Vi er i siste innspurt folkens.
Hverdagen lusker rundt dørkarmen og jeg må innrømme at det gir meg sommerfugler i magen
Juli 2020 har ikke gitt oss mye ferie, men vært preget av pakking, stress, og pappesker.

I dag tikket det inn meldinger med glade barnehagebarn, folket er på vei tilbake til hverdagen.

Barna har hatt fri, falt ut av rutiner og rytme og vi er i full sving med å etablere de igjen.
Eller iallfall planlegging av det, dette er siste uke med feriemodus for vår del.

I år blir alt nytt for oss, ungdomsskoleelev først og fremst. alle på ny skole, og barnehagebarna skal begynne i ny barnehage og bare ha halv plass.
Det begynner å bli litt kriblinger både her og der.

Først er det skolestart, 1. september er det barnehagestart.

Jeg må innrømme at jeg gleder meg til hverdagen, den er den jeg liker best, selv om avbrekk er deilig selvfølgelig.
Men, det å kjenne på hverdag på ny plass er etterlengtet.<

Men hvordan få hverdagen til å gå rundt da med barnehage og eller skolebarn.
Flere har etterspurt om vi har noen gode råd å dele, så klart vi har.

5 gode tips til barnehagestart.

1. En god start på dagen
Sett deg inn i barnehagens rytme og planlegg morningen deretter.
Om det er rom for frokost i barnehagen er det ofte en god start for barnet å få spise en matbit i barnehagen før leken begynner.
Andre barn foretrekker en rolig start hjemme, men da er det viktig å vite når ting starter i barnehagen så man kommer i god tid.
Det er hverken gøy for de andre barna eller barnet ditt om alle må vente på dere.

2. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig..
Du har sikkert hørt utrykket før og min erfaring er at dette stemmer. Både for liten og stor.
men aller mest kanskje de minste små. Klærne i barnehagen er viktige, både ute og inne.
Gode, myke, bevegelige klær er like viktig inne som ute.
De er aktive alle plasser. Klær som tåler en støyt, som tåler å bli brukt og ikke minst vasket utallige ganger.
Barn i barnehagen blir møkkete, de trenger ofte mere skift enn når de er hjemme.
I collagen (asnnonselenker) ser du noen av våre favoritter, trykk på de for mer info og størrelser.

Tenk gjerne også på hvilken sekk du velger til barna, velger du en god kan de også bruke den når de skal på turer osv.

3. Søvn er viktig.
For de aller minste som fortsatt sover på dagen, innebærer det selvfølgelig at barnet også må sove i barnehagen.
Min anbefaling er å la barne få sove i vante omgivelser.
Om du går til innkjøp av en sovevogn i barnehagen, la barnet få sove/teste den litt hjemme også.
En god sovevogn kan være den vognen dere har, eller en vogn du går til innkjøp av for dette formålet.
Dette kan absolutt være en fordel å se på bruktmarkedet, men ha i bakhodet at dette blir barnets sovemiljø.
Så vognen bør være fri for mugg og jordslag. Om vi skal komme med ET tips til sovevogn i barnehagen er det Britax B motion 4 pluss. Den er lang i liggelengde, god oppbevaring til myggnett og regntrekk, lun med god kalesje og som bonus er den temmelig kompakt sammenlagt og kjekk å ha i ferier osv.

4. Lange dager.
Jeg skal IKKE gi et råd om at man skal unngå lange dager. For noen er dette rett og slett umulig å unngå pga reisevei og arbeidstid eller rett og slett egentid. Og det går som regel helt fint, jeg lover.
Det jeg derimot kan gi et godt råd om, er å huske på at det er lange dager også for barna.
Og vet du hva som går hånd i hanske med lange dager i barnehage? Rolige ettermiddager.
Rist vekk dårlig samvittighet og tillatt dere selv å ha 3-4 ja kanskje til og med 5 rolige ettermidager i starten om det er mulig. Her skal det selvsagt også tilpasses barna, noen takler de travle dagene utmerket, andre får mer enn nok og synes at fredagen i barnehagen er like slitsom som du synes arbeidsdagen er.
En helt rolig ettermidag, med rolig tempo og påfyll av samvær med familie, er så absolutt å anbefale både for liten og stor.

5. Ta den tiden barnet trenger.
Tilvenning har ofte en liten oppskrift for hver enkelt barnehage.
3 dager hvor barn, foreldre og barnehage skal jobbe sammen for å etablere en trygg og god barnehagestart.
Noen barn faller rett inn i rytme, barnegruppa og opplegget og stortrives.
Kanskje holder det i massevis med en dag sammen med mamma og eller pappa men så er det klar for å utforske på egen hånd.
Andre igjen, synes det er trist, skummelt eller veldig annerledes i en god stund, mye lengre enn tre dager og trenger kanskje enda lengre tid.
Man har krav på fri i forbindelse med tilvenning, men i begrenset dager.
Utover det må man bare ha god dialog med barnehage, gi urolige barn litt kortere dager om så mulig og betrygge barnet om at dette er både trygt og godt.

 

Og før jeg gir meg, det kan vel kalles et råd dette og,
Vit at barnehagen vil barnet ditt sitt beste. Det er fantastiske mennesker som jobber med barna våre hver eneste dag.
Det er mange å ta hensyn til for de ansatte løpet av en dag. Ikke bare er det barna men oss (krevende) foreldre på sidelinjen også. Gjør det du kan med å skape et godt samarbeid med barnehagen fra første stund. Vær åpen om det du tenker kanskje er vesentlig at de som jobber med ditt barn vet. Ta opp ting, dersom det er noe, direkte med barnehagen i stede for venner, familie og sosiale medier. Og husk at det er stor forskjell på å gjøre ting annerledes versus galt.

Det vil ikke bli helt likt som hjemme for hvert eneste barn i barnehagen, men hensyn taes det til alle.
Det ligger mye nyttig lærdom for barna å ta hensyn til andres behov også.

Og sist men ikke minst.

LYKKE TIL !!
Håper dere får et fantastisk barnehageår, med lite baselusker, mye vennskap, lærdom og opplevelser.

 

 

HAR DU ET GODT TIPS, DEL DET GJERNE I KOMMENTARFELTET!

Stua er for alle i familien, også lekende barn.
Men som alle småbarnsforeldre vet, så betyr leker også kaos…ofte.
Iallfall om man har flere barn som leker med sitt i samme rom.

Vi visste vi måtte gjøre en endring når vi flyttet og skulle gå over til en “vanlig” stue på ca 20-30 kvm.
I huset vi flyttet fra hadde vi nemlig 70 kvm stue og kjøkken.

Om du hadde spurt meg for 4 uker siden, om barna har mye leker, hadde svaret mitt vært klokkeklart nei, for jeg følte helt ærlig ikke de hadde mye leker. Vell sannheten er at vi hadde så stor plass at jeg ikke merket vi hadde mengder med leker.

Vi har nå bodd i huset vårt i over 3 uker, jeg har rundt 6-8 store esker med leker som enda ikke er pakket opp, og jeg føler vi har mer enn nok. Har ingen planer om å åpne flere med det første.

Så spør du meg i dag, er svaret det stikk motsatte, barna har MYE leker 🙂 Men så er de jammen mange og da.

Men denne stuas lekeplass er sentral og stor.
Helt perfekt til lek for 2-6 mennesker til en hver tid.

Jeg hadde en liten tour på snapchat i dag (følg oss gjerne HER, og lovet litt linker og info på det vi har i kroken og noen konkrete tips.
Så, her kommer de 🙂

 

Noen gode tips:

 

1. Gjør den behagelig.
   En god matte/teppe på gulvet som man kan sitte på og gjerne i nærheten av en varmekilde slik at plassen ikke blir kald.
   Vår erfaring er at jo mere sentral den er jo mere blir den brukt.
   Og hvis man først skal ofre stuen og ha leker der, så er det jo supert om plassen blir brukt?
2. Lag et system.
   La lekene som er i kroken få en fast, tydelig og forståelig plass.
   Dersom det er vanskelig å gjøre systemet tydelig, kan man feks lage lapper med tegninger av hva som skal hvor.
   I vår krok har feks bilene plass i den blå kista og klossene i bjørnen.
3. Tilpass den minste.
   Hos oss er regelen at alle lekene som er i lekekroken skal være ok å leke med for alle. Det vil si at hos oss må alle lekene kunne lekes med av Daniel. Smålego har dermed ikke noe å gjøre i kroken. Dette er forøvrig også et godt triks til at noen av lekene holder seg på rommet.
4. Begrens mengden.
   Lettere å holde oversikt, barna får ikke så mye å velge i(som faktisk fremmer til bedre lek) lettere å rydde.
   Og ikke minst blir det julaften, flere ganger i året. Fordi man kan bytte ut innholdet i kroken med nye leker som igjen fremmer ny fantasi, kreativ og lek. Iallfall i den perfekte verden 😉

 

Så, hva inneholder vår lekekrok?

Viktigst av alt er lekematten vår.
Det er stort og behagelig og byr på lek.Matten sklir ikke, er myk og isolerende å sitte på, stor nok til at flere skal leke samtidig og kan vaskes slik resten av gulvet vaskes. Vår er kjøpt HER. Det finnes mange leketepper på markedet, vi har prøvd en del og ingen slår dette.Men ta mål der hvor du tenker å ha lekekrok og se hvor stort teppe du bør ha.

Vi har også en sofa i kroken, som er god å sitte i, både for små og store. Denne kan vi enkelt flytte og bruke når vi ser på tv, Vi voksne dropper rompa ned her dersom vi orker å ta hele veien ned til gulvet, den brukes mye i lek og er perfekt sofa å sitte i å lese bok. Vår sofa er ifra Kids Consept og vi har kjøpt denne hos mimmis. Hatt vår i over ett år nå.

 

Hyllen vår er fra Bloomingville, har søkt etter den og finner den ikke på lager hos noen, vi handlet denne også hos mimmis.
Ser den kommer i nye farger i oktober hos de . Superfin, ferdig montert (må bare sette på bena) fin størrelse og de boksene kan stå i de hyllene du selv ønsker. Opplevde den gikk litt opp i limingen på boksene, men det har vi bare limet på igjen.

Kista med biler er ifra søstrene grene og er i metall og har etter mange år fått sine sjarmerende merker, jeg håper det kommer mange flere. Jeg har googlet men fant ikke noe lignende. Men hva med å bruke en gammel sjarmerende koffert?
Hyllen til småbiler ved siden av er også fra søstrene grene, kjøpt brukt.

Jeg er også stooor fan av oppbevaringsposene fra Blafre, googlet og fant noen på lager HER) dekorative, solide og akkurat passe store så de er håndterbare for de minste. Disse er kjekke å ha stående når man bare må rydde kjapt og ikke har tid til å sortere, eller om man ønsker å frakte lekene til en annen sone å leke der.

Jeg småler, selv om det på mange måter er en merkelig reaksjon.

En stor kontrast til det jeg står ovenfor.

Merker jeg blir så stressa at nakken klør.
Jeg titter litt rundt meg, mens kverna går. Hvordan i alle dager skal jeg vippet henne ut av dette.

Hun står foran meg, pittelitten, mye mindre enn meg.
Men akkurat nå fyller stemmen hennes hele rommet, hele bygget,  hele byen og enda litt til.

Jeg merker det godt, at folk titter.
Tenker sitt i det de farer forbi i sitt travle liv, tilsynelatende uten trass og utfordringer.

Kom nå da, sier jeg igjen så rolig jeg bare kan.
Prøver iherdig å minne meg selv på at jeg både vet bedre og er større enn treåringen som står foran meg.

JEG VIL IKKKEEEEEEE
Vræles det tilbake.

Ansiktet er rødt og spor av tårer fra begge øynene dekker begge kinn.

Jeg vil ikkkke, gjentar hun selv om jeg ikke har sagt noe.

Mon tro hva hun tenker, hun som gir både meg og veslefrøken et blikk før hun suser videre med veska på skuldra og solbrillene på toppen av hodet.

Jeg ser hun smiler.

Enten kjenner hun seg igjen, eller så tenker hun jeg er håpløs.
Bekymringsløs suser hun videre.

Vi må gå nå vennen, alle venter på oss.

Jeg vil være HER!

Hun har ikke tenkt å gi seg med det første, det er tydelig.
Hva som gjør at hun nekter å forlate Nille nå er uvisst, men bestemt seg har hun.

Hun nekter å rikke seg.
Søt når du er sint er på sin plass, hun er ganske så sjarmerende der hun står med hendene i kors og stamper.
Skulle så inderlig likt å forstå hva det er hun tenker på og føler nå.

Det er klart det er utfordrende, når følelsene vokser fortere enn kroppen.
Når viljen plutselig hvisker deg i øret at du er herre over egen kropp, egen vilje.
Og du innser du har muligheter med makt.

Vi trør varsomt jeg og pappan, selv om vi prøver å veilede, så trygt og tydelig som vi kan.
Men i denne fasen og tiden, vet vi at det lønner seg å velge sine kamper.

Men noen kamper dukker på mange måter opp litt uanmeldt,
for selv om du sier at du ville vi skulle dele skiven i to, var det ikke alltid det du mente.

For selv om yndlingspysjen din var med peppa gris på i går, trenger det ikke nødvendigvis være det i dag.

For selv om du for 10 minutter siden skulle klare alt selv, kan det fort hende at du ønsker å være liten litt senere.

Det er ikke lett å være stor heller, spesielt ikke når man skal veilede en liten kropp som skal bli større.
Å holde seg rolig er en kunst jeg ikke alltid mestrer i slike situasjoner.

Innimellom kjenner jeg min egen trass presse på, og jeg får lyst til å løfte den lille kroppen din opp under armen og trampe ut og vekk fra folk. Innimellom kjenner jeg at hele meg har lyst til å vræle tilbake, høyt og tydelig.

Jeg har gjort det også, både løftet og vrælt, jeg er jo tross alt bare et menneske jeg også.
Men i dag, traff du meg på en god dag.

Så da står jeg der, (u(tålmodig og venter, til du finner ut, at det å følge etter resten av flokken blir det riktige å gjøre.
Mens jeg utad holder meg så rolig som jeg kan, mens jeg nikker og smiler, til alle som gir oss et blikk og tenker sitt.

Vi har jo tross alt all tid i verden…du og jeg
Sånn nesten.

Jeg ELSKER høsten.

Sånn skikkelig.

Og her, på Røros, kommer det små drypp av høst innimellom sommeren rett som det er.
Siden vi tok med oss pikkpakket vårt og flyttet har vi hatt alt fra 25 varme sommergrader, til 5 friske “smak av høst” grader.

Og jeg merker, at selv om det kanskje ikke gir umiddelbar sommerfølelse, synes jeg 10 grader er helt topp.
Det er noe med lufta som gir meg energi i den temperaturen.

I en lang periode nå, har vi gjort det samme.
Pakket opp og pakket ned.

Fult fokus på å samle sammen, pakke opp og prøve å få orden.

Vi har blitt gode på å leve i nuet kan du si, men jammen har jeg savnet noe der framme som jeg skikkelig ser frem til.
Det er klart, jeg gleder meg til hverdagen tar oss igjen her. Akkurat nå føles det som om vi bare er her på besøk.

Jeg har kjent litt på, det å gå i ring.
men plutselig kom det kastende over meg, på en deilig trilletur i 10 grader.
Fy søren jeg gleder meg til høsten.

Jeg gjør det.

Det er som et tåkeland der fremme.
Alt blir nytt, både for oss og for barna.

Ny skole, ny barnehage og ny hverdag for oss her hjemme.

En tid vi har lenge sett frem til.
Helt fra den dagen vi slo hammeren i bordet og bestemte oss for at vi ville noe annet med hverdagen vår.

En ny hverdag, med mer av det vi ønsker oss.
Mer tid med barna.

Men noe må vi jo også leve av?
Vi kan ikke leve på luft og kjærlighet.

Selv om man kanskje har lyst.

Vi har en plan, og jeg krysser alt jeg har for at det skal gå veien og vi klarer å ha et annerledes år med et roligere tempo.
Selv om livet med sju barn langt ifra er vanlig.

Det er to prosjekter vi har jobbet en stund med nå, i det skjulte

Før helgen avslørte og lanserte vi første prosjekt på snapchat

Julens minnebok. (skal fortelle mer om den senere)

Men det er jo ikke jul hele året?

Vårt siste prosjekt er et helårsprosjekt.
Et prosjekt som bygger opp under det som har gitt oss mye glede tidligere.
Og som gjør at vi kan huke av flere av punktene på vår liste av ønsker til ny hverdag.

– Mer tid med barna
– Dele mere inspirasjon
– Være mer kreativ
– Lære og mestre mer sammen som familie.

Vi åpner en ny nettbutikk, i en mindre skala enn tidligere og en annen drift.

Den fine gjengen som lager juleboka vår, skal også drifte nettbutikken vår.
De skal passe på alle tingene våre, pakke de, og sørge for at de kommer trygt frem til kundene våre.

Det jobbes innimellom alt nå.
Vi plukker ut varer, tester og styrer.
Planlegger og koser oss.

Navn og logo er på plass. Og spør du oss.
Sier den alt.

Så hva skjer til høsten?

Kort oppsummert.

Inspirasjon!
Du finner facebooksiden til prosjektet HER, og her vil det komme mer info etterhvert.

Masse lavterskel kreativt, som skal gi mestringsfølelse, lærdom og ikke minst kvalitetstid rundt bordet.

Vi gleder oss, sånn skikkelig til å fortelle dere mer.

Gjør du?

 

1-2-3-4-5-6-7

 

Ofte glemmer de seg, og teller helt åpenlyst. Jeg ser leppene bever seg i tydelige tall mens øynene ofte blir større og større.
Noen mister alle hemninger, peker og hvisker til naboen.

Det gir en blandet følelse, såpass ærlig skal jeg være.

At vi er en familie utenom det vanlige er jeg klar over.

Eller for all del, i disse tider er det mange familier som er preget av mine dine våre og som raskt kommer opp i samme antall på de mest fullbooka ukene, men at det finnes mange som har syv små, som er laget kun av to er jeg klar over at det ikke er mange av. Og derav burde jeg kanskje også forvente en del oppmerksomhet?

 

For to dager siden bega vi oss ut på et aldri så lite mission impossible.
Jeg og min mann, alene på IKEA med syv små, 2 som ikke kan gå, en som krever mat i tide og utide, en treåring som er en tikkende trass bombe, en fireåring som vandrer, en sjuåring som helst ville handle hele IKEA, en 9 åring som aller helst IKKE ville til IKEA og en 13 åring jeg er EVIG takknemlig for at i det heletatt ville bli med oss til IKEA.

Det gikk strålende, over all forventning faktisk.
Ungene, eksemplariske, alt vi ville ha var på lager, og selv om jeg ikke fikk kost meg gjennom nips og naps, fikk jeg rasket med meg litt jeg ikke viste jeg trenge likevel.

Jeg har ikke ett eneste bilde fra den strabasiøse turen.  Den krevde sin kvinne og sin mann, et stadig fokus, og en årvåkenhet, her kunne ingenting skeie ørlitt ut, da kunne hele tårne velte.

Vi slapp tross alt “løs” sju kids etter en over 2 timer lang biltur, på IKEA, med en handleliste lang som et uvær.

Vi var ikke de eneste, som hadde tenkt at IKEA var verdt turen den mandagen.
vi stod i kø inn, og opplevde hele butikken som temmelig full.

Det var mange mennesker der inne.

Mange.

Jeg merket vi tok plass, og jeg merket vi ble lagt merke til.

Kanskje ikke så rart, når 7 små står i en klynge og venter tålmodig på mor og far som ikke klarer å bestemme seg for hvilken kommode de burde gå for.

En barnevogn, 2 handlekurver og god stemning tar plass i gangene.

Det er liksom noe med ubehaget som ligger der, den ubehagelige stillheten med den alt for tydelige selvfølgeligheten i hva andre tenker i det de titter, ja faktisk glaner etter oss.

1-2-3-4-5-6-7….7!!!

Jeg gikk temmelig rakrygget og stolt gjennom IKEA selv om jeg merket at flere tittet.
Ungeflokken jeg hadde rundt meg brukte ørene godt, og jeg og mannen fungerte som en olja maskineri.
Klart jeg var stolt over flokken min jeg merket flere måtte gni seg i øya for å tro på.

De hjalp hverandre, tullet og fjaset akkurat passe mye, lyttet til beskjedene de fikk (på første forsøk!)
Så usannsynlig sjarmerende ut, og der gikk jeg, med hode på kroppen som hadde laget alle disse fine små soldatene.

Plutselig, var vi der ved kassen og flokken fortsatte den eksemplariske trenden.
De stilte seg opp, tålmodig i kø.

Her er det en gjeng som trenger en heidundranes belønning.

Tar du varene, sa jeg til den fine mannen min, så tar jeg med meg flokken og kjøper is.

Gjør det! Sa han, og så 5 minutter med egentid.

Jeg tok med meg hele gjengen, sendte de bort til sitteområdet og stilte meg i kø.

Med ett øre borte hos flokken ventet jeg (u)tålmodig.

7 softis og 8 kanelboller sa jeg uten å nøle i kassen.

sju?

Hun i kassen måtte også dobbeltsjekke.

Jepp sju, sa jeg stolt.

Rundt hjørnet stod de hele gjengen, og ventet tålmodig.
Lite visste jeg at rett foran meg, ventet to opplevelser som skulle gjøre hjerte både varmt og sårt.

En etter en får de servert is.

Jeg merker to varme blikk i nakken mens jeg delte ut.

1-2-3-4-5-…

En far og en sønn(?) står ved bordet rett ved oss, og jeg ser han sliter med å få oversikt.

1-2-3-4-5-6….

Jeg løfter opp mini fra vogna.

1-2-3-4-5-6-7

Jeg hadde nesten lyst til å nikke bekreftende til han når jeg så han hadde telt alle sammen.
Vi spiste is, mens jeg så han fulgte nøye med, lo når veslemor fikk brainfreece og resten av gjengen prøvde å tulle det vekk, han forsvant liksom litt inn i vår verden.

Han fullførte isen før oss.

Når han dro, gikk han innom meg, klappet meg på ryggen og sa
Dette vil du nyte godt av som gammel, fin gjeng du har laget deg.

Takk sa jeg, og kjente han hadde rett.

Det ledige bordet blir overtatt av to venninner.

Jeg tipper de er på min alder.

De synes visst også de fortjente en is.

Hun bruker ikke like lang tid,

 

1-2-3-4-5-6-7

Hun teller en gang til.

 

1-2-3-4-5-6-7

 

sju!

Hun dulter borti venninnen sin som var for opptatt av is til å telle.

Hun har sju altså, hører jeg hun si.

Hmm?

Hun har sju!

Sju?

Ja sju unger?

Så ser de begge at jeg ser på de.

De later som ingenting, til de tror jeg er for opptatt med mine.

Sju!  OJ.

Jeg gløtter bort igjen og ser hun ruller tydelig med øynene.

SJU!
Hvem trenger det liksom?

Jeg vet, trodde det bare var svartinger som fikk så mange.

Det er helt greit å titte, det er helt greit å se, det er helt greit å undre, det er helt greit og lure ja til og med å spørre.

Men det er ikke greit å miste respekten.

Så enkelt, men så vanskelig er det faktisk.

Veslemann er en real fyr.
Nysgjerrig på verden, mennesker og livet generelt.

Han tar sin plass i familien, og til tross for størrelsen er han familiens store midtpunkt.
Han er temmelig allrigth å ha med å gjøre, vi begynner å kjenne han nå og kommunikasjonen blir tydeligere for hver dag som går.

Ammingen er på plass, magen fungerer, henda begynner å fungere og rett som det er siktes det nøye inn på en leke som får seg en real dask.

Men denne sovingen, den er ikke så enkel.
men vi har på vår måte knekt den koden, en rugg på vognen og litt hvit støy er det som skal til.
Og om overtrøtten har tatt over, hjelper det med en liten hump i ruggen, som over en dørkarm eller på lekematten.
Og om det er helt krise, er det kun puppen som gjelder.

Vi har knekt den koden også, vi og minstemann.
For sove, det gjør han.

Men nå skal han jo sovne selv?
Hvorfor rugger du?
Lar du han sovne til brystet?

Et hefte blir utlevert på den faste tremåneders kontrollen i en sliten voksen hånd, med en småtrøtt kar på armen som er klar for litt rugg og suselyd.

I følge boka, så er tiden inne nå.
3,5 måned.

Nå skal alle barn på magisk vis være klar for å sovne på egen hånd.
Akkurat som om det er en magisk knapp som skrues litt på.

Vi har ikke funnet knappen enda.

Men vi har det ikke travelt.

Iallfall ikke du velsemann.

Jeg skal ikke være seig med å innrømme at jeg gleder meg litt.
Til den dagen jeg kan gjøre som med dine søsken.
Kose litt, lese litt, synge litt, kysse på pannen og si god natt.

Jeg vet den tiden kommer, bare ikke enda.
Den kommer, når du er klar.

kanskje trenger du litt hjelp, kanskje trenger du litt veiledning, men det viktigste av alt, du må være klar.

Det er rart, at det finnes en bok, som forteller meg når du skal være klar.
Når boken hverken kjenner deg eller meg.

I likhet med at vi deler vårt første smil til ulik tid,
setter oss opp til ulik tid,
Tar vårt første skritt til ulik tid.

Kommer også kunsten å sovne av seg selv også til ulik tid.

Slik er vi nemlig.

Ulike.

Jeg ser flere har det som en ukentlig greie, spørsmål og svar.
Og jeg opplever en del henvendelser som ønsker seg nettopp dette hos meg.

En ukentlig spørsmål og svar kan vel bli ørlitt i overkant, men en gang i måned tenker jeg kan bli hyggelig.

Så kjører vi igang.

Spørrerunde JULI

 

Hvordan ser flyttedagen deres ut? Hvordan organiserer dere alt?
Jeg antar du mener den o store flyttedagen nå, hvor vi offisielt ikke bor her lengre men har adresse Røros.
Vel, vi skulle egentlig flytte fredag, men siden flyttebil kommer kjempe tidlig velger vi å flytte torsdag.
Vår plan er å reise opp til huset med en henger full av det vi må ha for å klare oss til flyttelasset kommer.
I hengeren har vi madrasser, litt enkelt kjøkkenutstyr, litt klær og stellesaker og litt leker.
Dagen etterpå kommer flyttelasset.

 

Er det fast bestemt at Tobias er siste barnet, hvordan kom dere eventuelt frem til det?Ja det er vi, om det skulle komme er det et medisinsk mirakel.
Hvordan vi kom frem til det. Vel jeg jeg kjenner at jeg er så usedvanlig takknemlig med de syv jeg har fått, men kjenner at kroppen begynner å bli sliten og jeg vil gjerne få være 100% med hele flokken fra nå av. Ikke være hindret av gravid kropp eller amming. (etterhvert)

Hva skjer med kalenderboka.
Jeg har ikke midler til å “legge ut” for en ny runde nå , koster ganske mange penger å lage de.
men er i dialog med et forlag som kanskje er interessert i å hjelpe meg 🙂

Vurderer du å skrive flere bøker.
Så absolutt. Har en drøm om å lage en barnebok skal jeg være ærlig.
Har historien klar, spørsmålet klart, men ikke svaret 😉
Så må bare vente til det dukker opp i hodet.

for de som ikke visste, har jeg skrevet denne:

Hvis du skulle spise middag helt alene, hva ville du valgt.
Ok, skulle ønske jeg kunne svare noe superspennende og eksotisk nå.
Men der som jeg skal svare helt ærlig. Havregrøt.

Jepp, det er det aller aller beste jeg får. Og gjerne med litt chiafrø og linfrø og toppet med nøtter og friske bær.
NAM!

 

Du virker så rolig og avbalansert. Blir du aldri rasende og forbanna.
Ha ha denne måtte jeg le litt av, leste den faktisk høyt til mann og barn. Og vet du hva de gjorde?
Gapskrattet. For er det noe jeg ikke er så er det rolig og avbalansert. Jeg er ei skikkelig krutttønne.

Så jeg blir sint både på barna, mannen og meg selv, men ikke uten grunn. Det er enkelte ting som trigger meg litt ekstra kan du si .

Er du oppvokst på Røros? Og hvor er den fine dialekten blitt av?
Jeg har ikke vokst opp på røros. Det er min eks stemor som er herifra, og takket være henne har jeg tilbrakt mange ferier og helger på den magiske plassen. Nå bor pappan min der, og resten av min familie er noen timer unna i Trondheim by, Trønderdialekta ligger rett under og vaker og popper opp så fort jeg prater med en trønder. Men jeg flyttet ned hit når jeg var 13 år så dialekta ble vasket bort for å ikke skille meg for mye ut.

 

Tips før fødsel?
Snakk med den som skal være med deg, fortell hva du ønsker at en fødsel skal bli for deg.
Hvil og sov, se på Netflix og spis god mat, ta lange dusjer.

 

Tenker dere å åpne barnebutikk på Røros?

hvem vet hva som skjer i fremtiden, men det vi VET er at vi ikke skal etablere noen butikk umiddelbart. Vi skal sette til livs noen spennende prosjekter, men ikke fysisk butikk med det første.

Vi vet derimot at det er et stort ønske der oppe, så vi får se hvor lenge vi sitter på fingrene.

Hva gleder du det mest til ved å flytte?

Oj, det var et vanskelig spørsmål å svare kort på.
Men aller mest gleder jeg meg nok til å være litt nær egen familie skal jeg være ærlig. Det har jeg ikke gjort siden jeg var barn.
Jeg gleder meg også til en roligere hverdag hvor jeg får vært mere med barna.

 

Hvordan har det gått med robotstøvsugeren.
Vet du, jeg tror mannen er lei den, for er det noe jeg skryter av om dagen så er det den.
Jeg ELSKER den.

At vi bare kan la den gå over gulvet under bordet etter vi har spist, ta over gulvene når vi er ute og sveipe en runde rundt brødfjøl når det trengs er magisk. Og for dere som ikke aner hvem jeg snakker om, så er det denne vi har.

Hvordan får dere råd til å bygge hus?
Vi har solgt huset vi bor i med fortjeneste i forhold til hva vi har i lån,skrudd ned en del utgifter når vi nå flytter og har planer om å spare masse ved å være bevisste med pengebruk de kommende åra (ingen innkjøp dersom ikke nødvendig) Altså ikke noe vi har lyst på, bare det vi må ha. Kanskje vi skal dele litt underveis på hva vi gjør for å spare penger?

Har du en fast leggerutine på mini nå?
Her skulle jeg så inderlig ønsket jeg kunne svare ja… men svaret er nei.
Ingen fast leggerutine. Og siden den ikke hadde kommet enda for en uke siden, har jeg ikke orket å stresse med den før vi flytter. Noen kvelder tar han en lengre økt i vogna, men som regel våkner han titt og ofte og holder meg med selskap. Sa jeg at jeg savnet egentid?

Hva er umulig å leve uten som stor familie?
Ingenting er umulig å leve uten selv om vi er mange, men kjenner jo at enkelte ting gjør det vesentlig enklere å fungere.
Vi har jo to vaskemaskiner, to oppvaskmaskiner her, og jeg må innrømme det er litt skrekkblandet fryd jeg reiser til et kjøkken med kun en oppvaskmaskin. Vi spiser jo alle måltid felles, så allerede ved lunsj er vi oppe i  14 kuverter og full oppvaskmaskin.

 

Hvor er kroppen din etter fødsel? Hvordan få tid til å ta vare på seg selv?
Vell, to armer, to dissete ben, en (hengete) mage, lange pupper, et friskt, fult og rikt hjerte og et slitent men klokt hode.

Slik det er nå får jeg ikke særlig god tid til å ta vare på meg selv. men målet er å ta litt av den tiden når babyen ikke er så avhengig av meg som han er nå.

Hvordan har dere det for tiden.
Altså, vi er så innmari slitne nå at det gjør for vondt å kjenne etter. Men motivasjonen er på plass, og vi gleder oss til det som venter. Så akkurat nå biter hele gjengen tennene sammen og bare holder ut. De fire siste månedene vil jeg helt ærlig ikke oppleve igjen.

 

Har dere vurdert å skaffe aupair.
Vi har vært inne på tanken, men jeg skal være ærlig å si at jeg ikke orker tanken på enda et menneske i huset mitt he he.
Men aller mest har vi slått det fra oss, da vi spurte oss selv hva motivasjonen egentlig var.
Og svaret var jo for å få jobbet mer. Vi snur heller helt om og prøver så godt vi kan fra nå av å legge hverdagen slik at vi kan tilbringe mer tid med barna og mindre tid med jobb.

 

Hvilken barnevogn liker du best.
Ohh jeg har prøvd så mange, og spørsmålet er egentlig veldig vanskelig å svare på.
Jeg har funnet ut at den perfekte barnevogn ikke finnes. Det er alltids ett eller annet som mangler.
Og alle har vi ulike behov. Men dersom jeg skal velge utifra komfort og vår bruk, er nok TFK og babyjogger aller høyest på lista, selv om jeg uten tvil har andre modeller jeg har vært fornøyd med.
TFK og babyjogger har skilt seg ut med en magisk trillekomfort og meget kompakte vogner sammelagt med god plass til barnet.

Hva jobber dere som?
Jeg jobber med dette, altså sosiale medier og har såkalt influenser som tittel.
Min mann er i skrivende stund arbeidsledig etter avvikling og konkurs, men har straks noe å sette fingra i 😉

 

Dette var jo gøy.

Takk for alle spørsmål dere har sendt inn, jeg får dessverre ikke svart på alle 🙂 men svarer på så mange som mulig.

 

 

Overskriften er det mest spurte spørsmålet i vår flytteprosess.

Får barna egne rom da?

Det er klart, vi trenger plass, stor familie som vi er.
Men jeg skal være ærlig og si at det på langt nær har vært et krav at alle skulle få eget soverom.

Vi må ha plass så vi kan puste, røre på oss, leke og leve.
men at alle skal få sove alene er ikke noe jeg har satt på lista.

Vi flytter til et mindre hus, men det er ikke voldsom kvadratmeter forskjell egentlig.
Den største utfordringen blir nok at vi flytter inn i en normalstor stue og et normal stort kjøkken.

Og det er en utfordring når vi svært ofte, er samlet i flokk.

Her vi bor nå har vi et stort rom på 70 kvm som rommer kjøkken og stue i en åpen løsning.
Som gir oss muligheten til å være samlet uten å sitte helt oppå hverandre.

Jeg kan lage mat, noen kan tegne, noen kan leke på gulvet, noen kan se på  TV og enda har vi rom til flere med oss.
I det nye huset, er det mindre plass, men to stuer.
Så får vi se hvor lang tid det tar før det blir naturlig for flokken og dele seg, for det tror jeg at hodet mitt trenger at de gjør iblant.

Det er ikke soverom til alle, huset har fire soverom.

Og planen er at to og to skal dele rom, og minstemann skal sove på vårt til vi flytter inn i huset vi har planer om å bygge.

I perioder hvor det blir krise, enten pga nattevåk, sykdom eller lignende vil kjellerstua være et alternativt krypinn.
Men eget soverom får de altså ikke.

Og vet du hva?
Det er noe kanskje ungene gleder seg mest til.
Det å dele rom.

Både de små, de større og de største.

Vi skrev en liste over hva vi gledet oss til sammen.
Og det å skulle dele rom var en av de første tingene som ble ropt ut.

I dag sover heller ikke alle på eget rom, vi har to som deler.
og hvem er det som gleder seg aller mest til å legge seg her i huset tror du 😉
Jepp, nettopp… de to.

Jeg må innrømme at det forundrer meg litt også, at dette er noe de fleste av oss ser på som en selvfølge.
Vi som er barn av en generasjon som knapt hadde hørt om det å ha eget rom.

Jeg selv delte rom med mine søsken når jeg var hos pappan min, og har utelukkende gode minner fra det.
Selvfølgelig må retten til privatliv, muligheten til at venner kan komme på besøk osv være tilgjengelig.
men det kan da løses på så mange måter.

Vi skal bygge hus, og jeg VET jeg vil ha stort kjøkken, et felles rom som rommer oss alle, og god plass.
Men om jeg skal fylle huset med 8 soverom derimot, det er jeg ikke så sikker på.

 

Jeg ser det egentlig på hele gjengen.
Nærmest som et slør i blikket.

Det er lite moro om dagen, bare en ting som står i fokus.

Elller rettere sagt to.

Pakke pakke pakke og Røros.

Vi teller ikke måneder lengre, ikke uker heller, men dager.

Og nå er det virkelig siste innspurt på pakkingen.

Om en uke kommer flyttebilen. Om en uke henter den hele livet vårt, putter det på henger og kjører 50 mil nord.
Vi er spente hele gjengen, men akkurat nå, for slitne til å kjenne på sommerfuglene i magen.

Det er neimen ikke bare bare, det var vi klare over også.
men det er vanskelig å forestille seg hvordan dette skulle bli.

Når vi bestemte oss for å flytte, ante vi lite om pandemi, dødsfall,  hjemmeskole, isolering etter fødsel og alt annet som har fulgt med i denne tiden som kanskje ikke akkurat gav oss den beste grunnmuren for noen tøffe uker med flytting.

Men nå er vi altså snart ved veis ende, iallfall i nedpakkingen.

Noen usannsynlige slitsomme uker begynner å prege hele gjengen så jeg er veldig glad for at vi nærmer oss slutten.
Eldste satte ord på hva jeg føler akkurat nå.
Hun lå å stirret tomt i luften ved siden av veslemann på ett.

Går det bra spurte jeg og var nesten redd for svaret.

Ja da sier hun, men…
Det er akkurat som vi bare ER fortsetter hun.

Hva mener du?

Nei, det er akkurat som om livet er litt på repeat om dagen.
Vi våkner gjøre det samme som dagen før og legger oss.
Våkner igjen og gjør det samme som dagen før og legger oss.
Og slik bare fortsetter det.

Ingen i går og ingen i morgen, vi bare er i dag.

Hun har så rett. De siste ukene har livet vært på repeat.
Jeg gleder meg til variasjon, det gjør vi alle.

Jeg merker det på alle sammen, på ulikt vis.

babyen sover mer urolig
1 åringen roper mer etter oppmerksomhet
3 åringen er rampete,
4 åringen har krympet lunta
8 åringen har berg og dalbaner av følelser
9 åringen er rastløs
13 åringen er sliten

35 åringen er tvers igjennom tom
39 åringen synger på siste vers.

Men alle har vi motivasjonen i behold.

For dette må jo bare bli bra.

Vi vet vi har en hel gjeng der oppe som står klare for å hjelpe oss til å komme på plass også.
En helg gjeng som står klare for å sjonglere unger mens vi åpner esker.

Jeg vet jeg gleder meg.
Jeg er bare for sliten til å kjenne det akkurat nå.

Jeg har jo hintet om det, at vi har andre planer.

Når vi slapp bomba og fortalte at flytting og avvikling av butikken var et faktum sa vi allerede at vi har nye planer på gang.

Og nå er de ikke bare i hjernebarken lengre, de har begynt å komme ned på papir og opp i system og jeg kan helt ærlig ikke vente med å fortelle dere hva de faktisk er.

Men enn så lenge, vil jeg holde kortene litt tett.

Likevel, vil jeg skrive et innlegg om det. For mange spør meg de samme spørsmålene, jeg leser snaps og meldinger på Instagram gjennom dagen og ofte er det vanskelig å svare godt. Derfor velger jeg å bruke bloggen for å forklare.

For hvorfor i alle dager valgte å avvikle kos med kidsa?

Kos med kidsa endte som mange fikk med seg, i en konkurs.
Noen har da også tenkt at det var årsaken til at vi valgte å avvikle.
Dette stemmer ikke, årsaken til avvikling er personlig.
Kort fortalt;
En mamma og en pappa som var millimeter unna å kræsje i veggen. Og som kjente på hvert eneste fiber i kroppen at prioriteringene vi gjorde i livet ikke matchet hva vi ønsket å bruke dagene vi har utdelt på.

Å avvikle er vanskelig, nærmest en kunst. Iallfall når businessen er fersk og har lite penger i sparekontoen.
En konkurs lå temmelig tydelig i kortene, men vi prøvde så godt vi kunne og enda litt til med å styre skuta trygt i havn.
Vi klarte det akkurat ikke.

Men hvis vi er så nære veggen, hvorfor starte noe nytt?

Og det er kanskje dette folk spør mest om.
Ofte er det et oppfølgingsspørsmål. De lurer kanskje aller mest på hva vi skal leve av.
Og når svare er å drive for oss selv, skjønner de ofte ingenting.

Jeg kan forstå at det høres rart ut.

Men på mange måter er det det eneste fornuftige for oss å velge.
Med et heftig familien as som også skal drives, er det en dårlig kombo å være noen andres ansatt.
Vi er begge to av den type mennesker som blir svært engasjert i jobben vår, og som, uansett yrke, ikke klarer å legge det fra oss når klokka er 16 og vi reiser hjem.

Med syv barn er det nærmest en uke i fravær bare tannlegetimer og helsestasjonen. og for ikke snakke om sykedager.
Det vet jeg rett og slett ikke om samvittigheten min hadde taklet ovenfor en arbeidsgiver.

Så er det slik, at vi har drevet for oss selv i flere år, og har taklet det helt fint, frem til nå.
Og vi er skrekkelig klar over hva det er som har gjort at alt bare sa stopp.

Det ble for mye.

Alt for mye.

Kos med kidsa ble på mange måter for stort. Og ble en hest vi ikke klarte å temme.
For mange forpliktelser og dyre faste kostnader gjorde at vi måtte forsette galloppen for å holde driften i grønt, og dette, krevde mye av både meg, mannen og de ansatte.

Vi visste at året med den syvende og siste babyen kom til å bli tøft, og kjente at en avvikling måtte på plass for at familien as skulle få det godt, og det bestemte vi oss for, men så når Covid-19 kom å slo knyttneven i bordet var det helt kjørt. vi ble låst hjemme med ansvar for en  i tretrinns hjemmeskolen, underbemannet barnehage og jeg som snart skulle føde.

Viruset og lock down gjorde derimot mye med tankene våre. Mye tid for oss selv gjorde at brikkene falt på plass og flere samtaler rundt kjøkkenbordet gjorde at vi plutselig så en klar vei foran oss, med hva og hvordan vi ville prioritere fremover. Hvilke prosjekter som var riktige for oss å fokusere på.

Vi var alle enige om tre ting

Prosjektene vi skulle starte fremover skulle:

– gi oss mere tid med barna
– ha mindre forpliktelser
– bygge på verdier som betyr og gir oss noe.

Kos med kidsa har gitt oss mange svar. Selv om vi går ut av prosjektet med tynn lommebok er erfaringsboksen full.

Vi VET hvilke stier vi ikke skal tråkke i nå. Kanskje passer det å gå de senere, men akkurat nå er det perfekt å gå den nedtråkka omveien i rolig tempo.

Selv om vi har flere spennende prosjekter på gang i det vi setter snuta mot Røros, skal vi skru ned tempoet heeeelt.
Første året spesielt. Etter to lange år med makspuls trengs det.

Barnehagebarna skal kun ha halv plass, de to minste gutta skal få være hjemme et år til med oss og ingen skolebarn skal ha SFO.

Prosjektene våre er mindre, mere er delegert bort og vi har valgt å fokusere på det som gir oss noe.
Både å selv gjøre, dele og ikke minst inspirere dere med.

Stikkordene er kreativitet og jul.

og her er et pittelite hint:

Altså.. får du ikke god feeling her,  så vet ikke jeg.
To spennende prosjekter og vi VET at dette kommer til å gjøre oss godt.

Vi er som sagt godt i gang, og vil du være en av de første som får vite hva vi sysler med.
Kan det lønne seg å registrere seg på vårt nyhetsbrev, som også vil gi dere ekslusive tilbud og gode tips.

 

Vi gleder oss noe enormt til å dele med dere.