, med små øyeblikk av både armkrok og to hender som holder i hverandre.

Det er blikk over kaffekoppen mens latteren til små sjarmtroll triller.

Det er små meldinger til hverandre etter jeg har lagt meg, om ting vi ikke rakk å snakke om gjennom dagen.

Parforholdet er på pause, det venter på grønt lys.

7 småtroll stikker små kjepper i hjulene for romantikken og egentiden.
Vi er heldigvis gode på å benytte oss av de små mulighetene.

Jeg må innrømme, at jeg gleder meg litt.
Innimellom.

Til de blir større.
Både småtrollene og mulighetene.

Ok, det er en salig blanding av følelser innabords nå.

Det er sommerfugler i magen, det er stress, det er litt trist,  det er lykkerus, det er overveldende, det er slitsomt, det er fantastisk, det er spennenden, usannsynlig spennende.

Vi teller ikke måneder lengre, nesten ikke uker heller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

ok da, litt uker… men ikke veldig mange.

Bare 2 og en halv.

Den 10. juli er flyttebyrået booket.
Da setter vi oss i bilen, og forlater dette huset og østlandet.
Setter ni neser vendt mot nord og stopper midt på ca.

50 mil lengre opp, 50 mil nærmere min familie, 50 mil lenger unna mannens.

Omgitt av masse nye spennende mennesker, 50 mil unna våre gode venner.

Det er klart dette blir rart.
Men også godt.

For akkurat nå, er vi omgitt av kaos.
Det har vært noen enormt heftige uker, måneder.

Vi ser frem mot hvilepuls og roligere dager der oppe.

Og på samme dag som flyttebil er i boks, ringer kommunen og bekrefter barnehageplass.

Det blir en helt ny hverdag for oss der oppe som en start.
Vi må det nå, for å bare puste litt med magen.

De to eldste barnehagebarna skal kun ha halv plass, og de to minste skal få være hjemme en stund til.

Vi skal selvsagt jobbe, vi har våre prosjekter som skal igang.
Men prøver å tilpasse så vi får mer av det vi trenger akkurat nå.
Mer tid til å være sammen og ikke minst tilstede for flokken vår.

Være sammen.

Det blir spennende å se hvordan vi takler overgangen til mindre plass også.
Barna gleder seg til å dele rom, var en av de tingene som kom opp på lista vår,

Men mindre plass vil nok merkes.

Vi har ca 350 kvm her.

Vi flytter inn på 200 ca. I dette koselige huset.

På enden i et byggefelt, gåavstand til sentrum og skogen som nærmeste nabo

Jeg tror og håper det skal gå fint.
Men det vil helt klart bli en utfordring også.

blant annet en oppvaskmaskin og en relativt liten gang…tror jeg…for
vi har jo faktisk ikke vært inne i huset. Kun sett det via facetime.

Midt oppi kaoset står vi nå, det er esker og ting over alt.

Vi kvitter oss med en all mass, selger og gir bort, vi kvitter oss med en masse eiendeler før vi tar turen opp.

MEN, med ni mennesker i hustanden er det uten tvil mye som skal med også.
Det er jo et eget hengerlass bare med hjelmer og skøyter.

dette blir noen heftige dager.